«Bare gærne folk trur sånt»

Ragnhild Paulsen:

Om barndom på Vestre Kjøle

Min far; Hans Johannessen, ble født på Nøtterøy i 1838. Hans foreldre var skomaker Johannes Magnussen, Bjønness og Karen Kristine Madsdatter. Ifølge kirkeboka har han koppevaksinasjonsattest fra 1840 og han ble konfirmert i 1853. Far ble konfirmert i mai samme år som hans fremtidige kone ble født. Georg Prahl Harbitz kom til Nøtterøy i 1852, så det var nok ham som var sogneprest som konfirmerte far og ga ham karakterer; fortalte Ragnhild Paulsen da hun bodde på pleiehjemmet på Gipø. Ragnhild Paulsen døde i 1992.

Om far var vokst opp i Lilleng vet jeg ikke helt sikkert, men Bugården og Bjønnes, Kjøle og Bergan hadde løkker og skogteiger som kanskje har gått i handel i årenes løp. Det kunne forklare at Bergan stod som hans hjemsted ved konfirmasjonen. I hvertfall bodde han nok i nærheten av bekken for jeg har hørt fortelle at han som liten gutt hadde fått en stor ål på kroken, og kom skrikende hjem med ålen på slep. At bestefar var skomaker passer nok, for far måtte gjøre rene bøndenes støvler før skomakeren kunne begynne å reparere dem. En gang hadde far skrapt søle og møkk fra stall og fjøs av et par støvler og lagt i et papir som ble plassert nedi en av støvlene. Men det gikk nok ikke bra.
Far mistet sin mor tidlig og fikk en snild stemor som hette Maren eller Marte. Han gikk på skolen for Thor Hansen, Herstad, men det var nok omgangsskole, for i Nøtterøboken står det at i 1853 skulle det leies 10 rodestuer til skolehold. Først i 1856 ble det besluttet å bygge 5 skolehus på Nøtterøy.
Tolv år gammel begynte han å fare til sjøs på småskuter som for på Danmark, Holland, England og Skotland. Han gikk på skole om vinteren og fòr til sjøs om sommeren. Han var visst cirka 18 år da han rømte fra en skute og mistet sine papirer, og var ute i mange år, mest med engelske skuter.
Før far og mor giftet seg, hadde han kjøpt en part av Vestre Kjøle av Hans Evensen. Huset vårt som fikk navnet Eik, hadde far bodd i med sin første kone som døde. Til gården hørte fire skogstykker: Karlsrød i Kjøleåsen (Lillengåsen), Hengerød, Buerteigen og Movik, samt havnerett i Lillengåsen og i den store sameien som gikk rundt Venås og Vardås og helt til Buerstad og Movik. De kunne ha to kuer og ungdyr, gris og høns.

Bygsel på Vakersholmen

Mor, Anne Helvig, var født på Vakersholmen og ble døpt i Tjøme kirke av sogneprest Harbitz. De måtte ro over fra Vakersholmen til Langviken og bære dåpsbarnet til Tjøme kirke. Siden Tjøme var anneks til Nøtterøy, var det bare gudstjeneste i Tjøme hver fjerde søndag, og en måtte jo ikke ha et ukristnet barn lengre enn høyst nødvendig. Mors foreldre hadde fått bygsel på Vakersholmen. Der var det god ankerplass for skuta til bestefar. De hadde sauer og fisk i massevis rett rundt øya, så de hadde det bra. Dagen før mor ble født, hadde bestemor personlig slaktet en sau. De måtte jo ha mat til barselet. De fem som sto faddere for mor kom alle fra Hudø.

