Grethe Horn:
Steinbrudd og steinarbeidere på Nøtterøy
Ikke noe er så hardt som stein, men allikevel er det i steinen man kan finne de mykeste former; som vannet i årtusener har lagd i fjellet her ute ved kysten. På slutten av 1800-tallet begynte menneskene å forme fjellet på Nøtterøy. Resultatet kan beundres mange steder i omegnen. For artikkelforfatteren er stein noe av det mest fascinerende som finnes. Hun har blant annet tilbrakt mange timer på distriktets kirkegårder for å beundre gravstøttene eller monumentene som de het på fagspråket. Mange er svært vakre både når det gjelder farge, form og utførelse. I de fleste tilfeller var det en dyktig håndverker utstyrt med hammer og meisel som skapte det vakre utseendet.
Mange steder mellom Nøtterøys knauser var det for 50-100 år siden gjenlyd av meislers og sleggers.sang mot fjellet. Ikke bare sleggene og meislene sang, men steinarbeiderne som arbeidet i fjellet sang også. Sangene ble brukt for å lette arbeidet. Steinbruddene og steinarbeiderne som en gang hadde sitt arbeide her, har sin historie som i dag er lite kjent på Nøttery.
En registrering som er foretatt av undertegnede i samarbeid med Nøtterøy kommune og Vestfold fylkeskommune, viser at det har vært ca 80 kommersielt drevne brudd i kommunen. Bruddene er registrert flere steder på øya. Dessuten er det registrert brudd på Bolærne og Hvaløy. Gårdsbrudd og pukkverk ble ikke tatt med i registreringen.
I Nøtterøy kommune har det vært drevet kommersielt uttak av stein fra 1820-årene og fram til ca 1950. Før 1875 var driften av liten økonomisk betydning. Ved århundreskiftet økte virksomheten betydelig, og i 1920-årene og fram til like etter 2. verdenskrig var det stor aktivitet i bruddene på de ytre delene av øya.
I dag er det stort sett bare skrotsteinshauger å se, og veldig mange brudd er ribbet for alt som kan fortelle historie. Noen brudd gror igjen, andre er lokale fyllplasser blant annet for hageavfall. Allikevel har jeg ved å lete og å sammenlikne skriftlige og muntlige kilder med terrenget, funnet ut ganske mye om hvordan driften var. På ytre Nøtterøy ligger mange av bruddene fremdeles slik de ble forlatt. De er imidlertid rensket for tekniske innretninger. Men selve bruddet ser nok slik ut som det gjorde den gang steinarbeideren la slegga på skulderen og forlot bruddet for siste gang.
Geologi
Geologisk sett utgjør Nøtterøy en del av det såkalte Oslofeltet, som strekker seg fra Langesund, på Oslofjordens vestside, til sørenden av Mjøsa. Berggrunnen i Nøtterøy kommune er fra den geologiske tidsalderen Perm og ble dannet for ca 270 mill. år siden. Larvikitt er den dominerende bergarten, men det er også innslag av syenitt, smale ganger av diabas, og i et område nord i kommunen er det rombeporfyr. Rombeporfyr hører sammen med larvikitt til monzonittene, hvor rombeporfyr er dagbergart og larvikitt dypbergart. Disse to bergartene er kjemisk sett nokså like, men utseendet kan være svært forskjellig.
Larvikitten finnes i en rekke fargevarianter. På Nøtterøy skifter fargene fra nesten helt svart over i grått, grågrønt til forskjellige rødtoner, og på Bolærne er fargen brunrød og noen steder nesten fiolett.
Hvorfor så mange steinbrudd på Nøtterøy?
En forklaring må det ha vært, men den er vanskelig å finne. I ei lita tynn bok skrevet av A.C. Brøgger og J.H.L. Vogt finnes nok noe av svaret. Her finnes et kapittel hvor det står skrevet om hvilke krav en må stille for å få et drivverdig steinbrudd innen ”den finere stenindustri” som det den gang het.
- Steinen måtte ha vakker farge, og den måtte ha tilstrekkelig hardhet slik at den fikk en vakker polert overflate.
- Videre måtte steinen være lik tvers igjennom uten stygge flekker eller striper. Det var vanskelig, selv for et øvet øye å se om det var småsprekker eller striper i steinen. Mange ganger kom disse fram først når steinen var slepet. Da var mye arbeide gjort til liten nytte.
- Steinen måtte dessuten kunne leveres i tilstrekkelig store blokker og til så lave kostnader som mulig. En forutsetning for prisbillighet, som det het den gangen, sar at fjellet måtte være fordelaktig benket, det vil si det måtte være horisontale sprekker i fjellet. Sprekkene måtte ligge med en passelig avstand som var mellom 0.50 til 3.00 meter. Denne benkingen var viktig for å slippe å bore fjellet horisontalt, eller bore på svallen som steinarbeiderne kalte det.
