Avlsoksen Lukas på Oserød

Av Wilhelm Magnus (Njotarøy 2004)

«Bakgutten» fra Østre Kjøle minnes

Wilhelm Magnus drev i mange år gårdsbruket Østre Kjøle (Bergan). Før sin død i 2002 overleverte han til tre av sine kamerater en mengde nedskrevne historier fra barndoms- og ungdomstid på Nøtterøy. Disse har de tre samlet, redigert og bundet inn til en «bok» på nær 300 sider: Dette er en av Wilhelms malende og muntre beretninger; som Njotarøy nå gjengir etter tillatelse fra hans søster; Sigrid Evensen. Språkføringen er beholdt, men åpenbare feil rettet.

På gårdsbruk og småbruk var det alle slags husdyr under krigen. Ja, alle som hadde en stor hage og et lite uthus hadde gris, også kalt villagris, alle hadde høner, kaniner og mange hadde sau også. Det var til og med folk som hadde gris i gangen i boligen sin, under loftstrappa. De fleste gårdsbruk hadde bare en hest, derfor var det et utstrakt samarbeid mellom naboer, kjente eller slektninger med hestebytte i våronna eller under innhøstningen.
Men det var ikke bare hestebytte man samarbeidet om, det var også annet arbeide, særlig under innhøstningen.
Når man tresket korn, måtte det et stort mannskap til, her på gården var det syv gårder som hadde part i et treskeverk.

Okse og råne

Av annet samarbeid var hold av hanndyr. Ikke alle hadde fjøs som var solid nok for en fullvoksen okse, så det var langt mellom bedekningsdyktige okser. Derfor gikk bønder sammen om en avlsokse. Den oksen som gården her hadde part i, sto på Oserød gård som Nøtterøy kommune eide. Der var også kommunens alders- og pleiehjem.
Det kunne til tider være mange kuer på veien til og fra nærmeste hanndyr. Brunstige kuer var ikke alltid helt medgjørlige, så bestandig gikk eieren og leide kua, og bak gikk “bakgutten” med en lang kjepp i handa. En og annen gang måtte en ellers travelt opptatt kone på gården gå bak, men det var sjelden det hendte.
De som hadde gris, måtte reise til Tandstad hvor det var råne. Den brunstige sugga ble aldri leid til rånen, men ble kjørt i ei stor kasse på høyvogna. Det var litt av et syn når fru Hjørdis Holst fra Buer kom kjørende med hest og vogn. Selv tronte hun høyt oppe på grisekassa, hun satt på ei diger skinnpute i sin fineste stas, blå kjole med store hvite prikker. På hodet hadde hun en vid stråhatt med en hage av kunstige blomster, på dørken i vogna sto hennes store handveske side om side med noen digre gummistøvler .

Kaniner i kasse

Fra tidlig vår til langt utpå høsten syklet folk forbi med kaniner i ei lita kasse eller pappeske på bagasjebrettet på vei til et hanndyr. Jeg kom opp i en situasjon en gang. Min far hadde kommet i det forfengelige hjørnet, han ville fra tid til annen ha forandring på røykestoffet sitt. Det var ikke nok å karve bladene med en lite skarp tollekniv, så jeg ble sendt ut til Torød med ei lita kasse bak på sykkelen. Da jeg var kommet nesten fram, møtte jeg to damer som kom gående, og idet jeg kjører forbi, sier den ene til den andre: «Den guttungen der skulle du ha snakka til, så du ikke den lille kassa han hadde til kaninen sin, og ikke var det luftehuller heller.” Damene kunne gjerne ha sett ned i kassa, der var ingen kanin, men kassa var stappfull med tørkede tobakksblader. Min far hadde sendt meg avgårde for å få snittet tobakksblader hos Brendalsmo på Torød. Han hadde laget seg en snittemaskin og tok imot oppdrag fra røykere som ville ha et ensartet og fint snitt på tobakken sin.

