Pedagogen og politikeren Jonathan Johnson
Øystein Sårheim:
I 1889 kom den nyutdanhede cand.theol. Jonathan Johnson som lærer til vårt distrikt, hvor han virket i 47 år. Hans navn er først og fremst knyttet til Tønsberg høyere almenskole. Han bosatte seg i sine svigerforeldres hus, Fagerheim på Kaldnes. Han og hans kone fikk etter hvert en stor familie med åtte barn. Han deltok meget i det offentlige liv. Han var medlem av Nøtterøy formannskap i 32 år og var også kommunens ordfører i 18 år. I disse årene gjennomgikk kommunen en rivende utvikling. Han var også en periode varamann og to perioder fast representant på Stortinget.
I sitt virke som skolemann og lokalpolitiker kom Jonathan Johnson i kontakt med mange slags mennesker, og selv om det nå er 46 år siden han gikk bort, er vi nok en del som husker denne egenartede personligheten. Selv om han var utdannet teolog, gikk han tidlig inn i skolen. Dette arbeidet likte han så godt at han fortsatte på den pedagogiske vei. Han kunne ikke tenke seg noe viktigere enn å oppdra ungdom til dugelige og ansvarsbevisste mennesker. Det var fremtid i det.
Slektsbakgrunn
Slekten stammer på mannssiden fra Island og teller flere betydelige menn blant forfedrene, som for eksempel Snorre Sturlasson og biskopen i reformasjonsårhundret, Gisle Jonsson. En mann av denne ætten kom til Norge, Gisle Jonsson, som var sønn av den islandske sysselmannen Jon Jakobsson. Gisle reiste fra Island i 1782 og så aldri mer sitt fedreland igjen. Han kom til København for å studere. Han hadde gode evner og stor arbeidskraft og fikk i 1786 teologisk eksamen med godt resultat. Han ble av sine kolleger karakterisert «som en meget duelig mann, han vet det også selv.» Han ble tilbudt bispestol på Island, men han avslo fordi han hadde glemt språket.
Gisle Johnsons eldste sønn var den kjente veimester og havnedirektør Georg Daniel Barth Johnson. Han fikk sønnen Gisle Christian Johnson.
Mor og far
Jonathan Johnsons foreldre var Helgine Sophie, født Dybwad og Gisle Christian Johnson, født 1822, som ble teologiprofessor i 1860. Gisle Johnson fikk størst betydning som vekkelsesforkynner fra 1851 ved å føre videre den pietistiske og brede, folkelige tradisjon fra Hans Nilsen Hauge. Han stiftet Christiania Indremissionsforening – Kirkens bymisjon i 1855, grunnla i 1863 «Luthersk Kirketiende» og sto i 1868 bak dannelsen av Den norske Lutherstiftelse, som senere gikk inn i Det norske lutherske indremisjonsselskap. Han representerte en streng, lut-hersk ortodoksi med puritansk fromhet og demokratisk livssyn og var forgrunnsmannen i Norges kirkeliv i det 19. århundre. Han døde i 1894 i en alder av 72 år under et besøk hos sin sønn Jonathan på Fagerheim.
Oppdragelse og utdannelse
Jonathan ble født i 1866 som Helgine og Gisle Johnsons åttende og yngste barn. Han vokste opp i Breidablikk ved Gamle Aker i Christiania. Han tok artium i 1883, ble cand. theol. i 1887 og tok praktikum to år senere. Han var landets yngste, teologiske kandidat med laud. Han ble oppfordret til å gå den vitenskapelige vei liksom faren, professoren. Han ble også bedt om å søke og søkte prestekall på Nøtterøy, men han fikk ikke stillingen.
Valgte kateteret
I likhet med flere teologer på hans tid prøvde han læreryrket. Han ble i 1889 ansatt som vikar og senere som lærer ved Tønsberg kommunale pikeskole, som i 1895 gikk inn i Tønsberg høyere almenskole. I 1902 ble han adjunkt, i 1913 over-lærer og i 1920 lektor ved samme skole der han var til han falt for aldersgrensen i 1936. Han gikk i mange år under navnet «Candidaten». Lektor Johnson underviste i religion og matematikk, senere også i historie og norsk -dog ikke nynorsk – både i middelskolen og gymnasiet. I sin undervisning la han vekt på logisk klarhet og sunn fornuft.
Hans tolerante konservatisme i språkspørsmålet hang sammen med hans sans for språkets verdighet, og han la stor vekt på en presis og sober stilføring. Hans letthet og elastisitet i forbindelse med hans spirituelle form gjorde ham til en ypperlig og underholdende kåsør. Til tross for sin ironiske slagferdighet hadde han et elsk-verdig forhold til sine elever. For sin lange og gode innsats i skolen fikk han ved sin avskjed Kongens fortjenestemedalje i gull.
