Alltid beredt – i fred og krig

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2012)

Guttespeiderne på Nøtterøy siden 1925

Har du vært speider? Spørsmålet ble stilt under forberedelse til denne artikkel. En svarte slik: «Nei, jeg er’ke reliøs!» Andre svarte nei av ulike grunner, og en sa: «Jeg fikk ikke lov hjemme, det var for dyrt!» Men de fleste svarte ja, og de var ikke i tvil om at speidertiden for dem var av største betydning i de viktige oppvekstår. Tiden som aspiranter, i flokk, patrulje, tropp eller roverlag, og de mange turer og leirbål, står fremdeles som gode opplevelser. Derfor er det all grunn til å se på hva speidersaken har brakt med seg, ikke minst som en viktig del av Nøtterøys kulturhistorie.

Speiderbevegelsen er en av verdens største barne- og ungdomsbevegelser og har 40 millioner medlemmer på verdensbasis. Den har sin forløper i søndagsskolen og KFUM i Storbritannia og ble stiftet av den britiske general Robert Baden-Powell i 1907. Chr. Dons og H. Møller Gasmann stiftet Norsk Speidergutt-Forbund i 1911.

Speidingen skal utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med idealene fra speiderløftet og speiderloven. Gjennom speiderbønnen og speiderlovens første regel «En speider er åpen for Gud og hans ord» viser NSF sin kristne forankring og sitt kristne verdigrunnlag. Ateistiske speidergrupper som har ønsket å bli medlemmer, har fått avslag fordi NSF anser seg selv for å være en kristen organisasjon, som gjennom sine internasjonale medlemskap er pålagt å ha en åndelig dimensjon i arbeidet. Medlemmer i land som har en annen religion utvikler dette innen sitt trossamfunn.

Program og aktiviteter

Friluftsliv, kreativitet, vennskap og livskvalitet er viktige tema i arbeidet. Arbeidsformer og speiderlov har med årene endret seg, og i dag er programmet oppdelt i alderstrin: Bevere: 1. og 2. klasse, småspeidere: 3. og 4. klasse, stifinnere: 5. til 7. klasse og vandrere fra 8. til 10. klasse

Neste trinn er rovere og St. Georgs Gilder for godt voksne. For å bli opptatt som speider kreves det en tredje grads kunnskap, og han eller hun må etter beste evne og med speiderhilsen og foran speiderbanneret forplikte seg med æresord: 1. Å gjøre sin plikt mot Gud og fedrelandet. 2. Hjelpe andre. 3. Lyde speiderloven.

Organisasjon

Baden-Powell var fra første stund bestemt på at en speidertropp skulle ha ca. 30 medlemmer og deles inn i mindre patruljer, gjerne 6 – 8 i hver patrulje med patruljefører og assistent. Dermed fikk patruljeføreren øve seg i lederskap, og guttene ble engasjert. Norges Speiderforbund, som har utviklet seg til å bli en betydelig faktor i det frivillige barne- og ungdomsarbeid, er inndelt i kretser. Vestfolds første tropp for speidergutter ble startet i Sandefjord allerede i 1912, og Vestfold krets av NSF ble stiftet i 1918. I mange år har organisasjonen utgitt medlemsbladet Speideren, Lederen og julehefter, mens gruppene har gitt ut sine egne speideraviser.

Ulike speidergrupper på Nøtterøy

Nøtterøys første speidertropp ble startet i 1925, og senere har en rekke grupper for gutter og jenter kommet til. I alt har det vært stiftet sju guttetropper og like mange jentetropper. Seks av speidergruppene har vært tilsluttet Norsk Speidergutt-Forbund. Tre pikespeidergrupper har vært tilsluttet Norges Pikespeiderforbund. Fire var tilsluttet KFUK-forbundet og en gutte-tropp er tilsluttet KFUM.

Hvor mange som før eller senere har vært speidere i vår kommune, er det ikke tall på, men det må da være fem tusen eller mer. Til nyere historie hører med at fra 1978 ble pike- og guttespeiderne slått sammen til Norsk Speiderforbund og at KFUK speiderne sluttet seg til forbundet i 2003. Selv om jenter og gutter i dag er sammen i grupper, skal vi her fokusere mest på guttespeidernes virksomhet de første år før sammenslutningen.

1. Nøtterøy stiftet i 1925

Historien begynner med at Nøtterøy kr. ungdomsforening, som var stiftet i 1894, bygde sitt ungdomslokale i 1902. Som et ledd i det kristne ungdomsarbeidet ble det stiftet yngres-lag både for piker og gutter. I 1925 drev en ung mann ved navn Jacob Larsen fra Venås og den kjente skolelærer Fridtjof Berntsen på Bergan, en yngres avdeling for gutter, kalt YAG, i foreningens lille sal på Borgheim. Men det var ikke så lett å engasjere guttene innadørs. Derfor tente lederne på Baden-Powells idé som allerede hadde slått rot andre steder i Vestfold. 6. juni ble de første forberedelser gjort, og 13. desember 1925 ble de første aspiranter opptatt som speidere.

God rekruttering

Selv om det gikk litt tregt i starten, varte det ikke lenge før det ble stor oppslutning. Navnelister viser at det var 130 gutter innom de første år. Bernt Freberg var en tid troppsassistent, samt sekretær og kasserer i Vestfold krets. Av andre som var med som assistenter, patruljeførere og menige kan nevnes Reinert Rødland, Oddvar de Lange, Georg Blomdal, Øystein Sårheim og Hans Fredrik Eriksen. Troppen var delt i patruljene Løve, Ørn, Oter, Bever og Falk. Ved landsleiren i 1928 deltok 24 speidere fra Nøtterøy. Som vi senere skal se ble troppen delt i 1931, i 1937 og i 1947.

