Knut Mello:
25 år for lokalhistorien på Nøtterøy (2004)
Hva er det vi har drevet med i et kvart århundre i Nøtterøy Historielag? Kanskje har det gått for glatt med våre bestrebelser for det vi anser som så viktig – lokalhistorien i vår bygd. Kanskje tok vi bare til oss godordene når ordfører og andre kalte oss en pilar i kulturarbeidet. Kanskje burde vi ikke tatt det fornærmende opp da vi ble ansett som arrogante da vi første gang i 1992 fikk åpnet Bolærne for innsyn for allmennheten. Og muligens fortjente vi ørefiken fra en annen som i lokalavisen så skjevt til ”fiffen” på Fagertun.
I Njotarøy 1989 bragte vi et oversyn over de første ti arbeidsårene i i Nøtterøy Historielag — Stiftet 22. februar 1979. Sluttordene i dette lød slik: ”Hvor står vi ved utgangen av 1989? Med håp om skjøtsel av Søndre Hella, med håp for skolestua på Føynland, med drøm om et bygdetun på Nøtterøy, med en engasjert medlemsflokk (392 betalende)…” Ja, hva har vi fått til i de påfølgende 15 årene da vi i 2004 markerte vårt 25 års jubileum?
Dette er ikke den ”offisielle” historien, opplest og vedtatt av historielaget. Det er trekk fra de første 25 år. Utvalg og vektlegging av noen av de mange elementer som har bidradd til et kvart hundre aktive arbeidsår i historielaget, står for min regning. Den frihet har jeg forbeholdt meg hos redaktøren. Det betyr at det som i noen grad i denne artikkelen forekommer av vurderinger og analyser, er artikkelforfatterens og nødvendigvis ikke historielagets offisielle syn.
For jeg har nok i alle 25 år tilhørt ”fiffen”, som nå har inntatt Fagertun, den som i de senere år ”søndag ettermiddag sitter der og drikker kaffe”. Denne noe overraskende observasjonen ble gjort av en innsender i Tønsbergs Blad. Bortsett fra at jeg ikke fordrar kaffe, forteller dette noe om at vi i hvert fall har en uvenn, som åpenbart mener vi driver med noe dilldall på den gamle, praktfulle lensmannsgården Fagertun – den som er vårt fysiske flaggskip og skal bli vårt lokalhistoriske senter.
Flaggskipet Fagertun
Ja, stikkord Fagertun ble oppfyllelsen av ”en drøm om et bygdetun på Nøtterøy”. Det var og er en nesten uoverkommelig stor oppgave for en lokalforening med høyst frivillige og ubetalte ledere og hjelpere. Det var fem bygninger i sterkeste forfall vi fikk tilbud av kommunen å overta i 1993. Alternativet — og det ble seriøst antydet — var å skaffe en kanne bensin og fyre opp bygningene — slik kommunen presterte med Stranda gård. Den attraktive jordeiendommen på Fagertun, 19 mål, kunne jo brukes til en rekke offentlige formål. Dermed ville den mer enn 150 år gamle praktgården forsvinne for godt.
”Angrepene” kom snart. Heldigvis hadde vi ikke minst daværende ordfører Svein Harding Hansen og et godt flertall blant politikerne som medspillere. Like viktig var det ordføreren ga sin gamle skolekamerat, byggmester Frank Berg, i oppdrag å stoppe det verste forfallet på bygningene. Berg drev kurs i restaurering av gamle hus for arbeidsløse snekkere, som han brukte på Fagertun. De første årene var hans innsats helt uvurderlig. Hans teoretiske og praktiske innsikt var helt nødvendig, og han brukte sine folk til å redde bygningene. Gjennom offentlige arbeidstiltaksmidler fikk vi også godt kvalifiserte arbeidsledere.
Fra høsten 1993 sto vi klar til øse våre krefter og ressurser over Fagertun. Kommunen hadde da, som nå, begrenset adgang til å støtte oss økonomisk. Vi sto foran en kjempeoppgave som vi måtte løse selv.
Hvordan?
