Kari Marie Henriksen:
Ole Eugen Schjesvold var herredsgartner på Nøtterøy i 33 år
Bilder fra Minneparken ved kirken var avslutning på den siste Nøtterøy-filmen. Det ble ikke nevnt at den var anlagt av min far; herredsgartner Ole Eugen Schjesvold. Jeg følte det som en forsømmelse at jeg ikke i tide hadde oppfattet at det kanskje kunne ha kommet med. Jeg har derfor valgt å gi noen spredte fakta om hagebruksnæringen og min far sammen med personlige minner og opplevelser. Mitt håp har vært å få fram litt om tidsånd og levekår i årene før krigen, og ikke minst hva en offentlig ansatt person kunne utrette uten eget kontor og byråkrati. Han utførte sitt arbeid mest i kraft av sine kunnskaper; faglige dyktighet, sin samarbeidsvilje og evne til å finne løsninger sammen med andre.
Store herregårder begynte allerede på 1700-tallet å ansette egne gartnere for å anlegge parker med blomster, grønnsaks- og frukthager og stelle disse. I 1809 ble Selskapet for Norges Vel startet til fremme av hagebruk og fruktdyrking. Og ca. 30 år senere gikk det over til å bli et rent landbruksselskap. For å opparbeide hagebruket utover i bygdene ble det et viktig tiltak å utdanne unge gartnere. De skulle ha i oppgave å arbeide for hagebruket på sitt hjemsted.
Landbrukshøyskolen på ÅS ble stiftet i 1860. Flere fagskoler for plante- og hagebruk ble grunnlagt, likeså hage- og gartnerforeninger. Og den viktigste var nok Selskapet for Havedyrkningens Venner. Ved århundreskiftet var det derfor lagt et godt grunnlag for norsk hagebruk, og en rik utvikling fulgte. I 1935 var det bare i Vestfold ca. 55 gartnerier og gårder som drev med blomster-, grønnsaks- og fruktdyrking. En av gårdene var Brataas Fruktgård som mine foreldre kjøpte i 1931 for kr. 11.200.
Utdanning og praksis
Far ble født i 1889 som det syvende av ni barn. Han vokste opp i fjellbygda Uvdal (som da het Opdal) øverst i Numedal. Hans far var lensmann og døde i 1905. Moren kom fra Bergen med røtter i bondejord i Førde. Hun hadde i tide sikret familien et gårdsbruk da hun mente at lensmannslønna ikke var tilstrekkelig. Dermed hadde hun levelige kår for sine barn og seg selv da hun ble enke. Det var jus far ønsket å studere, men han så ingen muligheter for å klare det. Når han kunne være nedtrykt, kom han tilbake til at det var jurist han skulle vært. Men så ble han altså gartner i stedet.
Etter å ha fullført amtskole (fylkesfolkehøgskole) førte utdanning og praksis ham vidt omkring; til ÅS, Hardanger, Danmark og Østfold — og Nøtterøy i 1916. Han ble i 1919 skriftlig anmodet om å søke stillingen som herredsgartner på Nøtterøy. Dette takket han ja til og ble i stillingen til sin død i 1952.
Anmodningen om å søke var undertegnet av gårdbruker A. Enger. Han var Landbruksforeningens formann og ble oppnevnt til å være min fars nærmeste (stedlige) overordnede. Dette bekrefter til fulle den nære sammenheng det var mellom landbruk og hagebruk på den tid. Sannsynligvis forsto min far de muligheter gartneryrket gav ham og som han fullt ut viet hele sin arbeidskraft med stort engasjement.
Arbeidsbetingelser
Lønnen var satt til kr. 2.000 pr. år samt kr. 1000 i dyrtidstillegg. Videre fikk han rett til å ta dagpenger, d.v.s. at han fikk betaling av dem han utførte arbeid for, for eksempel planting av frukttrær og beskjæring. Dessuten medførte stillingen medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det var veldig stort. Mine foreldre kom stadig tilbake til den økonomiske trygghet de kunne vente i alderdommen. Min far døde jo før han ble pensjonist, men min mor hevet enkepensjon med kr. 264 pr. mnd., og pensjonen ble indeksregulert. Vi hadde også fri telefon, men herredsgartneren hadde ikke eget kontor i kommunal regi. Ved telefonen hang en liten notisbok der min mor noterte alle beskjeder og hvem som hadde ringt. Telefonen var montert i et lite rom ved siden av spisestua, så vi kunne overhøre alle samtaler. I 1935 kjøpte han seg skrivemaskin og mestret etterhvert skrivingen med fire, fem fingre ganske bra. Arkiv i vanlig forstand fantes ikke her hjemme, og jeg er usikker på om han tok gjennomslag. Det var jo så tungvint både å rette og ta kopier den gangen.
