Av Tom Brodin – Njotarøy 2020

«Nyheten om bestefars død nådde meg i Syd-Tyskland våren 1953. Jeg skulle inderlig gjerne ha tatt den lange togreisen hjem for å delta i begravelsen. Hans trofasthet mot meg og hans praksis som viste at det innebærer samfunnsansvar å være menneske, var uten tvil noe av bakgrunnen for at jeg befant meg i Tyskland. Men brevet om hans død nådde meg for sent.»

Jens Jonathan Wilhelmsen skriver dette i boka «Bestefar – en neve å holde i», som han ga ut på Solum Bokvennen rett før jul i fjor. 94-åringen har brukt hele voksenlivet sitt – og har ikke gitt seg ennå – på å forsone tidligere fiender og å bidra til å skape rettferdighet. Dette har han gjort ulønnet gjennom organisasjonen Moralsk Opprustning, som for noen år siden skiftet navn til Initiatives of Change. Og bestefaren som han altså ser på som en stor inspirasjonskilde for det uselviske livsvalget, var lektor, stortingsrepresentant og Nøtterøy-ordfører Jonathan Johnson. Han var forresten i utgangspunktet utdannet til prest, men praktiserte aldri.

Ble døpt i vann fra Jordan

To steder var sentrale for fellesskapet mellom bestefar og dattersønn. Det var praktboligen Fagerheim på Kaldnes og familieøya Verjø i Vestfjorden, bare et godt kast med slukstanga vest for Nøtterøy. 30-åringen Jonathan Johnson kjøpte øya for 3.000 kroner i 1896. Da var han enkemann med ett barn. Så møtte han Sofie fra Island, som han giftet seg med i 1897.

Jens Jonathan skriver om sine første uker og år et kvart århundre seinere:
«I 1923 hadde Gudrun, Jonathans og Sofies sjenerte eldstebarn, giftet seg med Aage Wilhelmsen, også han en sjømann på de syv hav. Som styrmann på en Fred. Olsen-båt, brakte han fraktgods til havner på alle kontinenter og var sjelden hjemme. Men i 1926 fikk han og Gudrun et barn, og det var meg. Jeg kom til verden på Tønsberg sykehus, og mor tok meg med til Verjø da jeg var bare tre uker gammel. – Ett var jeg bestemt på, skriver mor, – Småen skulle bli en ekte sønn av Verjø – det skulle han få inn med morsmelken. Så lå han da hver dag og stirret opp på granene som danset for ham. Hver aften badet jeg ham i sjøvann. Akk, det var en sommer uten like. Et lite smil fra min sønn jaget alt vondt på flukt.

Bestefar og bestemor i sin hytte på den andre siden av øya, falt pladask for sitt første barnebarn. Bestefar kom ofte før frokost, fikk seg en kopp kaffe og satte seg ved vuggen for å pludre med barnet. Han vendte hjem for å spise frokost med sin kone, men det hendte at han kom tilbake. Mor beskriver et kveldsbesøk: – Far henter pipen, en god pute og daler ned på et utvalgt gresstykke. Vi sveiver opp den gamle grammofonen med stor gul tut som spiller sine sentimentale tangoer og smektende valser. Sønnavinden blir søvnig, til slutt kruser den bare vannet i små gjesp – så sovner den helt.
Det hadde pjokken i barnevognen gjort for lenge siden. Etter enda et blikk over vognkanten, vendte bestefar hjem til nattens hvile.

Senere skrev og komponerte han en vuggevise til sitt første barnebarn:
Kjære lille gutten min, sov godt.
Gud deg nu vil føre til sitt slott.
Så våkner du jo atter,
med smil og barnelatter.
Kjære lille gutten min, sov godt.

Da jeg ble døpt i Nøtterøy kirke, spanderte han en flaske vann fra elven Jordan, som ble helt i døpefatet. Han hadde besøkt Midt-Østen og Palestina i 1895 og tatt med seg vannet hjem.»

