«Mange mindre beboede Øen.»

A. Jan Brendalsmo:

Det er sognepresten Wille som i 1821 på denne måten beskriver øyene utenfor Nøtterøys «fastland». I 1801 ble det holdt folketelling i Norge. På dette tidspunkt bodde det folk på 13 av de øyene som i dag ligger i Nøtterøys skjærgård, foruten Føynland. Ialt dreide det seg om 23 familier med til sammen 125 personer. Det høres kanskje ikke så stort ut, men disse menneskene utgjorde omlag 6 % av Nøt­terøys befolkning. Det tilsvarer i dag 1090 mennesker. Det var alt fra redere og skippere til eiendomsløse husmenn som overlevde på hva de kunne få opp av sjø­en – det være seg hummer eller skipsvrak. Idag kan vi på en søndag i fellesferien telle nærmere 7000 båter i den samme skjærgården, men bare 4 øyer har fastbo­ende familier Og hvor mange av disse båtfolkene vet noe om de 125 menneskene som bodde her i 1801, om livsvilkårene deres?

Kystsoneplan

Nøtterøy kommune har utarbeidet en kystsone-plan som del av kommuneplanen. Ønsket er alt­så å ha en målsetning for hva en vil med skjær­gården og hvordan en skal få til det en vil. Som en del av av dette arbeidet har undertegnede gjort en registrering av kulturminnene i kom­munens skjærgård. Kort og godt har arbeidet gått ut på å fotgå alle øyer, holmer og skjær på kryss og tvers og merke av på kartet hvor det finnes hustufter, steingarder, gravrøyser, rester av brygger, jernbolter til fortøyning eller kjølha­ling, rydningsrøyser, steinbuer og andre spor etter menneskenes bruk av skjærgården gjen­nom århundrene.

Med unntak av de flere tusen år gamle grav­røysene så er ikke disse kulturminnene automa­tisk beskyttet av loven. De har heller ikke vært tenkt noe særlig på tidligere. Det er derfor en stor innsats Nøtterøy kommune nå gjør når den bruker tid og penger på å skaffe seg en oversikt over også denne delen av Nøtterøys historie. For kystfolkets historie er på flere måter en utsatt historie – den har nemlig ingen høy status.

Lang historie

Fra rundt 1500 f.Kr. har vi de første spor av mennesker ute på øyene. Enkelte av gravrøyse­ne kan nok dateres til bronsealderen, men selv så seint som rundt 500 e.Kr. ser vi at folk har blitt lagt i røys. Den minste gravrøysa helt sør på Veierland ligger så lavt, rundt 5 meter over havet, at den ikke kan ha blitt lødd opp noe sær­lig tidligere. De største røysene derimot, som de på Hvaløy, Søndre Årøy og Bolærne, troner øverst på åsdragene på 25-45 meter over havet, • gjerne på kanten av stupet mot sør. Ialt finnes det 24 gravrøyser i Nøtterøy-skjærgården, men 4 av dem er litt usikre. Det skyldes at de i dette eller forrige århundre ble ombygd til varder eller innbygd i militære anlegg.

Så er det stille om øyene igjen i noen hundre år. I kongesagaene er Ormøy og Søndre Årøy nevnt fordi noen ankrer opp der. Og når kirken i middelalderen begynner å gjøre seg gjeldende som eier av store mengder jordegods, ja da er enkelte av øyene en sjelden gang omtalt. Det er fordi de blir gitt til kirken, solgt, byttet bort eller pantsatt. Da helst de større øyene, som Bjerkøy, Hvaløy, Søndre Årøy, Lindholmen og Føyn­land, fordi det er her de beste beitene finnes. Med unntak av Føynland, så kjenner vi ikke til bosetning i skjærgården før rundt 1600.