På 1930-tallet var det fortsatt vekst. Blant de aktive på den tid var Reinert Rødland, Ove Tollefsen, Niels Stange (Nilsen), Odd Skuthe og brødrene Maurits og Asbjørn Lillås. Olav Syse og Knut Ingebretsen var troppsassistenter. Alf Lande, Knut Ålvik, Ragnar Skjerve, Rhoar Stange (Nilsen), Nils Movik og Gunnar Bjune var patruljeførere. Stadig flere ville bli med og det ble behov for å dele troppen.

25-årsjubileum for 1. Nøtterøy

3. juni 1950 ble det invitert til 25-års jubileumsfest i ungdomslokalet på Borgheim. Fridtjof Berntsen ble her ved en høytidelig markering overrakt Den hvite lilje, som den første Nøtterøy-speider som har fått denne hederspris fra NSF. Jubileet markerte også et lederskifte ved at Berntsen ble avløst som troppsfører av Egil Viken. Både aktive og eldre speidere deltok på festen og et bilde som ble tatt, viser at av de speiderledere som var til stede i 1950 er det bare en av dem som lever i år 2012. Det kan jo også føyes til at fire av speiderne i troppen senere fikk betydelige verv; Asbjørn Lillås (Ap) og Torgeir Andersen (H) var stortingsmenn, Henrik Bargem (Kr.F) var statssekretær og Jan P. Syse (H) var statsminister. Jubileet markerte også at 1. Nøtterøy flyttet sin base fra Borgheim til Torød.

50-årsjubileet i 1975

Jubileumsberetninger er gode kilder. Med Egil Viken som troppsleder skjedde det mye i 1950- og 60-årene. Med 25 år på Borgheim og 25 år på Torød var det all grunn til å markere et 50-års jubileum. Invitasjon ble sendt til tidligere og nåværende speiderledere. En av de som var til stede og brakte en hilsen var Reinert Rødland. Reinert var en meget aktiv speider helt fra 1. Nøtterøy ble stiftet i 1925. Etter festen skrev han et langt takkebrev som er gjengitt i troppens 60-års jubileumsberetning i 1985. Innledningsvis skrev han at 50-årsfesten ble virkelig en opplevelse i en alle tiders «hytte» som er den fineste troppshytte han noen gang hadde sett.

Reinerts første landsleir på Åndalsnes i 1928

Den gamle speider, Reinert Rødland som etter sin studietid flyttet fra Nøtterøy, hadde fortsatt som speider i andre tropper. I sitt brev fortalte han at han hadde vært med på alle 10 landsleire siden 1928, da det var landsleir i Åndalsnes. Samme år hadde polarhelten Nobile forsvunnet i et forsøk på å nå Nordpolen med luftskipet Italia. Men det kom ikke tilbake. Alle gutters store helt, Roald Amundsen, dro da opp med det franske flyet Latham til Arktis, i et forsøk på å finne Nobile og hans folk. Men Amundsen kom heller ikke tilbake. Spenningen var stor inntil det kom en gledelig melding om at Amundsen var funnet levende. Og da ble det jubel i leiren. Men det varte ikke lenge. En ny og trist melding kom noen dager senere om at polarhelten Amundsen var død, og da ble det sorg. «Slikt gjør inntrykk på et ungt guttesinn», skrev Reinert.

Latrine med 40 sitteplasser

Landsleiren lå for øvrig i et meget fint naturområde, og selv om det regnet hele tiden, var det mye interessant å være med på. Men latrinene var et kapittel for seg selv. Rødland forteller: «Det var lange bygninger med 40 «sitteplasser» i hver, uten «båser» i det hele tatt, åpne som – skal vi si – en turistvogn. Jeg – og mange med meg – syntes det var leit å sitte slik på utstilling med rumpen bar, så der var jeg ikke mer enn høyst nødvendig, kan jeg forsikre! Latrinen het «Ali Baba + de 40 røvere» malt med store bokstaver på veggen. Ove Tollefsen hadde laget en sang som gikk på melodien «Gøy på landet». Jeg husker bare slutten på siste vers som lød; «… og utenfor den hele dag sto flere-og tyve trengte. Gøy på landet…»

Egil Viken fikk fart i gruppen

Jubileumsberetningen viste at det var både opp- og nedturer etter 1950. Men det skulle snart vise seg at nær sagt alle gutter og jenter i Torød skolekrets ble speidere. Ettersom en ulvetropp og roverarbeid kom i gang, ble betegnelsen gruppe tatt i bruk. En rekke ledere kan nevnes, blant dem Bo Solhaug, Henning Marcussen, Hermod Larsen og senere hans sønn, Per Ole Larsen, som i år 2000 fikk forbundets herderstegn for sin innsats. Etter 20 år som leder trakk Egil Viken seg tilbake. Egil var en markant speiderleder. Etter å ha skrevet et skuespill, som ble oppført i landsleiren i Brunlanes i 1960, ble han hedret med ordenen Den hvite lilje.

