Badegjesten i Movik

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2003)

Norsk-engelsk fangeutveksling under Napoleonskrigene

”Jeg ville se det som en stor velgjerning fra Deres side om De ville tillate meg å få vandre på klippene for å få meg et bad.” Ordene er fra kaptein Rivers. Året er 1809, og kaptein Rivers har ankret opp i Movik med 169 krigsfanger: Episoden dreide seg om fangeutveksling: norske sjøfolk tilbake til Norge fra fangenskap i Gøteborg eller i Storbritannia og et tilsvarende antall britiske fanger motsatt vei. Men hvorfor var kaptein Rivers, av alle steder; i Movik? Og hvem var badegjesten Rivers? Og hvorfor en fangeutveksling med britene, som alltid ellers i historien har vært våre gode venner og trofaste allierte?

Fra oktober 1807 hadde Danmark-Norge vært i krig med Storbritannia, fra mars 1808 også med Sverige. Omsider var bølgene fra den franske revolusjon, Napoleons maktposisjon og den årelange rivaliseringen mellom England og Frankrike nådd helt opp til fredelige Nøtterøys kyster. Tidligere hadde Danmark-Norge klokt og beregnende valgt å stå utenfor storkonfliktene i Europa, vi var nøytrale og kunne således handle med begge parter. Perioden fra 1792 til 1807 var en sammenhengende jubeltid for alle nøttlendinger. De små seilskutene seilte inn gode frakter ved å eksportere trelast, jern, glass, tjære og kobber til Storbritannia og Frankrike og andre land som i skiftende allianser var knyttet til en av de to hovedmotstanderne. For første gang i historien fikk selv de enkleste matros hjem på Nøtterøy sin flik av velstand.

Flåteranet 1807

I 1805 seiret britene over en fransk-spansk flåte ved Trafalgar. Dermed hadde admiral Nelson, som forøvrig døde under sjøslaget og hvis lik ble fraktet til London i en tønne med rom, avverget Napoleons drøm om å gjøre invasjon mot Storbritannia. I 1807 hadde Napoleon likevel gjort seg til herre på hele det europeiske kontinent unntatt det nøytrale Danmark. Hva hvis keiseren lot sine soldater rykke opp fra Tyskland og erobre Danmark? Da ville han også ta den store dansk-norske flåten som lå i København. Slik tenkte de høye herrer i den britiske krigsledelsen. Løsning på problemet? Et fremstøt for å sikre seg flåten før Napoleon eventuelt kom på den samme idéen.
I september 1807 ble København omringet av 30 000 britiske soldater som bombarderte hovedstaden og satte den i brann. Det hadde riktignok vært forhandlinger på forhånd, men det britiske krav var og ble oppfattet som et ultimatum: Utlever flåten! Tilbudet om allianse med Storbritannia og erstatning for flåten etter at krigen var over, falt på døve ører. Også et land må tenke på sin ære, som da Norge sa nei til Tyskland i 1940 eller Finlands avvisning av det sovjetiske tilbudet i 1939. Listen kan med letthet gjøres lenger.

Kronprinsens dilemma

Krigshandlingene gikk slik britene hadde planlagt. Danskene måtte kapitulere. Og den 21. oktober 1807 kunne britene dra med byttet: 18 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger og 23 kanonbåter, pluss 6 mindre fartøyer. Da den stolte flåten passerte Kronborg slott for nordgående, gav den salutt. Den ble ikke besvart. Den eneveldige hersker i Danmark-Norge var kronprins Frederik. Hans far, kong Christian VII, ble betraktet som sinnssyk, så kronprinsen regjerte inntil han selv ble konge som Frederik VI i mars 1808. Kronprinsens valg høsten 1807 var tungt, men i grunnen enkelt. Gikk han mot Storbritannia, kunne Napoleon beskytte Danmark, mens Norge ville bli utsatt for britisk blokade. Gikk han derimot mot Napoleon, ville Danmark bli okkupert og kunne følgelig ikke levere korn til Norge, selv om havet mellom de to tvillingrikene var fritt for britiske krigsskip. Dessuten hadde britene krenket dansk ære ved flåteranet, og Napoleon virket som en mektig alliert. Valget var derfor enkelt: Med Napoleon mot Storbritannia, et valg som nok ble delt av den såkalte opinionen i de to land.

