Bjerkøsundet som skolevei

Irene Sturød:

«Det hadde snødd om natten, men ikke verre enn at vi kom oss ned til bryggen og ut i prammen i snøføyka. Anders og Reidar satt ved årene, Nora og Sigrid satt på splitten, og jeg foran i nesa for å ta støyten». Slik innleder Irene Sturød sin beretning om skolevei og skoletid mens hun gikk på Bergan skole. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Skjærgårdsnytt i forbindelse med skolens 125-årsjubileum i 1981.

Ved koksbua holdt kjørekarene på å laste koks på sleden. Vi ventet til de var kjørt, så vi kunne følge etter i deres spor, for snøplogen hadde ikke kjørt enda. Ved oppgangen til Haraldsen (legatet) satte jeg fra meg melkespannet som vi hadde hatt med oss over. Fra bakeriet bar de nybakt brød opp til butikken.
Hartvig Hansen i Knarberg hadde Nøtterøys største forretning med eget bakeri, og med salg av koks og kull. Så lenge koksskutene lå ved dampbåtsbryggene på Verdun og losset, ble det ikke mye tid for Knarberg-guttene til å lese lekser. Butikken i Knarberg fungerte også som en form for sosialt samvær. Der møttes folk fra nesten hele Nøtterøy, og de satt og pratet på den store langbenken. For oss som kom fra øyene, var den også en god varmestue. Jeg leverte bestillingslappen til Jacob. I dag skulle jeg bl.a. ha med meg lut til storvasken, lampeglass og for 5 øre gjær.

Kvinnelig fiskehandler

Ved «smia» kom vi i prat med Olufine, som kom med en kasse fisk på kjelken. Hun hadde skapt sin egen form for likestilling. Hun var vel Norges første kvinnelige, ambulerende fiskehandler. Olufine fortalte at på Bolæren, der hun vokste opp, hadde de en omgangsskolelærer noen uker av gangen. Rundt 1800 var det én lærer til 500-600 barn på Nøtterøy. Da vi kom til Nessvingen, kom Johannes Nes kjørende i full fart. Han hadde jordmor Bjønnes ved siden av seg i bredsleden som vanlig. Det var nok noen som skulle ha «små» igjen. Slikt snakket man ikke høyt om den gang. For gravide kvinner skulle vise seg minst mulig utendørs for ikke å vekke anstøt.
På Bergan skole var det tre rom til syv klasser. Vi gikk annenhver dag, og første klasse gikk om etternliddagen. Lærer Nedberg hadde leilighet i sydenden. Stakkars fru Nedberg, som måtte ha en flokk med bråkete unger over hodet sitt! De nederste vinduene var hvitmalte, unntatt det som var rett over for kateteret. Noen særlig trafikk var det ikke. Det kunne være postmannen som kjørte forbi, i karjol om sommeren og spiss-slede om vinteren. Og når dr. Jespersen kom opp bakken på motorsykkel. strakte vi alle hals for å få et glimt av dette vidunderet. For det var den eneste motorsykkelen på hele øya.

«Marthaskolen»

Vi betalte alt skolemateriell selv. Derfor måtte vi være forsiktige med bøkene, for de skulle tå i arv til yngre søsken. Kladdebøker. viskelær og penner etc. kjøpte vi hos Klaveness (Heidelberg). Før vi begynte på skolen. måtte alle kunne bokstavene. og også kunne telle til hundre. De som bodde på «fastlandet». gikk på «Marthaskolen». Den var i et lite, rødt hus på Bergan. En gammel kone som het Martha, hadde «opprettet» en slags «forskole». hvor hun mot betaling ga seksåringer den nødvendige opplæring.
De tre nederste klasser gikk «for Frøkna», frk. Agerup. Vi skrev på tavle, og griffelen var festet med en snor til rammen på tavlen. Svampen dinglet i en hyssing på utsiden av ranselen. Til hjelp i regning brukte vi kuleramme. Morsomst var det i sangtimen når frk. Agerup akkompagnerte oss med sitt kasseorgel.

Tre på hver pult

Vi fra Bjerkøy var først ute, for vi måtte beregne god tid, for det var jo ingen av oss som hadde klokker. Det våte tøyet hang vi på knagger ved døren. Fru Nedberg hadde nettopp fyrt opp i ovnen. Vi stilte oss inntil den for å tørke bena og skjørtekanten. Hadde noen kommet i langbukser den gang, ville de blitt sendt hjem igjen. For slikt var jo uanstendig. Piker skulle være «tekkelige» den gang.
Vi satt tre på hver pult, og det kunne lett bli litt knising og krangel. De som laget mest bråk, ble sendt på gangen eller i skammekroken. Før læreren kom, hendte det at guttene begynte å slåss, slik at koksboksen veltet, spytteboksen for vegg-i-mellom, og blekket rant utover pulten. Bortsett fra slike episoder, så var det ingen som bevisst drev hærverk. Politi så vi aldri noe til.