I 1975 kunne gruppen rose seg av å ha 71 medlemmer. To har deltatt på jamboreen i Lillehammer og fem har tatt 1. graden. Gunnar John Hasle var troppsleder, og det opereres både med roverkontakt og flokkleder. Tanken om å bygge et speiderhus på Torød kom fram på avdelingsmøte på Speiderbo i 1953. Det førte igjen til at planer ble satt i verk. Gruppen som bestod av både gutter og jenter, og ikke minst deres foreldre gjorde en enestående innsats for å få bygd speiderhytta, som fikk navnet Furubo. Men det varte ikke så lenge før den måtte utvides. Materialer ble hentet fra Torødbrakka som ble revet ned, og 21. oktober 1974 ble den nye del av den populære speiderhytta Furubo ovenfor Torød skole innviet.

2. Nøtterøy stiftet i 1931

Fram mot 1930 rekrutterte 1. Nøtterøy speidere fra alle skolekretser. Men det varte ikke så lenge før troppen ble delt. Det skjedde i 1931. Georg W. Blomdal med to års erfaring i 2. Tønsberg og ett år i 1. Nøtterøy, gikk i bresjen for å starte en egen tropp på indre Nøtterøy. Georg var for ung til å bli troppsfører, men fikk overtalt en marineoffiser ved navn Hans Henriksen, som stilte seg villig mot at Blomdal ble troppsassistent. Etter å ha drøftet saken med blant annet Fridtjof Berntsen og Hans Fredrik Eriksen, innkalte Blomdal til stiftelsesmøte 15. desember 1931. 30 gutter møtte opp og flere av dem hadde en viss erfaring som speider. Troppen ble inndelt i fem patruljer med fuglenavn, og den ikke så ukjente Øystein Sårheim begynte sin speiderkarriere som patruljefører i Ørn.

Troppens første utfordring var å planlegge sin deltagelse på landsleiren i 1932. Det gikk veldig bra, og troppen utmerket seg med å ha en av de ryddigste teltleirene. Her var det både store og små gutter, og det vakte en viss oppsikt da den minste og høyeste deltager ble presentert. Den høyeste var Hans Fredrik fra 2. Nøtterøy. I 1933 var troppen inne i en vanskelig periode med ledermangel, men det rettet seg da Gunnar Gjermundsen overtok i 1934 og Øystein Sårheim ble troppsfører i 1936.

50-års jubileum og glade speiderår

I 1981 var 2. Nøtterøy 50 år. Da ble det utgitt et jubileumsskrift som omhandler de mange faser i troppens historie. I forordet bemerker Svein Hermansen at det kunne vært skrevet bøker om troppens virksomhet. Det kan så være, men skriftet er innholdsrikt og en god kilde for de som ønsker vite mer om speiderlivet på Teie.

Øystein Sårheim i særklasse

Om Øystein Sårheim ble det sagt at han var superspeider, og det er ingen overdrivelse. Selv om 2. Nøtterøy sto ham nærmest, har han også vært avdelingsleder, kretsleder, visespeidersjef og leder for Gilwell-treningen på Sverveli i Flatdal. Hvor mye tid Øystein brukte på speidingen, er det vel ingen som vet. For sin enestående innsats ble han beæret med hederstegnet Sølvulven som er det øverste hederstegn i Norsk Speiderforbund. For sin øvrige innsats i kommunestyret, Nøtterø Sparebank og Rotary fikk han på sin 80- årsdag Kongens fortjenstmedalje, og etter sin død en byste ved Teie torv.

Som speider hadde Sårheim mange medarbeidere. Gruppen, som etter hvert omfatter ulveflokk, roverlag og foreldreråd – og fra 1978 piketropp og meiser, har gjennom årene hatt mange ledere som har markert seg. Blant dem er Johan Tiller, Hans Fr. Eriksen, Ole J. Eide, Svein Hermansen, Arne Helgesen, Knut Kilde og Runar Jacobsen. Knut Mello, som blant annet startet roverarbeidet og Tor Carlstedt, ex Tønsberg, var aktivt med, blant annet i St. Georgs-gildene. Til tider var det så mange som var med i gruppen at de flere ganger tenkte på deling av 2. Nøtterøy, men dette fikk de ikke til.

Gruppen har et omfattende arkiv hvor det er listet opp 1000 navn, og en skulle tro at alle kjente menn i Teie-området før eller senere har vært speidere i 2. Nøtterøy. Sårheim drev guttene sine hardt. Mange av dem har tatt 1. graden, og noen har gjennomført Gilwell-trenig. Det kan vel forklare at troppen som oftest gikk til topps i krevende konkurranser på alle plan. For patruljer i andre tropper var det derfor en triumf når de slo 2. Nøtterøy, og særlig når det ble kjempet om avdelingsbanneret. I 1940 fikk troppen tomt i Teieskauen for å bygge sin hytte, Speiderbo, som ble innviet i 1949. De har også flere hytter fjernt og nært, til og med på Hardangervidda. Dessuten har de hatt egen båt som ble kalt Odin. I senere tid har det ikke vært så aktivt arbeide i troppen.

3. Nøtterøy stiftet i 1937

Troppen hadde sitt utspring fra 1. Nøtterøy. Noen år etter at indre Nøtterøy hadde skilt seg ut, var det også på de ytre deler av øya et ønske om å danne sin egen tropp. Det skjedde under et stort epletre på Øra-stranda, og stiftelsesdagen var 18. september 1937. 3. Nøtterøys første troppsfører var Ove Tollefsen (senere mil.org. sjef og avdelingsleder). Asjørn Lillås (senere stortingsmann) og Odd Skuthe (senere sogneprest) ble troppsassistenter.