Men folk har brukt øyene til mye annet enn jordbruk. Det kan se ut som gården Tunsberg, i århundrene før det ble anlagt noen by her, kon­trollerte mesteparten av skjærgården, fra Husøy, Jarlsøy og Ormøy i nord til Skjellerøy og Vier-skjær i sør og alt øst for dette. Og dette var vik­tige ressurser. Disse øyene representerer et snitt gjennom tre økologiske soner, fra ytterskjærgår­den gjennom mellomskjærgården til de indre jordbruksøyene. Jakt, fangst og fiske var et vik­tig tillegg for storgården på halvøya hvor byen ligger idag.

Jordbruk mellom knausene

Helge Paulsen, som mellomtittelen her er stjålet fra, beskriver i bygdeboka si på en levende måte hvilke vilkår som fantes for jordbruket ute på øyene. Alle ressurser ble utnyttet og sjøen ble det som gjorde at folk overlevde. Når det skal registreres, er det likevel lite som er synlig av alt som skjedde der ute. Det vi finner idag, er grunnmurene for bygningene. Eller de møysommelig opplødde steingardene. Eller alle rydningsrøysene, hauger med stein som er ryddet ut av både åkerjord og slåttemark. Brønnene er enten bygd om eller fylt igjen. Bryggene er tatt av pælemark eller de er rast sammen. Likevel er alle disse tingene viktige å vite om og å ta vare på, for de forteller oss en del av historien om folket på øyene.

Av de 68 øyer holmer og grupper av holmer og skjær som registreringen omfatter, så ble det funnet spor av bosetning på 21 av dem. Enten i form av eldre bygninger, eller i form av tufter der bygningene enten er flyttet på isen til fast-landet eller råtnet bort. Det er 8 øyer mer enn hva folketellingen i 1801 nevner. På flere av øyene står det fortsatt gamle hus fra den tiden da det bodde folk der ute. På Vestre, Mellom og Østre Bolæren, Bjerkøy, Hval-Gåsøy, Kjøleholmen, Lindholmen, Søndre Arøy, Vassholmen, Skrøslingen, Håøya og Veierland. Noen steder er bygningene lite endret og godt tatt vare på, andre steder er de temmelig ombygde som hytter. Hustuftene finner vi på Ormøy, Tørfest, Masseløy, Steinkløss, Skjellerøy, Roppestadholmen og Oslebakkholmen. Samt flere av de øyene hvor det også finnes stående bygninger. Tuftene ligger gjerne godt skjult i vegetasjonen, av den enkle grunn at det var rundt husene det ble de beste vekstforhold etter at menneskene dro sin vei. Åker og eng grodde igjen, bygningene raste sammen og nyperoser, slåpe, hegg og syriner tok over. Men om vi leiter tidlig om våren, før løvet spretter og grasset begynner å spire, så kan vi få øye på de lave murene og de grunne krypkjellerne. Det ser ut til at menneskene begynte å bosette seg ute på øyene på slutten av 1500-tallet. Men det er først på 1800-tallet at vi opplever den reneste invasjon. Det er da det kommer folk på småøyer som Ormøy, Tørfest, Masseløy, Steinkløss, Vassholmen, Roppestadholmen og Skrøslingen. Skjellerøy er et unntak, da det var folk her allerede rundt 1730.

Slått og beite

Det er nok skjærgården som slåtte- og beiteområde som har vært dens viktigste form for ressurs gjennom tidene. Selvsagt sammen med de tradisjonelle «utmarksnæringene» jakt, fangst og fiske. På 1800-tallet inngikk, som en del av lønna, at lensmann Egeberg hadde beiteretten på Skjellerøy med underliggende øyer, dvs. Hui, Hellesholmen og Heskjær. Wille forklarer i 1821 hvorfor skjærgården den gang var viktig: «Herudenfor gives mange smaa Holmer og Skjær, hvorpaa haver Græsgange for Faar, som begjerligen søges leiede hos deres Eiere, da der til de fleste Gaaarde i Sognet mangler Havne-Gang.» På 1500-tallet hører vi om presten ved Mariakirken i Tønsberg som brukte halve Hvaløy til hestebeite. Sikkert har nok skjærgården til alle tider gitt gode muligheter for beite og slått,
men presset på ressursene har nok vekslet gjennom tidene. Vi finner rydningsrøyser og steingarder omtrent over alt. Selv på småholmer som Barneskjær, Bukkholmen og Sauholmen er det blitt ryddet det som kunne ryddes. Steinene ligger pent langs kanten inne på svaberget, eller de er lødd opp i små røyser ute på åkerholmene. På andre steder er rydningssteinen lødd opp som steingard, men det er bare på de øyene hvor det bodde folk. Her ble den beste jorda holdt avsperret fra husdyra. Først når avlingen var i hus, ble beitedyra sluppet løs på innmarka eller i slåttemarka. Slik ble dessuten innmarka tilført gjødsel.

