“Bergan skole trenger ordnede forhold”

Av Sverre Mitsem (Njotarøy 2003)

A.M. Helle var lærer på Nøtterøy i 47 år

Tønsbergs Blads forhenværende redaktør; Sverre Mitsem, har utgitt flere bøker med portrettintervjuer med tittelen “Dengang da ” under psevdonymet Gambrinus. Njotarøy har med Mitsems tillatelse trykket tre av dem, og vi har også i år gleden av å presentere intervju med en kjent Nøtterøy-mann, lærer A. M. Helle. Han var en respektert og samfunnsengasjert lærer på Nøtterøy i nesten femti år; og Gambrinus portretterte ham i Tønsbergs Blad 29. november 1952. Redaksjonen har rettet åpenbare trykkfeil og satt inn mellomtitlene.

I mange år har «Tønsbergs Blad» drevet en intens nedrakningstrafikk mot lærer Helle på Nøtterøy. Grunnen til denne simple trafikk er bare den at lærer Helle er en uredd venstremann….
Det var venstrebladet «Tunsbergeren» som skrev det, dengang da det ennu var noe «Tunsbergeren» og det stod politisk gny av navnet A. M. Helle på Nøtterøy. Jeg burde grue meg adskillig for å oppsøke løven i hans hule på vegne av det blad, som angivelig har rakket ham intenst ned i mange år, selv om jeg bare kommer fordi han fyller 70 år idag. Vil han føle det omtrent som Wergeland at «nu da jeg blegner, byster man gjør og portretter man tegner»?
Jeg oppdager fort at det er så langt fra at den gode lærer Helle blegner. Han tilhører åpenbart en så seig rase at man kunne mistenke ham for å være innfødt nøtlending, men han er tvertimot fra Sunnfjord. Og uredd er han stadig, men noen utpreget venstremann har han aldri vært, påstår han. Ingen partitraver, men en utemmet fjording.
— Jeg ble riktignok formann i Venstrelaget her på Nøtterøy nokså snart, men det var mer tilfeldig, sier Helle. Venstre hadde fått 13 stemmer ved valget i 1908 eller deromkring, og da ble lagets protokoll sendt til meg.

Det eneste fornuftige valg

— Hvordan kom De til å bli lærer? Og hvorfor akkurat på Nøtterøy?
— Jeg kom hit til Bergan skole i 1906 og har vært her hele tiden siden, det blir snart 47 år. Hadde jeg ikke kommet det året, ville jeg nok ikke kommet hit i det hele tatt. For det oppsto en strid omkring rektor Fasting på Holmestrand lærerskole, hvor jeg gikk. Det ble fra enkelte hold hevdet at han var for rasjonalistisk, og så ble lærerskolen på Notodden opprettet som en motvekt mot den i Holmestrand. Kristelige kretser ville efterpå bare ha lærere fra Notoddenskolen. Hvorfor jeg ble lærer i det hele tatt? Jeg har aldri vært fornuftig, det eneste fornuftige jeg har gjort var å bli lærer. Det har gitt meg et lykkelig liv, jeg har vært glad i mitt arbeid og håper jeg har gjort litt nytte for meg.
— Var det ikke fornuftig av Dem å komme til Nøtterøy?
— Det får Nøtterøy dømme om. Da jeg kom hit som vikar i 1906, var det vanskelige tider, seilskipsfartens krise var inne, og Nøtterøys økonomi ble hårdt rammet. Skoleungene var ville, og jeg var stri selv, også, den gangen. Alt for iherdig på en måte, jeg ville gjøre et professoremne av dem alle sammen. Men tross alt, foreldrene ville ha meg. Det var 5-6 ansøkere til lærerstillingen, og alle foreldrene i skolekretsen skrev under på en liste hvor det stod at «Bergan skole trenger ordnede forhold, og det vil det bli hvis lærer Helle blir ansatt».
— Og det er det blitt….
Lærer Helle svarer ikke direkte, han behøver ikke hylde seg selv, det kan han formodentlig overlate til dagens visitter. Men han sier:
— Skolen har forandret seg med årene, ikke bare Bergan skole, men skolen. Tidligere var det hva jeg kaller «seilskutedisiplin» som rådet, den som kom sist skulle ha tamp. Jeg vil ikke påstå at jeg var utlært med en gang, men jeg forsøkte i hvert fall tidlig å forstå at ethvert barn har en dør, som står på gløtt. Det gjelder bare å finne gløttet. De barna som blir medgjørlige med det gode, kan komme til å stenge døren hvis man tar dem for hardt. Andre trenger kanskje kraftigere kost. Forstår De hva jeg mener? Før var det alminnelig å skjære alle over en kam, de fikk samme behandling. Når jeg nu sitter og ser inn i 28 barneansikter, vet jeg at det er 28 individer i klassen, 28 som må behandles individuelt, men alikevel uten at man gjør forskjell så noen blir såret. Om jeg har vært partisk vet jeg ikke, jeg har i hvert fall forsøkt ikke å være det. Og jeg har erfart at hvis jeg gir det beste jeg eier og har til barna, vinner det gjenklang. Å være lærer er å gi seg selv for andre.

