Av Anne Elisabeth Christensen – Njotarøy 2019
Min farfar, Olaf Lindal Christensen, ble født i Oserødlunden på Skallestad i 1885. Som mange unge gutter på den tiden, dro han tidlig til sjøs, gikk gradene og ble etterhvert en habil hvalskytter. «Far var flink til å skyte», sa faren min ofte, og jeg kan så vidt huske at de voksne skøyt på blink på gårdsplassen på Søndre Føyn. Blinken ble satt opp på låveveggen mellom fjøset og utedoen.
Bestefar var skytter hos Chr. Salvesen i pelagisk fangst (fangst i åpent hav) i Sydishavet, på «Salvestria»-ekspedisjonen fra 1932 til 1939. «Salvestria» var Salvesen-rederiets første kokeri med akterslipp, og det var utstyrt med datidens mest moderne og effektive utstyr. De fanget hval i Antarktis fra sesongen 1929/30 til 1939/40. «Salvestria» hadde 6 til 7 hvalbåter. På ned- og hjemtur i 1936/37-sesongen fanget de også spermhval (tannhval) ved Peru.
Bestefar må ha tjent godt, for i denne perioden, i 1935, kjøpte bestemor Søndre Føyn, på Føynland. Prisen var 34.000 kroner, og som voksen har jeg vært imponert over bestefars tiltro til kona si. Bestemor, Agnes Bolette Christensen (født Hansen), kom fra en liten gård på Onsøy i Østfold. Bestemor måtte ut i arbeid allerede som 14-åring og begynte som hushjelp hos en familie på Husøy. Hun ble etterhvert kokke, men la aldri bort drømmen om å eie sin egen gård, og takket være hvalfangsten, gikk den drømmen i oppfyllelse.
Et sommerparadis for et lite barnebarn
Fra jeg ble født til jeg var 3 år, bodde jeg på Husøy tollstasjon hvor min morfar var toller. Morfar, Magnus Marius Andersen, var opprinnelig fra Larvik og var leder på Husøy tollstasjon fra 1933 til 1949. Mine foreldre traff hverandre som 14-åringer, et sted mellom Søndre Føyn og Husøy brygge. Etterhvert som familien min flyttet til Drammen og senere Oslo, tilbrakte jeg alle sommerferiene på Søndre Føyn. Først i bryggerhuset til besteforeldrene mine, og så på hytta som pappa, bestefar og bestefars gode venn Franz Josef Voith bygde på åsen mot Ekenessundet. Voith, som bodde på Lahelle, var også, i mine øyne, en gammel «sjøulk». Bestefar og han var mye ute og fisket sammen, og de hjalp hverandre i stort og smått.
Jeg husker godt da hytta vår ble bygget. Jeg hadde etterhvert fått to søstre og hjalp mamma med å passe dem når hun lagde mat til arbeidsfolket. Det var kjedelig, men jeg koste meg når arbeidsdagen var over og fikk lov å sitte sammen med «snekkerne» og høre på samtalen. Av og til drakk de øl. Bestemor tok seg ofte en tur på åsen. Hun likte dårlig at de avsluttet arbeidsdagen på den måten, noe hun gav tydelig uttrykk for. Bestemor var streng.
Pensjonisten
Bestefar var en skikkelig «sjøulk», ikke så høy, tykk på midten, runde briller og bart. Hendene hans var store og brune, og på venstre hånd manglet han «langemann». Den ble amputert på en hvalfangstekspedisjon i Sydishavet, sa han. Det gjorde inntrykk. Han brukte skråtobakk, og på kjøkkenet var det en spyttebakke. Det var litt ekkelt. Jeg husker bare bestefar som pensjonist. Han hadde en stor åpen snekke med «fiskeregistreringsnummer» på siden foran. Han dro tidlig ut om morgenen, og hver gang når den trofaste katten, Binna, ruslet ned til brygga ut på formiddagen, visste alle at nå kom bestefar tilbake med fisk.
Fangsten var alltid stor på 50- og 60-tallet. Det var torsk, hvitting, makrell, sei og innimellom noen ulker som ble kastet ut igjen. I tillegg var det krabbe- og hummerfiske. Bestemor var ei dyktig kokke, og jeg husker bestefar sa: «Jeg har ikke godt av all denna gode maten». Senere skjønte vi jo at det var riktig. Han ble rund som ei kule og fikk for høyt blodtrykk.
Jeg ble veldig imponert over hvordan han «renset» fisken. Beina stakk frem i den ene munnviken, og da det var blitt et passende knippe, fjernet han dem med hånda si og la dem på tallerkenkanten.