Piperøyking var nesten en vitenskap

«Etter noen somre på Verjø, hadde bestefar og jeg blitt perlevenner. I kveldingen pleide jeg å gå over øya og sette meg hos ham på en benk han hadde laget seg i skogen. Den var vestvendt, og der nøt vi kveldssolen mens vinden løyet. Røykskyene fra bestefars langpipe ble hengende lenge i luften.

Jeg kunne i det hele tatt ikke forestille meg bestefar uten pipa. Den var en del av hans kropp, uunnværlig som en arm eller et bein. Pipehodene var laget av tresorter fra fjerne land eller av merskum, mens skaftene ofte var av bjerk. Hjemme hos ham hang langpipene på rad og rekke over et bord med rygg bak og en skuff under. Skuffen full av tobakkpakker, for det meste Petterøes eller Tiedemands karva bla’, pluss piperensere og noen ubestemmelige instrumenter. Vi oppdaget at pipenes vedlikehold er en vitenskap og at han ikke måtte forstyrres når den pågikk.

Bestefar var mot svartebørs, men jeg kan godt tenke meg at han i et svakt øyeblikk med sterkt røyksug og ingen tobakk, ville ha betalt fem ganger riktig pris for en pakke karva bla’. Men jeg kan også tenke meg at han etterpå ville ha angret som en hund og kastet hele pakken uåpnet i søppelkassa. Slik er vi mennesker, og livet hadde kanskje vært mindre spennende hvis vi ikke var det. Den gang hadde ingen hørt noe om at det var usunt å røyke, og et par av bestefars tenner var slitt helt ned av å tygge på pipene. Tennene hans var i det hele tatt noe vi barnebarn interesserte oss for. Han påsto at det var sunt å tygge maten 60 ganger for hver bit. Men når vi eksperimenterte med 60 ganger, forsvant maten i munnen, og vi kom til at bestefar aldri i verden kunne følge denne regelen selv. Men da han ble gammel og vi så at alle tennene hans var slitt ned nesten til gummene, kom vi til at bestefar hadde levd som han lærte likevel.

Over tennene satt barten. Hvorfor hadde bestefar bart når ingen andre i familien hadde det? Var det for å synliggjøre at forfedrene hans var vikinger med hår både her og der? Eller var han forfengelig og syntes han så bedre ut med enn uten? Vi hadde hørt slageren «En herre med bart». Barnebarna var enige om at barten bare var til bry. Ett av bestefars privilegier var å slikke vispen etter at bestemor hadde vispet krem. Litt av kremen ble alltid sittende i barten, så bestefar måtte ut og vaske seg.»

En lidenskapelig vedhogger

«Det bestefar alltid drev med, var å hugge ved. Det ble sagt at årsproduksjonen av norsk favneved stablet i sørgående retning, ville ha nådd til Kongo. Jeg kan i alle fall godt tenke meg at bestefars stabler ville ha nådd til Stokke. Når du kom i nærheten av vedskjulet hans, kunne du høre smellet av huggene på lang avstand, ofte avbrutt av et utålmodig «ærra mærra», bestefars yndlingserstatning for banning. Han hadde ingen tålmodighet med kubber som motsatte seg kløyving. Han hadde i det hele tatt lite tålmodighet, hvis noen i det hele tatt. Fordi han villig innrømmet det, var vi tilbøyelige til å tilgi ham, selv om han aldri syntes å komme noe særlig videre med å forbedre akkurat denne karakterbristen.

På Brattås hadde han kjøpt seg et stykke skog, sannsynligvis for aldri å slippe opp for noe han kunne hogge i. Da jeg ble gammel nok, tok han meg med til Brattås hvor han og jeg produserte favneved dagen lang. Min hovedoppgave var å dra kvist, men han tok seg tid til å lære meg opp: – Hvordan feller du et tre så det lander akkurat der du vil ha det? – Hvordan beholder du trestammen mellom deg og øksa når du kvister? – Hvordan stabler du favneveden så stabelen ikke velter?

Midt på dagen tok vi pause for å spise våre medbragte matpakker. Jeg nøt disse pausene: Bestefar var alltid full av historier om fjerne tider, fra en håret gresk vismann som bodde i en veltet tønne til hans egne forfedre som hadde utvandret til Island og var en blanding av bønder, historieskrivere, diktere og slyngler.