Geografisk skulle området dekke skolekretsene Torød, Lysheim, Tømmerholt, Skjerve og en del av Herstad. Troppen ble offisielt innviet av kretsleder Albert Holst 19. februar 1938. En fin prolog, som ble skrevet i troppsavisa «Tørn ut» av Asbjørn Lillås, er tatt vare på.

Troppen startet med 30 gutter fordelt på patruljene Oter i Støyten, Ravn i Movik og Brevik, Ulv på Oterbekk og Hauk på Borgheim. Møtene ble holdt i Nøtterøy kristelige ungdomsforenings lokale på Borgheim.

Ungdomspresten ble troppsleder i 1939

I de tre årene 1939-41 var den kjente ungdomsprest, Gudmund Gran, troppsfører i 3. Nøtterøy. Med seg som troppsassistenter fikk han Knut Ingebretsen og Ivar Tønnesen. Noe av det første troppen var med på, var å samle inn ulltepper og utstyr til finske soldater i Finlandskrigen. I 1940 kom Bjarne Evensen med som troppsassistent. De siste årene før krigen ble møtene holdt i en sidebygning hos Ingvald Viken på Sem. Troppen deltok i kretsleir på Lifjell og sykkeltur til Rjukan og Rauland. Men så kom krigen …

Speiding forbudt i 1941

Hitler-Tyskland var i sin tid interessert i å bli med i speiderbevegelsen etter sine egne ideer, men fikk kontant nei. Da startet de sin egen ungdomsbevegelse som hadde helt andre formål. Når så den tyske okkupasjonsmakt kom til Norge, så de på vår speiderbevegelse som sterke konkurrenter til sin Hitler-jugend, og det var mange speidere som gikk inn i hjemmefronten. Idrettsforeninger ble forbudt, og den 15. september 1941 ble det også satt stopp for all speidervirksomhet. Alle speidereffekter skulle inndras, men noen, for eksempel 2. Nøtterøy, drev en viss virksomhet i det skjulte. Misjonsorganisasjoner fikk imidlertid lov til å drive sitt ungdomsarbeide. Speiderledere 1. og 3. Nøtterøy benyttet seg av det.

Illegal speiding

I Tønsbergs Blad ble det satt inn en annonse om at det skulle stiftes en gutteklubb i kristen regi med frammøte i et skogholt på Nordre Gipø. Det møtte opp en god del gutter, og det ble lagt opp planer for møter med musikk og sang og andre aktiviteter. Men også en politimann møtte opp. Lederne, Bjarne Evensen, Henrik Berntsen og Kaare Fuglestrand måtte da svare på hva dette skulle bety. Heldigvis var politimannen ikke nazist og det gikk greit. Noe senere gikk flere inn i KFUM.

Det hører også med til historien at svært mange av speiderne var ute under krigen eller med i «Hjemmefronten». En av dem, Alf Lande, som i sin tid var patruljefører, telegrafist og Milorg-mann, ble arrestert, torturert og skutt på Trandum i 1944. Det er også registrert at oberst J. S Wilson, tidligere direktør for Boy Scouts International Bureau og verdensspeidersjef, var til uvurderlig hjelp for å trene de norske gutta i Storbritannia for oppdrag i Norge. Gunnar Sønsteby og Kompani Linge med flere var takknemlig for det.

Stor tilslutning etter krigen

Da freden kom, ville mange bli speidere. Men av ulike grunner manglet det kvalifiserte ledere i 1. Nøtterøy. Tropps- og patruljearbeidet kom likevel i gang, og i 1946 utnevnte lærer Berntsen Julius Andersen og Norvald Fuglestrand til troppsassistenter. Begge var opptatt som speidere i 1939, men hadde liten erfaring i ledelse. Ved å studere Speiderboken, som var bevegelsens ABC, og i samarbeide med Bjarne Evensen i 3, Nøtterøy, gikk det likevel greit. Det ble utflukter i skog og mark, og guttene fikk blant annet prøve leirliv på nordsiden av Bjerkøy. Men i 1947 ble det en viss stagnasjon. Julius var med på å starte 6. Nøtterøy i Knarberg-området, Norvald måtte gjøre militærtjeneste, og dro siden på hvalfangst.

Store endringer etter 1945

Bjarne Evensen og Odd Strømme tok arbeidet opp igjen i 1945. Som vi senere skal se, ble også 3. Nøtterøy delt. Men når lederne av yrkesmessig grunn flyttet ut, ble det problemer med å gjennomføre etableringen. I 1947 ble Egil Viken troppsleder og en ulveflokk stiftet med Nora Olafsen som flokk leder og hennes datter, Elsie, og Karin Hansen som assistenter. Året etter var Bjarne Evensen troppsleder igjen, fram til 1952. Gunnar Styrerød, Kjell Martin Studsrød, Rolf Henriksen og Per J. Jørgensen var assistenter. I 1953 overtok Rolf Henriksen som troppsleder for et år.Flere kunne vært nevnt, men navn som går igjen, er Hermod Larsen, som i flere år var troppsassistent og roverleder før han gikk over til 1. Nøtterøy. Roverlaget ble styrket etter at Svein Hermansen flyttet til Borgheim. Han var for øvrig den første i Vestfold som tok rover – Gilwell. 3. Nøtterøy hadde også sine bølgedaler, men holdt det gående og steg til store høyder i perioden fram til sitt 50-års jubileum i 1987.