Det var morsomt å gå på skattejakt på loftet i bestemor og bestefars hus. En gang fant fetteren min og jeg et par «saueskinn-strømper», trodde vi. De nådde oss helt opp på låret. De var varme og klødde. Vi lurte fælt på hva slags strømper dette kunne være. I ettertid har jeg fått vite at disse var spesiallagde «sko» som skytterne brukte på dekk når de skulle skyte. De måtte være musestille, for hvalen ble lett skremt av lyder, og dette fottøyet hverken dunket eller skled på underlaget.
Besøk på hvalkokeriet
Som liten tenkte jeg først og fremst på bestefar som «fisker». Han var god til å bøte garn, hadde masse fiskeredskap og viste oss gode fiskeplasser når vi var ute på søndagsturer med snekka.
Men så kom det en dag da jeg begynte å skjønne hva han hadde drevet med før han ble fisker. Jeg var 9 år, det var en søndag på Søndre Føyn, flere familiemedlemmer var på besøk, og det ble bestemt at vi skulle ta en tur til Sandefjord. Vi skulle ned for å se på hvalbåtene og besøke «koka», et hvalkokeri. Og da bestefar, onkel Ole fra Tenvik, pappa, fetteren min og fetteren til pappa var klare til å dra, hadde jeg også kledd på meg. Men jeg skjønte plutselig at ingen av disse mannfolka hadde tenkt at jeg skulle være med. Gråten kom. Det hadde ikke falt noen av dem inn at jeg som var jente hadde lyst til å være med og se på hvalbåter. Heldigvis sa pappa: «Har du lyst, skal du selvfølgelig få være med».
Det ble en opplevelse jeg aldri glemmer. Hvalbåtene lå på rekke og rad i havna, og ikke langt unna lå det kjempestore kokeriet. Den digre båten med det store hullet bak. Det gjorde inntrykk. Jeg så hullet fra innsiden på dekket der de flenset hvalen. Hvordan kunne denne båten holde seg flytende? Jeg lærte mye den dagen. Hvordan hvalen ble samlet opp etter at den var skutt, blåst opp og bundet til hvalbåtene, for så senere å bli fraktet til kokeriet og heist inn gjennom det digre hullet bak i båten. De stod oppå hvalen og kuttet den opp. Fettet ble kokt i digre «kjeler».
Dekket på «koka» var rent og fint da vi var der, men jeg husker spor etter blod, og jeg husker hvordan bestefar beskrev flensingen av hvalen. En annen ting jeg også husker veldig godt, var «Slappen». Det var en kiosk, tenkte jeg, hvor hvalfangerne kjøpte «lørdags-godteriet» sitt. Og det var det. Det ble en spennende og innholdsrik dag for ei lita jente.
Bestemor og Bestefar
Det er som pensjonister jeg husker mine besteforeldre, og jeg tror de var et godt team.
De hadde sine «kjepphester» som det het den gangen, hobbyer eller fritidsinteresser heter det nå. Det hadde vært mange dyr på gården, men da jeg var liten, var det bare høner, gjess, kalkun og katt der, og etterhvert ble fjørkreet byttet ut med kanarifugler, finker og undulater. Bestefar gjorde om hønsehuset til et oppdrettshus for disse små fuglene, og bestemor fikk dem til å yngle. Det var hun veldig stolt av.
De fineste fuglene fikk være inne i hovedhuset. Jeg husker spesielt den kanarifuglen som var bestefar sin. Den sang vakkert, og den var i et bur som stod ved siden av bestefars stol i kammerset innenfor kjøkkenet. Fuglen kvitret fornøyd når bestefar satt med avisa. Bestemor var stolt og sa ofte: «Hør på den nå, synger den ikke fint?»
Det gjorde den, helt til den dagen bestefar ble syk. I februar 1959 fikk han hjerteinfarkt, kom på sykehuset og døde noen timer senere, 74 år gammel. Fra den dagen sluttet fuglen å synge, og en morgen uka etter at bestefar var begravet, fant bestemor fuglen liggende med buken opp i bunnen av buret.
Besteforeldrene mine var glad i dyr, og, som sagt, det var enda flere av dem på Søndre Føyn før min tid. Jeg husker historiene, spesielt den om hunden Kari, en stor schæfer, som fulgte bestemor på bedehuset. Den la seg i gangen og ventet på henne. En gang hadde den tatt hatten hennes ned fra hattehylla og lagt den mellom labbene. Møtet ble kanskje litt langt. De fortalte også at Kari en gang tok flere høner med ned til sundet og vasket dem skikkelig. De skal etter sigende ha overlevd.