Bakgutt

Jeg måtte mange ganger være bakgutt, og det var bestandig en prøvelse, alltid møtte vi noen på den lange veien til Oserød, og da var det mange livlige kommentarer å høre. Viderverdighetene begynte alltid på fjøset. Alle dyrene merket at en av kuene var brunstig, så derfor ble det mye leven og uro. Når ei brunstig ku skulle til okse, var det tre muligheter for hvordan kua ville ta det når den var løs. Kua kunne ta det pent og rolig og gå ut av fjøset uten oppstyr. Det skjedde som oftest ikke, de to andre mulighetene var mer vanlige. Som oftest ville ikke kua flytte på seg, særlig hvis det var lenge siden hun hadde vært ute. Da nyttet det lite å dra i grimetauet, man måtte til med lure triks. Da kom ei bøtte med litt sildemel fram foran kua, og det var det ingen ku som kunne stå for, og når hun oppdaget at hun var løs, var mye gjort. Den tredje mulighet var at når kjettingen hun var bundet med, falt i gulvet, så satte kua av gårde i full fart mot fjøsdøra, og nåde den som ikke hadde beina med seg da.
Hver gang ei ku her på gården skulle til oksebesøk, var det etter et bestemt rituale. Først var det å avgjøre hvor lenge kua hadde hatt brunst. Det var veldig viktig at det var på slutten av perioden kua kom til oksen fordi det er da eggløsningen er. Når det var i orden, var det å få satt grime på kua, og det var ikke bestandig helt lett. Deretter måtte min fars pipe fylles og tennes, og da først kunne ferden starte.
Så var det å løse kua og håpe på at alt ville gå bra. En gang ble det så hastig avgang at min far mistet pipa si på fjøsgulvet, jeg så fortvilelsen i ansiktet hans. Han var redd for at kua skulle tråkke i stykker pipa hans og ødelegge hele ferden.

Saftige kommentarer fra store…

Besøket hos oksen var på dagtid, helst mellom klokken 9 og 17. Den neste prøvelsen kom ikke så langt på utsiden av fjøsdøra. Utenfor Bergan bakeri var det et samlingssted for barn og ungdom utenom vanlig skoletid, ja det hendte at det var noen der ellers også. Jeg kan aldri huske at det ikke var noen tilstede når vi gikk forbi med ei brunstig ku. Det kom mange saftige kommentarer hver gang. Det var særlig to brødre som var daglige gjester på bakeriet, de var særs munnrappe. Den eldste var 9 – 10 år, og minstemann var 4—5 da dette hendte en gang vi gikk forbi med ei brunstig ku.
De hadde kjøpt en pose med boller som de spiste på stedet. Den eldste satt skrevs over sykkelen og holdt ei bolle i venstre hand. I sin høyre hand holdt han bolleposen og et rasjoneringskort for brød og melvarer. På bagasjebrettet satt minstemann og spiste på sin bolle. Med en gang de så oss komme med ei ku, ble det fart i guttebassene. Eldstemann kom med alt han visste om bønder, okser, kuer, kalver og bakgutter, det var ikke lite han fikk sagt, og ikke nok med det, han greide å spise en hel bolle mens han snakket.

