Av Asbjørn Øvrebø (Njotarøy 2009)
Lysheim bedehus ble bygget ved dugnad og offervilje
Lysheim bedehus kan stå som et bilde på tidens gang. Bygget i 1925, revet i 1983, etter å ha vært et lokalt åndelig og kulturelt sentrum i kretsen i nesten seksti år, mer eller mindre. Mer i de fleste av disse årene, mindre og mindre etter hvert som moderne tider forandret verden. Også Nøtterøy og Kjøpmannskjær.
Hvor mange husker fremdeles Lysheim bedehus? Å jo, ganske mange av dem som er født og oppvokst i Kjøpmannskjær, vil vi tro. Hva husker de? At de gikk rundt juletreet i nystrøket matroskjole, da juletrefesten på Lysheim bedehus var et av årets høydepunkt? Sikkert sitter det en og annen pensjonist og mimrer om barne- og ungdomsarbeidet innen KFUM på Lysheim.
Ved «den store chaussé»
Hvor lå det, Lysheim bedehus? Jo, nederst i Lysheimbakken i Kjøpmannskjær, der det siden ble bygget aldersboliger. Eller for å bruke Tønsbergs Blads ordvalg og språkdrakt da avisen fortalte om bedehusets innvielse 22. februar 1926:
«Det er et stort tiltak beboerne i Lysheim krets har tat, naar de paa eget initiativ og væsentlig for egne midler har reist sit eget bedehus ved den store chaussé til Kjøpmannskjær, knapt 50 meter fra Seviken.»
Avisen har sine ord i behold når den omtaler bedehuset som et stort tiltak. Men å benevne den tids hovedvei til Kjøpmannskjær «den store chaussé» må vel kunne kalles en mild overdrivelse. Dog kan man si at bedehuset lå ved allfarveien, der forsamlingslokaler skal ligge.
Hurtigarbeidende komité
Ideen om å bygge eget bedehus ble født på et møte på Lysheim skole første søndag i advent 1922. En arbeidskomité ble valgt, og allerede dagen etter holdt komitéen sitt første møte. Der ble Ole Kristian Martiniusen Løkse – til vanlig bare kalt lærer Løkse – valgt til formann. De øvrige medlemmer var Hans Martinius Andersen-Vang, Hans Svendsen, Marie Øhre, Harald Mathisen, Maren Andersen og Marie Olsen. Legg merke til at av komiteens syv medlemmer var tre kvinner, det i en tid da likestilling knapt var et begrep.
Etter å ha feiret jul holdt komitéen nytt møte tredje juledag 27. desember, vedtok statutter og å sette i gang innsamling av penger til å bygge bedehuset for. Det må i høyeste grad kunne kalles en hurtigarbeidende komité, selv om heller ikke det var et vanlig begrep på den tiden.
En planke til 1,80
Og pengene kom. En basar i 1923 innbrakte over 1600 kroner. Nøtterøy kommune bevilget et tilskudd på 2000 kroner, Svend Foyns fond og kretsens misjonsfond ga 500 kroner, Nøtterø Sparebank 400 kroner. Til og med fra Amerika kom det penger. I regnskapet fra november 1923 kunne man lese: «Indsamlet i America v/Anders Karlsen Haslund, Carl Mathiesen Bjørnehode, Martinius Karlsen og to ubenævnte – til sammen 31 dollar.» Dette var gutter fra Kjøpmannskjær som nå bodde i Brooklyn.
Apropos regnskap, her hersket det nøyaktighet. På inntektssiden kan man lese: «Solgt en planke kr. 1,80.» Ellers kom pengene inn ved basarer, overskudd av fest og ikke minst ved lån opptatt innen bygden ved aksjetegning. Dermed var det reist en kapital til tomtekjøp og bygging på hele 21.166 kroner og 80 øre. De 80 ørene skriver seg fra salget av nevnte planke.
Tomt ble innkjøpt for 500 kroner. Det forteller litt om størrelsen på beløpet som var samlet inn. Om den store interesse for tiltaket taler også at «en forening bestående av unge damer», den het Enig, samlet inn penger til inventar ved basar og utlodninger, og fikk inn 1200 kroner.
Grunnstein med bibel og salmebok
Nå hadde man tomt og byggekapital. 27. juni 1925 var det grunnsteinsnedleggelse med tilhørende festligheter. Grunnsteinen var et kobberskrin som inneholdt en bibel, Landstads salmebok, Indremisjonens sangbok og historien hittil, vi kan gjerne si — bedehusets skapelsesberetning. Grunnsteinen med innhold er selvfølgelig tatt vare på etter at huset ble revet i 1983.