Skjærgårdsflåten

Tapet av flåten var et hardt slag, særlig for Norge med sin lange kyst og behovet for å stå imot den britiske blokaden. Det ble derfor satt i gang et intenst byggeprogram for å skaffe et nytt kystens hjemmevern i form av to fartøytyper: kanonsjalupper og kanonjoller. Sjaluppene var 64 fot lange, hadde to store kanoner som fyrte av kuler på 12 kilo, hadde flere seil og kunne i tillegg ros av 60 mann. Dette var en fordel i stille vær, da sjaluppene kunne manøvreres utenfor britenes skuddfelt og selv avgi ild. Jollene var mindre, 42 fot lange og hadde et mannskap på 19 mann. Også jollene kunne seiles og var bestykket med en 24 punds kanon, i likhet med sjaluppene.
I alt ble det bygget over 100 slike fartøyer i Norge etter 1807, derav fire i Tønsberg. Det forteller en del om befolkningens offervilje og patriotisme at halvparten av flåten ble bygget for private midler, enten ved donasjoner fra rike enkeltpersoner eller innsamlinger. Tønsbergfolk, som vel også kan inkludere nøtlendinger, samlet inn til syv fartøyer, sjaluppene ”Einer Tambeskielver”, ”Hagen Jarl”, ”Teje”, ”Axel Thorsen”, og ”Tønsberg 1, 2, og 3.”

Nøtterøy

For Nøtterøy startet problemene omgående etter krigsutbruddet. Øya hadde i 1807 ca 2100 innbyggere. Av familieforsørgerne er det grunn til å anta at det var 360 sjøfolk, inklusive 65 skippere. Av førstereisgutter skal antallet i 1807 ha vært 39. Nøtterøy hadde høsten 1807 i alt 30 skuter, hver med et mannskap på gjennomsnittlig syv mann. At det var nøtlendinger ombord på nøtlandske skuter er selvsagt, men hvor var overskuddet av sjøfolk? Svaret er enkelt: Tønsbergs skippere og redere hadde også bruk for nøtlendingenes maritime kompetanse. I tillegg til sjøfolkene kommer fraktemenn, tollere, loser og rene redere. I alt gir dette et overveldende høyt tall for sjøens betydning som hovedinntektskilde for øyas familier, kanskje ca 75 %.
Etter at krigen mot Storbritannia var et faktum i oktober 1807, ble dansk-norske skuter tatt i arrest i britiske havner. Mannskapene ble internert. Unnslapp skutene britisk havn, kunne de ble tatt på vei hjem, eller de kunne forlise i høststormene.

Korn- og grøtnød

Like alvorlig som tap av skip og mannskap var forsyningssituasjonen. Kornhøsten 1807 hadde vært normal. Men avlingene i Norge og Nøtterøy var for små til å brødfø, eller mer korrekt, grøtfø befolkningen. Dette er Norges evige dilemma, vi må skaffe oss nok korn utenfra. I middelalderen ble importen besørget av den tyske hansa, i 1807 var det danskene som sto for hovedleveransen selv om de fra 1788 ikke lenger hadde noe monopol. Det er regnet ut at Norge i et normalår dyrket 1,8 millioner tønner korn, hver tønne rommet 139 liter. Importbehovet var på 700 000 tønner. Dette vil si at ca 30 % av totalforbruket av korn, og her var havre dominerende, måtte innføres.