…og små

Så var det minstemanns tur til å snakke. Han kom seg ned av sitteplassen og stabbet opp til kua og kleiset noe uforståelig. Da det var gjort, stabbet han tilbake mens han kleiset: “Pise bole, pise bole.” Men det var ikke godt nok for broren, som ba minstemann om å gå tilbake for å bringe fram det som skulle sies.
“Du må gå helt opp i ræva på den gamle mannen, fordi gamle folk hører dårlig,” sa han. Meget motvillig stabbet han tilbake, da han var rett ved siden av min far, kleiset han høyere og høyere, men han var mer kortfattet enn sin bror.
“Pue ku, pue ku, pue ku”. Min far tok liten notis av ham og hva han hadde å si, men tilslutt blåste han ut ei diger røyksky og sa: “Jada, jada, jada.” Så stabbet minstemann på korte bein tilbake til broren mens han kleiset: “Pise bole, pise bole.” Han kravlet opp på sitteplassen sin, og idet han dumpet ned på brettet, hendte dette i rask rekkefølge: Først slapp han en diger mannefis, som hørtes over hele plassen. De minste småjentene smilte med handa foran munnen. De større jentene lo åpenlyst og alle guttene brølte av latter, mens storebroren prøvde forgjeves å få “stinkbomben” vekk fra seg, men den lille greide å klamre seg fast mens han forlangte: “Meje bole, meje bole”, som han fikk, og det hele roet seg ned.
Mel- og brødvarer på den tiden hadde en tendens til å lage mengder av tarmgass, og gassen måtte ut en gang i mellom både på liten og stor, så det var ikke sjelden at det luktet “menneske”. Vel var kommentarene mange og saftige når vi gikk forbi bakeriet, men det var bare småting mot det som ble servert når vi kom opp i Bergankrysset. Hver ettermiddag var unggutter samlet ved skråmuren, der hvor det sto malt “Victory”, og de var ikke nådige når det kom ei ku forbi. Og bakgutten fikk unngjelde.

På vei til Oserød

I krigens siste år ble Oserødveien sperret av tyskerne med en bom ved Dassfjellet. Alle som bodde innenfor sperringen måtte ha passerseddel, Schein, for å komme gjennom. Men de som hadde kuer, slapp uhindret forbi, kua var deres Schein.
Når vi kom med ei ku, ble sperrebommen åpnet med et bredt flir av den tyske vaktposten. Oserødveien ble omlagt mange år seinere, den gang begynte veien ved like ved Dassfjellet og gikk strake veien utover til Roppestad. Der hvor veien går nå, var det bare en smal kjerrevei som ble kalt “ranna”. På veien videre kunne litt av hvert hende, vi kunne møte en tysk tungtransport, og da måtte vi ut i terrenget, for da ble de fleste dyr redde. Men det hendte ikke så ofte, mer vanlig var det å møte ei ku som skulle fra eller til oksen.
På nøyaktig 35 meters avstand oppdaget de hverandre, og da satte de igang med en intens rauting, som gikk over til brøling etter hvert som de kom nærmere hverandre. Når de møtte hverandre, ble det full slåsskamp med stanging og knuffing, full ståhei. Når brølingen gikk over til en knurrende halslyd, hadde dyreeiere og bakgutter sin fulle hyre med å holde “østrogenbombene” fra hverandre. Dette hendte hver eneste gang når kuer møttes på veien, det var ikke mulig for dyreeierne å prate litt med hverandre.

Den store seansen

Når vi kom fram til Oserød, kom vi inn på en inngjerdet gårdsplass, gjerdet var et mannhøyt plankegjerde. Porten var stengt med to store dører som var like høye som gjerdet. Når det kom kubesøk til oksen, hadde alle “guttane” møtt fram ved fjøsdøra for med sakkyndig mine fastslå kua og eierens klasse og karakter.
Det var som om alle sammen hadde fått et forhåndsvarsel om at ei ku skulle komme, for der sto de, Henry, også “kalt “Langen”, var kusken og stallmesteren på Oserød, han likte seg best bak tommene. Josef var sjef i grisehuset, Paul og Johannes var i fjøset.
En bakgutt måtte bli godt voksen før han ikke ble jaget ut mens seansen sto på. “Øh, øh, øh, her inne kan vi ikke ha smågutter nå, øh -øh -øh”, sa bestyreren og pekte på porten. Min far sa bare “Eh,” tok hastig sin pipe ut av munnen og pekte med munnstykket mot porten, og da var det bare å rusle ut. Det var stadig spørsmål om hvordan kua og oksen “gjorde det”, men å se det, var det liten anledning til, så det var mange teorier ute og gikk.
Det kunne bli lang ventetid for en bakgutt, for det var til tider mange kuer som skulle til oksen om dagen, og oksen kunne bli lei og trøtt. En gang etter en lang ventetid ville jeg undersøke hva som foregikk innenfor gjerdet, og i ett av bordene i plankegjerdet var det en diger svartkvist. Jeg prøvde å få ut svartkvisten for å få et kikkhull, men kvisten var gjenstridig, så jeg tok fram kniven min, satte knivspissen imot kvisten og banket den ut så det ble et kikkhull.
Vi hadde ikke mer enn kommet oss ut på hjemveien før min far spurte meg: “Fikk du se noe gjennom kikkhullet du laget deg i gjerdet?”. “Nei, jeg så ingen ting.“ Svarte jeg som sant var. Det jeg hadde sett, var ryggen til bestyrerens ikke helt rene vest, og ingen ting mer. Min far hadde til sin forferdelse sett et knivblad komme ut gjennom plankegjerdet og stoppe 10 tommer fra bestyrerens rygg. Han hadde kjent igjen kniven og forstått sammenhengen.

