“Et helt alminnelig menneske”

Av Sverre Mitsem (Njotarøy 2006)

Lærer Edvard Bleken hadde en lang karriere i Nøtterøy-skolen

Redaktør Sverre Mitsem var en velskrivende og innsiktsfull journalist, og han hadde en stor mengde lørdagsportretter i Tønsbergs Blad. Mange av dem er samlet i flere hefter med tittelen Dengang da… Med hans tillatelse har Njotarøy trykket to av dem tidligere, og her kommer et nytt som sto i TB 25. september 1954.

Lærer Edvard Bleken søkte jobb som feiersvenn i Stavanger. Og hoppet på ett ben til skolen i Øvre Eiker efter å ha skadet foten under slåtten. En “dusinlærer” forteller om sin allsidige virksomhet som sagspiller på Nøtterøy, provianteringssjef i Skoger og skoletannlege på Gran.

Et ganske alminnelig menneske

Det var kanskje fordi Edvard Bleken engang tenkte på å bli journalist at han er så redd for å komme på trykk. Men nu har han så mange ganger vært frempå med tips om folk som burde intervjues at da han igår forsøkte seg med et vink igjen, sa jeg:
– Nei, nu vil jeg for en gangs skyld snakke med Dem!
– Ikke tale om! sa Bleken. Jeg har bare vært en dusinlærer, ikke har jeg deltatt i politikk og ikke har jeg gjort meg bemerket på annen måte heller. Jeg er et ganske alminnelig menneske.
– Gud elsker alminnelige mennesker, det er derfor han har skapt så mange av dem. Vet De ikke det? Forresten har jeg hørt at De spiller på sag. Det er ikke helt alminnelig. Fortell meg nå om Deres liv, helt fra begynnelsen av. Hva sa Deres far da De bestemte Dem for å bli lærer?
– Nei, ikke tale om!
– Sa han virkelig det? Edvard Bleken synker ned i en stol. Han er ikke slått ut, han går bare ned for telling .
– Ja, det stemmer merkelig nok, sier han. Far sa: Ikke tale om. Han mente det fikk klare seg med boklig lærdom når jeg hadde lært å lese. Men jeg lånte bøker på biblioteket og slukte dem. Marryat, Jules Verne… jeg ville til sjøs. Far var gårdbruker, men jeg var ikke eldste sønn, så jeg ville ut. Amerika tenkte jeg også på, men det fikk jeg nå slett ikke lov til. Jeg er forresten fra samme stedet som de største skøyteløperne våre. Men nu sier jeg ikke mer.

Fra skøyteløperbygda

– Jaså, De er opprinnelig trønder, sier jeg. Det kan man ikke høre. Det mørkner i det milde blikk under de svarte bryn, og han kan ikke unngå å si mer:
– Trønder? Sludder, jeg sitter jo og forteller at jeg er fra Brandbu. Lærerskolen tok jeg i Elverum, og den første lærerposten hadde jeg i Gran, nabobygden hjemme. Skolen var et rom som ble leid av en skomaker. Det var i 1909 og det var vanskelig å få lærerjobb den gangen, det var 40 ansøkere til posten, enda lønnen for de 24 skoleuker bare var 409 kroner og 20 øre. Men det var langt oppe i skauen, så det var ikke mulig å få ødelagt noen penger. I kost og losji betalte jeg 1 krone dagen.
– Var det ikke vanskelig å drive undervisning med skomakerverkstedet vegg i vegg med skolestuen?
– Nei da, skomakeren hadde vi bare glede av. Hvis en av elevene fikk tannpine, var det bare å gå inn til skomakeren og låne en tang og trekke ut tannen. Men undervisningsmidler var det så som så med. De besto av en veggtavle og et par kart, det var det hele. I sangtimene spilte jeg på fele til sangen, for vi hadde jo ikke noe piano eller orgel.
– Ikke sag heller?
– Nei, det var først her på Nøtterøy jeg fikk sag. Det var en mann som hadde to døtre i Amerika, og så fikk han sendende en spesiallaget sag fra en av dem, den var dyr, kostet over 40 kroner, men den var til å spille på. Et par år efterpå kom Ernst Rolf til Arbeiderforeningen, og han hadde med seg en mann som spilte på sag. Det var noe nytt for hele Norge unntagen Nøtterøy. Jeg var og hørte på, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle sagmannen at han var nr. 2. Å nei, jeg levde i mange år uten sag. Efter skomakerskolen kom jeg til en to-delt skole på Vestfossen i Øvre Eiker, hvor ukelønnen var hele 3 kroner over det fastsatte lavmål, som var 24 kroner. Jeg kom helt opp i 850 kroner året. Og så hjalp jeg til i slåtten ved siden av. Jeg ble forresten skadet i foten av skjærekniven, så jeg måtte hoppe på ett ben til skolen i flere uker.
– Det økte vel bare respekten for læreren at han var med på jordet?

