Knut Mello:
15-åringen Marens lengsler fra den ytterste ø for 125 år siden
Det er kald vinterdag på Mellom Bolæren. Året er 1876. 15-åringen Maren Samuelsdatter (Samuelsen) sitter i skinnet fra oljelampen og skriver. Det gjør hun gjerne og ofte. Brevet skal bringes til Nes og derfra videresendes til hennes kjære venninne, Christiane i Tønsberg. Og Maren lengter etter svar:
Jeg sitter med brevet i hånden – det originale – skrevet for over 125 år siden med Marens sirligvakre skrift. Spesielt har hun en fin svung over sine d-er og s-er. Å-en skriver hun naturligvis som aa. (Å (bolle-å, sier danskene) ble anbefalt først i rettskrivningen fra 1917 og obligatorisk så sent som i 1938). Maren skriver sjelden bokstaven j, oftenst i, for eksempel ieg for jeg. (Jfr. maleren ”I.C. Dahl”, som vi sier. I virkeligheten het han Johan Christian Dahl). Hun bryr seg ikke alltid om store forbokstaver i egennavn, men passer til gjengjeld på å ha slike ved åpningen av hver ny linje. Seile og reise blir til siele og riese. Skilletegn har hun overhodet ingen sans for. Avsnitt finnes ikke.
Jeg var sterkt i tvil om brevet burde ”oppnorskes” til bortimot dagens ortografi og tegnsetting – for lesbarhetens skyld. Det ville gå på bekostning av Marens enkle, men likevel fine, nesten lyriske form. Jeg valgte å holde fast ved hennes noe spesielle rettskrivning – også fordi den er språkhistorisk spennende. Følsomhet og sjarme i ordbruken forteller om et ungpikesinn samtidig både i harmoni og lett opprør – og med humør. Merker vi dog en undertone av sår lengting som hos Veslemøy i Garborgs Haugtussa?
Men stopp likevel opp og dvel litt ved hennes betraktninger. For eksempel når hun skriver ”et gaat best” om seg selv, så er det åpenbart et spøkefullt synonym for å være rampete. Hun har kloke synspunkter både om helse og en tilværelse som peppermø. Og en munter morgenhilsen.
På blått papir
Maren bruker sitt fineste brevark – det er helblått og linjert. Papirkvaliteten i dag er likevel så dårlig at vi ikke kan bringe hele originalen i faksimile.
Brevoriginalen har ligget i mine Njotarøy papirer noen år. I farten husket jeg ikke hvor jeg har fått den fra. Av uforståelige grunner hadde jeg ikke registrert navn på overlevereren. Heldigvis er det mange som kommer med ideer til oss for artikler i Njotarøy. Kunne dette brevet fra en ungpike, skrevet lengst der ute i Nøtterøys skjærgård være grunnlag for en sak i vårt årsskrift?
Det tror jeg. Etterhvert som jeg begynte å grave litt, fant jeg også svaret på hvem som hadde gitt meg brevoriginalen. Det ble en overraskelse for meg personlig. Men løsningen gjemmer jeg til slutt i denne artikkelen. Maren nevner flere i sin nærmeste familie- og vennekrets. Slektsbånd og tilhørighet kommer senere i denne artikkelen.
Bli så først med ut til en kanskje ensom, men ikke alene-jente på Mellom Bolæren – på plassen Oxseskaft. Det merkelige stedsnavnet (Økseskaft?) har jeg ikke funnet noen rimelig mening i. Kanskje kan det være gitt etter formen på den trange kilen, Samuelskilen, inn til husene, eller kanskje det bare er et ertende skjemt fra Marens side overfor venninnen, som er vel etablert i byen. Her er brevet ordrett gjengitt, kun tilføyd noen av snitt:
Boleren Den 23/2 1876 Oxseskaft
Kiere veninde Christiane Evensen
Nu maa jeg tage Penden Fat for at
Sige Dig vaardan ieg lever vel til ver Dag
Hidentil og det Samme tenker ieg du
Og saa gjiør og det er det beste her i
Verden for naar man ikke haver
Helsen saa er al glede borte, jeg takker
Dig saa meget faar det brev saam jeg
Modtog ifra dig ieg synes det er saa moro-
Samt at modtage brev ifra dig for jeg tenker
Paa vormangen gang vi havde moro i
Sammen, ieg hører du siger du har veret
I bal ieg tenker du havde megen moro
Du havde dig io baade en Sieletur og en
Kiøretur, du siger du skulde faartele mig
Nyt men du vil ikke siger du faar du
Tenker ieg ved det men det gjøier jeg
Slet ikke men du maa endelig faartele
Mig det naar du skriver til mig det
Maa du endelig gjeøre, ieg kan fartele
Dig at Kierresten Huldases Østre boleren
er kaammen ifra Kristiania og faaet
Exsammen tenk vilken glede hun
Berer i sit Jerte og saa kan ieg faartele
Dig at Matilde Kristiansen er flyt
Til Madame Jensen paa Nees, Du siger
At ieg er et gaat best saam viser gutterne
Dine brever men di har stiaalet sig
Til at faa se dem. Derfor min gode
Veninde la inggen se di brever ieg
Skriver til dig eller kalder ieg dig et
Best
.ieg kan hilse dig saa flitig ifra
Din broder og svigerrinde og Broderdater
og forresten alle sammen nu skal di
Snart riese paa ishavet Peder skal riese
Den 29 og Johan skal riese Den 1.