Redningen kan summeres i tre forhold. Først tok Frank Berg og hans folk de tyngste løftene, men etter et års tid dannet det seg en fantastisk dugnadsgjeng, som till nå har nedlagt mer enn 10 000 arbeidstimer. Dernest Njotarøy som har gitt den økonomiske ryggrad i prosjektet. Vårt årsskrift er mottatt av lokalbefolkningen med en slik entusiasme at det de fleste år har vært utsolgt og gitt klare overskudd. Dette sammen med en med stor medlemstilvekst har gjort at vi pr. i dag har investert av egne midler ca. 1,8 millioner kroner i Fagertun. Hvor vi ender, både økonomisk og bruksmessig, vil tiden vise. Vi har måttet ile langsomt med fullrestaureringen av Fagertuns gjenstående fire bygninger. Etter at kommunen nå også har overdratt oss de 16 målene omkring bygningene, kan vi gå videre med planene om utviklingen av uteområdet — gjerne i samarbeid med landsbruks og husflidsinteressene i bygden. Gamle Egeberg, som reiste eiendommen i 1847, var foruten lensmann og skipsreder også en betydelig jordbruker. Fagertun er i dag organisert formelt som en stiftelse. Terje Fr. Gulbrandsen var stiftelsens formann fra starten i 1993 og fram til 2001.
Historielaget har tre, kommunen to styremedlemmer. Denne organisasjonsformen var nødvendig i en usikker åpningsfase. Om den er den best tjenlige i dag, kan diskuteres. John-Kristian Kristensen er for tiden Stiftelsens leder.
Tre dyktige ledere
Mange forhold gjør at Nøtterøy Historielag hittil har vært et uhyre aktivt element i Nøtterøys kulturliv det seneste kvartsekelet. Viktig for kontinuiteten har vært at vi har hatt tre — og bare tre — usedvanlig dyktige og ressurssterke formenn. Ledere heter det nå. Det begynte med John M. Hovland— den travle og engasjerte fylkesagronomen og gårdbrukeren fra Hovland — som helt fra starten la bredsiden til og ledet historielaget de første ti årene.
Da overtok Terje Fr. Gulbrandsen, som er ”innfløttær” av edleste slag fra Fredrikstad. Det bli ikke minst hans oppgave å ta de første tunge tak med Fagertun, også som styreformann. I 1997 overtok plansjef Thore Holm roret. Det holder han fortsatt med en meget stø hånd — i tillegg til at han er blitt kommunens Bolærne-ekspert. Disse tre får representere avdeling for persondyrking — selv om de alle har sagt gang på gang at de har hatt en masse dyktige og entusiastiske styre- og dugnadsmedarbeidere som de beste støtter. Det lå vel i tiden, men det måtte komme et kommunalt initiativ for å få i gang Nøtterøy Historielag. Kulturstyret sto som formell innbyder 23. november 1978 og valgte et interimsstyre med Finn Høstmark som leder. Dette arbeidet altså fram till 22. februar året etter for å finne det første styret. Her ble altså John M. Hovland med grunnsolide røtter i kommunen den første formannen. Knut Mello ble viseformann, Grethe Horn kasserer, Bjørn Lillås sekretær.
Nesten fra første stund ble varamennene inkludert som ”arbeidende” — en tradisjon som fortsetter pr. i dag og som sant å si har overrasket noen av dem. Det var vel ingen særlige forpliktelser å bli valgt som ”vara”? Kanskje ikke alle ble ordentlig advart, for jobber har det vært til alle som ville ta i et tak. Det har etter min mening vært en ubetinget suksess og styrke.
Historielaget har nå to æresmedlemmer — Knut Mello (2002) og Terje Fr. Gulbrandsen (2004)
En fiasko, men vi husket kaffepraten
Vi ville gjerne inkludere også vanlige medlemmer helt fra starten. Vi laget en rekke undergrupper (kollokvier) med en leder som skulle ta for seg hvert sitt lokalhistoriske objekt eller tema. Eksempler: ”Utvandringen fra Nøtterøy i det forrige århundre”, ”Realskolens historie”, ”Nøtterøy-dialekten”.
Opplegget ble for ambisiøst. De første medlemmene var ikke blitt varme nok i ”medlemstrøyene”, og vi hadde få materielle ressurser å bidra med. Opplegget ble en fiasko og rant ut i sanden. (Jeg var sjøl idémaker). Den som holdt lengst ut med sin gruppe og virkelig satset, var den gamle hedersmann og lektor Arne Schjødt Jacobsen.
Styret drøftet altså raskt hvorledes vi skulle legge opp aktivitetene i historielaget. Var den gamle møteformen med alvorlige foredrag, litt ”lysbilder” som det het en gang, film og kaffe/kaker med utlodning en attraktiv og engasjerende møteform anno 1979? Var ikke det gamle folkeakademiet og praten rundt kaffen gått ut på dato? Det viste seg og har vist seg til denne dag at den tradisjonelle møteformen slett ikke var død. Tvert imot har vi hittil avviklet omlag 250 møter — alltid åpne også for ikke-medlemmer, mange kortere og lengre utflukter og større og mindre arrangementer av mange slag, ofte i samarbeid med og etter oppdrag fra kommunen. Nesten alltid med kaffe og wienerstenger, som ble kuttet smalere og smalere når når det strømmet på uventet mange.