Manglende respekt

– Respekten var det kanskje så som så med. Jeg bodde på et småbruk hvor den forrige læreren i bygda også hadde bodd. Det var av og til misjonsmøter der, og læreren var naturligvis med. På det første møtet jeg var, syntes jeg liksom at folk ble så lange i ansiktet efter hvert, og tilslutt var det en kone som gjespet høyt og tydelig. «Det var kaffegjespen”, sa hun. Kaffegjespen? sa jeg. Ja, forklarte hun, den forrige læreren hadde pleid å spandere kaffe på de fremmøtte. Hadde jeg bare visst det, tenkte jeg. Og neste gang hadde jeg forberedt meg godt med kaffe og kringle, men da kom det nesten ingen, jeg hadde nok brutt ned respekten for møtevirksomheten på Øvre Eiker. Hele forsamlingen bestod av tre koner. Men det ble da hyggelig allikevel, jeg spilte fele for dem. Pene, pyntelige sanger, som jeg tenkte passet. Kan du ikke noe livligere, sa de. Tja, sa jeg, det måtte bli danser, det da.
Gjerne det, sa de. Ja, så spilte jeg, og de tok hverandre i hendene og danset i ring på gulvet. Det ble nærmest et slags mosjonsmøte.
– Så kom De til Nøtterøy?
– Nei, jeg var i Skoger først. Men egentlig ville jeg ikke gjerne forlate Øvre Eiker, det var bra elever der. Jeg husker f.eks. en gutt, som var meget begavet. Men faren ville ikke la ham gå videre på skolen, han var med i en sektbevegelse og mente at når menneskene var kommet så langt at de ferdedes i båter under vannet og beveget seg i fly gjennom luften, måtte jordens undergang være nær forestående. Gutten var lei seg, han ville gjerne lære mer, og så gikk jeg til faren, men han holdt på sitt. Vet du ikke, sa jeg, at det står i skriften at det er synd å grave sitt pund ned i jorden, og med pund menes ikke penger, men evner og begavelse? Og sønnen din har ikke ett pund, han har fem! Da gav han seg, og gutten fikk fortsette skolegangen. Jeg fikk en hilsen fra ham for noen få måneder siden, han er sjef for en stor fabrikk i utlandet, og inviterte meg med på en tur til England med svenska Lloyds Patricia . Men jeg tok ikke mot innbydelsen, jeg er for gammel, jeg er i grunnen 100 år.