De mistet alt de eide

Familien flyttet fra Vakersholmen til Lahelle i Sandeherred, der bestemor kom fra, da mor var omtrent et halvt år. Siden hadde de det bra, inntil bestefar ble ruinert. Han hadde «skrevet på» for far til Olava som bestemor hadde før hun ble gift med bestefar. De mistet skuta, huset og alt de eide. Mor var antagelig fem år da, men kunne huske at der ble tellet opp alt de hadde; til og med dynene i sengene. Mor husket at bestemor skalv så lillegutten ristet på fanget hennnes. Mor sa at bestemor var av «gromme folk» og hadde bra utstyr da hun giftet seg, men nå gikk det meste med. De måtte flytte fra huset sitt til et bryggerhus hos en nabo. Ikke før de eldste guttene kunne hjelpe til, fikk de bygd seg hus igjen. Men bestefar var knekket. Han fikk seg aldri skute mere og drev visst med fiske. Han var glad i å lese og hadde mange bøker. Mor husket bare en bok om en mann som hette Odyssevs som var ute på en lang reise; så det var nok Odyssen av Homer. Mor påstod også at bestefar kunne latin. Han var stillfarende og satt helst hjemme med sine bøker, mens bestemor likte å gå bort på søndagsettermiddagene. Hun var flink til veving, spinning og binding (strikking) og alt skulle gjøres jevnt og nøyaktig. Da mor skulle lære å spinne, ble nok tråden ujevn og klumpete, for bestemor skrek: «Du spinner jo noe som hængænne hår, å noe som mærælår!»

Hjemmegjorte slådder

Mor vokste opp sammen med fire brødre, for den eneste søsteren, Olava, var tretten år eldre og selvsagt ute og tjente. Om sommeren var det morro i båten og på stranden. De bodde jo så nær sjøen at når det var pålandsvær, ble vindusrutene hvite av salt. Guttene badet fra båt og strand, mens småjentene badet i en fin krok bak en stor sten. Alle badet nakne, men altså adskilt. At voksne badet i sjøen var visst helt uhørt.
Om vinteren lekte de med sine hjemmegjorte slådder i en ås der de akte utover. Var det is, lekte de på en dam som hette Dåpænn. En gang datt mor på Dåpænn og slo en lang sprekk i huden over det ene øyet, ja nesten i hele øyebrynets lengde, og de andre leide henne hjem. Men bestemor tålte ikke å se blod, da ville hun dåne, så bestefar måtte til med heftplaster. Arret var synlig så lenge hun levde. En vinter hadde det vært masse is i fjorden og en pålandsvind drev den opp på strendene i svære hauger. Disse var en morsom, men farlig lekeplass for barna. Onkel Kristian akte utover mens han sang: «Di gråter og di jamrær seg, når jeg på slådda svingær meg,» og dermed akte han til sjøs. Om han fikk hjelp, eller kom seg på land ved egen hjelp, vet jeg ikke, men alle guttunger «svømmte som sælærr», sa mor.
Den gang var fjordene rike på fisk. De brukte å sette på potetgryta, ro noen åretak utpå bukta og dra opp den fisken de trengte til middagen. De spiste ikke skrubbeflyndre, den var grisemat, og ikke all salgs som annen fisk heller.

Salmedikteren kremtet stadig

Mor gikk på omgangsskole, og alle husets gjøremål gikk for seg i skolestua. Læreren hadde ikke alltid tid til å holde skole heller, for han gikk bort og pløyde eller gjorde annet gårdsarbeide når det var onnetid. Mor var flink til å regne i hodet, men å sette opp et stykke kunne hun ikke. Jeg kunne be henne regne ut et stykke for meg, og hun hadde alltid rett, men kunne ikke forklare hvordan hun fikk det til. «Jeg bare slår over i hue,» sa hun.
Mor hadde gått og lest for salmedikteren M.B. Landstad som da var prest i Sandeherred. «Lannestæ» som folk kalte ham, hadde kanskje dårlig hals, for han kremtet stadig: «Når de kommer her til presten, gutter, hm, må de ikke kaste sten på hverandre, gutter, hm.» Guttene var vel da som nå.
I mors ungdom var det ikke mange som hadde symaskin. Hun var faktisk en av de første som fikk kjøpt en. Den sydde jo sånn at fikk en tak i den rette enden på tråden, kunne en rekke opp hele sømmen. Hun gikk hos en dame og lærte å sy knapphull. De så ut som de var maskinsydde. Den gang var det ikke maskinsydde skjorter å få kjøpt. De kunne bestilles hos de fineste kjøpmenn, som hadde syersker til å sy for seg. Mor lærte også kjolesøm der, og sydde til hun giftet seg. Hun tok to kroner for en fotsid damekjole.
Mor hadde vært forlovet med en som hette Olaves før hun traff far. En gang kom Olaves på besøk i hjemmet hennes julaften og spiste risengrynsgrøt med dem. Han var litt «pussa». Han hadde fin, svart kledesdress og hvitt lommetørkle i brystlomma, og siden han ikke var helt klar i toppen, satt han stadig og skrapet med skjeen på brystet, for han trodde han hadde fått spildt grøt på jakken sin. Mor lo da hun fortalte om Olaves: «Det var føre jeg traff Hans, det.»