Arbeidsmåter og -områder
Hvorvidt min far hadde noen skriftlig instruks da han begynte i stillingen, vet jeg ikke. Men jeg antar at han i hovedsak utførte sitt arbeid etter de samme hovedlinjer i hele sitt virksomme liv. Jeg viser til det tidligere nevnte langvarige arbeid med å utdanne gartnere for å utvikle hagebruk i distriktene. Gjennom sin skolegang og tidligere praksis må han ha fått forsterket dette som grunnlag for arbeidet sitt. Det var karakteristisk for ham når han ofte sa at han var «ute i felten». Det betød at han oppsøkte hage-eiere, gårdbrukere og andre der de befant seg, når de trengte hans hjelp både med rådgivning og praktisk utført arbeid. Planlegging av hageanlegg likte han godt. Det var så mange sjøfolk som ville ha det pent rundt seg. De hadde nok også god anledning til å betale for arbeid, busker og trær og annet som skulle til. Og så hadde de vært ute i verden og «sett litt» og var ikke «heimfødinger», kanskje i motsetning til folk i fjellbygda Uvdal?
Planlegging av hager gjorde han for det meste i de mørkeste vintermånedene. Da var ofte tegnebrettet montert på spisestuebordet vårt. Han mente at en hage skulle anlegges i naturlig sammenheng med tomtas og eiendommens beskaffenhet. Den skulle være enkel og overkommelig å stelle. Særlig husker jeg alle hans råd om å plante en Rosa Rugosa-hekk som gjerde. I tida mars – oktober plantet han frukttrær og busker for folk, utførte beskjæring og sprøyting eller gav råd om det.
Så vidt jeg husker hadde han to trofaste medhjelpere, som enten var med ham eller som han satte i arbeid.
Rådgivning var hele tiden en viktig del av arbeidet hans. Det kunne gjelde valg og stell av fruktrær og bærbusker. Eller han kunne ringe til planteskoler og konsultere kolleger når han ikke selv fant ut hva slags skadedyr folk hadde på busker og trær. Slik arbeidet han for å gi best mulig råd om bekjempelse.
For å komme seg fram, brukte han sykkel, tok bena fatt, gikk litt på ski og tok bussen. Først i 1938 kjøpte han bil, men den ble stående urørt på en låve i Uvdal under hele krigen. Vi evakuerte dit andre krigsdagen. Far dro til Nøtterøy etter noen dager, mens min mor, min bror og jeg var et par måneder til. Vi kom oss hit igjen uten egen bil, fordi vi var redde for at tyskerne skulle beslaglegge den.
Familie og bolig
Han giftet seg i 1927 med en gårdbrukerdatter fra Sylling i Lier. Min far som enslig og mine foreldre leide husvære til de i 1931 kjøpte Brattås og flyttet hit. Da hadde de fått to barn, meg i 1928 og min bror i 1930. Eiendommen var et lite småbruk der min far i 1926 hadde plantet ca. 120 fruktrær for den daværende eier. Og det var rader med jordbær og bringebær mellom frukttre-radene. Det er mulig at han kan ha øynet muligheter for å utvikle dette videre, men i alle fall var det stillingen som herredsgartner som kom i første rekke. Utover stell av det vi hadde, ble det ikke noen utvidelser.
Vi solgte mye frukt, og spesielt under krigen var det god avsetning. Min mor sto en del på torget, og det hendte at vi barna måtte være med. Å frakte frukten dit var ikke enkelt; først med trillebår ca. 100 m ned til bilveien og så med godsruta til torget. Vi måtte selv ta rutebilen, enten Tenvik-bussen eller den fra Kjøpmannskjær, og det var ca. en km til hvert sted å gå.
Opplysnings- og organisasjosnsarbeid
I 1923 var han med å starte Norsk Herredsgartnerlag og var dets første formann. Han fikk også i gang Nøtterøy Havebrukslag og var formann i en årrekke til sin død. Jeg minnes at han var opptatt av å holde kurs og foredrag, og jeg tror at mye av dette skjedde i regi av Havebrukslaget. Det kunne f.eks. være kurs i sortering av frukt for salg, hvordan frukten skulle pakkes og hva slags emballasje som var aktuell. For eget bruk kunne vi ha hele låven full av materialer for å snekre såkalte Standard-kasser, og det var silkepapir til hvert enkelt eple (eller pære).
Når han skulle holde foredrag, kunne min mor være til støtte og hjelp. I alle fall husker jeg med sikkerhet at han en gang satt ved kjøkkenbordet og leste opp kladden, og at hun kom med kritikk som han tok seg ad notam. Siden arbeidet med det organisatoriske foregikk hjemme, kunne mor følge med fra kjøkkenet ved siden av. Jeg tror faktisk at hun var ekte interessert i mye av det, og at hun av og til hunne være til hjelp. Det hendte at han kalte henne sin kontordame, og at hun burde fått lønn. Jeg har lyst til å si: «Det sto en kvinne bak».