Lavtlønnsyrke

– Men ville bli lærer igjen hvis De skulle velge på nytt?
– Nei, det var for strevsomt, ikke med barna, men å klare seg. Jeg forsøkte forresten å få opp lønnen i Øvre Eiker, og det lyktes også. Saken måtte helt til herredsstyret, og jeg kjente et medlem som bad meg skrive opp både hva jeg tjente og hva jeg hadde av utgifter. Det gjorde jeg, og på utgiftssiden førte jeg opp både hårklipp og skolisser, så det ble grundig underbalanse. Som overskrift på aktstykket satte jeg: “En fattig lærers opptegnelser”, og det ble lest opp i herredsstyret.
– Med god virkning?
– Det hadde jeg inntrykk av. Jeg hadde søkt om 30 kroner uken, og herredsstyret bestemte seg for 33 kroner. Men allikevel måtte jeg jo ta ekstrajobb på en gård i ferien. Det var i en annen bygd, og jeg ville ikke si at jeg var lærer, jeg kalte meg Nilsen. Far het Nils, så det var ikke bare juks. Men da jeg efterpå fortalte at jeg var lærer, sa de at de hadde tenkt seg noe i den retning, fordi jeg var så ivrig til å lese aviser og fordi jeg leste høyt for barna og lærte dem navn på blomstene. Dessuten kunne de se det på hendene mine, sa de. En annen gang ble jeg tatt for spion fordi jeg tok jobb som gårdsarbeider med disse hendene. Da var jeg kommet til skolen ved Drammens Glassverk i Skoger. Jeg arbeidet alltid i feriene, og en sommer var jeg ansatt hos Bernhard Holtsmark, en fetter av statsråden. Det var under den første verdenskrigen, og en søster av Bernhard fortalte meg efterpå at hun var sikker på at jeg var spion. Hun trodde jeg hadde tatt jobben for å rapportere til tyskerne når det gikk båter med tremasse ut fra Nøsted Bruk. En annen sommer hadde jeg arbeid på båtbyggeriet der oppe og var med på å bygge tre hurtiggående motorbåter. De ble bygget for stråmenn, ble det sagt, og skulle egentlig til Russland. Eieren av båtbyggeriet ville ha meg til å fortsette hos seg og slutte som lærer.
– Men De sa vel: Ikke tale om?

I provianteringsrådet

– Nei, det var ganske fristende. Men jeg tenkte på skomakeren i Gran og bestemte meg for å bli ved min lest. I Skoger var jeg forresten nestformann i provianteringsrådet – det er det eneste tillitsverv jeg noen gang har hatt. Det ble en slitsom jobb, for alle de andre som stelte med provianteringen fikk spanskesyken. Jeg gikk og hanglet selv også. Men noen måtte jo sitte på provianteringskontoret, så jeg satt der helt alene. En morgen var det lang kø utenfor da jeg kom, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk banet meg vei og gikk inn og rablet ned en plakat, som jeg slo opp på døren: “Smittsom sykdom på kontoret. Kontortid 9-1.” Det ble ikke flere igjen i køen enn at jeg greide å ekspedere dem.
– Har De ikke hatt andre tillitsverv?
– Nei, jeg sa jo at jeg var et helt alminnelig menneske. Men gamle redaktør Raknerud i “Drammens Tidende “ foreslo engang at lærerne i Stavanger utnevnte meg til æresmedlem. Det begynte med at skolestyret der borte averterte efter lærer, og lønnen var fastsatt til 1600 kroner året. Samtidig averterte kommunen efter feiersvenn med lønn 2000 kroner i året. Jeg gikk til redaktør Torgeir Vraa i “Fremtiden”, og spurte om ikke han, som i sin tid hadde vært lærer på Modum, kunne ta opp den saken. – Nei, sa Vraa, lærerne kan ha det så godt når de ikke organiserer seg. Så gikk jeg til Raknerud, som også hadde vært lærer, og han i ville gjerne gi plass for en artikkel hvis jeg skrev den selv. Og det gjorde jeg, samtidig som jeg søkte på stillingen som feiersvenn i Stavanger. Jeg la ved ansøkningen mitt eksamensvidnesbyrd fra lærerskolen i Elverum. En tid efterpå fikk jeg et kortfattet brev fra brannsjefen i Stavanger. “Feiersvennposten besatt”, sto det bare. Saken vakte en viss oppmerksomhet, og artikkelen i “Drammens Tidende” gikk rundt i avisene. Hva det nå kom av, lærerne i Stavanger fikk i hvert fall pålegg.

Dikt til ligningssjefen

– Fikk ikke De også pålegg?
– Jo, på skatten. Det var et år jeg sendte ligningsvesenet i Skoger et dikt. Jeg skildret så godt jeg kunne mine vanskeligheter, jeg var nygift og hadde bygget hus og fortalte som sant var at jeg måtte sitte til langt på natt og rette skolebøker. Siste verset lød slik:

Derfor til slutt en ydmyg bønn:
Beskjær ei så nøye min usle lønn!
Ta vennligst hensyn til mine kår
Når De skal bestemme skatten i år.

