Blant knøl og sprengstoff – og med Duken som base

Sverre Mitsem:

En gammel sjømann minnes sitt liv til sjøs

I 1992 ga den tidligere redaktør av Tønsbergs Blad, Sverre Mitsem, ut den femte samlingen av sine meget lesverdige intervjuer fra begynnelsen av 1950-årene, ”Dengang da… ”, under psevdonymet ”Gambrinus”. Vi trykker ett av dem med forfatterens tillatelse, og intervjuobjektet denne gang er styrmann Peder Emil Oscarsen fra Duken. Som mange Nøtterøy-gutter fant han arbeidsplassen sin på eller i tilknytning til sjøen og forteller her om mange opplevelser; uten at han egentlig vil innrømme at han opplevde noe særlig….

Oscarsen på sine eldre dager Som pensjonist og hobbyfisker. I bakgrunnen Duken der han ”bodde” hele sitt liv. Bildet er utlånt av Inger Liv Pedersen.

Når sakkyndigheten strides, er det best å holde fingrene fra fatet. Derfor bør vi alle nøyes med å være passive, om enn interesserte vitner til professor Hallesbys konfirmasjon av biskop Schjelderup fordi biskopen ikke helt kan få seg til å tro på noe helvede. La oss heller snakke om været, slik det har tedd seg i de siste dager, med kuling og storm, storm og kuling. Det har vært så tvers igjennom kaldt og lite tiltalende at det må ha vært om den slags vær Henrik Wergeland skrev noe sånt som: «I slikt et vær, som om hver sjel fra Kains til den Gud sist fordømte, fra helved’ rømte…. »
Nå, det var jo meningen å holde Hallesby og Schjelderup utenfor, ikke antyde at selv den mislykkede teologiske kandidat Henrik Wergeland, som ikke var troende nok til å bli presteviet, åpenbart trodde på noe som en biskop i dag har vanskelig for å tro på. Det får bli hans og Hallesbys sak. Og været blir ikke lettere Ved at man forsøker å finne ut hvor det kommer fra.

Oscarsen fra Duken

Da er det bedre å gjøre som styrmann Peder Emil Oscarsen, ytterst på Nøtterøy øst, i Duken. Han sitter lunt innendørs og fastslår uten antydning til poesi eller filosofi at det er for kaldt og blåsendes til å dra ut og fiske. Fisking er ellers hva han sysler med i sitt 81 de år, efter at han i et par menneskealdre har prøvd det som kan prøves av livet på større hav enn farvannet mellom Nøtterøy og Bolærne. Om han ikke har skrevet historie i norsk skipsfart, har han levd med i denne historie og derfor vært med på å skape den. Uten folk av hans type – uten mange av hans type ville ikke norsk skipsfarts historie vært hva den er.
Men selv forsøker han å få meg til å forstå at styrmann Peder Emil Oscarsens liv har vært uten bragder.
— Jeg behøvde ikke engang rømme hjemmefra for å gå til sjøs, sier han. Far var sjømann, og jeg er født i Våle, men har bodd i dette huset i Duken siden jeg var 1 1/2 år, det blir snart 80 år. Og nu fisker jeg, når det ikke er for kaldt. Det er det hele.
— Men hvordan begynte det, dette hele?
— I Ishavet, for det var lettest for nybegynnere å komme dit. Jeg var 15-16 år da jeg var to turer med selfangeren «Njård». Den var fra Arendal, men gamle Gullik Jensen fra Nøtterøy var skipper ombord. Efter de to turene gikk jeg over i almindelig koffardifart med forskjellige skuter.

Dukenveien 22 omkring 1915. Til venstre Petra Oscarsen med sønnen Eilert, en ukjent tante med Knut på fanget, Trygve, Erling og Fritjof. Alle guttene fikk etternavnet Pedersen etterfaren. Bildet er utlånt av Inger Liv Pedersen (datter av Eilert).