Jakt, fangst og fiske

En fisker eller en jeger setter ikke så mange spor etter seg, med mindre de skulle finne på å feste nota eller garna i land. Da er det greit med en jernbolt i fjellsida. Og disse boltene finner vi på flere steder. Eller om de skulle være ute på øyene i flere dager og trengte overnatting. I så fall tok det ikke lange stunda å lø opp noen lave steinvegger, legge masta fra sjekta diagonalt over og seilet oppå der igjen. Flere steder finner vi idag restene av dise steinbuene. På Hellesholmen ligger det en hel liten «landsby» oppe under et utoverhengende fjellparti på vestsiden av øya. På østsiden finner vi helleren som har gitt holmen sitt navn. Det var her den unge svensken ble hengt opp som åte til hummerteinene. Også på flere av de andre holmene finner vi små steinbuer. På Store Hui har det blitt gravd ut i en flisete bergart under ei stor flyttblokk slik at det her er et ypperlig overnattingssted. Det meste av byggingen skal ha skjedd i 1950-årene, men også tidligere var det mulig å ligge tørt under der. Noe som også hører jegerne til, er de mange jaktstillingene som ligger rundt de langgrunne buktene og vikene i mellomskjærgården. Det er lave halvsirkelformede steinvegger som andejegerne har bygd. Særlig nord på Masseløy, på Langeskjæra og på Hellesholmen finnes det mange slike. Enkelte er i bruk den dag i dag og noen er nok temmelig nybygde. Som de på Selskjæra. Likevel kan det leses i magasinet «Folke-bladet» i 1890-årene at det ble drevet andejakt med hagle i skjærgården rundt Bolærne.

Kompassrose i fjellet

Det er ikke mange av øyene som ikke kan fram-vise en los blant sine mannlige innbyggere. På et sted som Skrøslingen, hvor det idag finnes spor etter 5 bosetninger, hvor vi finner skjærgår­dens beste havn og hvor innbyggerne i 1820 sie­s å kunne «fodre 1 Koe», har det ikke vært så mange andre muligheter enn sjøen. Som los, sjømann eller fisker. Og det var ikke bare fisk i sjøen – Paulsen påpeker at det i 1830-årene årlig ble eksportert mellom 50.000 og 90.000 stk. hummer fra Tønsberg. Østersbankene ved Bolærne var velkjente, men østersen her skulle være mindre velsmakende enn den fra Tjøme og Stokke.

Helt nylig er det blitt oppdaget en kompass­rose innhogd i svaberget nord på østre Bolærne. Disse er godt kjent fra Sørlandskysten, men de finnes også over på Hvaler. Kompassrosene sies å ha blitt hogd inn i fast fjell på de stedene hvor losene holdt utkikk. Ved hjelp av en slik rose kunne en straks angi posisjonen når ei skute kom i sikte.

Vi finner også spor av annen form for hjelp til navigeringen ute på øyene: Flere av holmene og øyene har gamle varder på de høyeste punktene, og så tidlig som i 1821 ble lyset tent for første gang på Fulehuk.

Noe som ikke har direkte med losing og sjø­fart å gjøre, men heller med verftsindustrien, er «Kaldnes-mila». Nord på Skjellerøy og sør på Store Hui står det på hvert sted to høye jern­stenger. På strekningen mellom disse var det at nybyggene fra Kaldnes hadde «fartsetappen». Først ble strekningen kjørt medstrøms, så mot­strøms, og så ble båtens gjennomsnittshastighet regnet ut.