Knut Eriksen – en markant speiderleder

Den meget aktive Knut Eriksen fikk også hederstegnet Den hvite lilje. Han begynte som troppsleder i 1954. I sin tid gikk han alle grader og deltok i 1967 i speiderforbundets høyeste treningsopplegg, Gilwell. Et spesielt høydepunkt blant Knuts tillitsverv var da han var leirsjef for alle troppene fra Vestfold som deltok på den 14. World-jamboreen på Lillehammer i 1975. I et hefte hvor Knut Eriksen har nedtegnet sine tanker og erindringer, er det gitt en fyldig beskrivelse av alt som har skjedd gjennom årene. Det nytter ikke her å gjengi de mangfoldige turer og aktiviteter som troppen tok del i. Men noen linjer om deres speiderhytte må tas med.

Speiderhytta i Stangeby-skogen

30. november 1957 ble speiderhytta i Stangeby-skogen innviet ved at en av guttene kastet en flaske Cola mot grunnmuren. Hytta fikk da navnet Åsbo. En timeliste viste at det var brukt 1433 timer på dugnadsinnsats. Av foreldre som hadde hjulpet til, var spesielt Erling Ekelund og Aksel Studsrød, som ble tildelt den røde hederslilje av kretsleder Johs. Grepstad. Det første uthuset som var på tomta, var ei kasse som de kjøpte av Brødrene Hansens Auto på Stangeby. Bedriften forhandlet i begynnelsen av 50-årene den russiske bilen Moskwich, som da kom i kasser. Speiderne bygde skråtak for å få fall, og kassa tjente som utedo og vedlager i mange år.

I likhet med andre grupper hadde de i hytta en andaktsbok for speidere som ble brukt ved avslutningen av alle troppsmøter.

4. Nøtterøy

I 1945 ble 4. Nøtterøy etablert på Torød med Odd Strømme som troppsleder. Men det varte ikke så lenge før troppen ble oppløst, og guttene ble ført tilbake til 3. Nøtterøy. Så skjer det at et nytt boligområde ble etablert i Vestskogen, som også fikk egen skolekrets. I 1968/69 tok så den erfarne speiderleder Henry Grann Hansen, som hadde flyttet til Munkerekka, initiativet til å danne en speidertropp i Vestskogen. Speiderguttene ble rekruttert fra skolekretsene Herstad og Vestskogen. Gruppen, som besto både av gutter og jenter, drev godt i mange år. De skaffet seg fem kanoer og hadde stor fornøyelse av å padle, særlig i Numedalslågen. De strevde med å få satt opp ei hytte ved Aronsletta, men da det ikke lyktes, bygde de ei lita hytte i Skogro. Men av ulike grunner ble gruppen oppløst og speiderne gikk inn i 2. Nøtterøy.

5. Nøtterøy

I 1945 ble også 5. Nøtterøy speidertropp etablert for å dekke Lysheim og Tømmerholt skolekretser. Ivar Tønnesen var troppsleder, men etter 1948 gikk troppen tilbake til 3. Nøtterøy.

6. Nøtterøy

Som tidligere nevnt, ble 6. Nøtterøy utskilt fra 1. Nøtterøy. Stiftelsesdagen var 10. januar 1947. Rolf Børsum var den første troppsleder, men trakk seg tilbake etter kort tid. Julius Andersen ble den første troppsassistent, og det var vel han som var selve drivkraften i arbeidet. Allerede i 1949 bygde troppen hytte ved Merkedammen ved navn Sans-Souci, og de skaffet seg et ambulerende «troppslokale» kalt Karjolen. Julius Andersen fikk gjennom 30 år alle slags lederoppdrag. Alf Corneliussen, kalt «Affen», var også en god støttespiller. Etter at han i 1953 fullførte Gilwell-treningen, var han troppsleder fram til 1960. Med seg som assistenter fikk han Trygve Næsmo, Tor Hamer og Egil Thorstensen. I 1962 ble det opprettet en sjøspeidertropp, som ble skilt ut, men p.g.a. ledermangel ble begge tropper slått sammen igjen i 1967.

Sjøspeiderne ble pionerer

Spørsmål om å opprette sjøspeiding var diskutert allerede i 1916. Noen mente det generelt var så mye maritim kunnskap at det var unødvendig å starte egne tropper for sjøspeiding. Men tanken lå der helt til 1946, da Forbundsrådet utnevnte en komité som skulle utarbeide retningslinjer for arbeidet. I 1950-årene har noen tropper begynt, men det var først på landsleiren i Brunlanes i 1960 at sjøspeiderne fikk mulighet til å profilere seg. Da var også interessen for sjøspeiding kommet til Vestfold, og 6. Nøtterøy fikk den ærefulle oppgave med å starte et prøveprosjekt. Troppen var godt forberedt, og 28. februar 1962 ble sjøspeidertroppen offisielt startet. Det var da om å gjøre å lære opp guttene i godt sjømannskap, og guttene tok snart på seg store oppgaver og satte seg i respekt.