– Resultatet av diktet til ligningsvesenet var at det la 200 kroner til min inntekt. Så neste år sendte jeg inn selvangivelse i stedet for dikt. Og jeg glemte ikke å føre opp de 5 kronene Raknerud ga meg for å få offentliggjøre diktet i “Drammens Tidende”.

Til Nøtterøy

-Så flyttet De til Nøtterøy?
– Så kom jeg til Nøtterøy, først til Tømmerholt skole i j 1919, den var firedelt og så i 1929 til Grindløkken, som var syvdelt. Der sluttet jeg på dagen da jeg var 65 år. Det er vanskelig å være lærer, og jeg syntes ikke det ble lettere eftersom jeg ble eldre. Barn er så forskjellige, noen behøver en aldri å skjenne på, mens andre må ha litt skjenn, ikke for meget, det er også galt. Så skal man samtidig behandle elevene likt, barn er mer oppmerksomme på rettferdigheten enn man tror. Det er ikke lett, det er lettere å bygge båter, for russerne, hadde jeg nær sagt. Og man skal forklare ting så alle barna skjønner det. Da jeg forberedte meg til konfirmasjon, hadde jeg en prest som kunne gjøre tingene anskuelig. “Hvad er det at skape”, spurte han. “Jo, det er at gjøre noget af intet eller en ubekvem materie. Men hvad er en ubekvem materie? » Nei, det var ingen av oss som visste hva en ubekvem materie var. “Jo”, sa presten, “hvis jeg skal lave et økseskaft og saa gir mig til at spikke på en jernstang, da er det en ubekvem materie.” Siden var ingen i tvil om hva en ubekvem materie var.
– Var barna flinkere på skolen i gamle dager?
– Det var da som nu, noen var flinkere enn andre, man må ta dem som de er. Og rørende kan de være, uansett det der med intelligensen. I en religionstime en gang gjennomgikk vi bibelhistoriens beretning om Sems efterkommere som ble i Asia, Kams efterkommere som dro til Afrika og Jafets efterkommere som dro vestover til Europa. Jeg spurte en gutt hvor Jafets efterkommere dro hen. “Til Amerika “, svarte han. Men jeg har hatt mange elever som det har vært morsomt å følge videre, enten det nå ble til Amerika eller andre steder.

Han arbeidet seg nedover

– Jeg hadde en gutt på Tømmerholt, han ble tidlig kaptein, og under krigen førte han Gallia, som fraktet mest bensin over Atlanteren av alle allierte båter under siste krig. I Kongeboken står det bilde av ham i samtale med kong Haakon. Han heter Reidar Henriksen. Jeg må tenke på den gang han var med på å gjennomgå Rolfsens lesebok, der var så mange gode historier om folk som arbeidet seg opp og frem i den gamle utgaven av Rolfsen: Det var fortellingen om Svend Foyn, om Christian Bjelland, om Gudbrand Gregersen, “Bondegutten fra Modum”, som arbeidet seg nedover. ..
– Han arbeidet seg vel oppover?
– Nei, han arbeidet seg nedover i Europa som vandrende svenn over København, Berlin, Praha og Wien til Ungarn, hvor han ble berømt byggmester og reddet byen fra oversvømmelse og til slutt ble adlet.
– Ikke alle kan drive det så langt?
– Nei, og som lærer kunne jeg ikke gjøre annet enn å innprente elevene at det ene arbeid er like “fint” som det andre, at hovedsaken var å skaffe seg lærdom og gå inn for et ærlig arbeid, som de hadde interesse for og mente de kunne klare. Da vi fikk fane på Grindløkken skole, bad jeg om å få denne inskripsjon: “Det er viljen som det gjelder. “ Og den står der. Men her sitter jeg, jeg sitter og snakker. Det kommer vel ikke i avisen?