Barneliv på Såtabærje og i Buæråsen

Av Roar Lauritsen (Njotarøy 2007)

Lek og moro på i 30-årene på Føynland – sommer som vinter

Blant mange patrioter i Nøtterøy kommune har vi Roar Lauritsen, som i mange tiår har vært opptatt av sitt kjære Føynland. Her skriver han om sin barndoms fritidsaktiviteter både sommer og vinter, og han gjør det på uforfalsket dialekt i tilnærmet lydskrift.

Om sommærn å vintern var vi i aktivitet heile dan. Vi hadde ikke noe fritidsproblem, men vi måtte finne på å lave alt sjøl. Det var helt naturli at vi hålt oss nere ve sunne om sommærn. Vi var da tili åppe om morræn å strenæ ne uten sko på beinæ å me badeboksæ på hue. Vi badæ nere i sunne mellom Foynland å Husøy der vor sjøbuene står. Dengang var det jupt så vi kunne stupe eller hoppe rett på jupet fra bryggene. Jei lærte å svømme her da jei var fem-seks år gammæl. Det gikk for sei på den måten at to a di større guttæne tok mei i armær å bein å heiv mei te sjøs. Da jei nådde bånn, så kravlæ jei mei opp over vanne å greide å kommæ inn på grunnæ. De to guttæne som hette Ragnar å Jens hoppæ etter mei å passæ på at alt gikk bra. Fleire a guttæne lærte å svømme på den måten.

Godt vant med sjølivet

Sørover fra buene var det orntli sannbånn me reint vann å tang i mollebakken. Her dreiv vi å hadde kappseilas me modellbåtær. Vi hadde nesten ikke ti te å gå hjem får å få noe å etæ, men vi fant noen blåskjæl å gravde fram noen østers som vi kokte i en blekkboks å fyrte opp me grass å noen veæpinnær. Det smakte herlig. Vi sto på bryggene å fiskæ hvitting og pir, å det hente at vi fikk både stor makrell å noe torsk. På Husøysiæ dro vi reker i frisk fin tang når makrellsesongen var der å brukte dem te agn. Vi brukte en svær håv som vi slapp ne i tangæ å ankræ opp en 30 te 40 meter unna å dro den inn te båten. Det hente åsså at vi fikk en ål som det var mye a i sunne.

Når vi kunne svømme, så fikk vi lov te å bruke båtæne, som regel prammær. På dem satte vi mast som var ei litæ gran vi hogg i skauen, å seilet var som regel en amerikansk mjælsekk vi fikk i butikkæne. Di var ikke så goe te å krøsse me, så vi rodde mot vinn å lensæ tebars. Fra Tobakksrullen lensæ vi inn sunne te Husøybruæ der vannet var sånn at båten fløt, ikke sånn som ida.
Om vintærn, når isen la sei som regel i november månæ, så gikk vi på skøyter å slo bandy. Vi lagde åsså en bane å hålt skøyteløp, å fleire a guttæ blei så goe at di hevdæ sei i TTs poengløp på stadion i byn. Seinære på åre var det å gå på isflak noe som var populært. Vi gikk fleire ganger til Steinkloss, å det hente vi ramlæ i vanne på veien, så vi lagde et bål å tørkæ klærne våre. Vi blei goe å tørre på tebakeveien uten uhell.

Før var det masse snø

Om vintærn var det etter va jei kan huse masse snø, å skiæ var di vi brukte mest. Vi lagde en masse skibakkær på fleire steer å hadde løyper gjennom skauen. Vi måtte bygge alle bakkæne sjøl bortsett fra Seilærn som Fosåsguttæ lagde vestover mot Munkvikæ. Her kunne man hoppe fra 10 te 30 meter etter som føre var. Vi hadde jo ikke rå te å kjøpe oss skismøring så det gikk på stearinlys å tørkæ parafin. Her blei det arrangert renn a idrettslage me masse deltagere vært år.
Asså i Didriksbakken, som lå nolover i Buæråsen, blei benyttæ te renn. Den gikk rett forbi inngangen te huse, å var du uheldi, så havnæ du i gangen. I Hagaås var det fleire bakkær, men vi var avhengi a at isen lå på Sunne i di fleste. Mange a oss blei ganske goe å var me i skirenn runt på Nøtterøy, vor vi gikk me skiæ på ryggen eller syklæ når været tillot det. Langrenn blei avhålt to gange i åre me start fra gårn te Hemm. Smøringæ kom åsså her inn i bilde, så det var langt mellom di forskjellige. En som vant et renn me flere minnutter kunne i neste være fleire minutter bak. Noen a guttæ blei så goe at de skulle væræ me i kretsmesterskape, men da kom en regel at ingen under 12 år fikk lov å gå langrenn, på grunn a at det var hent noen uhell fordi di var dårlig trent.