I 1964 fikk troppen ansvar som teknisk arrangør både for speidertreff på Ekornholmen og for en sjøspeiderkonferanse med deltagere fra hele landet. Samme år skrev forbundsorganet, Lederen, om sjøspeiding på Nøtterøy: «Her var en del skepsis til sjøspeiding i starten, men etter å ha snakket med andre sjøspeiderledere, startet troppsleder Hans Evensen med seks eldre gutter sommeren 1962. Det ble kjøpt inn to hvalbåtlivbåter av Kosmos-rederiet. Begge båtene ble skrapt til trevirket, maling fikk de av en fargehandler, en dregg her, tauverk der, årer en tredje plass, livbåtseil enda et annet sted. Det ble dannet to patruljer, Kobbe og Skarv, med hver sin båt, Kobben og Skarven.»

Ledermangel og nedleggelse

6.Nøtterøy holdt i flere år et høyt aktivitetsnivå. I sitt 25. arbeidsår i 1972 hadde gruppen både flokk, tropp, roverlag, foreldreråd, mødreklubb og i alt 69 medlemmer. De hadde speiderhus i Nesskogen, hytte, tre speiderslupper, to livbåter og en verdifull spissgatter. Men når ledere sluttet, kunne det bli problemer. En av dem som holdt på lengst, var Julius Andersen, som var aktiv speider i 40 år og ble hedret med den hvite lilje. Hans kone, Else, som hadde vært på Gilwell-trening, hadde blant annet vært kretsens første sekretær fra 1978 til 1988. Da hun sluttet sent på 90-tallet, hadde hun gjennom 30 år deltatt på samtlige landsleire.

For sin innsats fikk hun da også forbundets hederskniv. En av ekteparets største opplevelser kan være i 1972 da de ble fotografert sammen med kong Olav på Røros. Etter 50 års virksomhet opphørte driften av 6. Nøtterøy, deres båter ble solgt og flere av speiderne gikk over til 1. Nøtterøy. Imidlertid hadde en av sjøspeiderne, Jan Tønnessen, startet en annen gruppe som tok navnet Bjerkøysund sjø. Den skaffet seg 2-3 nye slupper, hadde ca 20 medlemmer og holdt det gående til 2003. Senere har den aktive 1. Husøy fått med seg mange sjøspeidere fra Knarberg-distriktet.

7. Nøtterøy

Som kjent kom KFUK-speiderne tidlig på banen, mens KFUM ikke hadde eget speiderarbeid før i 1946. På Nøtterøy ble den første KFUM-speidertropp opprettet i Teie kirke i 1977 med Aksel Eivind Gilje som leder. Senere har Odd Vold, Trond Kristansen og Ole Hafell vært ledere. De har et rom i kjelleren i Teie kirke, men møtene holdes helst ute i naturen, og mest i Søndre Hella. Oppslutningen har variert. I dag teller gruppen mellom 30 – 35 med smått og stort, jenter og gutter. Selv om det fra starten var noen problemer, er det i dag et rimelig godt forhold mellom NSF- og KFUM-speiderne. Forskjellen er at sistnevnte har en tydeligere kristen profil. Når alt kommer til alt, er det vel avgjørende hva den enkelte speiderleder står for i sin gudstro. I 2003 ble KFUK/M- speiderne slått sammen i ett forbund.

Troppene samlet i en avdeling

I 1946 ble Nøtterøy avdeling stiftet. Det skjedde på et møte i stua hos tidligere troppsleder og mil.org.-sjef Ove Tollefsen på Kolberg tidlig i 1946. Norvald Fuglestrand fra 1. Nøtterøy, Hans Fredrik Eriksen fra 2. Nøtterøy og initiativtager Bjarne Evensen fra 3. Nøtterøy ble da enige om å velge Ove Tollefsen til avdelingsleder. Det varte ikke lenge før troppene på øya samarbeidet på viktige områder. I 1946 var det avdelingsleir på Hudø, hvor feriekolonien enda ikke hadde startet etter krigen. Avdelingen deltok i kretsleir på Bastøy i 1947 og landsleir i Mandal i 1948.

Johs. Kvaal Grepstad, som i mange år hadde vært speiderleder på Rjukan, kom til Nøtterøy i 1946 og avløste Ove Tollefsen som avdelingsleder. Grepstad var også kretsleder og med i Forbundsstyret. For sin mangeårige innsats ble han i 1961 hedret med Sølvulven.

En protokoll fra 1950 til 1985 viser mye felles aktivitet i avdelingen. Det var møter for instruksjon av patruljeførere, kalt Peff-samlinger, og den tradisjonelle St. Georg dagen, 23. april, ble feiret med gudstjeneste i en av kirkene hvert år. Speiderne var representert i 17. mai-komiteen, og i 17. mai-toget skulle en av troppene stille opp som flaggbærere. Speiderne var representert i folkeopplysningsfondet og i menighetsrådets ungdomsutvalg. Avdelingen arrangerte patrulje lederkurs, konkurranser i ulike speideroppgaver, skirenn og fotballkamper. Det ble holdt faste styremøter og årsmøter, og avdelingen fikk også bestemmende myndighet ved ansettelse av ledere og assistenter i grupper, flokk og tropp, selv om noen også måtte godkjennes av forbundet. Avdelingen fikk også fremtredende roller på krets- og landsleirer og ikke minst på jamboreen i 1975.

Tjøme og Husøy blir også med

Av praktiske grunner ble tropper på Tjøme og Husøy med i avdelingen fra 1960. Det ble også forsøkt med en tropp på Veierland, men den fikk kort varighet. Troppen på Tjøme holdt det gående i mange år, og Husøy-gruppen har fortsatt stor aktivitet. På grunnlag av rapporter til avdelingens årsmelding 1968 er det lagt fram en oppgave over gruppenes styrke. (Det skal bemerkes at 4. Nøtterøy som kom i gang året etter, ikke er med.)

