Øyvind Thorsen:
Det hender jeg tar en tur til Herstad for å prøve å finne igjen noen minnesmerker fra barndommen. Men jeg finner aldri noe, ikke engang en gjengrodd sti. For det er hus og plener over dem. Til og med tresteggropa vår er borte. Og skolen også, og det er ikke den minste lyd igjen av alt bråket som var der. I Herstadåsen finner vi heller ingen spor, den er bebodd og beplantet, og de som bor der, ville sikkert ikke likt å ha halvgamle menn snusende i petuniabedet på jakt etter en svunden barndom eller sittende i furua på plenen for å komme nærmere flyene.
Som barndomssteder flest, lever gamle Herstad kun i minnet, og i fantasien blir det finere og finere for hvert år. Til og med skolen blir fin, enda den nok ikke var særlig fin, stakkar, rent bygningsmessig sett. Selv om vi etterhvert fikk høyttaleranlegg. Sånn at vi kunne høre på Hjallis. Men en god skole tror jeg bestemt at den var, og sier noen noe annet, skal de få med meg å gjøre. Til og med de digre, sinte bikkjene langs Røsselgata har fått forsonende trekk, og når det gjelder lærerstaben, er det kommet så langt med oss, at vi rett som det er tar oss i å undre på hvordan samtlige av landets beste lærere kunne havne på lille Herstad på samme tid. Hva var det ved Herstad som trakk så voldsomt?
Kunne det være at bussen stoppet der ? Lærerne dengang satte seg i noe som het respekt, og de hadde noe som het disiplin. Ikke det at vi var redde for dem, ikke så veldig redde i hvert fall, ikke så redde som vi var for hesten til Olsen, men det var såpass at vi helst ville være på god fot med dem. Jeg bukker fremdeles ekstra dypt når jeg treffer en gammel lærer, og om natten hender det at de kommer på besøk, både levende og døde, og hører meg i «Gjør døren høy, gjør porten vid», og når jeg må innrømme at jeg bare husker de to første linjene, da sier de: «Selv om du glemmer at en og en er to, så må du aldri glemme å være snill og god.» Og så går de igjen. Og så tenker jeg på at den store, grønne døra på Herstad skole nok er den høyeste jeg har møtt, og i dag er det ikke annet en nøkkelhullet igjen av den.
Vi snørrete
Jeg er ikke så helt sikker på hva lærerne syntes om oss, vi snørrete, lespende, lappede, hjemmeklipte og forholdsvis veloppdratte rakkerunger. Alt var vel ikke bare stas bestandig. Men kanskje står vi også i et gunstig lys nå, slik de gjør det. I hvert fall klarte de å lære oss mye, og det må jo også bety at vi fulgte brukbart med. Dette har vi siden i livet hatt mye igjen for. Når noen f.eks. brått og uventet spør oss om vi kan nevne en by i Østfold, da kan vi med stor trygghet si Halden, for det lærte vi på skolen.
Ja, vi kan enda mer, vi kan den ramsen som aldri slipper taket : Lille, Grimme Arne Trenger Ris (Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand, Risør.) Og når vi legger sammen eller trekker fra litt store tall, da sier vi fremdeles «seks minus syv går ikke, da må vi låne» og «tre ned og en i mente», og vi behersker ennå 7-gangen, den vanskeligste av alle ganger. I det hele tatt, det som er viktig, lærte vi oss som barn. Bl.a. Nøtterøy-valsen. Som vi trodde Anker Sørensen hadde skrevet.
På loftet på Herstad skole var det et skjelett, som vaktmesteren med verdens flotteste navn, Rolf Normann, voktet som det var en ennå ikke oppgitt arvetante eller en tilårskommen heimstadlærer. Ikke var hun av plastikk heller, for plastikken var nok ikke oppfunnet, i hvert fall fikk vi aldri plastposer når vi handlet spekesild og Grahambrød på Herstad kolonial, så hun var nok ekte. Det ble sagt at hun var en gave fra prest Aanderaa, og det var ganske nifst å stå der i tusmørket og betrakte den eldste av alle gamle lærere, der hun hang i stroppen ved siden av en utstoppet ugle, et kart over Midt-Sverige og fire esker med kritt. Roar i 4.klasse var en tøffing, han håndhilste på henne en gang, og da raslet hun som frøken Haugstads epletrær om høsten.