I hytta på Verjø hadde bestefar og bestemor en stor peis. Når bestefar hadde fyrt opp med «florfint» eller annen opptenningsved, tok det ikke lenge før flammehavet jaget oss alle over til motsatt vegg. I kalde somre gikk veden unna. Likevel fortsatte stablene rundt bestefar å vokse jevnt og trutt. 

Hoggingen gjorde ham sterk, og han hadde det med å rekke frem begge nevene og skryte: – Hvis den venstre treffer deg, betyr det sykehuset; hvis den høyre treffer deg, betyr det kirkegården. 

Det var nok noe sant i det: Når vi ga ham hånden og ba ham trykke til, satt vi fast som i en skruestikke. 

Han lærte oss det lille verset:
Bestefar
kjekken kar
alltid var.
Den sak er klar,
for det sier bestefar.

Takket være selvironien til slutt, lød det ikke som rent skryt. Bestefar virket i det hele tatt ikke som han var helt fornøyd med seg selv. Det var en av grunnene til at jeg likte å være sammen med ham.

Ved siden av vedhogging, var kristendommen det som bestefar absolutt ikke ville gi slipp på. Han trodde veldig sterkt at Gud hadde sendt Jesus for å lære menneskene å være gode mot hverandre, men at onde mennesker hadde drept ham. Nå var imidlertid Jesus tilbake i himmelen og hjalp oss til å følge samvittigheten når vi ble fristet til å gjøre noe galt. Dette var ikke så lett å forstå, men siden det var bestefar som fortalte det, var vi tilbøyelige til å tro at det var sant.»

Et annet sted i boka minnes Jens Jonathan ei vedhistorie fra Fagerheim, som skjærer alle med sans for maritim historie langt inn i hjerterota:
«I vedskjulet hadde bestefar begått en forbrytelse: I begeistring over å finne så mye tørr opptenningsved, hadde han hugget opp flere kvinnelige gallionsfigurer som hadde speidet ut over verdenshavene fra baugen av hans svigerfars seilskuter. Men det må sies til bestefars unnskyldning, at gamle ting på den tiden ikke sto så høyt i kurs som de gjør i dag.»

Ordføreren som gikk og gikk

Forfatteren skriver om en bestefar som tok det lange spranget fra hovedstaden til landsbygda på Nøtterøy i 1888 og mener han måtte ha greid integreringen svært bra. Et tydelig tegn på dette var at han var medlem av kommunestyret i hele 32 år, fra 1896 til 1928, og at han allerede i 1898 ble valgt til ordfører og innehadde dette vervet helt til 1916. At den første svigerfaren hans, A. B. Bull hadde vært Nøtterøys ordfører i ni år, eide et skipsverft på Kaldnes, og var i slekt med Svend Foyn, bidro sikkert til at Jonathan Johnson ble så godt integrert. Og så var han ikke opphøyet og selvhøytidelig. 

– Alle hilste på far, og for hver eneste én tok han hatten helt av. Mor måtte fornye kantbåndene på den stive sorte hatten hans ganske ofte, siterer Jens Jonathan ett av barna hans.

Barnebarnet synes det er en skjebnens ironi at det var nettopp i den ihuga fotgjengerens ordførertid at bilen gjorde sitt inntog på Nøtterøy, noe som slett ikke skjedde uten konflikter. For eksempel mente amtsveistyret at vedtaket om å bygge ut veien fra Nesbrygga til Gipø burde nedprioriteres til fordel for andre veier, noe som medførte flittig brevskriving til overordnede myndigheter fra ordføreren. Og da han foreslo å bygge bilvei fra Teie til Kjøpmannskjær, samlet 150 hesteeiere seg på Borgheim i protest. Det endte med et kompromiss – bare smale biler fikk kjøre på veien, med en maksfart på 20 kilometer i timen. 