Giftemål
Han giftet seg i 1888 som 22-åring med Thea Bull, som var 23 år og adoptivdatter av den mektige seilskuteskipper Anders Berg Bull på Fagerheim og Mathea, født Freeland. A.B. Bull døde i 1877, og den unge teologen måtte overta Bulls skipsverft, seilskuter og den store eiendommen Fagerheim med en stor herskapelig murvilla, fire-fem uthus, to stashester. et par snes høns og ender pluss havemann, kusk og tre piker. Det var en stor overgang for en ung mann som som hadde vokst opp i et hjem med en teologisk professor og tre teologer, der samtalen vesentlig dreiet seg om mer åndelige ting enn i den bullske skipsredervilla.
Hustruen Thea døde av barselfeber etter seks års ekteskap. Tre år senere giftet han seg på Island med Karen Sofie Berg som nettopp hadde fylt 18 år. Hun var datter av hvalfangstbestyrer, senere driftsbestyrer, Lauritz Jakob Berg og Martha, født Bull.
Stor barneflokk
I sitt første ekteskap fikk Jonathan en sønn, Gisle Christian (1894). Han ble utdannet cand.jur. og var blant annet generalkonsul i Kina. Senere kom han til utenriksdepartementet. Han var gift med Augusta von Motz. I sitt annet ekteskap fikk han syv barn. Gudrun (1900) hadde kunstneriske anlegg og interesser og ble gift med tegneren Lars Wangensten-Berge. Martha Emilie (1901) ble kontordame i Oslo og var ugift. Jon Espolin (1902) ble lege og startet blant annet avdeling for Anonyme Alkoholikere i Tønsberg. Han var gift med Molla Høy. Karen Sofie (1904) var utdannet som portrettmaler og ble gift med sorenskriver Halvor Bentsen. Georg Daniel Barth (1905) ble apoteker og gift med Karen Elise Bull. Lauritz Jakob (1906) ble advokat, kjent som «onkel Lauritz» i barnetimen i radio og senere programredaktør i fjernsynet. Han var gift med Birthe Hauch. Egil (1909) ble cand.pharm. og innkjøpssjef i Norsk Medisinaldepot og var gift med Elisabeth Broch. Alle barna fikk eksamen artium og solid utdannelse.
Livet på Fagerheim
Etter hvert som familien vokste, skulle det vise seg at den store villaen med mor, far, åtte barn og hushjelper ikke var for stor, men akkurat passe. Det ble liv og røre i det gamle huset, og de åtte ungene og deres foreldre klarte å gjøre den store bygningen til et levende hjem. Det myldret! Rop og skrik, gråt og latter gjallet gjennom etasjer og korridorer. Den store gårdsplassen med fontene og vannbasseng ble det store sentrum for alle slags aktiviteter. Om ettermiddagen, etter at Jonathan hadde fått sin middagslur, gikk han ut og lekte med barna. Barnas leksearbeid la ha seg aldri opp i.
Før aftensmåltidet gikk han en tur med barna til Kanalbroen, og hvis været var fint, dro de opp over Teieskogen og hjem til Fagerheim. Under disse aftenturene var far flink til å fortelle fra sin barndom og fra Norges historie.
Kveldsmåltidet var enkelt. Gudsfrykt med nøysomhet var et av hans idealer. I aftenskumringen leste han for sine barn. Belysningen på Fagerheim i barnas oppvekstår var parafinlamper og stearinlys. Så fulgte kveldsandakten. Da meldte trettheten seg, og barna kjempet en fortvilet kamp mot søvnen.
På sine gamle dager beklaget han at han ikke maktet å gi troen til sine barn. Etter mange ungdommelige sprell vendte alle de åtte barna tilbake til den tro som deres far hadde bygget i dem. En viktig impuls for dem ble Oxfordbevegelsen.
Med en så stor barneflokk mente faren at familien hadde nok med seg selv, og at noe fellesskap med andre barn ikke var nødvendig. En slik oppdragelse kunne lett føre til innavl og familiedyrkelse. Dette førte nok til opposisjon i ungdomsårene, men samlivet med en slik far kunne likevel aldri bli kjedelig.
Mor Sofie
Mor sto for administrasjonen av det store huset, matinnkjøp og arbeidet med haven. Ved bordet var det far, mor og åtte barns munner som skulle mettes, og særlig under 1. verdenskrig var det vanskelig fordi det var knapphet på alt. Hun tok seg av de utallige sykdommer som rammet en så stor familie. Uten henne hadde ikke faren vært den han var. Uten henne hadde ikke barna fått den omsorgen som var vesentlig for barns lykke og trivsel. Sofie tok seg også tid til å bli den første formann i «Tønsberg Kreds av Norges Røde Kors» i årene 1916-1920.