Bevegelige lærere
Men ellers var nok ikke lærere så tørre og gamle som vi trodde. Nå, 44 år etterpå, hender det fremdeles at jeg treffer på noen, og de er fortsatt i god stand, bevegelige, taleføre og tilsynelatende ubeskadiget, selv etter et langt liv i skolen. Ja, faktisk er de yngre nå enn slik jeg husker dem. I motsetning til elever, blir visst lærere født gamle, og så blir de yngre og yngre, og plutselig er vi på fornavn med såvel klasseforstandere som skoleinspektører.
Men lett er det ikke, for vi er så vant med at det er dem som er på fornavn med oss. Barn vet dessuten ikke hva gamle folk heter til fornavn, hvis de har noe. Vi visste ikke at lærer Berntsen het Fridtjof, og hadde vi visst det, hadde vi ikke turt å tenke på det engang. Og frk. Stray og frk. Agnes Willoch het begge Frøken til fornavn og fru Syse het Fru. Men så var vel de to sistnevnte de eldste og da. Frk. Stray derimot var muligens så gammel allerede den gang, at vi hadde en mistanke om at hun het Harriet. Men ikke de gamle engang var ordentlig gamle dengang, enda så gamle de var. Så egentlig var det ikke noe å fortelle hjemme at lærer Fridtjof Berntsen i sort dress og hvit bart i et friminutt plutselig hoppet bukk over lærer Møller Warmedal, enda så lang han var. Eller at lærer Sverre Thorvaldsen hoppet fem meter i lengde i brun dress og lakksko, mens vi var som var så gode, bare klarte 2.30. Og da lærer Gunnar Vinje slo ballen over låvetaket til Berntsen langt borti der hvor syklene våre sto, da var det en enkel sak for han, men det visste jo ikke vi.
Selv om lærerne stadig ga oss små gløtt av at de var vanlige mennesker, så klarte vi ikke å tolke disse tegnene. Vi ble bare forundret når den samme Vinje lo så forferdelig hver gang han leste Stompa for oss at han rett som det var, måtte opp med lommetørkleet, lærer Vidar Barth-Johannesen ble både redd og paff da han i et friminutt klinte til fotballen vår så den ble sittende fast som et råttent eple på sløydveggen, enda det ikke var lov å sparke fotball i friminuttene. Men han ble tilgitt, for han hadde vært lærer på Eik, og der var de gode i fotball. Dessuten klarte han å lappe fotballblæra og. Han kunne ha scoret 200 ganger på rad på vår beste keeper, Kølla fra Kolberg, han, hvis han ville, men han gjorde det ikke.
Privatliv
Tanken på at alle disse, ja til og med de helt unge som frk. Aas og frk. Trædal, skulle ha et privatliv, var for oss en så fjern tanke at den aldri ble noen tanke. Så vi frøken hånd i hånd med en eldre herre på flereogtyve år, da tok vi det for gitt at det var faren hennes. Hvem skulle det ellers være? Lærere var til for å lære oss ABC og linjegymnastikk, noe mer hadde de hverken rett eller lyst til. De var våre med hud og hår og sykkelklyper. De skulle ikke ha noe sted å gå etter siste time og noen å si «Å huffameg for en dag» til, og så synke ned i en stol og få trøst og kaffe.
Et par av lærerne på Herstad var ikke ordentlige lærere. For eksempel Eivind Johansen som var politimann. Han hadde vi respekt for, enda han var en mild og rolig mann. Men folk som turte å stå overfor f. eks. Rottenikken, kunne regne med å ha det stille i klassen. Dessuten hadde vi så veldig respekt for uniformer. Bl.a. sto vi i giv akt ved kassa når postmann Låhne kom, eller Brunvatne, som var så flink i geografi at han hadde vunnet hos Kirkvaag i radioen. Olafsen, som det hendte vi hadde som vikar, var vi nesten redde for. Han var visstnok marineoffiser, og regnet i ølflasker. Jeg har ledd mang en gang etterpå når jeg tenker på hvor moro han må ha hatt det da han ga oss følgende regnestykke med hjem: Per kjøpte 8 hele pils. Så drakk han opp 5. Hvor mange var det igjen da ? De lo hjemme også, kan jeg huske. Siden oppdaget vi at lærere fordundre meg hadde barn. Vi kom til og med i samme klasse som dem, og de hadde også stoppede sokker og geitost på maten.
Men de var flinkere på skolen.
Legg inn en kommentar