Læreren i begravelse

Religionstimene for Nedberg var spennende, når vi hørte om israelittene som streifet om som flyktninger i ørkenen. Men katekismus var vanskelig, for der var det så mange «fremmedord» som vi ikke forsto. Og vi måtte fortelle alt på pugg, både spørsmål og svar. De som ikke kunne leksen, måtte enten sitte igjen, eller komme ekstra dagen etter og bli hørt en gang til! Geografi var morsomt, for de fleste hadde fedre som var sjømenn, så vi var godt kjent med navn og steder ute i verden.
Nedberg pleide å være kirkesanger i begravelser. Noen smartinger pleide å regne ut når det var og lot være å lære leksen sin. I dag var han sikkert borte. Men så dukket han plutselig opp. «Kan du Jørgen fortelle bibelhistorien?» sa Nedberg. Jørgen ble sprut rød og fikk ikke frem et eneste ord. «Har du ikke lært leksen sin?» «Jeg trudde derre skulle i begravelse», svarte Jørgen skyldbevisst. (Det var ingen som sa du til læreren den gang).
«Hva er det du tygger på, Anders?» lød det fra Nedberg. «Jeg tygger på kjakan». Anders hadde vært hos Klaveness og kjøpt for to øre drops i frikvarteret. I et ubevoktet øyeblikk sendte han kremmerhuset rundt, så hele gutterekken kunne forsyne seg.

Drakk av bøtta

I frikvarteret utfoldet vi oss så godt vi kunne i den lille skolegården. Guttene lekte kniv spill eller kastet på stikka med knapper som innsats. På hjørnet sto en bøtte vann med en øse til fri avbenyttelse for alle. Selv om vi ikke hadde noen søppelkasse, fløt det ikke med papir omkring i skolegården. Og gjenglemte klær fant fort igjen sin eiermann.
Vi hadde ikke gymnastikk, men det var ingen mangel på fysiske aktiviteter. For de færreste hadde vel neppe sittet i en bil. Og potetferien ble brukt til det den skulle brukes til. Lærer Helle tok oss med på skogplanting. Dette er det forlengst blitt store trær av, som det nå er bygget hus av.

Luftskipet «Norge»

Det var da også dramatiske begivenheter. Da det brant hos Sundseth (Tjomstøl), fikk vi se at en symaskin ble kastet ut av vinduet i annen etasje. Og da ballongen «Norge», som startet på Gassverktomten i Tønsberg, falt ned på Stangebyjordet, fløy vi alle av sted for å a mest mulig ut av den begivenheten.
Sommerturene til Vardås-sletta står for alle som barndommens store opplevelse. Da gikk et stort folketog med barn og voksne med store nistekurver forbi Gundersen på Rubberød til den store sletta. Helle hadde med seg fela, og barn og voksne utfoldet seg med lek og folkedans. Da Vardås ble minelagt under krigen, var dette «eventyret» ute.

Kristian Olgersen

Juletrefestene på Oserød-lokalet ble også en fest for beboerne på Oserød pleiehjem, for de møtte mannsterke opp. En trofast deltager var «17. mai-kongen» Kristian Olgersen. Han hørte til dem som var født på livets skyggeside, og var mentalt sett ikke godt utrustet. Men han hadde stor selvtillit og utpreget næringsvett. I sin ungdom hadde han vært på Gåsøy. På Oserød hos Slåstad hadde han det godt. Han anså seg selv som en slags underbestyrer der. På sin gebursdag, 9. mars, ba han hvert år til stort selskap med bygdens autoriteter i spissen. De som ga ham store presenter, ble buden også neste år. Men de som bare ga ham bukseseler, ble ikke «gjenbedt». Hver 17. mai gikk han først i borgertoget i Tønsberg i diplomatdress og flosshatt, sammen med borgermester og ordfører. Disse juletrefestene viste at skolen også hadde en sosial misjon.

Arbeid og penger

Når vi kom fra skolen, måtte vi skifte klær. På fridagene deltok vi i alt forefallende arbeide. Det skulle hugges ved og bæres vann både til kjøkken og fjøs. Småsøsken skulle passes. Eller det skulle settes opp filleryvev. Og gårdsarbeidet krevde sitt. Det var ingen faste lommepenger. Men når det var basar på Ulvø gård, fikk vi med oss en femtiøre.
Guttene tjente noen kroner når de solgte trost for 10 øre stykket. Men de pengene gikk fort med når de gikk til Magnus Larsen og kjøpte dunlerret for 40 øre meteren til seil til båtene sine. Det hendte at det kom makrellskøyter til Knarberg lørdag ettermiddag med usolgt makrell. Den fikk de kjøpt — 100 stk, for 2 kroner — som de så solgte videre. Gratisturer ut «i verden» fikk de ved å gjøre dugnad i skøytene til Hartvig Hansen. Da fikk de bli med både til Sandefjord, Fredrikstad og helt til Sverige.
Det var en selvfølge at de fleste guttene skulle til sjøs. De ble en verdifull tilvekst til vår handels- og hvalfangerflåte. Med en matroshyre på 20 kroner måneden, skaffet de seg selv videreutdannelse. Helle var veldig stolt når han traff tidligere elever som var nådd til topps. De hadde jo sittet under hans kateter.

Lærdom for livet

Dagens ungdom synes nok at vi som hadde våre skolegang for 70-80 år siden, hadde en fattigslig og kjedelig tilværelse. Det var jo vanskeligere tider den gang, og store barneflokker med små ressurser. Det var ingen tekniske hjelpemidler. Muskelkraft var den viktigste form for energikilde. Hvis de tusener av flyktninger som i dag lever på sultegrensen, hadde hatt de levevilkår som vi hadde i vår barndom, ville de vært overlykkelige.
Med den vekselvirkning mellom skole og arbeid barn hadde den gang, fikk de innsikt på forskjellige områder, som ga dem lærdom for livet. Betydningen av dette har skolemyndighetene nå fått øynene opp for. Vi bør være takknemlige mot dem som med et minimum av skolegang, men med praktisk sans og fremsyn. skaffet oss denne skolen for snart 150 år siden. En skole som skolevesenet senere har bygget videre på.