Bare gærne folk trur sånnt

Ungdommen i mors omgangskrets hadde en form for sammenkomster som de kalte «sattekaffe». Guttene satte d.v.s. veddet om et eller annet, og den eller de som «taffte» måtte holde kaffe og jentene hveteboller. Så leide de en stue og danset og hadde det morsomt. Eller de hadde baller. Det var helst på større gårder. Mor hadde en gang vært på ball i «Sjøesånn» (Skjee sogn). Hun hadde danset nesten i et sett, og hjemover kjørte de med hest og sluffeslede. Mor hadde en stor, tung jente på fanget, så beina sov da de kom hjem. Det var langt på morgensiden, og de andre skulle legge seg til å sove ut etter festen, men mor fikk ikke lov av bestemor. Først måtte hun sitte og skrive brev til en av brødrene sine som var «ute», og så skulle hun gå til Nøtterøy til sin søster Olava i Lilleng. «Har du ørka å danse heile natta, du mårr, så ørkarr’u au å gå til Nøttland,» sa bestemor, og utpå formiddagen måtte mor gå. Turen gikk gjennom Sandeherred og Stokke. Hun satte over fra Skjærsnes til Hella og kom til Lilleng klokken elleve om kvelden. «Men det siste meire kraup enn gikk jæ,» fortalte mor. Det var vanlig å gå landeveien, men de seilte også fra Sandeherred, la båten i Sevika, og gikk derfra. Da jernbanen mellom Sandefjord og Tønsberg kom, måtte bestemor prøve den. Det kostet tre halvåttende skillinger (tre fremogtyveøringer). Telefonen var folk temmelig skeptiske overfor til å begynne med. Mor kunne huske en samtale hun overhørte om den. «Følk sier di kan stå i Sannefjol å snakke med følk i Tønsper! Du veit de er bare gærne følk som trur sånnt rør.» Det var igrunnen ikke rart at folk reagerte sånn den gang.
Om ungdommen hadde vært ute og danset på lørdag til langt på natt, gikk de alltid i kirken søndag. På påskedags morgen måtte de opp så tidlig at de samledes på åsene for å se sola danse i soloppgangen.

En kjekk enkemann

På en av sine Nøttlandsturer traff mor den kjekke enkemannen som hun senere giftet seg med. Men hun hadde en gang vært med sin søster Olava og drukket te hos ham og hans første kone i det lille huset i Lia. Imidlertid drev mor med søm og far var vel også da til sjøs. Først etter at far hadde vært enkemann i tre år ble de viet i Sandeherred kirke. Bryllupsdagen ble alltid feiret så lenge mor levde, enda hun hadde vært enke i 30 år da hun døde i 1935.
Mor var bare 21 år da hun flyttet til Kjøle. Far reiste til sjøs vel en måneds tid etter bryllupet, og bestemor kom og var hos henne en stund. Og så var hun alene. Hun lengtet hjem og vantrivdes fælt til å begynne med. Hun følte seg innestengt fordi hun ikke kunne se sjøen som hun var vant med. Ikke var hun vant til fjøsstell, og lite husstell også, for bestemor stelte jo, mens mor sydde. Verst var det når hun skulle bake brød i bakerovnen. En av nabokonene kom ofte og sto med ansiktet på vindusruta i kjøkkenet og glante inn når mor bakte ut brødene. Derfor tok mor og hengte opp et teppe foran vinduet sånn at Anne-Marja ikke kunne se inn. Mor skjønte at nabokonene lo av dialekten hennes og hun følte seg ensom og utenfor.