Men, som allerede nevnt, Jonathan Johnson selv brukte apostlenes hester og kjøpte aldri bil. Og ved kommunestyremøtenes slutt ringte han alltid hjem og opplyste at «far går». Det var et oppbruddsignal for et par av barna, som satte av gårde for å møte ham på halvveien. På den måten lindret han den dårlige samvittigheten han hadde fordi han var så mye borte fra familien. 

Kunstskatter

Fordi mor og far ble skilt, fikk Jens Jonathan bli enda bedre kjent med bestefar og bestemor. Det var i 1933. Ikke bare de gamle, men også herskapshuset gjorde inntrykk på en liten gutt:

«De innbød min mor, min søster Guri og meg til å søke nødhavn hos dem på Fagerheim. Spisestuen i første etasje ble omgjort til kombinert oppholds- og spiserom for vår lille familie. På den ene langveggen sto en diger svart ovn med en lettkledd sylfide på alle fire hjørner. Selv om de bar ovnen på sine hoder, smilte de uanstrengt. Situasjonen på ovnsdøren var mer dramatisk: Der utkjempet et stort villsvin en kamp på liv og død mot tre hunder. Et stykke over døren var kampen avgjort: To harer og to ryper hang etter bena som hos slakteren i Tønsberg. Men ilden inni var levende nok: Den holdt oss varme på de kaldeste vinterdager.

Havestuen ved siden av hadde ingen varmekilde, men palmeplanter på høye søyler minnet om at det også fantes varme steder. En skjelmsk og lettkledd Afrodite kikket ned fra toppen av et bokskap og demonstrerte at hun slett ikke frøs. Husets eneste piano befant seg i havestuen, og bestefar måtte ta på seg frakk og pulsvanter når han ville øve om vinteren. Ellers var rommet holdt i vinrødt, fra tunge portierer rundt høye vinduer mot hagen, til lenestoler i samme farge med dusker hengende fra armlenene. Prismelysestaker foran et konsollspeil og en prismelysekrone sørget for belysningen.

Neste rom het Kabinettet og inneholdt to av verdens syv underverk. Inne i et stort hjørneskap med buet glass foran, satt fugler i fantastiske farger omgitt av biller og sommerfugler med like fantastiske farger. Underverk nummer 2 var importert fra Frankrike og het «Mecanique Mouvant». Navnet var malt i gull på glasset som beskyttet de teknologiske bragdene innenfor: Et lite tog kom tøffende og forsvant bak et jordbrukslandskap for så å dukke opp igjen på den andre siden. Samtidig steg en ballong med kurv under, til værs og krysset horisonten i et luftig svev. Fra en svær isbjørn- eller saueskinnspels på gulvet, som var deilig å ligge på, kunne jeg i ro beundre fugler og insekter, tog og ballong.»

Oxford-bevegelsen

For å forstå Jonathan Johnsons betydning for barnebarnets livslange arbeid for forsoning og rettferdighet, kommer vi ikke utenom en kortversjon av det han skriver om Johnson-familiens erfaringer med Oxford-bevegelsen, som var det første navnet på Moralsk opprustning – eller Initiatives of Change som det altså heter nå. Takket være stortingspresident Carl Joachim Hambro kom bevegelsen til Norge i 1934, og mange ble tent av at «den som vil forandre verden, må begynne med seg selv og sin egen nasjon». Blant dem var to av sønnene på Fagerheim, Jon og den senere så kjente barnetimeonkelen Lauritz. Begge hadde forkastet gudstroen, som de var blitt opplært i hjemme, men i møtet med Oxford-bevegelsen fikk de et nytt syn på både menneskelivet og kristentroen.

Begge takket motvillig ja da de ble invitert med på møter, Jon i Sauda og Lauritz på Sundvollen.

«Vi ergret oss over denne påtrengende form for disippeltjeneste og ønsket Oxford dit pepperen gror,» konkluderte Jon.

«De er bare en stor saueflokk,» uttalte Lauritz til kona, Birte, men etter noen få møter konkluderte begge brødrene med at ideen om blant annet absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet hadde så mye for seg at den ble bestemmende for livene deres.