Liten tro på damp

– Seilskuter?
— Ja, naturligvis. Vi hadde ikke særlig tro på dampskipene, mange av oss dengangen. Vi lå i Pensacola engang, i nærheten av Mobile, vet De, like ved Den meksikanske golf….
— Jeg vet ikke, men jeg tror, som Hallesby….
— Det var vel i 1893, tenker jeg. Det lå en hel del seilskuter der og lastet tømmer, det var enda pitchpine, og en eneste damper drev med det samme. Seilskutene tok tømmeret inn i porter langs skutesiden, mens dampbåten måtte hive tømmeret over rekka og ned i rommet med winsjene. Det gikk for sent, mente vi, for winsjene var hånddrevne, det var ikke lov å bruke damp.
– Hvorfor ikke?
— Det var vel for at det ikke skulle bli for stor ledighet blant bryggearbeiderne. Det stod 4 mann ved hver av de fire vinsjene. Det var så mange rare bestemmelser. En hel del av sjauerne var negre, og man måtte bruke enten en helt svart gjeng eller en helt hvit, de kunne ikke arbeide sammen. Men jeg husker vi så med skepsis på denne dampbåten som ville konkurrere med seilskutene. Det var i 1893. Ti år senere var jeg i Pensacola igjen, med «Argentina» som tilhørte nordmannen Johannessen i Glasgow. Da var «Argentina» eneste seilskute blant 30 dampere.
— Det var forskjell!
— Det var så meget som var forskjellig, ikke bare skutene, men livet ombord, sammenlignet med i dag. De unge vil ikke tro det, men de gamle kjenner til det.

«Vi måtte bytte kjøtt»

Oscarsen går bort til et hjørneskap og trekker frem et avisutklipp.
– Her skal De se en ganske almindelig kostliste for en uke ombord på et skip i dag, sier han. Skal vi velge torsdag? Frokost: Speilegg og bacon, kaffe, to sorter ost, 2 sorter syltetøy. Middag: Fruktsuppe, bankebiff med kålstuing, semuljepudding med rød saus. Aftens: Risgrøt med saft, kaffe, te med sitron, 2 sorter salater, pålegg, oster og syltetøy. Jeg var med en skute i 1890, vi var bare 4 mann i ruffen, men det gikk ikke en dag uten at vi måtte bytte kjøtt.
— Bytte kjøtt?
— Ja, for å bli noenlunde mette av middagen, i hvert fall av og til. Til frokost var det beskøyter og svart kaffe, og til kvelds det samme. Hadde vi bedt om litt sukker, ville vi vel blitt avmønstret med det samme, skipperen ville trodd vi var blitt gærne. Vi fikk forresten lapskaus til kvelds to ganger i løpet av de ti månedene. Den ene gangen lå vi i havn i Newcastle, kapteinen skulle ha gjester og bad stuerten lage lapskaus. Da stjal stuerten unna litt til oss, men han var veldig nervøs for at det skulle bli oppdaget.

På St. Helena

— Ble det oppdaget?
— Nei, heldigvis. Senere var jeg med barken «Mathilde» på Amerika og Ost-India. Det var ikke Wilhelmsens «Mathilde», det var så mange skuter som het det dengangen. På veien til Ost-India måtte vi innom St. Helena med skipperen, som var blitt syk. Han ble behandlet av legen på øya. Mens vi ventet på det gikk vi opp den berømte Jakobsstigen, som skal ha 999 trinn og som fører opp til et platå, hvor det bl.a. lå et stort observatorium.
— Så De Napoleon?
— Ikke han selv, for liket hans var ført til Frankrike alt i 1840, men vi så huset hvor han satt som fange. På den neste turen forsvant forresten «Mathilde» helt, ingen hørte noe mer fra den. Det var den siste seilskuten som ble bygget i Tønsberg, den var på 6-700 tonn og var antagelig bygget i Nordbyen.
— De var ikke med på siste reis?
— Nei, det har jeg aldri opplevd. Jeg har i det hele tatt ikke opplevd noe særlig, alt har gått sin gang. Andre har vært med på mye mer, sånn som de som spiste en hollender på vraket av Gustav Conrad Hansens «Tekla».
— Spiste de en hollender?
— Det ble sagt. De hadde forlist og reddet seg på vraket, og så holdt de på å forgå av sult. De trakk lodd om hvem som skulle dø. Og noen dager efter ble de to gjenlevende reddet. En av dem kom hjem, og han fikk ikke gå i fred på gaten, for ungene ropte: «Der går han som spiste hollenderen.» Sånn er det blitt fortalt. Hvis det er en skipperskrøne, er den ikke min, jeg er styrmann.