To og ei halv tylft

Det ble bedre da barna kom. Den første jenta kom dagen etter mor fylte 22 år. Og siden kom de i tur og orden, så hun fikk ikke stor tid til å lengte. Mor og far fikk seks jenter før tvillingene Hans og Amund ble født. Jeg var den niende og siste i søskenflokken.
Min søster, Alma, fortalte at far var så kry av sine to sønner, for han hadde jo seks jenter fra før. En hadde spurt hvor mange barn de hadde nå, og far som alltid var rask i replikken, svarte: «Vi har to og ei halv tylft!» Det hørtes jo usannsynlig ut, men han hadde jo to gutter og ei halv tylft jenter. Så han løy jo ikke.
Med en stor barneflokk og en tungdrevet gård hvor det meste ble gjort med handmakt, hadde mor meget å gjøre. Men hun var alltid rolig og virket aldri oppkavet. Far var jo bare hjemme noen småtripper, så det ble henne som hadde ansvaret og arbeidet.
En hadde minst fem onner i året. Først våronna med potetsetting, såing av korn og grønnsaker og ordning av hagen. Så høyonna med alt det slit det var å få høyet i hus. Om høsten kom skuronna da vi fikk skåret og berget kornet og så kom potetopptakinga. Treskinga foregikk ofte langt på vinteren. Men vi hadde jo også en diger frukthage, og det hendte vi hadde flerfoldige tønner epler som skulle høstes og tas vare på. Dyrene skulle ha mat og stell hvert mål. Om sommeren skulle kuene i havna hver morgen og hentes om kvelden og melkes. Mor kjernet smør og var berømt for hvitosten sin. Når dertil kom at hun vevde og sydde nesten alt hva hele familien slet av klær, og somme tider sydde et plagg for andre og, så kan en jo tenke seg at mor var flink.

Å Sa’e mor?

Far var veldig glad i og stolt av mor som han kalte «mamma mi og båne mitt.» Hun var jo femten år yngre enn ham, men så godt forhold som mellom far og mor har jeg aldri sett. Vi respekterte og elsket dem begge. Hvis mor ba meg om en liten tjeneste og jeg ikke gikk straks, gløttet far på meg over brillene og sa: «Å sa’e mor?» Da sprang jeg straks. Han sa aldri et hardt ord til noen, men vi hadde naturligvis respekt for ham.
Far seilte enten som stuert eller seilmaker. Han hadde ord for å være dyktig i begge fag. Han var munter og vennlig, flink til å synge, danse og steppe og var meget avholdt. Jeg husker en gang en gammel skipper som hette Nicolai Nilsen Bjønnes kom på besøk. Far hadde vært i fjøset med mor og satte fra seg fjøsløkta, og de to gamle mennene tok og klemte hverandre. De hadde vært lekekamerater, og en gang hadde Nicolai fått revet over seg en hel del sten. Det var enda i venås det hendte, og far hjalp ham og fikk ham løs, men han mistet halvparten av det ene øret sitt, og det fikk vi se. Ja, resten av øret, altså.

Avholdsmerke på jakkeslaget

Vi fikk høre mange historier om de 52 årene far farte. En gang var han med en skipper som hette Marinius Andersen. Selvfølgelig på en seilskute. De skulle hente en last guano i Chile, i en by som heter Iquique (far sa Eikiki). Mens de lå der, raste et stort guanofjell i havet, og det ble en mektig flodbølge som ødela en hel del skuter, blant andre den far var med. Folkene berget så vidt livet. Men så skulle de jo derifra igjen også, og de måtte ta hyre med en engelskmann med en fæl skipper. Om en tid var det så ille om bord at de besluttet å gjøre mytteri. Men det gikk ikke lenge, for de ble opphengt i tommelfingrene og heist over storluken med utsikt til skutebunnen dypt der nede. Så ble de tilspurt om de nå var villige til å arbeide. De hang ikke mange øyeblikkene før de ble «mjuke». Ved landligge ble alle disse lenket i en rad til de var i åpent hav igjen. Hvordan de kom fra den skuta vet jeg sannelig ikke. Lenge etter fikk de høre at Marinius Andersen hadde plikt til å betale mannskapet hjemreisepenger, men de fikk dem aldri. På den måten kunne enkelte skippere tjene seg rike, mens mannskapet slet for en liten betaling hele sitt liv.
Far var ikke avholdsmann, men når han gikk i land, satte han et merke på jakkeslaget. Han viste det fram hvis noen ville ha ham til å drikke med dem. Hjemme pleide han ha en flaske brennevin stående, så han kunne by bort en dram hvis en venn eller nabo stakk innom. Mor hadde aldri sett ham beruset. Far var som sagt flink til å synge. Han kunne en masse sanger; norske, svenske og engelske, for han var alltid en flittig gjest i sjømannskirkene rundt om i verden. Og han hadde to sangbøker som ble flittig brukt, for alle jentene hadde gode sangstemmer og likte å synge. Mor hadde ikke sangstemme, men likte godt at vi sang, især Lina Sandells sanger. Om bord var far oppsanger når de sang shanties. Det ble mere fart og takt i arbeidet når man sang til.