Nøtterøys matproduksjon

En tredjedel av Nøtterøys totale areal er åker og eng. Det ville derfor være nærliggende å tro at de 2100 innbyggerne burde kunne brødfø seg selv. Når det likevel ikke var slik og Nøtterøy var helt avhengig av å kjøpe korn utenfra, har dette flere årsaker. Den første forklaringen er åpenbar: Mennene var borte til sjøs i hele sommersesongen. Sjøen var det viktigste, jordbruk måtte kvinner og barn ta seg av. For det andre var det generelle utbyttet fra jordbruk i Norge i 1809 lavt, man fikk igjen 4,5 ganger utsæden, mot 10 i våre dager. Husdyrholdet var også beskjedent på Nøtterøy, med under en hest pr. bruk til å bearbeide jordsmonnet og bare litt over to kuer pr. bruk. Saueholdet og ikke minst holdet av griser var på et lavt nivå. Den mest velsignede nyttevekst i Norge var poteten. Den kom fra Syd-Amerika, men brukte flere hundre år på å slå igjennom, også på Nøtterøy. Poteten seiret nettopp i nødsårene etter 1807, da flere og flere, sikkert med gram hu, tok sjansen på å sette ut knollveksten.
Myndighetene satte, straks krigen var blitt et faktum, i gang tiltak for å sikre kornimporten til Norge, og dette kombinert med at den engelske blokaden ikke var effektiv med en gang, førte til at de fleste nordmenn og nøtlendinger overlevde vinteren 1808 uten for store forsakelser. Det skulle bli verre da våren kom. De stadig lysere netter gjorde Danmarksfarten mer og mer risikabel, og mange bønder falt nok for fristelsen til å spise av såkornet for å holde unna rumlingen i maven. Og ikke nok med at landet var i krig, sommeren 1808 ble en katastrofe over store deler av det sydlige Norge.

Sommeren 1808

For det første falt middeltemperaturen med flere grader, for det andre, og muligens som en konsekvens av det første, falt mye mer nedbør enn i et normalår. Dette førte til redusert avling av høy og dermed mindre muligheter til å berge buskapen gjennom kommende vinter. Enda verre var at kornet i mange bygder ikke ble modent før frosten kom. Det lille som var vokst opp, ble slått og brukt som dyrefor. Sult, nød i mange hjem og en skrikende hunger ble resultatet av uår og effektiv blokade. I tillegg kom stansen i næringslivet. Eksporten av norsk trelast sank til 1% av nivået i 1806, og dette fratok mange grunnlaget for å kunne kjøpe seg levebrød, bokstavelig talt. Skipsfartsområdet Nøtterøy var også rammet. Det var ingen trelast å skipe ut, og den eneste skipsfart mulig var kornhandel på Danmark, men den var risikabel og ble helst drevet med mindre skuter.
Man må huske på at dette rammet et samfunn som var fritt for offentlige trygdeordninger, kommunale sosialbudsjetter og for den saks skyld enhver politiker og alle interesseorganisasjoner og også alle former for massemedier som kunne profitere ved å sette søkelys på elendigheten. Nei, man fikk hjelpe seg selv, håpe på hjelp fra familie og gode naboer og ellers ta i mot den rene nødhjelp som kirken administrerte.

Fangeutveksling

Men midt i nøden kom et håp. Britene trengte sjøfolk. Og de innledet forhandlinger med de dansk-norske myndigheter om å frigi fanger fra sine prisonskip mot å få tilbake et tilsvarende antall britiske sjøfolk som satt som fanger i Norge etter å ha blitt tatt av dansk-norske krigsskip eller kaprere, de sist nevnte var å betrakte som statsautoriserte, væpnede sjørøvere. I april 1809 ble ordningen med fangeutveksling utvidet til også å omfatte dansk-norske sjøfolk som satt i fangenskap i Sverige, Storbritannias allierte.
Senere samme måned ankom briggen Nelly til Vrengen. Det var et ubevæpnet parlamentærskip og førte hvitt flagg som tegn på sine fredelige hensikter. En brigg er et fartøy med en bestemt seilføring. To master er skværrigget, og på stormasten er festet et mesanseil. Skipenes lasteevne eller størrelse kunne variere. De minste norskbyggede briggene kunne være bare tiendeparten av de største britiske. Hvorfor Movik ble valgt som havn, vites ikke, men antagelig var det frykt for at mannskapet kunne ha spionasje som bi-geskjeft. Norske myndigheter ville ikke slippe Nelly inn til Tønsberg og heller ikke til Årøysund.