Jens Jonathan skriver: «På oppfordring fra sine sønner, reiste bestefar og bestemor til Larvik for å oppleve et Oxford-møte. Det gjorde inntrykk å høre fra mennesker som hadde skiftet retning midt i livet, funnet ny harmoni i sine ekteskap, gjort slutt på et fiendskap, tilbakebetalt skatt eller forlatt sofakroken for å påta seg et samfunnsansvar. Bestefar fant også et par gullkorn han kunne bruke i sine taler: – Når noen retter pekefingeren mot en annen, peker tre fingre tilbake på dem selv.
Og: – Det gjelder ikke hvem som har rett, men hva som er rett.

Før møtet var over, hadde både han og bestemor reist seg og sagt at de hadde respekt for det de hadde hørt. Senere arrangerte de Oxford-møter på Fagerheim. Bestefar skrev i dagboken at han for første gang hadde kunnet hjelpe et menneske i nød.»

En indre kamp

Jens Jonathan beskriver en bestefar fylt av godhet og kjærlighet, men også med dårlige sider. Han var usedvanlig utålmodig og kunne komme med de mest sårende spydigheter:
«En av sine døtre ertet han så ofte med hennes tykke bein, at hun foretrakk å gå i langbukser livet ut. Og stadig pekte han på at en av hans sønner hadde for kort rygg. Ingen påsto at spydighetene tok sikte på å såre, men de førte til at ett av barna hans ikke ville ha hytte på Verjø.

Når bestefar ikke forsto at hans erting såret, kunne det tyde på at han hadde dårlig kontakt med sine egne følelser. Hadde han satt lokk på dem da tre av hans søsken døde før han selv kom i tenårene? Eller hadde han fortrengt vonde opplevelser som han ble utsatt for på skolen? – Skolen var meg motbydelig, sa han en gang. – Aldri en god spøk i timen, kryss i karakterboken for små forseelser, straff for å gå utenfor porten.»

Den tidligere ordføreren var også en habil pianospiller, ja til og med komponist, og også i musikken kom det motsetningsfylte til uttrykk. På pianoet i Fagerheims hagestue minnes Jens Jonathan at han som regel spilte vakre og harmoniske stykker. Imidlertid er en ballade han selv komponerte, full av utropstegn og illsinte svarte noter stablet oppå hverandre. Barnebarnet tror komposisjonen er et uttrykk for at han på et tidspunkt kan ha beundret «den sterke mann», men at Hitler og Mussolini raskt hadde tatt fra ham illusjonene.

Selv oppsummerte den gamle den indre kampen slik i et slags åndelig testamente:
«Tro ikke at jeg føler meg ovenpå. Når jeg tenker tilbake, er det ikke først og fremst de iøynefallende syndene som møter meg – selvfølgelig også slike – men forsømmelser. Så mang en gang når jeg satt ved sengen deres om kvelden, hadde jeg trang til å åpne meg for dere, men jeg maktet ikke å utlevere meg selv. Det er især i våkne stunder om natten at disse tankene melder seg. Jeg har ofte inntrykk av at vi er to mennesker, ett om natten i ensomheten og stillheten, et annet om dagen når livet pulserer omkring oss.

Og så en oppfordring til slutt: – Bedøm ikke menneskene hårdt! Husk, vi kjenner dem ikke i de stille ensomme stunder.»

Så gjaldt det vel for Jonathan Johnson også, det sønnen Jon hadde observert, at «oxfordfolkenes fantastiske åpenhet fikk andre til å se mer av sannheten om seg selv».

«Under en sterk og rolig overflate, skjulte bestefar en ekte ydmykhet. Han var klar over at han selv ikke greide å leve opp til idealene som han trodde så sterkt på. Det var kanskje derfor jeg hadde tillit til ham og ble så glad i ham,» konkluderer Jens Jonathan.

Bestefars klokskap

Jens Jonathan delte bestefarens gudstro, men ikke så lenge etter konfirmasjonen dabbet den av.

«En søndag over frokost annonserte jeg til bestefar og bestemor at jeg hadde sluttet å tro på Gud. De var vel vant til å høre litt av hvert fra sine åtte barn, og så ikke særlig sjokkert ut.