Militæret på øyene

Det er særlig Håøya, Håholmen, Vestre og østre Bolæren, Garnholmen og Skarvesetet som bærer preg av det militære nærvær. Håøya ble overtatt i 1895 og Bolærne med underlig­gende øyer og holmer i 1916. I tillegg finner vi militære innretninger fra både fredstid og krig på flere av de andre øyene og holmene. Oppmurte punkter, som ble benyttet for å korrigere og justere innsiktningen av kanonene på Bolær­ne, finner vi bl.a. på Haneflu, Ramsholmen, Skjellerøy og Store Hui. Fra krigens dager lig­ger det dessuten bunkerser og løpegraver både på Barneskjær og Nordre Oslebakkholme. Vegetasjonen på disse øyene og holmene har i stor grad fått vokse vilt siden århundreskiftet. Den er derfor svært tett, stedvis ugjennomtreng­elig, som på Mellom Bolæren, og svært frodig som på Håøya. Militære veianlegg føyer seg pent inn i terrenget og gjør en rundtur på Håøya og Mellom Bolæren svært trivelig, mens de mer voldsomme utfyllinger og planeringer på Vestre og Østre Bolæren, Garnholmen og Skarvesetet glir mindre godt inn i landskapet.

Industri på øyene

På Hvaløy ligger det største steinbruddet i skjærgården. Vi vet at det var ett på Vestre Bolæren og, men det ser ut til å ha forsvunnet i og med den militære byggevirksomhet. På øyer som Langholmene og Hatten har det vært prø­vedrift, men denne er raskt gitt opp. Rundt om på Hvaløy finner vi i dag mye fin hoggen stein i grunnmurer og brygger.

En annen industri, om ordet kan benyttes her, er den skipsbyggingen som foregikk i stor skala rundt om i bukter og viker på Nøtterøy på 1800-tallet. Av øyene er det Bjerkøy som er kjent for at det ble bygd skuter her, men det er idag få synlige spor etter dette på de gamle byggeplas­sene.

Til en viss grad ble store skjellsandforekom­ster utnyttet kommersielt. Beboerne på Roppe­stadholmen hadde rettighetene til Rundeskjæra og her ble det hvert år skyllet opp store mengder skjell. Ellers var nok henting av skjellsand til hønene en allemannsrett i skjærgården. Men det er fortsatt mulig, på øyer som Leistein (Tjøme kommune) og Fjæreskjær å se dype søkk etter uttak i skjellsandbankene.

Andre spor

Det er også andre aktiviteter som har satt sitt preg på øyene og ført til at skjærgården i dag ser ut som den gjør. Mye har skjedd gjennom århundrene, men det er helst de siste årtiers form for utnyttelse som vi nå ser følgene av. Både gravrøysene og steingardene ligger der i landskapet, men disse spor representerer bare de små, hardføre restene av en menneskelig utnyt­telse av området som gav det et helt annet utse­ende dengang. Det at øyene ikke har blitt dyr­ket, beitet, uthogd og brent på mange tiår har ført til at de nå er temmelig gjenvokst. I årene etter århundreskiftet drev dessuten skolebarna skogplanting, både inne på Nøtterøy og ute i skjærgården. Slik at skjærgården som vi ser den idag, viser på mange måter et «ubrukt» land­skap, i betydningen at ressursene der ute utnyt­tes på en helt annen måte av oss enn av 1800-tallets øyboere.