Underskudd, men vi gikk og vi gikk
Som kasserer gjennom mange år måtte jeg likevel konstatere at nesten hvert eneste medlemsmøte gikk med underskudd, men flere kilder har hjulpet oss til å komme i balanse og vel så det. Medlemskontingenten, som i løpet av 25 år har steget fra 25 kroner i starten til 90, kom godt med. Det ligger likesom en psykologisk sperre i ikke å sprenge hundrekronersgrensen!
Kommunen stilte opp med sine årlige tilskudd. Litt interessant er å slå fast at 25 år etter er tilskuddet omtrent det samme. Det kan nok skyldes at vi har vært for flinke med egen økonomi. Kommunen har også i noen grad stilt opp økonomisk på Fagertun. Den andre bidragsyteren er Nøtterø Sparebank, som har vist sitt lokale ansvar og hjulpet oss med annonser, vært gode og ivrige utsalgssteder for Njotarøy i en rekke år og etter hvert kommet med som økonomisk bidragsyter til hver utgivelse av årsskriftet.
En aktiv og billig informasjonsvirksomhet/markedsføring har vært en ledesnor. Vi har i nesten alle år — tre ganger i året – gått/syklet/løpt/bilt rundt hele Nøtterøy (og Husøy) med halvårsprogrammer og Njotarøy, hvilket har spart historielaget for mange titusener i porto.
Vi har til gjengjeld alltid kunnet glede oss over en enestående frammøterespons. De første årene var vi tilfreds med 30-40 på plass under foredragene, men motet og ambisjonene vokste etter hvert. Kanoner som Trygve Bratteli, Richard Hermann, Øyvind Thorsen, Knut Wigert, Per Egil Hegge, Thomas Hylland Eriksen og andre som foredragsholdere trekker smekkfulle hus — opptil 360 i Teie kirke. Våre spesialmøter om hvalfangst og skipsfart trekker stadig et par hundre. Men vi har alltid satset mest og bevisst på våre nærmeste medspillere, underskogen av dyktige og interessante lokale foredragsholdere.
Særlig i forbindelse med freds- og frigjøringsmarkeringene har vi vært aktive — på egne og kommunens vegne. Til 40-årsmarkeringen av freden i 1945 med en stor tredagers utstilling på Tinghaug hadde vi over 2000 besøkende. Her ble samlet mange verdifulle objekter, blant annet deler av daværende ordfører Sigurd Tjomstøls enestående frimerkesamling. Vi måtte sove vakt på gulvet i to netter for å våke over materialet. På kveldsarrangementet i Nøtterøy videregående skole møtte blant andre Gunnar ”Kjakan” Sønsteby som gjest.
I 1990 mottok Nøtterøy Historielag Nøtterøy kommunes kulturpris.
Trygve Bratteli og Jan P. Syse
Jeg dveler litt ekstra ved den ekte nøttlendingen Trygve Brattelis besøk i historielaget. Det fant sted våren 1983. Han var for øvrig onkel til historielagets nåværende leder, Thore Holm. Jeg fikk være guide og sjåfør for Trygve og Randi Bratteli på en rundtur, som blant annet omfattet en svipp innom Torød skole. Det var ikke minst her han i 1932 gjorde seg kjent (og for det konservative Nøtterøy beryktet) som revolusjonær streikehisser. Elevene var varslet om hans komme og ga ham en velkomst ved skoleporten som nok varmet den gamle stridsmann og statsmann. Året etter skulle Bratteli gå bort. Han omtalte sin fødebygd med stor kjærlighet — selv om han hadde vokst opp i trange kår på Hovland og under et lokalstyre han gjorde sterkt opprør imot.
Da historikeren Magne Skodvin engang ble spurt om hvem han anså som vår fremste statsmann, svarte han: – Eg ville ha sett Trygve Bratteli på første plass. Og så ville eg ha kumulert han. Siden har vi hatt såvell Randi Bratteli som Trygves biograf, Roy Jacobsen, som foredragsholdere.
Jeg vet ikke om vi fikk fanget Bratteli som medlem. Men jeg er sikker på at annen statsminister fra Nøtterøy ble det — Jan P. Syse. Jeg hadde den glede å intervjue ham flere ganger — første gang på Stortinget da det var klart at han skulle bli statsminister senhøsten 1989. Fornuftig nok hadde jeg tatt med den, jeg vil påstå, praktfulle fotoutgaven av Lorens Bergs bygdebok, som historielaget tok sjansen på å trykke opp igjen høsten 1989 (i 2300 eksemplarer, hvorav bare et drøyt snes ennå er usolgte). Syse ble meget begeistret for gaven og meldte seg øyeblikkelig inn i historielaget.
