«Hvis det gives saltkjøtt»

Abraham Abrahamsen:

Abraham Abrahamsen ble født på Brattås i 1894. Etter konfirmasjonen dro han, som så mange andre Nøtterøy-gutter, til sjøs. Under 2. verdenskrig gikk han i land og ble båtbygger på Kaldnes. Da hadde han allerede «krysset Atlanteren 100 ganger».
I 1986 satt Abrahamsen som pensjonist på Brattås. Inspirert av hjemmehjelpen sin, gikk han til innkjøp av en skrivemaskin og skrev ned minnene om førstereisturen for Nøtterøy Historielag. «Jeg ble hobbyforfatter på mine gamle dager. Jeg kunne jo ikke sitte her uten noe å ta meg til,» uttalte han til Tønsbergs Blad. Selv om det hadde gått nesten åtti år siden førstereisturen, han gjorde som dekksgutt i 1908, husket Abrahamsen helt nøyaktig alt han hadde opplevd da han dro hjemmefra for første gang. På over 400 maskinskrevne sider forteller han detaljert om besetningen ombord og om det gode kameratskapet han opplevde. Men han beskriver også vanskelige overordnede, den dårlige rensligheten og rotteplagen, rutinene ombord, lasten, været, alkoholproblemer og kosten.
Maten han fikk, gjorde et uforglemmelig inntrykk på den hardt arbeidende ung­gutten i voksealderen. Dette var hans første møte med en annen kost enn den han hadde vokst opp med på småbruket på Nøtterøy. Vi skal se litt nærmere på hva Abrahamsen, som døde i 1987, forteller om den nye og ukjente kosten.

Artikkelen er tilrettelagt for Njotarøy av Lisbeth Higley.

«Jeg ble konfirmert i april måned i 1908 og da var det om å gjøre å få seg hyre. Jeg lengtet etter å komme meg ut og tjene penger og bli voksen på ordentlig.»

Abraham gikk fra Brattås til Tønsberg og søkte hyre. Mens han ventet på bud, sørget han for å få rigget seg med utstyr. Alle sjøfolk den gang måtte ha skipskiste. I den måtte han ha en masse klær og køyeklær, spiseredskap og til om med en halmmadrass. «Mor og jeg dro avsted til en auksjon der jeg fikk en skipskiste for en krone.»

Dekksgutt på «Falco»

Det skulle vise seg at det ikke gikk like lett å få hyre som å kjøpe skipskiste. Men utpå somme­ren kom budet om at han kunne mønstre på Oslobåten «Falco» som dekksgutt. Den var bygget i 1885 som kombinert damp- og seil­skute. «De stolte ikke helt på dampen ennå.»

Faren var båtsmann ombord, og broren, Mag­nus, var messegutt. De hadde nok lagt inn et godt ord for Abraham.

Kontrakten lød på 16 måneder og «lønn etter fortjeneste». Grunnen til at lønna ikke var spesifisert, var Abrahams unge alder. «Mindre enn 20 kroner måneden var det visst ingen som fikk, og mer enn 25 kroner hadde de ikke lov til å gi gutter under 15 år.» Halve lønna ble holdt igjen av rederiet og utbetalt ved avmønstring etter oppfylt kontrakt. Brøt sjømannen kon­trakten, ved for eksempel å rømme, var peng­ene tapt.

«Vi hadde noe som het kontraktbok, som vi fikk når vi mønstret på. Der var det et utdrag av sjøfartsloven og alle de forpliktelsene vi hadde gått med på. Men de hadde glemt å sette på hvor mange rettigheter vi hadde — hvis vi hadde noen i det hele tatt. Vi skulle ha mat, men hva vi skulle ha var en annen sak. De kunne visst gi oss hva de ville. Det var noen paragrafer der det sto: «Hvis det gives saltkjøtt», så skulle det være en bestemt mengde, og det var forferdelig lite. Det var visst om å gjøre at vi ikke fikk for meget. Det var nok ingen som forsto den sjøfartsloven — og det var vel ikke meningen at vi skulle heller. Man måtte visst ha juridisk utdanning for å skjønne den.» Mora lånte hest og kjørte 14-åringen og kista hans til jernbanestasjonen i Tønsberg. Der sto Nordal, Anders, Torval, Ludvik, fyrbøteren, kullemperen og annenstyrmannen fra distriktet som hadde mønstret på samme båt. Reisen hadde startet. Fra Oslo bar det videre med passasjerbåt til Newcastle.