Matlager i kjeller og på loft

Mor hadde i årenes løp plantet en mengde trær i den store haven, så vi hadde en mengde bær og frukt. Og vi var av de få som hadde havejordbær og rabarbra. Men vi plukket også blåbær, mikkellsbær, bjørnebær og tyttebær i åsene. Bringebær grodde vilt langs alle stengjerder. Mor syltet godt og holdbart; hun brukte «punne te potten», det vil si en halv kilo sukker til hver liter bær, og det holdt seg godt i vår gode kjeller. Hun brukte crushed, et hardt hvitt sukker som mest ble kalt klumpsukker. Om høsten hadde vi et godt matlager i kjeller og på loft.
Innerst i kjelleren var den digre potetbingen som gikk fra vegg til vegg, full av poteter. Det var rosenpoteter, magnum bonum, røde og blå poteter. Det var både vinterforsyning og settepoteter. Oppunder taket, over bingen, var brødhyllen. Mor bakte atten brød av gangen, og hyllen var et holdbart oppbevaringssted. Langs den ene veggen sto salteholkene til kjøtt, flesk, blodpølser, kjøttpølser, dunken til persesylta, til makrell og en åttring sild. Det var også en binge til kålrabi og gulerøtter, og en kasse med jordslått persille til røtter og grønt på suppa om vinteren. Og så var det hyller til alt syltetøyet. Som regel hadde vi også hjemmelaget vin på «den gule krukka». Det var en stor fin leirkrukke som visstnok en gang hadde vært hjemført fra Holland med genever på. Mor var flink til å legge vin, og hun la vin av mikkelsbær, rips, stikkelsbær, kirsebær eller epler.
Om vinteren var kjellerdøren låst og hele kjellerhalsen fylt med halm for at det ikke skulle fryse i kjelleren når kulda kom. Da måtte vi bruke kjellerlemmen i stuegulvet.

Likør av frosne epler

En gang kan jeg huske at mor lagde eplelikør av frosne epler. Vi hadde nemlig et tre som holdt på eplene. Og en høst var de altså så sent høstet at de hang på treet til januar måned. Da tok vi ned resten, og dem kunne en kryste saften av bare ved å klemme dem med hendene når de ble tinet inne. Likøren ble deilig. En karaffel med hjemmelaget vin var hyggelig å sette frem til noen som ikke skulle ha kaffe. Det var skikk og bruk at ved begravelser skulle folk som kom med krans kvelden før begravelsen, ha et glass vin og en krumkake eller annen tørr kake. Det var før Nøtterøy fikk gravkapell.
Ettermiddagen før konfirmasjonen satt konfirmanten stivpyntet i overhøringsstasen og ventet på gaver og blomster. De glade givere ble traktert med vin og småkaker; det gjaldt både barn og voksne. Ja, den fine, slepne karaffelen hjemme ble «duli» (ofte) brukt. Et eller to små vinglass hadde nå ingen vondt av heller!