Men tilbake til 1925. Murmester Bergkvist satte opp grunnmuren, Oskar Ødmann hadde rimeligste anbud på selve byggingen og ble valgt som husets hovedentreprenør, og Anth. L. Zeiner leverte trematerialene. «Vi har i dette tilfælde beregnet os noget lavere priser end vii almindelighet sælger til av hensyn til at materialerne gaar til et bygg som dette,» skrev Anth. L. Zeiner i sitt tilbudsbrev. Også i næringslivskretser inne i Tønsberg var tiltaket i Kjøpmannskjær blitt lagt merke til.
Storsal for over 300
Huset som ble satt opp hadde i første etasje en storsal på hundre kvadratmeter pluss podium på ti kvadratmeter. Salen var stor nok til å romme over 300 mennesker. Videre var der en lillesal på fem ganger fem meter, som blant annet ble brukt til ungdomsarbeid. Endelig var der i første etasje et kjøkken på tre ganger fem meter. I annen etasje var der stue, soverom og kjøkken for vaktmester, eller pedell, som vedkommende benevnes i dokumentene. Husets stil, spesielt de høye, spissbuede vinduene, forteller om dets bruk og egenart.
Vigslet av biskopen
Ca syv måneder tok det å bygge huset, regnet fra grunnsteinsnedleggelsen til innvielsesfesten 22. februar 1926. Over 300 mennesker deltok, man må vel kunne si at alt som kunne krype og gå i Lysheim krets hadde møtt frem. Den mest prominente gjesten kom langveisfra, regnet etter den tids reisetid og reiseavstand. Ingen ringere enn biskop Johan Lunde var hovedgjest, hovedtaler og sto for vigslingen av det nye bedehus. Den gang var det ikke noe som het Tunsberg bispedømme, Tønsberg og Nøtterøy tilhørte Oslo bispedømme. At Oslo biskop tok turen til Nøtterøy for å vigsle det nye gudshus, må også sees på som en anerkjennelse av innsatsen i Kjøpmannskjær.
Biskop Johan Lunde ble også kalt barnebispen, og han gledet seg sikkert mange ganger over det barne- og ungdomsarbeid som siden kom i stand på Lysheim bedehus.
Vigsling og fest
I et fyldig referat forteller Tønsbergs Blad at arbeidskomiteens formann, lærer O. M. Løkse, ønsket den store forsamling velkommen. Biskop Johan Lunde var ikke alene blant de geistlige, også prost Backer var der og holdt tale, før biskopen vigslet bedehuset til kirkelig bruk med en tale som avisen dagen etter gjenga nesten i sin helhet.
Apropos kirkelig bruk, i sin redegjørelse om planlegging og bygging fortalte lærer Løkse at planen først var å bygge en kapellkirke, men da de fikk avslag på søknad om kommunalt tilskudd, ble dette stillet i bero. Så skriver Tønsbergs Blad i sitt referat av Løkses redegjørelse:
«Fru Øhre, Skauen, optok siden spørs maalet om opførelse av et bedehus, og dette fik meget god tilslutning blant kredsens beboere. Der ble avholdt basarer og utlodninger og der kom mange penger ind.»
Så ble det takket i tur og orden, det ble talt og det ble sunget salmer. Lysheim ungdomskor sang, dirigert av Ester Løkse, glassmester Berulfsen sang, akkompagnert av fru Berulfsen. Avisen avslutter med at «for øvrig var der bevertning og utover aftenen en række taler. Ved 10-tiden var festen slutt.»
Et brukshus
Dermed var huset klart til bruk, og brukt ble det. Det var til fester og møter, basarer og årssamlinger, gudstjenester og ikke minst ungdomsarbeid. Dette siste skjøt særlig fart under krigen, noe som i stor grad skyldtes at tyskerne forbød speidervirksomheten. Det skapte behov for et nytt tilbud til barn og unge, noe som bedehusets folk visste å benytte seg av.
For eksempel ble det i 1942 stiftet en ny avdeling under KFUM med hele 34 gutter i alderen fra åtte år og opp til 18. En av dem som står på den listen, er den da 14 år gamle John-Kr. Kristensen, som siden skulle påta seg mange oppgaver for Lysheim bedehus.
Han forteller at selv om dette var virksomhet organisert fra et bedehus, var det egentlig mer friluftsaktivitet enn direkte kristelig virksomhet. Det lignet svært mye på arbeidet i speideren, forteller John Kr. Kristensen. Alle «gutta i kretsen» var med, under trygg ledelse av de tre brødrene Arne, Henrik og Harald Skjerve.