Uvant mat

«Til middag på passasjerbåten fra Oslo til Newcastle fikk vi noe som de kalte «trip». Det var noe hvite greier og var visst noe fra magen i ei ku. Det var i hvert fall rent, tror jeg, for det var helt snøhvitt og oppskjært i bittesmå biter. Det smakte ganske fint, for jeg var ikke så godt vant hjemmefra». Abraham bodde på Sjømannshjemmet i Hull mens han ventet på «Falco».
«Til middag fikk vi saltkjøtt og erter. Det smakte herlig, så jeg spiste kanskje mer enn jeg hadde godt av. Vi fikk til og med en slags dessert etterpå. Jeg skal si det som det var: Jeg hadde nok aldri vært borte i sånt før. Etterpå fikk vi kaffe og kaker i massevis. Men kakene var ikke så gode som hjemme i Norge. Så det var da noe i Norge som var bedre enn i England også.»

Merrarap og bananost

«Falco» la til kai, og alvoret begynte. Første dagen ombord ble Abraham satt inn i jobben som dekksgutt. Han skulle bo sammen med fem andre foran i ruffen. Byssen var midtskips, og det var Abrahams jobb å bære maten forover i ruffen. «Kokken bakte brød hver dag. Jeg syntes det var godt, for det var hvetebrød. Det var jeg ikke vant med, for hjemme brukte vi bare rug. Så det var en stor forandring for meg. Pålegg var merrarap. Det var en meget salt hestekjøttpølse som visst var amerikansk, selv om det sto «Made in Holland» på den. Den var hard som stein. Bananosten var gul og lignet goudaost. Men den var ikke på langt nær så god. Den var laget av banan, som jeg ikke visste hva var for noe. Hadde ikke smakt dem før.

Dårlig margarin

Å du verden, hvor meget det var som jeg ikke visste. I skapet i ruffen sto det en liten trebøtte med «Tønsberg Margarin» og litt sukker. Derfor slapp jeg å bære dette. Bøtta var halvfull av en masse som nesten var flytende og hadde noe oppi som lignet rosiner. Siden fant jeg ut at det var kakerlakker. Jeg hadde aldri hørt om sånne dyr, og hadde vanskelig for å forstå at det kunne være noe godt å blande i margarinen. Det hadde nok ingen gjort heller. De hadde nok kommet dit frivillig. Det så ufyselig ut, så jeg kom til å spise bart brød en lang stund. Margarinen var den aller billigste som fantes. Den ble ikke solgt i Norge, for den var kun skikket til skipsbruk. Vi fikk hermetisk melk. Det hadde jeg heller aldri smakt før. Den var tykk, seig og søt og det var en sånn rar, emmen smak på den. Jeg greidde ikke å ha den i kaffen. Den drakk jeg svart. Den var sterk som krutt. Men det fantes også en annen slags melk som var usukret, og den var ganske god. Den smakte omtrent som tynn fløte. Oppblandet med to tredjedeler vann, smakte den som alminnelig kumelk. Men den var ikke for mannskapet, bare for offiserene, enda den visst var like billig som sukret melk. Den gang var det veldig viktig å markere forskjell på offiserer og mannskap. Sukker var rasjonert. Vi hadde krav på en viss vekt, og som regel klarte det seg. Stuerten ga oss gjerne det vi ba om for det var så meget bry å veie det opp. Men sukkerbiter var bare for offiserene. Jeg skjønner ikke den dag i dag hva det skulle tjene til.»

Solid middag

Middagen klokken 12 hentet Abraham i svære blikkbakker. «Den første dagen var det poteter i en og saltkjøtt i den andre. De var brennende varme og så måtte jeg fyke i vei for å hente suppebakken og erter og kålrabistuing. Jeg merket at jeg hadde begynt å arbeide etter fort­jeneste. Maten smakte bra. Jeg var ikke vant med så meget kjøtt hjemmefra, så jeg begynte å se litt lysere på livet.» Klokken 16 hadde de en halv times kaffepause. «Da hentet jeg en svær kaffekjele av malm som nok veide flere kilo og sikkert tok ti liter. Jeg slepte den med meg. Kje­len ble fylt i byssen, og i pantryet fikk jeg brød og et lite stykke mager nøkkelost av stuerten.
Til kvelds var det lapskaus på restene etter middagen. Rikelig med både kjøtt, flesk og grønnsaker. Det smakte herlig. Så jeg spiste en hel del. Teen smakte jeg så vidt på. Det tok en viss tid å lære seg til å drikke den. Men sulten var jeg, selv om det ikke var lenge mellom hver gang vi spiste. Vi arbeidet fra seks til seks, og minus to timer med skaffetider, ble det ti timer med arbeid hver dag.»
Neste dag fikk vi ferskt kjøtt og suppe, og dagen etter fersk fisk og velling. Det ble sjelden servert fiskesuppe, for fisken var som oftest stekt.