“Smittsom omløpning”

Det at oksen hadde hyppige besøk av mange kuer, førte til at det oppsto en lidelse som ble kalt “smittsom omløpning”. Lidelsen ble etter hvert større og større i omfang, og ble tilslutt et så stort problem at andre metoder måtte utvikles og taes i bruk. Når bønder kom sammen, ble omløpning et samtaleemne, og det var endel meninger ute blant folk.
En mann som var på besøk hos oss, fortalte hvordan husdyrbrukere på sør- og vestlandet løste problemet i eldre tider med oksehold. Det var ofte lange avstander, og det var langt til nærmeste hanndyr. Fjøsene var små og dårlige, så når en okse var fullvoksen, hadde den ingen vanskeligheter med å gå avgårde med et fjøs.
Mannen satt på kjøkkenet en grå og regntung dag midt i høyonna, og alt høyet var ikke i hus. Han satt og så ut av vinduet på et trøstesløst regnvær, og han hadde endel tilhørere, der han satt med et smil mens han fylte sin pipe med hjemavlet tobakk. Min mor sa ingen ting, trodde at kuene eller oksen skulle ha noe heksebrygg av urter og så spørrende på ham. Også min far ville vite hvordan man løste problemet den gang.
Mannen holdt forsamlingen på pinebenken en stund til, han måtte tenne sin pipe, og det ble gjort langsomt og omstendelig, og da det var god fyr på pipa sa han: “Me lyt gjera det sjave.” Vi må gjøre det selv. Han forklarte videre. Husdyrbrukere reiste på markeder, fjernt og nært for kjøpe eller bytte hanndyr, oksekalver eller ungokser. Hver gård hadde sin okse som ble slaktet før den ble en fare for omgivelsene.