70 kroner måneden

— Forliste De aldri?
— Nei, jeg oppgav i grunnen sjøen i 1902 og dro til New York. Det var for dårlige hyrer. 70 kroner måneden for en styrmann, efter to år steg det riktignok til 72 kroner. I New York arbeidet jeg i roveret, på lektere som fraktet gods fra den ene pir til den andre, eller fra Jersey City på den andre siden av Hudsonelven. Nu bruker de ikke lektere til det arbeidet lenger, men svære lastebiler. Men dengang var det nok å gjøre, jeg ble til like før den forrige verdenskrigen og kom hjem 8 dager før den brøt løs.
— Og så slo De Dem ned her i dette huset i Duken…
— Nei, i 1915 ville jeg en tripp over igjen, det var meningen å komme snart tilbake, men det ble ikke før i 1919. Jeg ble med «Kristianiafjord» over i 1915, og det gikk fint, vi merket ingenting til krigen helt til langt vest for Shetlandsøyene, og da følte vi oss trygge. Plutselig så vi røk i det fjerne, og vi gjettet på at det var en av de engelske steambåtene som gikk i fast rute med okseskrotter fra Amerika. Da den kom nærmere, viste det seg å være en manofwar, som gjorde sine 27 mil. Vi gikk det vi kunne, men ble stoppet av skudd for baugen. Det var en engelskmann, og vi slapp med å få prisemannskap ombord og måtte inn til Kirkwall. Det var et par mann de var ute efter. Ubåter merket vi ikke noe til i det hele tatt, de var ikke begynt å operere i Atlanteren ennu. Men senere var Tysklands største ubåt i New York og leverte farvestoff- det var før Amerika kom med i krigen – og på tilbaketuren gjorde den det av med fem handelsfartøyer 10 minutter utenfor New York.
— Er ikke det en styrmannsskrøne?
— Jeg har jo ikke opplevd det selv, fordi jeg som sagt ikke har opplevd noe. Jeg hadde nok å gjøre med arbeidet på lekterne igjen, jeg, for det ble et voldsomt rush under krigen, og allting gikk voldsomt opp i pris. Før krigen leverte tyskerne sprengstoff for 5 cent pundet, men under krigen steg det til 1 dollar og 15, og da kom det ikke fra tyskerne lenger. Det var forresten et farlig stoff å arbeide med, ikke bare fordi det kunne eksplodere. Folk ble syke av lukten eller hva det nå kunne være, det var bare negre som tålte det.

Petra og Peder Emil Oscarsen. Bildet er utlånt av Inger Liv Pedersen.