Problemer med maten

«Maten smakte deilig. De andre var enige i det og fortalte at kokken var flink. Hvis maten smakte sånn bestandig, skulle jeg ikke klage. Men det ble dessverre stor forandring da vi hadde vært i sjøen en stund. Neste dag kom skipshandleren kjørende med et svært lass proviant. Jeg syntes det så forferdelig meget ut da vi hjalp til å bære den ombord. Men vi fikk nok erfare at det ikke var for meget. Vi råket ut for for lite proviant rett som det var, og det var farlige greier. Vi måtte jo ha mat hvis alt skulle fungere normalt. Det fantes jo heller ikke noe ordentlig plass til å oppbevare maten. Provi­antrommet var ofte så varmt at du ikke kunne puste der inne. Ferskt kjøtt og fisk var det helt håpløst å bruke mer enn et par dager fra land, hvis det skulle være spiselig.

Nød i England

«I Newcastle var det stor trafikk. Mye kølarøyk og sot overalt. Noen sa at sjauerne levde på øl og kølarøyk, og at hvis de skulle leve i rein luft med alminnelig mat og ikke noe øl, ville de visne bort på noen dager. Jeg så medaljens bakside i England, og den var ikke vakker. England var nok verdens rikeste og mektigste land den gangen. Men tross all rikdommen, ble det så forferdelig lite til de fattige. Når jeg lå og tenkte på alle de skitne, sultne og ulykkelige ungene jeg hadde sett i land og sammenlignet med det jeg var vant til, så måtte jeg innrømme at jeg hadde hatt det mange ganger bedre da jeg var liten gutt. Jeg hadde aldri vært nødt til å tigge for å få mat. Om natten hadde jeg mareritt om alle ungene som sloss om pennyene jeg hadde kastet til dem. Det hadde vært en voldsom opplevelse for meg. Men jeg ble jo mer herdet etter hvert, dessverre.»

Preserva kjøtt

«Falco» ble ferdig lastet og satte kurs for New Foundland. Etter noen dager i sjøen forandret kosten seg. «Vi hadde ikke mer ferskt kjøtt eller fisk, og ikke mer grønnsaker heller. Så nå var det slutt på herligheten. Det ble til å bruke preservert kjøtt, saltfisk og saltkjøtt. Det fornemste var de to siste. Preserva kjøtt, som de kalte det den gangen, var noe elendige greier. Det var nok det simpleste som var i handelen det som ble brukt ombord i båtene. Kokken brukte å ha det i kjelen og koke det som alminnelig ferskt kjøtt og suppe. Men det var jo allerede kokt, så det ble til en klissen masse. Den var så uappetittelig at det ikke var råd å svelge. Det var nesten ikke menneskeføde. Og så gikk det sånne stygge rykter om det preserva kjøttet. Sjøfolk hadde funnet både det ene og det andre i boksene. Deriblant fingeren til en neger. Da jeg fikk høre det, mistet jeg helt lysten til å spise noe. Jeg var jo ikke vant til å spise negre heller. Det måtte da være en grense for hva jeg måtte vende meg til også. Til kvelds ble det laget pytt-i-panne av restene. Kokken stekte preserva kjøtt sammen med løk og poteter. Da ble det ikke så aller verst.
På lørdager fikk vi salt fisk og søtsuppe. Det var det beste vi fikk når vi var langt fra land. Det var fin saltfisk den gangen. Den holdt seg jo neste samme hvor gammel den ble, bare den holdt seg tørr. Saltkjøttet var også bra. Det var ramsalt, så det holdt seg også friskt i aldri så lang tid.
Middagene en uke besto nå av to ganger saltkjøtt, to ganger saltfisk og tre ganger preserva kjøtt. Det gikk jo bare det ikke var bedervet. Noen ganger hendte det at potetene råtnet. Da var det ille, for da fikk vi noe som het preserva poteter. De greide jeg ikke å spise for det var en sånn rar smak i dem. Første gangen vi fikk makaroni, var jeg temmelig nysgjerrig, for det visste jeg ikke hva var for noe. Jeg syntes ikke det smakte noe særlig. Maten ble etterhvert en vane. Den var elendig, og det var rart at vi kunne holde oss nogenlunde friske. Vi hadde jo rikelig med frisk luft. Det var nok det som hjalp oss.