Troens bankbog

Mor var glad i å lese, men syntes sjelden hun hadde tid til det. Så mens mor satt med arbeidet, leste vi jentene høyt blader og bøker som vi lånte. Men om kvelden leste mor i andagtsboken «Troens bankbog». Hun leste høytidelig og uttalte ordene som de sto i boken. Det var så fredelig og godt å ligge og høre mor «lesste te kvællen». Det var en side for hver dag i året, og vi kjente tekstene fra år til år. Jeg kan huske noen av tekstene den dag i dag, for eksempel «Om eders synder vare røde som skarlagenets farve, skulde de blive som den hvide uld.»
På veggen hang der også en slags andagtsbok i form av en slags kalender for hver dag i en måned. Der var pene gotiske bokstaver som i Bibelen. Mor var selv forsiktig og nøye med hva hun sa. Og vi ble opplært til å være ærlige i all vår ferd. Hun hadde også en leveregel som hun innprentet oss. «Hvo der bevarer sin mund og sin tunge, bevarer sin sjel fra angster». Alle kan jo komme til å si ting som de siden sårt angrer, det har jeg erfart, og jeg har husket mors ord.

Morosamt å høre på

Når far var hjemme, var han ofte i arbeide hos en av de mange småskippere som ofte var sin egen reder også. Som dere vet, gikk håndverkerne, for eksempel skomakere og skreddere omkring på gårdene med sitt verktøy og hadde kost og kanskje også losji mens de arbeidet. Den gamle jordmor, Klara Bjønnes, fortalte at hun kunne huske at far var på Skrafskjær og sydde seil hos hennes svigerfar, Søren Bjønnes. Samtidig hadde han også skomakeren, Nils i Støyten, som sydde støvler til familien. Begge de to håndverkerne satt på loftet med arbeidet sitt. Fru Bjønnes fortalte at da var det morosamt å høre på alt det rare de hadde å fortelle, og at far sang mens han arbeidet. En kveld skulle Nils gå hjem med lestepåsan og det andre verktøyet sitt. Det var bekmørkt og Nils hadde nok noen drammer under vesten da han skulle gå fra Skrafskjær. Så fikk de plutselig høre målet til Lava, kona til Nils. Nils som ikke hadde lyst til å møte Lava akkurat da, tok snarveien over jordet. Lava hadde så vidt rukket opp på gården da de fikk høre skrik om hjelp fra jordet. Nils hadde «detti i ållae» nedpå traet! Nå skulle en jo tro at Lava sprang for å hjelpe Nils opp av olla, men hun skrek: «Gu’ vælsigne derre! La grisen ligge!» Han fikk nok karra seg opp, for jeg har selv vært hos Nils skomaker i Støyten med skotøy da jeg var barn, og det var lenge etter han datt i olla.
Jeg tror ikke far hadde vært hjemme ved de andre barnas barnedåp, men til min var han hjemme. Det var ham og min eldste søster Josefine som fant på navn til meg. Mor fortalte at hun hadde så vanskelig for å venne seg til det, for det var ingen som hetter Ragnhild, det hun visste om. Når hun snakket til fremmede og jeg var med, sa hun idet hun tok om meg; «Ho er den syvende jenta, og så har jeg hatt to gutter, men di ligger i ei kiste.» Ja, mor trodde alltid at hennes små tvillinggutter var døde av for sterke medisiner. For de døde begge to etter å ha fått den siste dosen og doktoren ba om å få igjen medisinflasken. Doktoren var ung og uerfaren, og guttene var bare åtte måneder gamle.

Veien forbi Bjønnesolla

Siste gang far kom hjem fra reis var i 1904. Han fikk seg arbeide hjemme. En tid arbeidet han på «den nye veien» som man den gang kalte veien fra Nesbryggen over Bugården, Bjønnes og Gipø. Det var en lang dag, og jeg gikk til ham med middagsmat i et todelt matspann. Det var suppe i den ene delen og poteter og noe til dem, i den andre. Skje, kniv og gaffel var satt ned i dertil innrettede spor utenpå spannet. De var kommet et stykke bortenfor Bjønnesolla med veien, for jeg husker jeg gikk forbi olla med matspannet de siste gangene, og far døde i februar 1905.