En spesiell begivenhet skjedde under krigen. Bedehuset som var vigslet til kirkelig bruk fikk, om ikke en altertavle, men et stort Kristus-bilde, som godt kunne oppfattes som en sådan. Bildet var malt og gitt til bedehuset av Per Thoresen, Sjøholt. Her dukker forresten damene i syforeningen «Enig» opp i bedehusets protokoller igjen. De spanderte ramme på bildet. Da bedehuset ble revet, ble bildet overlevert til menigheten i Nøtterøy ved daværende sogneprest O. H. Sørensen.
Kretsens kirke
Bedehuset ble mye brukt som kirke, ja, faktisk helt opp til tiden før det ble revet. Domprost David Gjerp forteller at han holdt mange gudstjenester i Lysheim bedehus, spesielt påskegudstjenester.
– Jeg mener å huske at det var vanlig å holde gudstjeneste der skjærtorsdag, sier domprost Gjerp.
En gang var Lysheim bedehus kretsens sentrum. Det var det naturlige samlingssted. Om aktiviteten forteller en årsberetning – årstallet er litt utydelig, men det ser ut til å være 1934:
«På bedehuset har det også dette året vært holdt regelmessige gudstjenester og søndagsskole hver 14. dag i vintertiden, møter for større barn i den minste salen. Indremisjonen har hatt møter, som regel hver måned. I år holdtes tre juletrefester. Bedehuset har holdt basar i år. Tilslutningen fra kretsen de siste tre kveldene denne utlodningen varte, var svært stor, en mottok mange pene gjenstander som gave, også fra folk utenfor kretsen. Resultatet av basaren var utmerket. På bedehuset har også vært holdt en del andre sammenkomster. Bedehusets store harmonium har i flere søndager vært benyttet i Nøtterøy kirke, mens installering av det nye orgel står på.»
Kontrasten
Dette står i stor kontrast til opplysningene i et dokument fra 1978. Der står det:
«Huset benyttes til gudstjeneste fire – fem ganger i året, besøkt av 20 mennesker hver gang. Julaften er besøket bra, og så har vi juletrefest. Det er meget dårlig utnyttelse.»
Ja, ikke bare var bruken av huset redusert. Også med selve bygningen var det store problemer. I en redegjørelse fra husstyret heter det:
«Det er to ting som dessverre er deprimerende for de få aktive: det faktum at økonomien ikke engang tilnærmet strekker til for vedlikehold og reparasjoner, og at bruk av huset er meget, meget liten.»
For eksempel trengte taket reparasjon, det eneste riktige ville vært å skifte hele taket. Husstyret hadde innhentet tilbud, det lød på 50.000 kroner. Videre måtte huset males og vinduer skiftet ut. Også det var kalkulert til ca. 50.000 kroner. Enn videre forteller dokumentene at også kjøkken og toaletter måtte oppgraderes for å tilfredsstille tidens krav.
«Det er en kjensgjerning at det er trukket spesielt store veksler på enkelte personer. Dette går ikke lenger. Dugnadsinnsats kan vi se bort fra. Offentlig tilskudd også.»
Fra Kjøpmannskjær vel heter det i brev til Nøtterøy menighetsråd:
«Vi har på alle måter forsøkt å finne løsninger for å bevare bedehuset, men har dessverre ikke lykkes i våre anstrengelser.»
Slutten
Dermed var det egentlig intet alternativ til å avvikle institusjonen og rive huset.
Tomten ble vederlagsfritt overskjøtt til Nøtterøy kommune, under forutsetning av at beboere i Kjøpmannskjær fikk fortrinnsrett til plass i de nye aldersboligene. Inventar og utstyr, inkludert den store bedehuskjelen og Kristus-bildet, ble fordelt, huset ble revet og fem aldersboliger ble bygget på tomten.
Vi lar en av bedehusets mer anonyme venner gi uttrykk for følelser ved Lysheim bedehus’ slutt:
«Det var med tungt hjerte vi så bedehuset bli revet. Da gikk tankene tilbake til de som ved innsamlinger, basarer og gaver maktet å reise huset. I første rekke må nevnes rutebileier Nils Olsen og rutebileier Andersen Vang, begge med fruer. Ca. 50 år efter var alt deres arbeid slettet ut for bestandig. Nei, kanskje ikke for bestandig. Når vi nu ser hva som er blitt, så lever minnet om dem i vårt indre den dag i dag.
Guds fred med deres minne!»
Legg inn en kommentar