Søvn var mangelvare

Det aller verste for ungguttene den gangen var mangel på søvn, syntes jeg. Det måtte da være skadelig for en guttunge som vokste enda å gå søvnig bestandig. En gang «Falco» sto på grunn, måtte vi lempe dekkslasten over bord. Jeg har ikke sliti sånn i hele mitt liv. Stuerten kom rundt med en flaske genever og ga alle sammen en dram da vi var ferdige. Jeg ville ikke ha noe. Jeg hadde ikke tålt en dram heller, ung og trøtt som jeg var. Jeg hadde jo aldri smakt noen sånt før. Når jeg gikk vakt hele natten, syntes jeg at jeg var søvnig bestandig. Jeg måtte jo tørne ut dersom jeg skulle få noe mat. Da gikk det gjerne to timer før jeg sovnet igjen. Ingen av dem som kom inn for å spise var rolige på grunn av en vaktmann som skulle sove. Så søvnen om dagen ble tatt i tre etapper, og da måtte du skynde deg å sovne hvis det skulle bli noe av det.»
Abraham ble satt til mye arbeid i tillegg til feiing av dekk, dotømming, nattevakter ved gangveien og mathenting. Han ble opplært til å styre skuta og hadde rortørn. Noen ganger når de holdt på å gå tom for bunkers, måtte han hjelpe kølalemperen. «Det var en koselig gutt fra Føynland. Vi pratet om hvor kjekke jentene på Nøtterøy og Føynland var, selv om jeg ikke var så fælt interessert i jenter ennå, jeg.»

På restaurant i Ålborg

Kosten ombord var blitt en vane og lyspunktene ble kafebesøk når «Falco» lå i havn. «I Ålborg kom skomakere, skreddere og andre kremmere ombord. Det de solgte var visst temmelig billig. Brennevin var i hvert fall billig. Dansk kornbrennevin sto det på flaskene. Jeg hadde ikke bruk for det selv om det bare kostet 35 øre flasken og var veldig sterkt. Men andre ombord fant visst ut at det gikk an å drikke seg rik i Danmark. Guttene hadde fortalt at det var så god mat i Danmark. Billig var den visst også. Jeg hadde spist middagsmat ombord, men jeg kunne jo prøve litt likevel. Jenten foreslo koteletter og rødgrøt. Jeg visste nesten ikke hva koteletter var for noe. Vi hadde det visst aldri hjemme. Jeg fikk to svære koteletter, deilige grønnsaker, poteter og noe som var rødt med noen frø inni og skjært opp i skiver. Jeg spurte hva det var, og jenten fortalte at det var tomat. Det hadde jeg aldri hørt snakk om. Det var visst meget jeg ikke hadde greie på når det gjaldt mat også. Jeg kunne ikke like tomatene og fikk la dem ligge igjen. Men resten var deilig. Jeg tror ikke jeg hadde spist noe så godt i hele mitt liv. Jenten var også hyggelig, og jeg spurte om de hadde åpent på søndag. Det hadde de og da ba jeg med far for å spise der. Vi bestemte oss for svinestek med surkål og masse grønnsaker som vi ikke visste hva var for noe. Piken spurte om vi likte karamellpudding, og vi svarte ja, selv om vi aldri hadde spist det før. Det ville være flaut å si det til henne. Men yi var sikre på at det måtte være godt, som alt det andre, og det var det!»

«Nesten rik»

Abraham mønstret av i Antwerpen i 1909. «Jeg skulle kjøpe meg ny dress, for jeg ville være skikkelig kledd når jeg kom hjem. Jeg hadde jo god råd, syntes jeg. Jeg hadde jammen 587 kroner, så jeg var nesten rik. Presanger til mor og småsøskene mine kjøpte jeg også.» «Det hadde tross alt ikke vært så verst allikevel. På grunn av at jeg hadde så mange greie kamerater ombord. Det var ikke lett å forlate «Falco», men vi måtte jo slutte med palavær’n og få pjuset våres i land.» 15-åringen som kom hjem til Brattås i romjula 1909 og skapte ekstra glede med presangene, hadde blant annet vært syv ganger i England og Danmark, seks ganger i Russland, fem i Belgia og to i Amerika på de 16 månedene han hadde vært førstereisgutt. «Året fra jeg var 14 til jeg ble 15, ble ikke regnet med som fartstid. Men jeg skal si de regnet med 14-åringer når det gjaldt å arbeide.»