Barn og foreldre

— De sa at skolen er blitt annerledes. Har også barna forandret seg?
— Ja, det mener jeg. De er blitt bedre. Unntagen de aller siste kullene, la meg si de 5-6 siste kullene. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er det krigen. Men jeg tror snarere det er den misforståtte frie oppdragelse og et ufordøyet arbeidsskoleprinsipp. Mange barn er bråkete og vanskelige å styre med. Det er mange ganger håpløst for læreren. Når så mange lærere faller bort, tror jeg det skyldes påkjenningen.
— Foreldrene, har de også forandret seg?
— Naturligvis, og det behøver ikke å gå 47 år før man oppdager forandringen. Det kan skje bare man lærer hverandre nærmere å kjenne. Jeg husker en gang i den første tiden her på Bergan, jeg hadde latt en 4. klassing sitte igjen for et eller annet. Gutten fortalte hjemme at han ikke visste hvorfor han måtte sitte igjen, og jeg fikk en lapp på skolen om jeg ville komme hjem til moren og gi nærmere beskjed. Jeg kom dit i vadmelsdressen min, den var vevet hjemme i Gaular, og jeg så kanskje ikke så fin ut. Moren til gutten så på meg og sa: — Man skulle tro at De var rømt fra Akershus Bodsfengsel. — Kan godt være det, sa jeg, en av oss to burde i hvert fall vært der. Det viste seg snart at gutten meget godt husket hvorfor han hadde måttet sitte igjen. Han fikk juling, og jeg fikk en uke efterpå en trykt innbydelse til kaffeselskap hos foreldrene. Der traff jeg for første gang sammen med ungdommer her på Nøtterøy, og vi festet til langt på natt. Forsøker man å lære menneskene å kjenne, går allting bedre. Det var nok dem som så skeptisk på meg da jeg søkte vikarjobben her i 1906, for det fremgikk av mine eksamenspapirer fra Holmestrand at jeg hadde skrevet begge hovedstilene på nynorsk. Året efter ble det stiftet riksmålsforening på Nøtterøy, og mine chanser ville vel ikke vært så store, rent bortsett fra dette med Notodden lærerskole.