Han var booket inn som foredragsholder i Nøtterøy Historielag i november det samme året han plutselig døde – kort etter valget i 1997.
Bolærne
I den senere tid har tema Østre Bolæren vært på alle lepper. Og lagets aktive leder, Thore Holm, har guidet og ledet atskillige hundre interesserte og nysgjerrige til perlene ytterst i Nøtterøys skjærgård — Mellom Bolæren og Østre Bolæren.
Mellom Bolæren er som kjent nå innkjøpt av Nøtterøy kommune. Det betyr at Nøtterøy Historielags andre ivrige dugnadsgjeng kan gjenoppta restaureringsarbeidene av bebyggelsen i Nordre Jensesund — hvilket Statsbygg (nå Skifte Eiendom) ved en underlig manøver satte en stopper for i 2003. Den fantastiske innsatsen historielagets drevne tømrere her viste, hadde fortjent en offentlig oppmerksomhet av et helt annet slag. Historielaget har også vært involvert i bevaringen av den truede Grevestuen på denne øya. Videre har vi også bidradd til fortsatt markering av og tilsyn med området (vegetasjonen) for den beryktede russiske krigsfangeleiren på Mellom Bolæren.
Vestre Bolæren skal Forsvaret fortsatt beholde, skjønt overgangen til kommunal overtagelse også av denne øya burde ikke være så helt fjern.. Den ferske historien om salgsskandalen Østre Bolæren skal ikke gjentas her. Den opprørte og meget betimelige reaksjonen i nærmediene maktet i det minste det kunststykket i en periode fullstendig å overskygge bomringsaken. Og det følte nok mange som befriende… I skrivende stund ser det ut til å gå mot en løsning, som gjør at Smiths Venner gir avkall på sitt nye eierskap — til fordel for lokale, offentlige interesser. Men hvordan bebyggelsen der ute i framtida kan brukes og vedlikeholdes, spår jeg vil bli en hodeverk for mange i årene framover. Kanskje tanken om en bensinkanne om noen år hentes fram igjen også her?
Og opp i det hele: Har vi glemt at den gjenmurte fjellfestningen for allmennheten representerer et ytterst interessant kapittel i lokal og nasjonal — ja, internasjonal — historie? Den bør åpnes snarest!
Vekst — og Njotarøy
Nøtterøy Historielags seneste regnskap ga et underskudd for 2003 på 40 000 kroner. Dette kunne historielaget tåle med en hyggelig bankkonto på vel 800 000 kroner. Den store utgiftposten er som nevnt Fagertun, hvor det hvert år sprøytes inn store summer. Den solide inntektssiden startet med to suksessprosjekter i slutten av 80-årene — Njotarøy første gang i 1987 og fotoopptrykket av Lorens Bergs bygdebok i 1989. Årsskriftet Njotarøy, som du nå leser i, er etter hvert blitt en gullgruve for historielaget med årlig ca. 100 000 i netto inntekter — dersom salget går bra. Og det har det i eventyrlig grad gjort i mange år. Men stol på at dette ikke gjør seg sjøl! Både redaksjonelt og på salgs- og markedsføringssiden utføres et dugnadsarbeid hvert år som ville beløpt seg til mange titusener. Det var artig etter hvert å kunne honorere, riktignok i beskjeden grad, våre mange og entusiastiske bidragsytere. Opplaget er på ca. 2700 med nesten halvparten i fast abonnement. Terje Fr. Gulbrandsen sitter som redaktør på åttende året. Knut Mello var redaktør de ti første årene. Det bør bemerkes at Svein Hermansen har vært bilderedaktør gjennom samtlige atten utgivelsesår.
Økonomi er en ting. Ved siden av den årlige presentasjonen av formodentlig godt og spennende stoff om Nøtterøy med nærområder vil de mange illustrerte artiklene etter hvert først og fremst bli en verdifull kildebank for lokalhistorien. Deri ligger Njotarøys egentlige og store misjon.
Utviklingen av medlemsantallet er den andre suksessfaktoren. Det startet med 35 medlemmer i 1979. Nøyaktig tyve år senere kunne vi registrere Inger Larsen som medlem nummer 1000. I dag har tallet på betalende medlemmer stabilisert seg mellom 1000 og 1100. Gjennomsnittsalderen på medlemmene er høy og frafallet hvert år ikke ubetydelig. Rekrutteringen må nok fortsatt hentes fra nøttlendinger (og et par hundre utenfra) i rimelig ”satt” alder.