Pater familias
Jonathan hadde bart og en høy, hvit snipp og måtte derfor gå med hodet rett. Han var en meget vakker og staut mann. Han ble alltid fotografert i profil. Han sa:«Gå alltid ut av en handel som den tapende part! Da kan du ha ren samvittighet.»
Han var opptatt av røtter og historie. Hans favorittdikter var Henrik Ibsen, og han elsket «Peer Gynt» og «Brand». Hans råd for å holde seg frisk, var: «GÅ!» Han gikk alltid til skolen i Tønsberg over Kanalbroen.
Under 1. verdenskrig gikk det ferge med gass. Men familien Johnson hadde egen pram, og guttene fraktet folk over Byfjorden for 10 øre. Om søndagen gikk faren med den store barneflokken til kirke. Ikke til Nøtterøy kirke, for presten der hadde «gråtestemme». Ikke så gjerne til Tønsberg kirke heller, for folk smilte av den store ungeflokken. Men til Sem kirke gikk turen. Den var så spennende med all sin historie. Jonathan prøvde å gi barna noe av den ballast han mente de måtte ha når de gikk ut i livet. Han var en «pater familias».
Familieøya Verjø
1896 kjøpte Jonathan Johnson «Værgøen» fra Skjærsnes i Stokke. Den ligger midt i Vestfjorden i leia fra Tønsberg til Vrengen. Senere har øya fått navnet «Verjø», og den har i årenes løp blitt en idyll for Johnson-familien. Først ble hytta «Kongsgaarden» bygget. Etter hvert som barna ble voksne, er øya blitt delt opp i seks eiendommer, flere steder med to hytter. Dessuten er det stort fellesareal. På en åpen plass er det satt opp en steinrøys med minneplate over Jonathan Johnson med inskripsjonen som er øyas leveregel:«La aldri stiene gro igjen mellom husene!»
Sjelden har vel en investering i 1896 på kr. 3.000 fått så positive følger. Her han Johnson-familien i fem generasjoner feriert, og de har vært gjestfrie mot venner og kjente.
Den 18. juli, på Sofie og Jonathans bryllupsdag, har øya sin «nasjonaldag». Den feires på nærmeste lørdag med besøk av «Verjøkongen» og «Verjødronningen».
Verjø
I 1966 ble 100-årsdagen for Verjø feiret med over 100 etterkommere og inngiftede med blant annet markedsplass, revy, opptog og festmiddag. Her ute blomstrer familiefølelsen som hittil har vart i over 100 år. I boken «Pannekakelua» forteller Lauritz Johnson at familien under 1. verdenskrig hadde kjøpt en ku som hadde kalvet. Om sommeren skulle kua og kalven fra Fagerheim til Verjø for å beite der. Turen utover var besværlig og tok lang tid. Da de kom til Vestfjorden, ble kalven satt ombord i prammen, som kua så ble bundet til for å bli slept over. Den svømte og vasset endelig i land. Dessverre fikk kua noe i seg og døde ganske raskt. Barna begravde den og plantet blomster på graven.
Vi tar også med at Jonathan Johnson i 1909 kjøpte et areal på 70 mål fra Hovland på Brattås som besto av skog og utmark. Prisen var kr. 400. Johnson fikk brensel til Fagerheim derfra, og ditut la han ofte søndagsturen.
Kommunepolitiker
Jonathan Johnson kom inn i Nøtterøy kommunestyre i 1896 og var medlem av formannskapet helt til 1928. Han var ordfører 1898-1916. I denne perioden var man opptatt av utbygging av veier, skoler og elektrisk strøm. Bilene gjorde sitt inntog, og hestene måtte bli vant til rutebilene på veiene. Ordføreren måtte være med og ta et initiativ i denne saken.
Ellers måtte han engasjere seg i mange, andre lokalpolitiske spørsmål. Sammen med lærer Olaf Knudsen dannet han i 1899 «Nøterø Skogselskab» for å fremme skogveksten på øya. «Skogluft øger Sundheden». Som ordfører måtte han stadig i lokalavisene for å redegjøre for saker som ble behandlet.
Allerede i 1898 ble det en diskusjon om høytidsofringen i kirken til jul, som tidligere hadde gått til sognepresten for hans frivillige tjenester. Ordfører Johnson ville at det i kommunebudsjettet skulle settes av et fast beløp på kr. 1.600 for disse tjenester.
Ellers gikk han som ordfører ikke fri for kritikk. Han fikk i et anonymt avisinnlegg kritikk for bevilgning fra Nøtterøy til «Broen over Kanal Stenen» og for innkjøp av grunn til kirkegård.