Å bygge snøhytter var åsså populært me lys i om kvelden å benkær å sittæ på. Snøballkrig dreiv vi me på når snøen var kram å dårli skiføre. Vi lagde to borgær me passe rom mellom, delte parti å gjorde en masse snøballær. Så var det om å storme å innta di andres borg. På den tiæ var det åsså snøballslag mellom guttæne på Husøy å oss ve Husøybruæ. Før idrettslagæ blei slått sammen, var det farli å gå aleine på posten som lå på Husøy. Vi var en fire, fem støkker når vi måtte dit, å di fra Husøy måtte åsså væræ flere hvis di skulle over øyæ vår.

En ting som var gøy det var å henge bak bussen på skøyter da veiæne var så glatte å fine etter millvær. Vi hadde krøll skøyter me reimær, ja noen brukte til å me treskøyter som di lagde på sløyden. Både ski å skøyter gikk i arv fra den ene te den annen, nytt var det få som fikk. Skiæ var lavd a furu å ask, å mange var jemmegjort, så di brakk ofte.
Flere a oss eide en spark som blei flitti brukt da alle veiær var isbelagt nesten heile vintern. Vi lagde løkter a en blekkboks me høller i bonn å stearinlys inni. Klærne våre var ikke så goe, så når vi kom hjem etter en lang dag i snø å slaps, var det mange gange vondt å få di stive frosne strømper å sko a sei når det var kalt.

Kaste på stikka – og mye annet

Ellers var det en masse leker som å slå ball, frels, sisten, jeppe pinne, indianer å hvit å en go del idrett. Kaste på stikkæ var åsså noe vi dreiv me om vårn, å jei kan ikke glømme en hvalskyttær som ville væræ me viss vi fløttæ te et ste ingen kunne se oss. Han kastæ me 50-øringær å vi me 5-øringær. Han blei så kry når han vant noen 5-øringær å at vi fikk noen 50-øringær. En gang hadde Åge finni på noe lurt. Han smørte tjære under skoæ å gikk oppi ørene ve stikkæ. Når ørene forsvant, blei han avslørt å fikk si vel fortjente straff. Vi bante’n fast te en a lysstolpæne å slappe’n ikke løs før vi var ferdie me å kaste.
Å slå ball dreiv vi me på strannæ ovæfor badeplassen ve buene, slettæ i Buæråsen, på sameiet å noe i skolegårn. Disse steene å Marteåsslettæ brukte vi åsså te fotball å friidrett. Å jeppe pinne var åsså populært. Det var et smalt høl i bakken som vi la en liten pinne over å brukte en lang pinne te å vippe den lille pinnen så langt som muli. Vi var to lag, å det laget som var ute, skulle enten ta imot den vesle pinnen eller hive den i hølet fra der den lannæ. Lykkæs noe a det, så byttæ vi plass.

Indianer å hvit dreiv vi me fra Mallaslettæ å rundt heile Fanjunkærn. Vi bygde hytter å hadde sværd, spyd å pil å bue. Mange harde slag gikk for sei, men heldivis uten alt for svære skader. Vi bant en gutt engang te et tre me ei planke bak ryggen så når han leæ på sei, fikk han en dytt i hue. Han blei glømt heilt te noen husæ vor han sto å fikk løst han i kveldingæ. Alt var bare bra.