Gåten Rivers

Historien om Nelly i Movik og om kaptein Rivers blir et spørsmål om kilder. Selve historien har i korte trekk vært offentlig kjent i snart 70 år. I 1935 utgav marinehistorikeren Beutlich det meget verdifulle bokverket Norges Sjøvæbning 1750-1809, og på side 352 er gjengitt Rivers” brev, rettet til Lorens Henrich Fisker, i 1809 kommandør og sjef for det norske kystforsvaret. Rivers brev lyder i oversettelse (håndskriften er tung å lese og den gode Rivers er nok delvis på kant med god engelsk rettskrivning) :

”Sir: I det jeg har kommet her med parlamentær-flagg med 169 fanger som jeg leverte denne morgenen og nå venter på noen engelske fanger fra de nordlige provinser, ville jeg se det som en stor velgjerning fra Deres side om De ville tillate meg å få vandre på klippene for å få meg et bad og en spasertur med noen av Deres offiserer som jeg kjenner. Jeg vil passe på å returnere til mitt eget fartøy ved solnedgang og heise opp mine lettbåter. Jeg antar at jeg blir her i 8 eller 10 dager mens jeg venter på de engelske fangene. Fordi vår egen brigg er svært skitten, vil jeg vaske henne inne og ute i morgen. Hvis De kan gi meg tillatelse, vil jeg bestandig tenke på Deres godhjertethet. Jeg forblir Deres ydmyke tjener. F. E. Rivers, Victory.»

Tilføyd nederst til venstre i brevet til kommandør Fisker: «Nelly ligger for anker i Movig, rundt 25. Mai. Jeg er den eneste offiseren om bord. ”
Så langt, alt godt. Beutlich vet å fortelle at en av de dansk-norske fangene var død ved ankomst og ble begravet på Nøtterøy. Følgelig måtte skaffes kopi av kirkeboken for våren 1809. Det lyktes, og arkivar Skistad på Kongsberg sendte kopi. Problemet var håndskriften. Heldigvis finnes eksperter på gammel, gotisk håndskrift. Lisbeth Higley, kollega og sentral i redaksjonen av Njotarøy, sa seg villig til å lete etter menn begravet på Nøtterøy i mai og juni 1809. Ingen treff. Kunne Beutlich ta feil? Lisbeth Higley lette videre og gikk bakover i tid. Da kom treffet i kirkebokens kråketær: Den 26. april: ”Ungkarl og Matros Johannes Fick som foer med kutteren Pauline fra København, død paa det fra Gothenborg med Norske fangne matroser i Aaresund inkomne Engelske kartellskib «Nilly «. Alder og dødsdag vides ikke. Anseet 30 år. ”

Kildene

Følgelig må Nelly ha ankommet Movik allerede, senest 25. april. Men hvem var denne Rivers som en måned senere ville på land og ta seg et bad? Og hva vet noen om Nelly som var blitt så skitten at hun måtte vaskes både innvendig og utvendig?
Svarene fantes nok ikke i norske arkiver, men i britiske. Ja, først forsøkte man selvsagt på internett, dette nye sesam-sesam. Svaret var selvsagt: ingenting. Det var bare en pliktøvelse for å vise at man er ”online”. Neste skritt var vellykket. Det var å kontakte forsvarsattacheen ved den britiske ambassade i Oslo. Svar kom etter to dager fra assistent Nicole Granholt. Hjelpen var tre adresser eller tre institusjoner. Kontakt ble tatt med Royal Navy Museum i Portsmouth. Svaret kom etter en måned. Og det var utfordrende. Jo, man hadde funnet en Rivers i papirene fra Victory, Nelsons flaggskip. Men fornavnet var William, ikke noe i nærheten av initialene F. E. Muligens enda verre var at denne W. Rivers hadde mistet et ben i slaget ved Trafalgari 1805. Men han fortsatte i Royal Navy og ble som belønning for ben-tapet gjort til løytnant i 1806.