Avdelingsledere fra 1946 til 1978 var Ove Tollefsen, Johs. Kvaal Grepstad, Erik Holter, Bjarne Evensen, Øystein Sårheim, Egil Viken, Hans Henriksen, Einar Karlsen, Knut Eriksen.

Nøtterøy-speidere i ledelsen på jamboree i Lillehammer

Å ramse opp alle troppsleirer, kretsleirer, landsleirer og jamboreer som har funnet sted i årenes løp er det ikke plass til her. Men når det gjelder deltagere på jamboreer som kommer fra fem verdensdeler, er det et faktum at de mange land har ulikt språk, kultur og religionstilhørighet. Da den 14. verdens-speiderleiren skulle legges til Jørstadmoen ved Lillehammer juli/august 1975 med 17 000 deltagere, sto derfor Norge som arrangør overfor store utfordringer, og her ble speidere fra Nøtterøy tildelt store oppgaver.

Øystein Sårheim og Johs. Kvaal Grepstad hadde sentrale oppgaver i administrasjonen, og Knut Eriksen var troppsleder for Vestfold- gruppen, som besto av 40 speidere. De hadde fått engelske, sveitsiske, franske og amerikanske naboer og hadde fått bygd seg en hvalbåt som symbol og kjennetegn som viste fylkets betydning for hvalfangsten i Syd-ishavet. Båten het Vestfold, og skipper om bord var Knut Eriksen. For sin innsats ble de tre lederne, Eriksen, Grepstad og Sårheim beæret med Tønsbergs Blads tinnfat, som de satte stor pris på.

Speidere i alt: 314

Jenter og gutter i ett forbund

Etter at de to forbundene hadde diskutert saken i flere år, ble sammenslutningen i 1978 et historisk gjennombrudd. Dette skjedde på St. Georgs-dagen i Trondheim 23. april 1978. Men før det ble det holdt en jubileumsfest i Tønsberg for å markere at det var 60 år siden Vestfold krets ble stiftet, og at man nå gikk inn i en ny fase hvor gutter og jenter dannet det nye Norsk Speiderforbund. «Det nye forbundet må bygge på de gode tradisjoner og erfaringer vi har i det gamle. Ta med dere denne kretsen inn i det nye, så også det blir en god krets å være i», sa speidersjef Kjell Melhus på jubileumsfesten. Det var St. Georgs Gildet i Tønsberg, med Tor Carlstedt og Johs. Kvaal Grepstad, som ledet festen, og det var mange hilsener.

Biskop Dagfinn Hauge, med lang speidererfaring, sa blant annet at speiderne har et friskt, naturlig og ekte forhold til det kristne budskap, og ønsket lykke til med nye arbeidsformer. «Dette er sikkert det riktige og vil bli til gagn for den oppvoksende slekt i Norge», mente Hauge.

«Det er hyggelig, men også litt vemodig», sa kretsleder Helge Klingberg i sin hilsen til de ca. 110 fremmøtte festdeltagere. I et tilbakeblikk ville han spesielt hedre den trofaste speidersliter, Albert Holst, for hans enestående innsats. For øvrig beklaget kretslederen at KFUM-speiderne ikke ble med i det nye forbundet. Det vanket også hilsener fra blant andre kretsens speiderpikeforbund ved Mary Thorsen og fra ledere for KFUK- speiderne. Til slutt overrakte Knut Bråtane på vegne av St. Georgs Gildene en gavesjekk øremerket til et nytt kretsbanner når den nye kretsen var en realitet.

Fra avdelingsstyre til kontaktutvalg

På Nøtterøy ble det også markert at Norsk Speiderforbund og Norsk Pikespeiderforbund ble slått sammen til et forbund. Avtalen om sammenslutning førte med seg at avdelingsstyret ble erstattet med et kontakt utvalg. H. Grann Hansen blir den første kontaktmann, men han syntes oppdraget var vanskelig. På et fellesmøte med blåspeiderne ble Øystein Sårheim valgt som kontaktmann med Liv Lilje som viseformann. Terje Rasmussen avløste Øystein i 1985.

Andre organisasjoner tar speiderarbeidet inn i sin virksomhet

I tidens løp har mange andre organisasjoner fått øynene opp for speiderarbeidets betydning og tatt det opp som en arbeidsgren ved siden av sin annen virksomhet. Det gjelder for eksempel Metodistkirken, Frelsesarmeen, Baptistkirken, Det norske misjonsforbund, Frikirken og Blå Kors. Til historien hører også med at det i sin tid var speiderarbeid i land som Russland, Italia og Spania, men at det ble forbudt da diktatorer tok makten. Noen her til lands forsøkte også å drive speiderarbeid sekulært. Norges Røde Speiderforbund, som var Arbeiderpartiets speiderbevegelse, var i drift i fem år fra 1922 -1927, men korpset var ikke tilsluttet NSF, og de hadde en annen formålsparagraf. Etter noen politiske omveltninger ble korpset avviklet og gikk sannsynligvis inn i Fram-fylkingen og Arbeidernes Ungdomsfylking. Men det utelukket ikke at gutter fra den såkalte arbeiderklassen også var med i NSF.