OL i Berlin
Hestæne som gikk på beite i skauen om sommærn, blei brukt som ridedyr a oss ungær uten biksel, å det jikk temmelig gæernt mange ganger, da dyræ fløy inn mellom trærne å vi blei kastæ a ryggen mot ei grein. Jei sansær åsså en kælv som var så gla i tøy at når vi la noe på bakken å den var i nærheten, så greide den nesten alti å ete opp noen plagg. En annen var hoppekælven, som lett hoppæ over et gjerde å kosæ sei me det som vokste i hagæn.
Fotballkampær mellom ovæfor å neræfor skoern blei avhållt vært einaste år å foregikk på slettæ åppe i Buæråsen. Dele var ve skoern å langsetter øyæ. Det var nesten ingæ som hadde radio før mitten a 30-åræ. I 1936 sansær jei at vi hørte noen dårlie overføringær fra OL i Berlin å minnes gott at Norge slo Tyskland i fotball. Inneaktiviteter var mest å lese, samle frimerker å sportsbilder fra sigarettpakker. Ellers dreiv vi mye me løvsagarbeide etter tegningær i Allers. Vi lagde masse fine ting som vi ga bort som presangær.

Hommer og hornjell

Når du bor nere ve vanne, er det naturli at du tenker på fisking. Min bestefar å en onkel dreiv me det å hadde to svære bånngarn i Husøyboktæ som di trekte annen vær da. Jei var ofte me når jei ikke skulle på skoern. Di dro tili på morræn, å det var som regel masse fisk i garnæ: torsk, sei, laks, makrell, hornjell å ikke å glømme sild, når den kom inn.
Det jei husær best, var en gang da det ytre garne var så fullt a laks at di ikke tore dra det opp fordi di var redd det skulle revne. Di måtte ringe te en som hadde ei skøyte me kran å håvær. Den tok opp en masse fisk å gikk te Østfold me lastæ. Resten blei så sent te Tønsberg, å jei sansær at bestefar sa at di hadde tjent årslønn på fangsten. Dette var eneste gangen di fikk så mye laks da det ellers bare var en eller to a dem i garnæ.
Om høsten lagde di hommerteiner å satte di når det var lov runt øyene fra Langeskjær te Bollærne. Di fikk masse hommer, og di brukte åsså torskeruser om høsten for å få svær fisk te go suppe. Hornjell som hadde grønne bein, var åsså mye brukt å ga en flott suppe. I silletiæ fikk di ofte så mye sill at det var umuli å få sålt alt. Di eide en svær pram som di brukte te å trekke garnæ me. Den var 25 fot å måtte ros a to støkker. Fisken blei rodd inn te bryggæ i sunne, å den beste blei lagt i kasser å kjørt inn te fiskehandlere i Tønsberg. Noe a fangsten blei åsså sålt fra bryggæ å utæfor butikkæne. Di tok 10 øre øsekaret (som var svært) me sill, å pr. stykk for annen fisk te ca. 25 øre pr. kilo.
Når di hadde mye sill te overs, så kom bøndæne å hentæ i kjærrer å brukte det te jødsel på jordene.

Di lagde sine egne garn på vinteren, å jei husær bestefar hadde det over en stolrygg å bant me ei nål i den ene handæ å et kjevle te maskestørelsen i den andre. Han hadde masse kjevler te di ulike garn etter va for slags fisk di skulle fange.
Om vårn satte di sammen di svære bonngarnæ på en ås ytterst i sunne, å før di tjæræ di, så så åsen ut som ei høysåte, å folk ga den navne Såtæbærje. Tjæring å røyking a fisk foregikk på Husøysiæ.

Da stimen overtok

Di to som var gamle seilskuteseilære, sluttæ på sjøn å bynte å fiske da, som di sa: Da stimen overtok. Me så erfarne folk på sjøn, så lærte jei alt om høy- å lavvann samt strøm å fiskeplassær. Jei eide en liten kano som jei padlæ ut te forskjellie plassær på Husøyflaket om morræn å dro opp masse me svær hvitting fra hvittinghølet som lå rett sør for Såtæbærje. Eller jei brukte sjømerker overens i to retninger etter annen fisk. Det jei lærte om strøm å sjø kom til nytte seinære i livet, da jei dreiv me seiling i mange år etterpå.