Sammen med Gud forsvant en del moralske skrupler. Bortsett fra hjemmebrent, var det vanskelig å få tak i alkohol til mine fester i helgene. Bestefar, derimot, fikk tilsendt flasker med 96% sprit fra to av sine sønner som var apotekere og unte sine foreldre et glass likør i ny og ne. Jeg kom til å tenke på at det ikke ville skade mine gamle besteforeldre hvis spriten ikke var fullt så sterk, og det ble etter hvert rutine at jeg erstattet noe av spriten med vann. Bestefar og bestemor merket ingen forskjell, men det gjorde jeg: Mitt selskapsliv ble spritet opp betraktelig, av og til litt for mye.

En lørdag hadde jeg uselvisk tatt med meg nok sprit til også å oppkvikke mine venner, men kom i festrusen til å drikke opp alt selv. Jeg var bortimot døddrukken da noen forbarmet seg over meg og kjørte meg til Røde Kors Hjelpekorps’ lokaler. Der var imidlertid alle senger opptatt og jeg tilbrakte natten i et badekar. Neste morgen vaklet jeg hjem til Fagerheim hvor bestemor og bestefar satt ved frokosten. For ikke å vekke mistanke, satte jeg meg også til bords og tok en kopp kaffe og et stykke brød. Alt gikk bra inntil jeg tok fatt på et bløtkokt egg. Bløtkokt egg er ingen hjelp hvis du er fyllesjuk, og etter et par teskjeer måtte jeg styrte ut på do for å kaste opp. Da jeg kom tilbake og forklarte at jeg ikke var helt bra i dag, forsto de godt at jeg måtte avbryte frokosten for å hvile litt.

Utpå ettermiddagen hadde jeg kommet meg på beina igjen, og etter en kopp kaffe spurte bestefar om jeg var opplagt til en tur i Munkerekken. Det ante meg at en overhaling var forestående, men jeg konkluderte at det var like godt å hoppe i det som å krype i det. Bestefar og jeg la i vei, men til min overraskelse nevnte ikke Bestefar natten før eller frokosten med et kløyva ord. Min tillit til og respekt for Bestefar økte enda mer.»

Frihetens øyeblikk

I 1942 valgte Jens Jonathan å slutte skolen i en periode på halvannet år for å komme seg unna den tyske arbeidstjenesten. Han gikk i dekning som gårdsgutt hos en bonde i Høyjord. Under en bryllupsfest hvor de ikke hadde tatt blendingspåbudet helt på alvor, ble han, sammen med et femtitalls andre, plutselig omringet av en tysk patrulje som skjøt skremmeskudd mot dem. Ei av kulene rikosjetterte mot en stein og traff ei jente i armen. Fordi Jens Jonathan kunne litt tysk, ble det han som framførte kravet om at tyskerne måtte bringe jenta til sykehuset. Etter en kraftig diskusjon lovte den tyske offiseren som ledet gruppa, å gjøre dette. Motvillig måtte unggutten innrømme at akkurat denne offiseren virket sympatisk. Men da de ble sittende tvers overfor hverandre på Kaldnesferja noe seinere, og offiseren nikket og smilte, valgte han en fiendtlig holdning – lot som tyskeren var luft og så tvers gjennom ham.

Jens Jonathan var med i Røde Kors, og høsten 1944 gikk han inn i den illegale delen av hjelpekorpset. At organisasjonen ikke opptrådte nøytralt, som vedtektene sier, er trolig ukjent for mange.

«Vår oppgave var først og fremst å få unna sårete hjemmefrontfolk før tyskerne eller nazi-vennlig norsk politi fikk tak i dem. Heldigvis ble det ikke nødvendig før freden kom,» skriver han i boka si.

Der forteller han også om den overraskelsen det var for besteforeldrene da dattersønnen dukket opp på frigjøringsdagen med våpen og Hjemmefrontens armbind på vindjakka.

Den knapt 19 år gamle Jens Jonathan med Hjemmefrontens armbind på vindjakka den 8. mai 1945.