Riksmål og landsmål

— Er De målmann?
Lærer Helle ler, men uten dårlig samvittighet, han vet hvor han har seg selv og er tilfreds med å ha seg der.
— Sa jeg ikke at jeg aldri har vært fornuftig, spør han. Jeg har innrettet meg slik at jeg blir betraktet som riksmålsmann i landsmålskretser og som landsmålsmann i riksmålskretser. Nynorsk faller meg forsåvidt naturlig fordi det ligger min dialekt nærmest. Jeg måtte lære meg riksmål. Da jeg tok eksamen ved Holmestrand lærerskole var akkurat den nye seminarloven trådt i kraft, og efter den kunne man selv velge hvilket mål man ville skrive oppgaven på. Jeg var den første som skrev oppgavene på nynorsk. Men jeg hverken var eller er fanatiker. Jeg holder på forståelse i sprogsaken.
— Samnorsk?
— Nei, det synes jeg er nokså ille. Det er som å spille på en ustemt violin. Man kan ikke sy sammen to lapper uten at det blir lappverk.
— Hvordan tok lærerne ved lærerskolen Deres landsmål?
— Vi hadde fremragende pedagoger der, jeg minnes med glede en mann som Hafstad, som senere ble skolebestyrer på Høyden ved Moss og som har gjort seg bemerket ved sin innsats til bedring av undervisningsmidlene. Han var en lærer av Guds nåde. Og skolens rektor, dr. phil. Georg Fasting, var en stor personlighet, han var forresten en nær venn av Bjørnstjerne Bjørnson. Fasting var svært snill mot meg, og jeg ble som den eneste av elevene ofte buden hjem til ham fordi jeg var så langt borte fra. Han ble som en far for meg. Jeg glemmer ikke en gang jeg var buden i juleselskap hos ham, både byfogd og annet fint skulle dit, og vi skulle til og med ha damer til bords. Hadde jeg hatt 10 kroner, ville jeg gitt dem for å slippe å gå, så nervøs var jeg. Heldigvis fikk jeg Fastings datter, som jeg kjente fra før, til bords. Hun ble senere gift med maleren Eiebakke og var så hyggelig at jeg ikke gjorde større skandale enn å miste kniv og gaffel på gulvet. Noen dager senere underviste rektor Fasting i psykologi og nevnte som eksempel på nervøsitet at man i et selskap mistet for eksempel kniv og gaffel på gulvet, heldigvis nevnte han ikke noe navn. Men det var sproget vi snakket om, hvordan lærerne tok nynorsken min. For tredje gang: jeg har aldri vært fornuftig. Rektor Fasting var ivrig riksmålsmann, elev av Lyder Sagen. I Fastings timer snakket jeg landsmål. Men vi hadde også en landsmålslærer, Wexelsen, bror av biskopen. I hans timer snakket jeg riksmål. Jeg likte ikke hans måte å være målmann på. Men på den måten gjorde jeg det kanskje vanskeligere enn det var på forhånd, det var vanskelig nok. Hjemme i Gaular, eller Indre Holmdal som det het den gangen, var det folkeskole bare 12 uker hvert år. Stedet lå slik til at det var vanskelig å få lærere der, i hvert fall var det vanskelig å beholde dem. Jeg hadde 7 lærere i den tiden jeg gikk på folkeskolen. Og med denne 12 ukers folkeskole som eneste utdannelse kom jeg til Holmestrand lærerskole. Det var ganske stridt å klare det, men så var det Fasting. Og Hafstad. Og så var det Wexelsen, jeg var i selskap hos ham også, og til bords hadde jeg biskopens datter, søster av Per Kvist. Hun var tydeligere biskopens datter enn søster av Per Kvist.
— Har De holdt nynorsken vedlike?
— Ja, men jeg bruker den ikke selv lenger. Siste gang var i fylkesmann Abraham Berges begravelse, da talte jeg, med datterens godkjennelse, på landsmål. Jeg la ned en krans på vegne av Nøtterøy Sjømannsforening.

Hjertebarnet Breidablikk

— Har De vært sjøfarende selv?
— Nei, men sjømannshjemmet Breidablikk, som feirer 25-årsjubileum neste sesong, er hjertebarnet mitt. Jeg var formann i byggekomitéen for hjemmet, og nu er jeg æresmedlem av foreningen. Men det begynte egentlig med at styret i foreningen troppet opp hos meg og ba meg starte et sangkor. Og jeg samarbeidet bl.a. med «gamle» kaptein Gullik Jensen, som gikk på sine egne ben med sekken på ryggen fra Nøtterøy til Stavern for å ta styrmannseksamen. Vi traff hverandre også i styret for pleiehjemmet, eller Fattiggården, som det het dengang. Jeg ble puttet inn der, altså i styret, i 1915 og fikk formannsprotokollen kastet i hendene, jeg hadde ikke det minste greie på tingene. Men Gullik Jensen var viseformann. Og den første saken i det første møtet gjaldt oppførelse av et pleiehjem. Det var helt uholdbart som det var, vi hadde et belegg på 38 i bestyrerboligen og sidebygningen, og fra 1902 og til da hadde ikke det innvendige av husene sett en malerkost. Men i 1924 kom det nye pleiehjemmet.
— De deltok jo meget i politikken også, det var vel derfor De ble utskjelt?
Lærer Helle smiler, ikke fordi han ikke husker det, men fordi han mangler langsinthet.
— Jo, jeg fikk ofte kraftige hugg, det var sikkert vel fortjent. Jeg slo igjen, og det var også vel fortjent, mener jeg. Det begynte i 1916, jeg var varamann til herredsstyret og hadde møtt som tilhører til et møte hvor lærerlønningene skulle behandles. Det var midt i våronna og mange forfall, sa ordføreren bad meg ta sete. Det varte ikke lenge før jeg var midt oppe i en strid om disse lønningene, og en gang jeg var på fylkesmann Berges kontor sa jeg til ham at det var mange som klaget på meg. «Det skulle bare mangle», sa Berge. «De ville ikke vært noe til kar om ingen klaget på Dem. De skulle bare vite hvor mange det er som klager på meg!» Og han la til at han syntes Nøtterøy burde betale lærerne sine skikkelig.