Visjon: Tenk om det hadde vært mulig å starte Nøtterøy Historielags ungdom? Hva sier våre historikerlektorer Tore Dyrhaug og Terje Fr. Gulbrandsen?
Søndre Hella og en flaske konjakk
To andre prosjekter, som krever vår løpende aktpågivenhet og interesse, er det høyst interessante gravfeltet i Søndre Hella og Prosjekt Avisregistrering. Søndre Hella-arbeidet startet i historielaget som en idé til en skjøtselsplan. Etter hvert har kommunen og fylkeskommunen overtatt det formelle og faglige ansvaret. Vi har påtatt oss å holde vegetasjonsveksten i sjakk. I det siste har vi fått hjelp av Nøtterøy Rotary. Samtidig utfører vi jo gratis rydding for kommunen idet gravfeltområdet er direkte knyttet til badeplassen i Søndre Hella. Dette bør badefolket merke seg.
Prosjektet Avisregistrering er i seg selv et arkivarisk eventyr. Takket være Tore Dyrhaug og Terje Fr. Gulbrandsen ved NVS ble mange årgangskompletter av Tønsbergs Blad (helt fra starten i 1870), store deler av den gamle Venstreavisen Tunsbergeren og Vestfold Arbeiderblad reddet fra å bli returpapir. Og det var i siste liten. Tore Dyrhaug kjøpte det verdifullt lokalhistoriske kildematerialet fri med en flaske god konjakk, ryktes det!
Nøtterøy kommune, med en viss økonomisk innsats, Nøtterøy videregående skole og Nøtterøy Historielag har med Kjartan Dale som iherdig registrator sørget for registrering i en database av omlag 300 000 små og større notiser, artikler osv. Eksempel: Trenger du vite noe om Nøtterø Sanitetsforening eller Vinghøgs mek. verksted som har vært omtalt i avisene? Dato og omfang av stoff i lokalavisene kan i Dales glimrende system hentes ut. Selve artiklene finnes så på bånd i en lesemaskin. Spør Kjartan!
Berganbåten og Bjønnesolla
Allerede i det første arbeidsåret (1979-1980) ble historielaget utfordret til å forsøke bringe klarhet i et hardnakket rykte. Det ble fortalt at en båt, kanskje fra vikingtiden, lå nedgravet i dynnet i Berganbekken. Fragmenter fra den skulle blitt funnet under arbeidet med brua ved Betel i 20-årene. Ryktet fortalte også at lærer A.M. Helle hadde tatt vare på litt av en stevn.
Med kommunens hjelp engasjerte vi ingeniørekspertise, men mange prøvestikk var uten resultater. Det ble også undersøkt forgjeves i Helles familie om restene av en skipsstevn.
Siden har vi også engasjert oss i en eventuell gjenåpning av Bjønnesolla ved Hjemsengveien. Thore Holm laget en interessant skisse. Men flere tester av vannkvaliteten har vist at det foreløpig ikke er formålstjenlig å arbeide videre med saken.
Mange utfordringer
Men ennå finnes mange uløste oppgaver og spørsmålstegn. Hva skjer med Nøtterøys eldste ”gjenlevende” skolehus, Føynland skole fra 1877? Får vi her et skolehistorisk museum eller er det en idé å flytte bygningen til Fagertun hvor det lettere kan følges opp og inngå i det lokalhistoriske senteret? Gode krefter er i gang — uansett plassering. 2006 blir et skolehistorisk jubileumsår for Nøtterøy. Det er da 150 år siden bygden opplevde en revolusjon på skolefronten. Nøtterøy fikk sine fire første faste skoler — Torød, Skjerve, Bergan og Herstad.
Hva med Fulehuk fyr? Ender det som en privat tumleplass ytterst i skjærgården? Det er knyttet betydelige kultur- og sjøfartsmessige interesser til dette vårt eget fyr.
På utfordringsstadiet er fortsatt også et gammelt arbeid med innsamling av stedsnavn — mange gjemte og glemte. Den interessante kulturminneinnsamlingen som pågår, (se Tor Bjørviks artikkel) vil nok bidra til å få fart i dette arbeidet.
Det bør ikke glemmes at Nøtterøy Historielag etter hvert har en betydelig samling av lokalkoloristiske bilder (ca. 800). Hvert år kjøper laget minst to eksemplarer av all Nøtterøy-tilknyttet litteratur som utgis. Etter 25 nye år vil nok historielaget ha mye mer å kunne slå i bordet med. Men hvor lenge kan den store aktiviteten baseres på kun frivillig innsats?
Legg inn en kommentar