Men du og ieg vi faar haalde aas ved haapet
Saam katte ved skapet men manden
Sagde haap Kierring her er en bek han
Vilde bevare sin kone faar at blive
Vaad paa benene
.ieg haver ingen
Moro havet forige søndag sat ieg og
Johan og Peder og regine og Engeval og
Grete oppe i stuen og spillede pepermø
.Nu er det kaammen megen sne
Det er saa megen sne at ieg ikke kan
Kaamme paa aasen at se om ieg kan
Se nogle roerer, men nu vil ieg spørge
Dig en ting gode veninde om du havde
Forsiet dit brev med lak thi det var
Forsiett med lak da fryktede ieg for
At nogen skulde have aapnet det
Men ieg kan io ikke vide rigtig thi
Folk er svert nyskierige her bortijenem
.Men kiere veninde naar du skriver til
Mig saa maa faartele mig om du
Har faarsiett dit brev med lak det
Var io ikke faarligt om di saa det som
Var ini men det er io saa meget at
Di ikke skal lugte i al ting for det er
Ingen ting saam di har noeget med
.Aa nu hører ieg det stamper i gangen
Det var Johan kaam ned ifra stuen
Han har vel sidet oppe og spilet
Pepermø tenker ieg aa det maa vere
En sørgelig ting at vere pepermø otenk
otenk dig tilbage, du maa endlig skrive til
Mig og du maa gjøre det snart og du
Kan lege det hos Andrisen saa kaamer
Det naak udaaver faar hos Andresen
Der har alle Bolerne sin handel
.Saa nu faar ieg vel slute med mit
Rør faar nu tenkker ieg du kan
Vere kied deraf men nu faar ieg sige
Adiø level det ønskes av mig din
Gode veninde ver saa flitig hilset ifra
Alle sammen men ifra mig aller mest
.Godmaargen
Saav gaat om Natten spis og drik
Gaat om Dagen Staa op sent om maar-
Genen Leg dig tidligt om kvelden
..Maren Samuelsen Mellem Boleren
La mig nu faa se at du skriver til mig snart
Personene i Marens brev
Så langt Marens brev. La oss så plassere henne litt nærmere i tids- og stedssammenheng. Vi vet ikke hvor lenge det har bodd folk fast på Bolærne. Det er flere store og tallrike små gravrøyser på de tre øyene, hvilket tyder på at de kan ha vært bebodd eller brukt av fangstfolk helt fra før vikingtid (ca. 800 — 1050). Navnet Bolærne har med bord, dvs. kant, å gjøre, gammelnorsk borderni (entall) eller bordernar (flertall). De tre høye øyene ligger som en kant mot Oslofjorden.
En pussighet i denne forbindelse. Da tyskerne invaderte Oslofjorden 9. april 1940, ble en patrulje feilsendt til Vallø. Her tok de kontakt med lokalbefolkningen, pekte på et kart og skrek: Bollerne, Bollerne, hvor er det? Først dagen etter fant de fram til Bolærne og besatte festningsanlegget. Historien forteller også at 7. mai 1631 satte fem adelsmenn hverandre stevne på Mellom Bolæren.
Her hopper vi altså rett inn historien og Bolærne-arkipelet sist på 1800-tallet, spesielt på Marens tid. Folketellingen fra 1875 forteller at det bodde 33 mennesker fast på Mellom Bolæren det året – trolig en historisk topp for denne øya. I alt holdt da 74 fastboende til på de tre Bolærne. Ti år tidligere bodde det 90 mennesker fast her. Mellom Bolæren var antagelig den av de tre øyene som tidligst ble befolket.
Maren var yngstebarn av ni. Faren var los og fisker Samuel Andreas Ingvaldsen, født i 1816. Han giftet seg med Maren Sørine Korneliusdatter, født i 1818 i Råde. Samuel bodde på Mellom Bolæren i 49 år. Stedsnavnet her, Samuelskillen, er nok etter ham. Bygningene er borte, men ruinrester finnes.