Vi skrapte åsene

Sommeren 1904 var det dårlig med avlingen. Om det var tørke både i 1903 og 1904 husker jeg jo ikke. Men jeg husker at folk skrapte åsene for hvitmose og lav til dyrene. Vi ungene skrapte og la sammen småhauger og de voksne fylte i sekker og bar hjem vinteren 1904-05. Det var visst mest barfrost den vinteren. Bestemori Lilleng var ikke bra, så mor skulle gå og «lye te» henne den sørgelige dagen da far ble syk. Jeg gikk i første klasse på skolen og Linda gikk i syvende. Vi drev på og sang i vilden sky, da døren plutselig ble revet opp og nabokonen ropte: «Her står dere og gauller og synger, mens faren deres ligger og dør på låven. Han har ropt på Linda så høyt at vi hørte det.» Vi sprang ned til låven og der lå han med hodet på dørstokken. Da Linda ropte til meg: «Fly etter mor!» sa far: «Nei, skræmm inte mor!» Men jeg fløy på den frosne jorda direkte til Lilleng der mor satt. Hjemover sprang og datt mor og jeg på isflekkene. De hadde fått far inn og han var ved bevissthet, men snakket lite. Doktoren kom og ga ham noe medisin. Far sa det smakte som svartevann. Doktoren sa at de måtte ikke kle av ham eller røre på ham. Han hadde fått slag og vi måtte få tak i søstrene mine. Johanne kom hjem og da hun spurte om han var mye syk, svarte han: «Ja, nå er jeg møe syk, Johanna mi.» Så sovnet han og sov fra mandag kveld til torsdag morgen da han døde. Disse dagene glemmer jeg jeg aldri, for vi var jo helt vettskremte alle sammen. Det var fryktelig å høre på ham, for han snorket eller rallet så vi kunne stå ute og høre det. Mor var som forstenet og fikk ikke gråte. Det må ha vært fryktelig for henne. Ikke bare mistet hun sin elskede mann, men hun hadde to ukonfirmerte barn. Hun eide ikke penger, men var skyldig noe til Hypotekbanken. Alle rådde henne til å selge gården. Men senere solgte hun seks mål av jorden, en snipp som gikk mellom «gata» som går nedover til Kortnes og opp til rodeveien og mot Ellingsen. Denne parten og en part av Lillengåsen innbrakte henne så meget at hun fikk betalt ut Hypotekbanken. Og så begynte vi med høns. Vi hadde over hundre og med den inntekten hun hadde av dem, av kua og med det hun avlet på jorda, klarte vi oss i mange år med forsiktighet og nøysomhet.

Bestemors drops

I 1905 døde bestemor også. Som gammel enke hadde bestemor flyttet til sin eldste datter Olava i Lilleng. Hun var jo ofte hos oss og vi var så glade i henne. Når vi så henne komme over jordene, sprang vi og møtte henne. Hun hadde alltid hvitt småblomstret hodetørkle, fotsid mørk kjole og lyst forkle, stikketørkle og sjal når det var kaldt. Hun var liten og litt lut, men så søt og blid, rolig og lavmælt. Hun strikket alltid, og på den gamle måten med et kast over pinnen. Jeg lærte kunsten av henne. Til slutt kunne hun ikke gå så langt som til oss, og vi gikk ofte til henne. Da hadde hun alltid drops i lommen til oss. Siste gang jeg besøkte henne, satt hun og leste i salmeboken. «Å er’e du leser, bestemor?» spurte jeg. «Apostlene sad i Jerusalem og biede på Herrens time,» sa bestemor alvorlig. Og hun som var 91 år, hun biede nok også på Herrens time, som de fleste gamle gjør som bor trangt inni en familie og kanskje føler seg til overs og uønsket. Det forstår en nok først når en blir gammel, at det må være fælt at en ikke har et rom for seg selv som en kan lukke døren til og være litt alene. «Tænk, i dag har jeg inte fleire dropsærr, bare dænn jæ har i munn. Viddu ha dænn?» Ja takk, det ville jeg gjerne, og fikk den. Snille bestemor! Da jeg fortalte hjemme at jeg hadde fått dropsen som bestemor hadde tatt ut av sin munn, så sa de at jeg ikke skulle ta imot noe som andre hadde hatt i munnen. Men det var jo av min egen bestemor, mente jeg. Neste gang jeg så henne, lå hun i kisten i tantes stue. Hun behøvde ikke bie på Herrens time lengre.