Ny metode

Men det var ikke egne okser som ble løsningen; kuene ble kunstig befruktet. Jeg husker første gang ei ku ble kunstig befruktet her på gården, det var mens metoden ennå var på eksperimentstadiet og ikke ferdig utprøvd.
Dyrlegen som vi brukte her på gården, het Lars Sem Andersen, en jovial og munter mann som satte farve på sine omgivelser. Det var ikke bestandig lett å få tak i ham fordi vi ikke hadde telefon på gården den gang. Dyrlegen hadde faste rutiner når han kom til gårds. Han tok av seg jakke og skjorte på kjøkkenet. Men aller først måtte han spille mølle med vår lillebror som slo oss alle, når vi spilte, han var nærmest uslåelig. Da var min mor litt fortvilet, hun mente at fjøset måtte komme i første rekke, men den gang ei. Det måtte spilles to omganger med mølle først, og det foregikk på den måten at dyrlegen tok fram fra klokkelommen sitt gullur og la det på bordet og forkynte med høy stemme at uret var min brors hvis han vant spillet. Dyrlegen tapte aldri.
Den første gang ei brunstig ku ble kunstig inseminert her på gården, var en kald og sur vinterdag med snøslaps. Etter at alle forberedelser var gjort, møllespill, avkledning, grundig håndvask og fylling av sæd i et tynt rør ifra en dypfrossen beholder, bar det over gårdsplassen og ut i fjøset, først dyrlegen, så min mor med ei stor emaljert balje, nesten full av godt varmt vann, klut og håndkle. Deretter min far med sin pipe i munnen, og til slutt kom to av naboene for å se på den nye oksen.
På vei over gårdsplassen kom ei dame gående på veien i snøslapset med sin sykkel, og det fikk dyrlegen se. Dyrlegen med følge gikk i motsatt retning av dama, og hun skottet forsiktig på opptoget. Plutselig fikk dyrlegen et lurt smil, satt sin store mage enda lengre fram, svingte enda mer med sine armer, særlig med høyre, som han bar røret med sæden i, og sa høyt: “Her kommer storoksen, her skal det bli greier gitt”.
Dama kikket forskrekket på dyrlegen, ble redd og kastet seg på sykkelen og tråkket alt hun orket oppover bakken.
“He-he, jeg trur dama ble redd jeg, he-he,” sa han. Da vi kom inn i fjøset, skred dyrlegen til verket, han måtte først finne livmoråpningen, og den finner man ved å føle seg fram igjennom endetarmsäpningen.
Dette så min mor, og hun kom med protester da hun så han fiklet i endetarmen. “Du er på feil sted, det er porten nedenfor du skal bruke,” sa hun med undring i stemmen. Hun hadde aldri sett maken til ukyndighet av en voksen mann.
Han lo litt og sa: “Dette kan jeg, her skal De bare se, nå skal vi bruke dette røret her i den nedre porten,” og viftet med røret bak ryggen sin. Så førte han røret inn i den nedre porten og klemte på en blåse, og dermed var det gjort. Min mor hadde ingen kommentarer, og hvordan det gikk med den første kunstige befruktningen, husker jeg ikke, men jeg så fram til at det ble slutt med å være bakgutt. Men det ble mange turer til som bakgutt etter dette.
Mens dyrlegen vasket sine hender grundig, fortalte han min mor at i helga skulle han på hytta si i Årøsund, og tidlig søndag morgen skulle han seile til Hellegrunnen og fiske helleflyndre. “De er så store, frue, at de dekker hele bil taket,” sa han.

Kanonrøret ved Vardås

En formiddag ble jeg bedt om å være bakgutt, og jeg gikk til fjøset hvor jeg traff min far som hadde hatt besøk av en melkekunde, og han sa: “Det var fint du var hjemme, vi må en tur til Oserød med ei ku, jeg tenker vi tar denne kua fordi hu er så rolig.” Jeg så det på ham, han hadde sagt noe han ikke skulle ha sagt, og det vanlige ritualet ved et oksebesøk var veldig forkortet. Så vi la i vei, kua var stille og rolig. Vi kom oss forbi bakeriet og Bergankrysset uten viderverdigheter. Jeg gikk ved siden av min far, og vi pratet om de ryktene som gikk. Natta før hadde et kanonrør som skulle til Vardås, falt av den store tralla som røret var fraktet på, og folkesnakket sa at røret var sunket i jorden. “Vi får se om vi kommer igjennom sperrebommen,“ undret min far. Vi var spente på om vi slapp igjennom, men der var alt som før, vaktposten gliste som vanlig, og åpnet sperrebommen. Vi så ikke noe uvanlig før vi var nesten framme ved Oserød. Der fikk vi se hva som hadde hendt, kanonrøret lå i veiskråningen, alt var synlig, og det var hundrevis av folk der.
En kolonne med russiske krigsfanger sto oppstilt på veien, de hadde nettopp kommet fra fangeleiren. Det var som å se en maurtue, folk gikk fram og tilbake uten mål og mening. Det sies at det var under det uhellet at de to russerne omkom.
“Vi får ikke se for mye, det kan være at de følger med oss,” mente min far. At tyskerne fulgte med, var sikkert. En søndag formiddag etter uhellet syklet pastor Gran forbi Vardås på vei til Torød kapell hvor han skulle holde messe. Om han hadde hørt om uhellet, vet jeg ikke, men han tok sitt fotoapparat som han alltid bar med seg og tok et bilde, kanskje flere. Pastoren ble sett av tyskerne og tatt. Han hadde det sikkert meget vanskelig med å gi en troverdig forklaring, så det ble ingen messe i Torød kapell den søndagen.