Jeg var glad i Bestefar. Han representerte noe trygt og godt, var alltid blid og oppmuntrende. Han syntes jeg var god med tollekniv. «Til å være jente, er det bra», husker jeg han sa. Han lærte meg også hvordan jeg skulle slipe en kniv, på en skikkelig sveive-slipestein som gikk i en vannrenne.
Hvalskytteren
Tilbake til yrkeslivet til Bestefar. I nekrologen i Tønsbergs Blad, stod det at han var en kjent og avholdt mann med mange venner, ikke minst i hvalfangstkretser.
Han var en av veteranene i Antarktisfangsten, vesentlig knyttet til Christian Salvesens ekspedisjoner. I 1911 var han med ved Falklandsøyene som skytter på «Herma», bare 26 år gammel. Og inntil sesongen 1916/17 deltok han på Falklandsfeltet, og kom senere med hvalbåten «Foula» til Leith Harbour på Syd-Georgia.
Fra 1919 til 1928, var han skytter med forskjellige av Christian Salvesens hvalbåter på Syd-Afrika-feltet, og fra 1932 til 1938 var han på «Salvestria»-ekspedisjonen i pelagisk fangst i Sydishavet.
Etter andre verdenskrigen deltok han som skytter med «Empire Victory»- ekspedisjonen. Sin siste tur i sesongen 1946/47, hadde han med hvalbåten «Southern Sailor» på «Southern Venturer»-ekspedisjonen.
Hva det innebar å være hvalskytter, skjønte jeg først etter at han var død. Jeg var bare 13 år da. Min far fortalte mye om faren sin, og som godt voksen fikk jeg overta bestefars dagbøker. Den ene er en oversiktsbok, hvor han noterte ned antall skutte hval, hvilken type og hvor mange ganger han bomma.. I denne perioden var det spesielt gode år for hvalfangsten. Fra desember 1937, da sesongen startet, og ut til mars, skøyt han 277 hval, herav 25 blåhval og en spermhval. Bare i januar 1938 skøyt han tilsammen 91 hval.
Den andre boka er mer beskrivende, en typisk dagbok. I den er det værforhold, sleping av hval inn til «Koka» eller hvalstasjonen, kontakten hvalbåtene hadde seg imellom og feiring av høytider. Her beskrives også hvordan harpunen av og til ble sittende igjen i hvalen. Det var vanskelig å pumpe luft i den døde hvalen hvis harpunen traff galt. For at hvalen skulle flyte, måtte det pumpes luft inn i den. Den skulle slepes til kokeriet. Enten slepte de den med hvalbåten til kokeriet selv, eller det var egne slepebåter som tok seg av den delen av jobben. Ellers har jeg fått inntrykk av at fangst i åpent hav, var tøffere enn fangst fra en «stasjon». Det var mye hval i Sydpolområdet på den tiden, bare med ett unntak, Rosshavet. Det ligger utenfor «Ross Ice Shelf».
Da jeg gikk på lærerskolen på Eik, hadde jeg sommerjobb på Vestfold Fylkesmuseum, på hval- og sjøfartsavdelingen. Jeg var guide og tilbrakte dagen med alle hvalskjelettene. Dette var i begynnelsen av 70-tallet, og jeg turte ikke å fortelle at min bestefar hadde vært med på å nesten utrydde hvalbestanden. Jeg likte det ikke. Men jeg likte Bestefar.
Hva ble snakket om?
Det var stort sett i feriene jeg var hos besteforeldrene mine. Søndre Føyn var et samlingssted for hele storfamilien. Det ble snakket mye om hvor knyttet vi var til sjøfarten. De hadde god råd, men det ble aldri snakket om penger, bortsett fra at bestefar var bekymret for bestemors pengebruk.
Jeg husker godt da jeg var med bestemor til Tønsberg for å handle. Vi tok bussen inn, gikk fra butikk til butikk og bestilte varer. Tok så en tur på Odahlls konditori og spiste bløtkake. Til slutt bestilte vi drosje som plukket opp eskene med varer i de butikkene vi hadde vært i. Det ble for vanskelig å ta dem med på bussen hjem.
Bestemor var en stilig dame med mange kvaliteter, blid og litt streng. Hun abonnerte på damebladet «Urd», et blad for de kondisjonerte damer på den tiden.