Johnson hadde imidlertid ofte enstemmig støtte av herredsstyret, og hans lange ordførertid beviser jo dette. Han var en av amtets mest ansette ordførere. Herredsstyremøtene ble holdt i 2. etasje i Nøtterø Forbrugerforenings møtesal. I 1922 ble Tinghaug bygget. Johnson var fortsatt med, og han sørget for at det på bygningens vestside ble satt opp fire søyler «for å gi bygningen et klassisk preg.»
Ved konstitueringen av det nye herredsstyret i desember 1916 ble Johnson på grunn av sin stilling som stortingsrepresentant fritatt for vervet som ordfører. Han ble imidlertid gjenvalg til formannskapet, et verv han hadde til 1928. Vi tar med at i hans tid i Nøtterø herredsstyre brukte han alltid å gå fra sitt hjem til møtene på Tinghaug, også da med sin spaserstokk med sølvhåndtak.
Stortingsrepresentant
I årene 1900-1903 var han 3. varamann til Storinget for Jarlsberg kreds. I årene 1913-1918, under hele første verdenskrig, var han Høire og Frisinnede Venstres representant for Jarlsberg. Han var medlem av kirkekomiteen fra 1913 til 1915 og gasje- og pensjonskomiteen fra 1916 til 1918 og spesialkomiteen for lønnsregulering for statstjenestemenn.
Han sto ofte alene med sitt standpunkt både i komiteer og i tinget. Fra presidentplassen lød det:«Forslaget vedtatt mot en stemme.» Jonathan Johnson og Høires parlamentariske fører, Hagerup Bull, kunne ofte tørne sammen. Johnson kjempet en durabelig kamp for bedre lønninger til lærerne, og for å få innført rasjonering under den første verdenskrig.
Ved stortingsvalget høsten 1918 fraba han seg gjenvalg etter innstendig anmodning fra den skole han var ansatt ved.
Direksjonsmedlem
Jonathan Johnson var medlem av direksjonen i Kaldnes mek. Verksted A/S uavbrutt fra 1902 til 1929. Han representerte i første rekke næringsinteresser, og hans mangeårige virke i direksjonen berodde til dels på familieforhold. Hans svigerfar, A.B. Bull hadde ved stranden til Fagerheim i 1860-årene bygget Tønsbergs største skipsbyggeri, populært kalt «Bulleværven». I perioden 1907-1929 ble det bygget i alt 82 skip på Kaldnes, først og fremst hvalbåter, men også slepebåter, undervannsbåter, trålere, små tankskip, lastebåter og noen lektere. Videre ble det foretatt skrogreparasjoner og overhaling av maskineri. Johnsons fremtredende egenskaper, hans logiske klarhet og hans formelle evne gjorde ham til en skattet medarbeider i direksjonen.
Annen virksomhet
1936 ble Buddhistmisjonsforeningen i Tønsberg stiftet med 30 medlemmer og Johnson som den første formann. Han var også medlem av Tønsberg Rotary Klubb i årene 1934-1946. Under Oxfordbevegelsens tid i årene før 2. verdenskrig åpnet han sitt hjem for dens kristne budskap.
De siste årene
1947 solgte han Fagerheim til Kaldnes mek. Verksted A/S for kr. 82.000 og fikk husvære i en leilighet. Den øvrige del av huset ble innredet for funksjonærer på Kaldnes. Johnson ble en gammel mann og døde svært svekket i 1953, i en alder av 87 år.
Han ble gravlagt på Nøtterøy kirkegård i samme grav som sin første kone, Thea. Senere, i 1961, døde hans andre hustru, Sofie som også ble begravet der. I samme grav ble også hans sønn Lauritz gravlagt i 1992. Denne graven ligger ved siden av graven til hans svigerforeldre A.B. og Mathea Bull.
Jonathan Johnson var en lærerbegavelse utenom det vanlige. Han brukte sine evner til beste for det samfunn han levde i og kom til å bety mye for mange mennesker.
Kilder:
Gudrun Johnson Høibo: Slekten Johnson
G. Ousland: En kirkehøvding
Øftestad, Rasmussen, Schuhmacher: Norsk kirkehistorie
Lauritz Johnson: «Pannekakelua»
O.A. Johnsen: Tønsbergs historie Kaldnes mek. Verksted: 1899 – 1.mai – 1974
Nå tutær’em på Kaldnes
Sig. Unneberg: Nøtterøy Gårds- og slektshistorie
Statsarkivet
Stortingets biografier
Kjartan Dale, avisregistreringen
Tønsbergs Blad
Tunsbergeren
Vestfold Arbeiderblad.
Legg inn en kommentar