«Frihetens øyeblikk for meg var en stund alene på Fagerheims veranda. Over den raget en høy flaggstang som hadde stått tom i fem år. Foran meg var den vakre utsikten over fjorden, Slottsfjellet og Tønsberg. Jeg greide ikke å holde tårene tilbake da jeg heiste det norske flagget til topps.»

Ganske kort forteller han også om tømmingen av dødsleiren på Mellom Bolæren: «Vi hjalp med å transportere de russiske fangene til Tønsberg sykehus, og satt vakt over dem natt og dag. Noen ble gale, og døde gjorde nesten alle. Hvis jeg ikke hadde vært overbevist om tyskernes grusomhet før, ble jeg det på Bolærne.»

Han inngikk også i vaktstyrkene på Berg, som på et blunk byttet både fangeklientell og voktere.

«Væpnet med bare en revolver, fant jeg det skummelt å gå nattevakt på Berg blant så mange av mine tidligere undertrykkere,» minnes han.

Desillusjonert – og en helt ny start

1. september 1945 sto en desillusjonert og umotivert ung mann iført svart duskelue på universitetsplassen i Oslo og ble immatrikulert sammen med flere hundre andre kommende studenter, akkurat som både oldefaren og bestefaren mange år tidligere.

Optimismen etter Nazi-Tysklands fall var blitt erstattet med pessimisme etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki, og en gryende kald krig mellom øst og vest.

Jon og Lauritz Johnson var svært rause og finansierte nevøens opphold på en stor internasjonal konferanse for Moralsk Opprustning i Sveits, noe som ble avgjørende for Jens Jonathans livsløp.

«Jeg hadde inntrykk av at de som bestemte om det skulle bli krig eller fred, gikk inn og ut av høytidelige konferanser iført stripete dress og slips. Vanlige folk hadde ingenting de skulle ha sagt og null innsyn eller innflytelse. Det gjorde ikke situasjonen bedre at jeg mistrivdes sterkt med lange dager i en musestille lesesal. Når det regnet, gjorde været meg så deprimert at det gikk ut over konsentrasjonen. Når sola skinte, syntes jeg det var meningsløst å sitte inne. – Du er i en depresjon, sa min mor og hadde, som vanlig, rett.»

Redningen kom i form av et generøst tilbud fra to av onklene. Hvis nevøen ville delta på en stor internasjonal konferanse for Moralsk Opprustning i Sveits, ville de betale alle utgifter. Til tross for betydningen det hadde hatt for flere i familien, hadde han ikke fått med seg hva Moralsk Opprustning var, men oppfattet navnet som usympatisk. Men likevel, en gratis reise til Sveits så kort etter krigens isolasjon, var for fristende.

Han ble sjokkert da han ble oppfordret til å skrive normene absolutt ærlighet, uselviskhet, renhet og kjærlighet på fire stykker papir og notere det gale han hadde gjort, men han gjorde det.

«En ettermiddag trakk jeg meg tilbake til mitt rom og begynte å lage en liste. Spritflaskene til bestefar var noe av det første som meldte seg, og jeg kom til at jeg måtte skrive ham og bekjenne min skyld. Hans respons leste jeg i hans dagbok etter at han var død:
– Gripende brev fra Jens Jonathan. Han minnes sine skjulte synder og ber om tilgivelse. Ja, han kan være viss på tilgivelsen, selv med tidobbelt synderegister.»

Resten er historie. Jens Jonathan Wilhelmsen har brukt de siste 75 årene av livet sitt på å forsone fiender og bidra til mer rettferdighet, både internt i og mellom nasjoner. Det kan du lese mer om i «Kunsten å forsones», som han også har gitt ut på Solum.

Jonathan Johnson blir først og fremst husket som mangeårig ordfører på Nøtterøy, men takket være den unike påvirkningskraften han hadde på dattersønnen, gjennom samværet på Fagerheim og på Verjø, har verdiene hans nådd langt ut i verden.

Hvis denne artikkelen har pirret interessen for Jonathan Johnson, anbefaler vi Øystein Sårheims artikkel om «Candidaten på Fagerheim» i 1999-utgaven av Njotarøy.