Jeg opplevde Bestefar som en godlynt gammel bestefar som jeg trodde slurveprata litt når han snakket. Han sa – Nå må vi «lese» døra, og – Jeg fikk et par «tosk». Jeg retta på han, det brydde han seg ikke om, men mange år etter hans død, kom boka om Tjøme- og Nøtterøy-dialekten ut. Og der kunne jeg finne at det både het «tosk» (torsk) og å «lese» (låse) døra. Han var seg sjøl, bestefaren min. «Blyræva» var et kallenavn han hadde blant venner. Det tilnavnet fikk han fordi han hadde sagt: «Morgenstund har gull i munn og bly i ræva.»
Eldste sønnen hans, onkel Ole, som også var hvalskytter, ble kalt sønnen til Blyræva. Ole Eivind Christensen bodde i Tenvik. Han var ikke like heldig som bestefar, for utbyttet av hvalfangsten begynte å «gå nedover» i hans tid. Da han som relativt ung mann gikk i land, begynte han som dekksgutt på Bastøyferja. Han syntes han var for ung til å slutte å jobbe. Men selv om han sluttet som hvalskytter, var onkel Ole med på å formidle hvalfangsthistorien. Han var lenge skytter på «Southern Actor» som nå ligger i Sandefjord og er museums-båt. For oss er Southern Actor «onkel Oles båt». Han var i flere sesonger både skytter og kaptein på den. Han var også en av initiativtagerne til å få den hevet, bidro økonomisk med deler av restaureringen og var med på jomfruturen. Selv om han da var en gammel mann, fikk han lov å skyte et demonstrasjons-skudd. Jeg husker hvor stolt han var.
Fangstdagbøkene
Det er ikke lenge siden jeg tok fatt på dagboka til bestefar, der han hadde skrevet litt om hvordan dagene var. Det var sjelden forskjell på hverdag og helligdag, og de sov når det var mørkt og jobbet fra grålysning til lyset forsvant om kvelden.
Men de klarte å markere høytidene.
Her er noen utdrag fra sesongen 1939/40:
Bestefar skrev: «Ankom Leith Harbour den 7. desember. Kom ombord i Simbra om ettermiddagen. Utførte forskjellig arbeid, pent vær, lå ved Strømnes om natten.»
Lørdag 9. desember: «Var ute og skøt på blink på 28 fvn. Utførte arbeid med å gjøre klar til fangst. Fortøyd ved koka for natten. Pent vær.»
18. desember: «Styrte rundt forskjellige kurser, så to blå og tre sperm som ikke tillat å skyte. Skøt en finn kl. 21.30, leverte straks etter, fint vær.»
Tirsdag 26. desember skøyt bestefar en spermhval, men jeg har ikke klart å finne ut hvorfor han ikke kunne skyte den han hadde i kikkerten den 18. desember.
Torsdag 11. januar: «Skutt 2 finn, den ene langskudd, holdet røk da den var i vannflaten, fikk røret i den og den fløt. Var i slep med begge kl 23.00.»
Slik fortsetter det. De søkte ly bak isfjell når været var dårlig og de hadde mange hval på slep. Det kunne være opp til 12 stykker. Og hvalbåtene hjalp hverandre med sleping. Ofte ble ikke hvalen levert til koka før dagen etter at den var skutt.
Det har vært interessant å lese disse dagbøkene. Jeg har lært mye, og skjønt hvilket hardt liv det var den tiden fangsten stod på, de jobbet omtrent hele døgnet.
Bestefar gikk i land
Bestefar gikk av som hvalskytter i 1947, da var han 62 år. Rart å tenke på at han holdt på så lenge. Mye er annerledes i dag, og han fikk ikke så mange år som pensjonist.
Han har satt spor etter seg i vår familie, og vi har mye å være takknemlige for, selv om det er litt vanskelig å tenke på at bestefar var med på å overbeskatte hvalbestanden. Men det var nok aldri i deres tanker den gangen.
Året etter at bestefar døde, solgte bestemor Søndre Føyn til Eivind Skudem. Som reglene var den gangen, var det de nærmeste bøndene som fikk kjøpt gårdens tilhørende jord og skog. Men min familie ble på en måte værende på Søndre Føyn. Mor, far, mine tre søstre og jeg bodde på hytta hele sommerferien, og i 1982 bygde både mine foreldre og jeg hus på deler av «hyttetomta». Mor og far ville tilbake til røttene. De er borte nå begge to, mor bodde i huset til hun døde i 2017, og jeg bor her fremdeles.
Mine søstre, våre barn, barnebarn, og resten av storfamilien, har mange gode minner fra Søndre Føyn
Legg inn en kommentar