Hvalfangst

— Men siden slutten av 1914-18-krigen har De altså bodd i dette huset i Duken, som De har bodd i siden De var 1 1/2 år?
— Nei, bodd her har jeg i grunnen bare gjort de siste 20 årene. I 1925 dro jeg på hvalfangst til Peru. Jeg var med hvalbåten «Ruggen», hvor Karl Bang fra Narverød var skytter. Fangsten var bra, men kokeriet «Strombus» var altfor dårlig, vi måtte taue ut igjen en masse knøl med adskillig olje i fordi kokeriet ikke hadde kapasitet nok. Ekspedisjonen dro hjem med 33.000 fat, men vi kunne hatt minst 50.000. Efterpå var jeg med Bugge og Krogh-Hansen, fire turer til Syd-Shetland som vaktmann ombord på «Ronald», «Hektoria» og «Melville».
— Men før turen med «Ruggen» hadde De ikke vært med på hvalfangst?
— Joda, jeg var med på Island i 1892, men det var ikke rare greiene. Det ble 33 hval på hele sesongen. Siste fangsttur jeg i det hele tatt var med på, var til Svalbard i 1932. Det var med Andreas Hay Ingebrigtsen, en sønn av hvalfangstpioneren Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen. Andreas hadde vært med faren på ishavsferdene fra han var 6 år gammel, og han var ikke mer enn 16 da han skjøt sin første hval. Men så berømt som faren ble han ikke. Morten Andreas hadde først stasjon i Finnmark, og efterpå flyttet han til Bjørnøya. Men da det var forbi med hvalen der oppe i 1908, var han med på å starte «A/S Viking» for fangst på Angola i Vest-Afrika. Det var P. Bogen fra Sandefjord som var disponent, og selskapets damper «Ambra» var et av de første flytende hvalkokerier. Den forsøkte seg på å ta hvalen hel ombord og opparbeide den på dekk. Jeg tror det var det første forsøket i den retning som i det hele tatt ble gjort, i hvert fall var det før Peder Sørlie kom med sin kjente opphalingsslipp. Som så mange eksperimenter ble heller ikke «Ambra»s vellykket, det var bare en eneste hval som ble tatt hel ombord. Men gamle Ingebrigtsen var en praktkar, og han var kjent for å være veldig sterk også. Jeg tror jeg bare har hørt om en til som skulle være like sterk.

Postkort fra 1910. Fjærholmen med huset til Karl og Matea er blitt samlingssted for Tønsberg seilforening. Til venstre Steinhytta som den råsterke svensken Ingebret bodde i. Utlånt av Karin Fyksen.

Sterke Ingebret

— Sønnen?
— Nei, det var en som het Ingebret, han bodde på Fjærholmen. Det var egentlig Karl Olsen og Matea som bodde der, og alt i deres tid ble det et utfluktsted for medlemmene av Tønsberg Seilforening. De kom ut på tur med hermetikk og annen slags mat, og så laget Matea i stand til dem. Om sommeren bodde gamle smed Henriksen der ute hos Karl og Matea, og det var nok han som sørget for at de solgte stedet til Seilforeningen. Men i steinhytta der ute, som også står den dag i dag, bodde Ingebret. Han var svensk, og han var kjempesterk. Ingebret hadde en snekke, og når han kom inn med den, hadde han ikke noen brygge, han bare tok snekka med på land så langt som han syntes det passet. Broren hans kom ofte fra Sverige om våren for å selge griser, og når de to var i byen sammen efter handelen, greide ikke politiet å arrestere dem, selv om det kunne trenges. Da måtte det ha ekstrahjelp.
— Men siden 1932 har De bodd i dette huset i Duken.
— Jeg har bodd her siden jeg var 1 1/2 år, nevnte jeg ikke det? Og det er blitt store forandringer på 80 år. Det var bare 7-8 hus her ute dengangen, og det fantes ikke veier hit, folk visste ikke hvor Duken var. Brevene måtte adresseres til Nesbryggen eller Knarberg.

Stedsnavnene i Duken

— Hva kommer egentlig navnet Duken av, det er et rart navn?
— Alle stedsnavnene her omkring stammer fra et gammelt sagn. Barneskjær derute, Adamskjær på østsiden av det, den lille fjellknatten i vannet ved Nesbryggen som heter Brudeskjær, og så Duken. I følge sagnet var det et bryllupsfølge og et barnedåpsselskap fra Bolærne som skulle til kirken. De kom ut i storm på veien, omtrent sånt vær som idag, tenker jeg, og så kullseilte de og ble vekk. Men senere fant man bruden igjen ved ett skjær, dåpsbarnet ved et annet og brudgommen, som het Adam, ved et tredje. Den duken som barnet hadde vært svøpt i, fant man her, derfor ble stedet hetende Duken. Slik lød sagnet alt da jeg var guttunge, og noen annen forklaring finnes ikke.