Store konvolutter – få resultater

Og spørsmålet gjensto: ville en krøpling på treben virkelig gå i land i Movik for å ta seg et bad? I 1809? Lenge før badesesongen var oppfunnet i Norge? På den annen side, denne William Rivers må ha vært en hardhaus. Ikke bare tok han amputasjonen av benet i 1805 med en munter replikk – ifølge historien – men fortsatte sitt arbeid i marinen. Altså er badeiveren mulig. At han våren 1809 var kaptein på Nelly, nevnes ikke i hans biografi, derimot alle andre posteringer inntil avgang i 1816. Om skipet Nelly hadde Royal Navy Museum ingen opplysninger. De henviste til det britiske riksarkivet som ligger i Kew, sydvest for London. Nytt brev dit, til National Archives, Kew Gardens. Nok en måneds utålmodig venting. Så en dag i juli lå en tykk konvolutt i postkassen. Stor spenning, og stor skuffelse. National Archives beklaget osv, det var så mange henvendelser osv, vedlagt en lang liste over forskere som på kommersiell basis kunne forske. Det var lett å spå at honoraret for et par dagers forskning ville komme til å koste tusener. Men man gir seg ikke, selv om deadline nærmer seg faretruende. Nytt brev, denne gang til Sjøfartsmuseet i Storbritannia, National Maritime Museum.
Ny lang ventemåned. Og enda en gang kom en tykk konvolutt. Bare å skrive det lange brevet til Mr. Lektor Tore Dyrhaug osv må ha tatt like lang tid som å skaffe meg svar. Men det var vel et standardisert databrev. Vedlagt var lange lister over folk som kunne forske for penger. Et siste desperat forsøk på å spore opp Nelly via Sjøfartsmuseet på Bygdøy, som mulig norsk skip, tatt av britene, har ikke ført frem. Derimot klarte fotoleder Terje Olsen å finne hele seks britiske skip som het noe på Nelly, alle bygget før 1809 og to forlist før dette året. Listen omfatter likevel fire skip, tre med fart på Nord Amerika, hvilket vel utelukker dem, men også ett skip, bygget i 1806, som ikke har noen fart oppgitt. Lasteevnen var på hele 340 tonn, hvilket ga god plass for massevis av fanger. Muligens var dette nye skipet utleid til myndighetene for fangeutvekslingen fra Gøteborg. Kanskje var det hensynet til at skipet var nytt som fikk Rivers til å la mannskapet på omtrent 20 mann vaske skipet den 26. mai 1809. Stort lenger kommer man ikke i denne omgang.

Spiker eller skruer

Det som er sikkert er at Rivers, enten fornavnet var William eller F. E. forlot Movik den 10. juni 1809 med 68 britiske fanger som var transportert over land fra Trondheim til Christiania og derfra med båt til Movik. Så forsvinner både Rivers og Nelly fra historien generelt og Nøtterøys lokalhistorie spesielt.
Noen ganger kan lokalhistorie være som å koke suppe på en spiker. Det blir vanskelig når man ikke vet om spikeren er en skrue. Men i det minste noe godt har Beutlichs side 352 brakt frem. Vi kan med rimelighet slutte at maidagene på Nøtterøy i nødsåret 1809 var så varme at det fristet til sjøbad. Det nærmere studiet av kirkeboken for samme år gir et skremmende bilde av dødeligheten. Sogneprest Wilhelm Andreas Falck bruker ordene ”uangitt dødsårsag” ved svært mange av de sognebarn han måtte begrave våren 1809. Det kan bare være hungerens virkninger. Ekstrem dødelighet, parret med en uventet badegjest i Movik og et mystisk parlamentær-skip er tre ingredienser fra en fjern fortid da livet på Nøtterøy må ha vært hardere enn vi i dag kan forestille oss.

Kilder

Hva denne artikkelen er bygget på, fremgår av teksten. Vel så viktig som beretningen om badegjesten i Movik, er presentasjonen av hvilke problemer en lokalhistoriker står overfor, hvis han ikke vil engasjere private etterforskere eller dra til London i ens ærend. Jeg vil benytte anledningen til å takke de som har vist seg hjelpsomme i jakten, nemlig assistent Nicole Granholt, arkivar Knut Skistad, lektor Lisbeth Higley og fotoleder Terje Olsen. Og deres hjelp var gratis til alt overmål… Godt at slike mennesker fortsatt finnes.