Det var også mye kontakt mellom fylkesgartneren og herredsgartnerne i Vestfold. De var blant annet opptatt av å skolere seg for å kunne yte bedre råd og hjelp til andre. Min far var med på to turer sammen med dem og andre interesserte. Den ene gikk til Hjeltnes og andre steder på Vestlandet, den andre til Danmark. Dette var i de siste år like før krigen. Også gartneriene nøt godt av hans råd og kunnskaper via telefonsamtaler og besøk i ”i feltet”. Navn som Trygve Guttormsen, Gundersen på Astoria og Bakken på Meum gikk ofte igjen hjemme.
Under krigen var alle opptatt av å drive matauk, og utallige var de hager der plener ble potetåkre og grønnsaksbed. Og Tønsberg Bryggeri var en motor i selvbergingsproduksjonen.
Samarbeid med Tønsberg Bryggeri
Tønsberg Bryggeri ble ofte nevnt hjemme såvel som disponent Holmsen og Sverdrup. I begynnelsen av 30-årene begynte bryggeriet i tillegg til øl- og mineralvannproduksjon også med forsøksproduksjon av saft, syltetøy og marmelade. Spesielt oppsiktsvekkende var framstillingen av nypepulver som bevarte C-vitaminet. Disponent Holmsen tok initiativ til å starte en egen fabrikk for frukt og bær og en konservesfabrikk, Som ble landets største. Konservesfabrikken fikk stor betydning i krigsårene – særlig for de hage-eiere og bønder som deltok i såkalt kontraktdyrking.
Min far var en viktig medspiller i denne utviklingen, og jeg kan huske hvor stolt han var over det enestående nypepulveret. Særlig under krigen gikk jo alle mann av huse for å plukke nyper og levere til bryggeriet. Og de ble til og med betalt for det!
Eplesaft uten sukkertilsetning kom også i produksjon. For første gang kunne folk levere epler til pressing, og saften ble tappet på noen ekstra fine flasker, nesten som klare likørflasker. Vi serverte eplesaft hjemme både som aperitif og vin. Som ledd i samarbeidet med Tønsberg Bryggeri og Konservesfabrikken var han med å starte Midtre Vestfold Kontraktdyrkerlag og var formann i flere år.
Etter sin død ble han på årsmøtet i laget hedret for sitt arbeid i organisasjonen og for «den strålende personlighet han var». I et kondolansebrev fra Holmsen til min mor står det bla.: «Schjesvold var alltid til god hjelp, særlig i Konservesfabrikken i den første tid. Det hadde ofte vært vanskelig uten ham. Han glødet uegennyttig for det han mente ville gavne distriktets hagebruk, og når vi ser oss om i dag, er det også et stort verk han etterlater seg, og det vil leve».
Også ved åpningen av Vestfold Landbruksselskaps årsmøte ble han minnet: «Schjesvold var en mann med særlig interesse for sitt virke. Han fungerte i en tid da hagebruket var inne i en stor utviklingsperiode, og han hadde lett for å sette seg inn i tiden. Han var aldri redd for å gå løs på en vanskelig oppgave og var lykkelig over å få være med å løse den til bygdens og fylkets beste. Han var med å skape ikke bare et ryggstø for den økonomiske utvikling, men også den harmoni og skjønnhet som blomstene gir.»
Det er usigelig godt å lese disse ord om min far. Jeg har først i de aller siste år funnet dem i min mors saker og tatt dem fram for denne anledningen.
Minneparken og urnelunden
De to siste store offentlige oppgavene min far hadde som herredsgartner, var å planlegge Minneparken og urnelunden på kirkegården. Minneparken fullførte han før han ble syk. Da innvielsen ble gjort, fikk han ros både for rimelig kostnad og ikke minst for selve anlegget. Han hadde sine tanker om utformingen: Enken med sine to barn står vendt mot kirken. Formen på de tre blomsterbedene skulle danne «stråler» mot kirken og symbolisere de etterlattes tillit til at Gud vil hjelpe. Den lille dammen er formet som en liten hval, for det var jo så mange hvalfangere og sjøfolk blant dem som mistet livet under krigen.
Han reiste blant annet til Vestre Gravlund i Oslo for å få ideer og se hvordan en urnelund kunne legges an. Hvor langt dette arbeid kom under hans ledelse, har jeg ikke undersøkt nærmere. Men jeg vet at han var opptatt av det og ville planlegge best mulig. Han fikk etterhvert kontor på Tinghaug, og jeg vet ikke sikkert hvor mye arbeid han fikk utført derfra. Han ble svekket av sykdom de siste år. Han fikk blindtarmbetennelse som gikk i bukhinnen, ble svært dårlig og måtte ha blodoverføringer. Han kom seg langsomt, men fikk to slag med en tids mellomrom, og døde av det siste.
Kilder
«Gartnernæringen i Norge» ble utgitt av Norsk Gartnerforening og Selskapet Havedyrkningens Venner ved Nationaltrykkeriet, Oslo, 1935. Denne har vært min kilde til de historiske glimt og enkelte andre fakta. Ellers har jeg brukt brev min mor fikk ved fars død og endel minneord i avisene i den forbindelse.
Legg inn en kommentar