St. Georgs kamp

Gjennom alle år har ridderen St. Georg vært et eksempel for speiderne, og den 23. april har han blitt minnet med gudstjenester hvert eneste år. Når vi i dag forskrekkes over den grufulle krig som pågår i Syria, kan det være på sin plass å tenke på at det var nettopp her den unge og veloppdragne Georg steg i de militære grader til tribun og hærfører. På slutten av det andre århundre e. Kr. var det en fryktelig krig i landet, og St. Georg slo fienden tilbake. Da så freden var sluttet, red han på sin hest rundt omkring for å hjelpe andre i nød. St. Georgs kamp mot dragen, for å redde den vakre prinsesse, er viden kjent. Da den romerske keiseren ville fjerne alle som bekjente seg til den kristne tro, ble også den kristne ridderen, Georg, fengslet, torturert og halshugget. Men til tross for forfølgelse hadde kristendommen stor fremgang. St. Georgs kamp mot det onde og for fredens sak har vært et lysende symbol for norske speidere.

Speiderboken og kjente sanger

Alt har sin tid! Det gjelder i alt barne- og ungdomsarbeid, og det skal noe til å holde et høyt aktivitetsnivå til enhver tid. Mye av arbeidet står og faller med ledere. Noen kan holde ut i flere tiår, mens andre slutter av ulike grunner etter kort tid. Speiderboken, som alle speidere får utlevert, er et viktig hjelpemiddel i arbeidet, og det er utrolig mye i den som er nyttig å lære av holdninger og ferdigheter i alle livets situasjoner. Speidernes sangbok er også innholdsrik og det er mange av sangene som aldri blir glemt. «Speiderbror, her er min hånd, fast vi kjeden slutter» er en av dem, og likedan den stemningsfulle; «Se nå vårt bål i mørket er tent, alt ting er stille og dagen er endt. Flammene kaster sitt blafrende skjær henover gutter og telter og trær». Noen vil også dra kjensel på sangstrofen: «Og selve speideridealet sto jo en gang for oss ma’let og står fremdeles for oss ma’let – på speidervis!»

Henning Marcussen fikk kommunens frivillighetspris

Speiding er i høyeste grad kultur som drives på frivillig basis. Det har også Nøtterøy kommune lagt merke til. Når så den første frivillighetspris skulle utdeles i 2011, ble denne gitt til Henning Marcussen på Føynland for 40 års innsats for speidersaken. Dessuten har han vært aktiv i sitt nærmiljø, blant annet som formann i en velforening. I 30 år har han vært speiderleder, først på Torød og de siste 12 år på Husøy og Nøtterøy. Med denne hederspris fulgte diplom og kr. 20 000 som etter prisvinnerens ønske skulle gå til nytt seil til speidergruppas båt s/s Lipos Kyria. Henning har gått alle grader i speidingen, har vært kretsleder og var en av initiativtagerne for oppstart av norgesmesterskap i speiding. Både Henning og hans hustru, Kristin Øilo, har fått Norsk Speiderforbunds hederspris for sin iherdige innsats.

«Usosiale medier» – verste konkurrent

Så kan en kanskje spørre om speiding i dag har like stor oppslutning som i tidligere år? Det har den neppe. Som alt barne- og ungdomsarbeid går det i bølger. På spørsmål svarer Henning at det også er mye positiv virksomhet som skjer i kommunene og nevner idrett, musikkorps og korsang. «Vår verste konkurrent er nok heller det at de unge klistrer seg til skjermen og tiltrekkes av «usosiale» medier. Men, nå ser det ut til at interessen for speidersaken tar seg opp igjen.» Henning ledet i september i år en større samling hvor speidere fra 1., 2., 3. og 7. Nøtterøy, samt Husøy og Tjøme var tilstede, og nå er det en ny giv og godt samarbeid mellom gruppene. Han synes også samarbeidet mellom jenter og gutter er bra, og fremholder at også jenter er mannskap på seilbåter.

Denne beretning dekker bare en del av speiderhistorien på Nøtterøy. Forhåpentlig er det andre som senere kan skrive om det omfattende speiderarbeid som KFUK- og Norsk Pikespeiderforbund har stått for siden 1932.

Tanker om tro og bønn

I den gamle speiderguttboken fra 1933 er speiderloven sammenfattet slik: «En speider er sanndru, trofast, hjelpsom, vennlig mot mennesker, snild mot dyr, lydig, munter, sparsom og ren i tanker ord og gjerning.»

Det siste punkt var vel å betrakte mer som et mål enn som en realitet, og er nå endret. Vår egen erfaring og kirkens trosbekjennelse tilsier at alle gjør feilgrep og trenger Guds tilgivelse og nåde. Speiderbønnen er en hjelp til å leve opp til speiderlovens ideal og gir uttrykk for det. Den ble skrevet av speider-sjefen Hans Møller Gasmann i 1911, synges fremdeles og lyder slik:

«Kjære Far i høye himmel hør mitt hjertets stille bønn: Hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. La meg leve deg til ære, hedre Norge, far og mor, andre folk til nytte være, lyde speiderlovens ord.»

Etter speiderbønnen avsluttes gjerne møter med speidernes valgspråk idet lederen bruker speiderhilsen og sier: Vær beredt!
Og speiderne svarer i kor: Alltid beredt!

Kilder.

Protokoller og jubileumsskrifter.
Google
Speiderhistorisk leksikon.
Tønsbergs Blad.
Samtaler med eldre og yngre speidere.