Idag er det en helt annen slitasje som preger skjærgården. Nå blir steinene tatt ut av ryd­ningsrøysene igjen for å bli brukt til å lage bål­plasser av, eller for å holde teltduken nede, eller for å lø opp små lemurer eller brygger. De gam­le grasvollene i innmarka har store, bare flekker, ikke etter snaubeiting, men etter langvarig tel­ting. Nye brygger blir satt opp på helt andre og iøynefallende plasser enn før. Bolter i mengder blir montert på svaberg og i lune sund. Søppel- og toalettbrakker bygges og brennes. Øyene skiltes for å opplyse både om adferdsregler og om ferdsel forbudt. Raske plastjoller svinger mellom holmene med ferske rundstykker, avi­ser og is. Alt dette for å legge forholdene til ret­te for en internasjonal invasjon av båtturister. Tidligere ble de gamle bolighusene tatt i brukt til sommersteder eller et nytt hus ble lagt diskret i terrenget. Etterhvert er det blitt mange hytter, og de ligger gjerne svært synlig til. I tillegg til at de faktisk er privat eiendom, så har de også en sterk avvisningseffekt, selv om de ikke ligger til vannet. Alle disse forhold, sammen med den båndlegging som militæret har på endel øyer, representerer også en form for utnyttelse av skjærgårdens ressurser.

Hva vil vi med øyene?

For hundre år siden var problemet at det var for lite beitearealer i kommunen slik at hvert eneste skjær og holme ble tatt i bruk. Resultatet var i stor grad en avskoget og snaubeitet skjærgård. Grunnen til at det idag lages planer for forvaltningen av skjærgården, er at vi mener å se at belastningen på ressursene der ute kanskje er i ferd med å bli for stor. Utnyttelsen må styres, ellers blir det intet igjen av de kvaliteter vi er ute etter.

En av de kvaliteter som skjærgården har, og som stadig flere av brukerne søker, er historien. Derfor må de planer som kommunen legger, ta hensyn til nettopp skjærgårdens historie. Et ledd i et slikt arbeid er den rapporten som nå foreligger om kulturminnene. Svært viktig i fremtiden blir det derfor å bake inn hensynet til disse i dagens form for utnyttelse. Dersom det er ønske­lig å ta vare på det gamle jordbrukslandskapet på Søndre Årøy og Hvaløy, så må det være viktige­re enn å tillate mer hyttebygging og «rasjonell drift». Dersom de oppvoksende slekter skal for­stå bakgrunnen for alle de ramsalte historiene om Martha Tørfest, så må vi verne om det land­skapet som Martha og hennes familie satte sitt preg på. Dersom veierlendingene vil at alle syk­kelturistene deres skal ha enda mer å titte på, hvorfor ikke gjøre kulturminnene tilgjengelige ?

Noe som er viktig å huske på, er at en hustuft og en steingard i seg selv ikke er nok til å gi en forståelse av den tiden og de menneskene som skapte dem. Mennesket har alltid blitt preget av og selv preget naturen. Derfor må også kultur­landskapet som hørte sammen med bosetningen tas vare på og pleies. Floraen på en slåtteng som etterpå beites, blir en helt annen enn om den får næringstilførsel i form av kunstgjødsel.

Hva kan historielaget gjøre?

Det lever fort­satt mennesker som i sin tid bodde på øyene, eller hadde slekt og familie der ute. Mange av dem er allerede blitt intervjuet av Eie Andersen, men det gjenstår ennå et stort innsamlingsar­beid. Innsamling kunne det også bli satt i gang av gamle bilder fra livet i skjærgården, både fotografier og malerier. Endret bruk av et områ­de fører til at gamle navn og betegnelser forsvin­ner, derfor bør også slikt samles inn.

Dessuten vil nok mange av de som leser den nyutkomne rapporten over kulturminnene i Nøt­terøyskjærgården ha ting å fortelle, noe de syns bør endres eller legges til. Kan historielaget ta imot slike opplysninger ? Det er som med Columbus og Amerika – stadig nye ting som kan gjenoppdages.

Kilder

Helge Paulsen: Nøtterøy. 1800-årene. Sande­fjord 1986.
Lorens Berg: Nøtterø. En bygdebok. Kristiania 1922
Jan Brendalsmo: «Een Øe langt fra Landet.» Rapport på registrering av kulturminner i Nøt­terøy kommunes skjærgård. 1992.