Mange partinavn

— Var De valgt på Venstres liste alt dengang?
— Det var ikke slike partinavn på listene, det var mer upolitisk i den tiden, og jeg vil si som min oppfatning at jeg synes de politiske linjer hører mer hjemme i Stortinget enn i et herredstyre. Godt samarbeid om bygdens interesser er det viktigste, og mange av dem jeg har vært i kladdene på, har jeg i virkeligheten meget å takke for, også godt samarbeid. Jeg har hatt mangen feide med lensmann Agerup, men vi var venner også i alle de årene vi ikke akkurat stod på samme valgliste.
— På liste sto dere vel aldri sammen?
— Joda, på en liste med det høytidelige navn «Gårdbrukere og sjøfartsinteressertes liste.» Kandidat Agerup, som han ble kalt, sto som 1ste mann på listen, jeg som nr. 11. Og vi fikk valgt 12 av herredsstyrets 28 representanter. Det var i den perioden at en representant sa i en debatt at «Jeg vil gjøre oppmerksom på at Helle bare er en tjener.» Jeg svarte at det var vi alle sammen, vi var bygdens tjenere. I 1919 sto jeg på «De fremskrittsvennlige velgeres liste.» Jeg gikk med der på betingelse av at listen gikk inn for fortsettelsesskole og fri middelskole. Og begge deler ble gjennomført. At den fri middelskole falt bort i kriseårene gir ikke Arbeiderpartiet rett til å hevde at det har tatt initiativet til fri middelskole. Det var et borgerlig initiativ, og så tidlig som i 1919. Efterpå sto jeg i noen perioder på «Frie velgeres liste.» Det var jeg som døpte listen, og Agerup var ergerlig på navnet. Men den var upolitisk. Først senere kom venstrelisten, og det var jeg som tok initiativet til den, dessverre.
— Hvorfor dessverre?
— Det var dette med de politiske linjer. Det er i samarbeid tingene kan gjennomføres i en kommune. Det mente jeg også da jeg sammen med min medlærer Nedberg bad herredsstyret avsette midler til en ny skole her på Bergan. Nedberg ble fortvilet over at jeg hadde lurt ham med på det, som han sa, fordi han hadde fått høre at det i skolestyret var blitt uttalt at «skolen er bra nok, hadde bare lærerne vært like gode.» Men vi fikk nå ny skole allikevel, jeg var selv formann i byggekomiteen.
—  De er vel blitt Nøtterøymann efter alle disse årene og blir boende her?
— Jeg kommer til å fortsette som lærer skoleåret ut, skolestyret har bedt meg om det. Og jeg synes jeg har vært heldig her på Nøtterøy. Jeg har truffet mange prektige mennesker, meget bedre enn meg selv. Jeg har hatt 2000 elever, og ingen av dem har vergerådet måttet overta. Så jeg blir nok her. Foreløbig har jeg bygget et fjøs oppi her, og har en fjøs får en alltid hus. Foruten fjøset har jeg foreløbig materialer til et hus. Det er tømmer fra et plantefelt på 10.000 trær, som elevene og jeg plantet omkring 1907.