Vi følger nå de øvrige personene som Maren nevner i sitt brev. Hvem var de? Hvor ble de av? Unnebergs slektshistorie og litt slektsgraving ved siden av gir mange svar. De fleste navngitte har etterkommere i Tønsberg-området og andre steder.
leg hører du siger du har veret på bal, bemerker Maren til venninnen Christiane. Christiane hadde i Tønsberg fått post som stuepike hos selveste Svend Foyn. Og han holdt stor selskapelighet. Om Christiane var gjest eller serverte på det omtalte ballet, vet vi ikke. Men Foyn var ikke snauere enn at han også kunne be sine husfolk i selskap.
Maren nevner at Kierresten Huldases Østre boleren er kaammen fra Kristiania og faaet Exammen. Hulda Gjertine, født 1859, var niende barn etter los Edvard Nilsen. Hun ektet i 1879 sin Mathias Rasmussen fra Sparrønningen. Hans Exammen gjaldt som styrmann. De flyttet til Søndre Nes (Knarberg).
”Fingeræne”
Mathilde Kristiansen, i Unnebergs slektshistorie heter hun Anna Mathilde Finger, var omtrent jevnaldrende med Maren, som nok savnet sin venninne fra naboplassen Vestre Rønning (Rønningen). Anna Mathilde var datter av sjømann og fisker Christian Finger (Fenger) Martini. Også hun hadde åtte søsken. Men da moren døde i 1877, kom hun som eldste datter tilbake og styrte farens hus. Anna Mathilde ble i 1897 gift med Anton Julius Fredriksen, hvalskytter og fisker fra Hvaløy. Fredriksen overtok siden forpaktningen av Vestre Rønning etter sin svigerfar. De måtte som alle andre på Bolærne-øyene selge til Forsvaret etter 1916. De flyttet til Bjerkøy. Anna Mathilde døde i 1944. Bygningene på Vestre Rønning finnes der ennå og er under restaurering. (Se ellers artikkel i Njotarøy 1999, ”Fingeræne” tilbake på Bolærne)
Madame Jensen på Nees er trolig Josefine Fredrikke Jensen. Det var ikke hvemsomhelst som ble titulert madame. Men så var da også Josefine gift med skipsfører og reder Gullik Jensen, for øvrig født på Vestre Bolæren. Jensen var en kjent ishavsskipper i mange år, drev kullforretning i Nesbryggen og hadde en rekke verv i kommunalt styre og stell på Nøtterøy. Det var han som bygde det praktfulle, nåværende Breidablikk sjømannshjem.
leg kan hilse fra Din broder og svigerinde og broderdatter, skriver Maren. Hennes søster Regine, født 1848, ble gift med styrmann Peder Martinius Evensen fra Hvaløy, f. 1848. De bodde på Bolæren da eldstejenta Emma Marie ble født i 1875. Det er altså denne Peder som, sammen med Marens bror, Johan Edvard, født 1853, snart skal riese paa ishavet. Johan ble senere skipsfører og bodde i Tønsberg. Han døde i 1909.
Ikke peppermø
Broren Engeval og Grete nevnes av Maren. Engeval (Ingvald), født 1845, var sjømann og fisker. Han hadde nettopp giftet seg med Grete Pedersdatter fra Hvaler. De bodde foreløpig i hans familiehjem, men fikk året etterat brevet ble skrevet kontrakt med Jarlsberg-greven på en innhegnet tomt på Mellom Bolæren. Her bodde de i 30 år da noe tragisk skjedde. Engeval skulle seile en lege hjem fra Fulehuk til Tønsberg da han falt over bord og druknet.
Maren selv da? Peppermø tenker ieg aa det maa vere en sørgelig ting at vere, skriver hun. Det ble Maren slett ikke, men gift med den ni år eldre styrmannen Andreas Jørgen Evensen fra Hvaløy i 1882 og således svigerinne til Christiane. Og familiebåndene ble ytterligere styrket ettersom Andreas var yngre bror av forannevnte Peder Martinius, gift med Marens søster Regine. Maren og Andreas fikk to barn, Julie som døde bare tre år gammel og Jenny Emilie, født 1893 og gift i 1919 med skipsfører Jørgen Holm. De bodde i Tønsberg og fikk ett barn, datteren Gjertrud, som døde ganske ung. Maren døde i 1940.
Og Christiane? Hun ble gift med skipper Nils Christian Halvorsen, Revodden. De bodde på Fagerheim, Kaldnes og fikk seks barn.
Brevet fra Maren har jeg fått låne av Christianes datterdatter, Ella Kruge på Hvasser. Hun er min kusine – på farssiden.
Kilder:
Unneberg: Nøtterøy gårds- og slektshistorie
L. Berg: Nøtterø – en bygdebok
H. Paulsen: Nøtterøy – 1800-årene
F. Kristiansen: Fingeræne tilbake til Bolærne (Njotarøy 1999)
Diverse muntlige kilder.
Legg inn en kommentar