Et merkelig oksebesøk

Vi ble ikke stoppet, men kom inn på gården, og der ble vi møtt av bestyreren som ville ta ut oksen med en gang, men min far ville at han skulle se på kua først. Og slik ble det. Han gransket kua nøye, kua tok det rolig, og hun fant seg i det. Til slutt la bestyreren underarmen sin på ryggen til kua, og la hele sin tyngde på. “Øh-øh-øh, det er lenge siden denne kua var i brunst, øh-øh-øh,” sa bestyreren. Hvis kuer som var i brunst, senket ryggen når man trykket på slik at enden viste oppover, var dette var et sikkert tegn på at de med svake brunsttegn var i brunst.
Kua vår var så rett i ryggen som en linjal, så noen okse ble ikke leid ut denne gangen. Da vi gikk ut fjøsporten på Oserød, hadde ikke min far pipen i munnen, men da vi kom til den plassen der vi kunne se det tyske uhellet, stoppet han for å fylle sin pipe. Aldri har jeg sett ham brukte så lang tid på å fylle en pipe, og ikke bare det, han stoppet så hardt at han måtte bruke tre fyrstikker for å få fyr. Det var ikke slik det brukte å være; ei fyrstikk og så ei diger røyksky. Og hele tiden skulte han på uhellet. Jeg fikk aldri spurt han om hvorfor ei ikke brunstig ku ble leid til en okse, men jeg tenkte mitt. Samme kveld kom “melkemannen” veldig tidlig for å hente “melk”.
Det er spor av uhellet den dag i dag. Det ligger ei diger steinfylling på jordet på Hengerød, den ble bygd for å få fast grunn for den store traverskrana som skulle heise røret på tralla igjen. På steinfyllinga vokser det i dag lauvskog. Ryktet sa at da uhellet skjedde, jublet tyskerne og klappet i hendene, så trøtte var de av krigen.

En vilter kvige

En annen gang jeg hadde vært bakgutt, og kommet hjem på gårdsplassen igjen, kom en mann alene med to kuer, den ene var helt ustyrlig, den andre var helt motsatt, det var så vidt det gikk framover med henne. “Kan eg få låna guten din?” hujet mannen idet vi var ved fjøsdøra. Min far vinket med handa og nikket at det er i orden, og det ble en ny tur som bakgutt.
Det ble min verste tur, hele tiden gjorde jeg noe galt, enten jaget jeg når jeg ikke skulle eller omvendt. Hva som ble sagt da vi gikk forbi bakeriet, husker jeg ikke, men noen strofer ble det nok, det ville vært rart ellers. Men jeg husker godt hva de store guttene sa, de i Bergan-krysset: “Men er du her igjen da, er det så moro å se oksen “beiser” kuer?” Og det var en bakgutts jobb å passe på at “ting” kom på rett “plass”og den duren der. Da vi kom fram til Oserød og skulle gå inn porten, slo begge dyra seg vrange. Den rolige nektet å røre på ei klauve, kua sto spikra fast til bakken, den viltre begynte i fly karusell rundt eieren, og tilslutt måtte han slippe. Den satte avsted uten mål og mening. “Fang den,” forlangte mannen og så på meg, men hva skulle jeg gjøre, en liten gutt mot ei stor og vilter kvige. Heldigvis var det nok mannskap på gården til å jage den løse kviga inn porten. Den andre ble nesten båret inn av et stort mannskap, så ble porten lukket, og da var ikke bakgutten sen med å fordufte.
Det var ikke få skritt som ble tilbakelagt til og fra Oserød i de åra det sto på.