- Fjellet mellom benkene måtte være fritt for sprekker. På Nøtterøy er det begrenset størrelse på de hele flatene. Antagelig var det derfor det ikke lønte seg å legge om til mekanisert drift i bruddene. Når en sammenligner med Larvikdistriktet, ser en helt andre dimensjoner på bruddene der.
- Fjellet måtte ha gode kløvingsretninger, det vil si den retningen hvor fjellet lot seg lettest dele. Når blokka skulle sprenges ut, bora de etter kløven for å få siden på steinblokka så slett som mulig. På Nøtterøy går kløven nesten rett nord-syd. Antagelig forklarer dette hvorfor de fleste bruddene har bruddveggene enten mot øst eller vest. Det er svært få unntak her.
- Videre var det av stor betydning for en lønnsom drift at bruddene lå lettvint til for transport, gjerne nær en havn eller annen god kommunikasjon. De tidligste bruddene på Nøtterøy lå ved vannet. Dette gjelder bruddene på Bolærne, Hvaløy, Ramberg, Ramdal, Knarberg og Årøsund.
Et par viktige forutsetninger som ikke nevnes i overnevnte bok var selvsagt også at det var et marked som ville kjøpe steinen. På kirkegårdene hadde det fram til slutten av attenhundretallet vært gravstøtter eller kors i smijern eller hoggen marmor. Etter hvert ble det mer vanlig å bruke både gravrammer og gravstøtter i hoggen «granit” som det den gang het, og her var steinen fra Nøtterøy svært ettertraktet. Hvitmalte trekors ble vanligvis brukt av folk som ikke hadde så god råd.
Det var helt nødvendig med dyktige håndverkere som kunne utføre de forskjellige arbeidsoperasjonene, fra å det ta ut steinblokka fra fjellet og fram til det ferdige foredlede produkt. Seint på 1800-tallet fantes det få nordmenn som kunne arbeide i stein, så derfor ble arbeidskraft importert fra Sverige. De fleste kom fra Båhuslen, og noen var etterkommere av svenske steinarbeidere som hadde hatt en generasjons opphold i steinbruddene ved Iddefjorden.
Steinbrudd på Nøtterøy allerede i middelalderen?
Stein har sannsynligvis vært brukt som byggemateriale så lenge folk har bygd hus. Dessuten har stein særlig vært benyttet til kirkebygninger. Rolf Sørensen og Jan Brendalsmo skriver en interessant artikkel om bruk av kvaderstein i middelalderkirkene i Vestfold og Østfold. De hevder at det ble tatt ut stein til kirkebygg i Tønsbergdistriktet i middelalderen. Dette begrunnes med at det i middelalderkirker i Tønsberg og Rygge er det funnet murer som består av blant annet tønsbergitt. Denne steinen finnes bare på Vear, nordre del av Nøtterøy, Husøy og Bolærne.
Første kommersielle brudd på Bolærne rundt 1820?
Antagelig lå det første kommersielt drevne brudd i Nøtterøy kommune på Bolærne. Flere kilder sier at steinen til murene på Slottet i Oslo ble tatt ut på Bolærne. Når vi vet at byggingen av Slottet startet i 1820-årene, kan vi regne med at det var steinbrudd i drift på Bolærne fra denne tida. Jeg har registrert ni brudd på Vestre Bolæren, ett brudd på Jenseskjær i sundet mellom Vestre og Mellom Bolæren. Dessuten er det registrert fire brudd på Mellom Bolæren, tre ved Kongshavn og ett på Knappen.
I oversikten over Jarlsberg og Larviks amts økonomiske utvikling 1814-1914, står det i innledningssetningen til kapittelet om steinbrudd: «Til noen egentlig industri hadde brytning og bearbeidelse av stein ikke utviklet seg før i 2den halvpart av det 19de århundrede». Så seint som i 1860 skriver amtet: «Mineraler, der ikke kunne henregnes til Metaller, afgive ingen Indtægt i Amtdistrictet.»
Amtmannsberetningen i 1870 forteller at det på Bolærne finnes en vakker gråfiolett granittart som er lett å bryte og tilhugge. ”En del blir brukt til kjellermurer, trapper osv, men den fortjener å bli brukt mer”, sies det i amtmannsberetningen. I 1875 står det at det blir arbeidet på Vestre Bolæren og at 5-6 mann i 4-5 måneder har brutt og tilhugget en del sokkelstein, trappestein, gravmonumenter osv.
Det første bruddet på Smidsrød
I amtmannens 5 årsberetning fra 1881-1885 står det: «Paa Garden Smidsrød paa Nøterø, har det siden 1878 har været brutt en del Granitt. Arbeidet har været i drift omtrent hele Året gjennom og beskjeftiget 3 á 4 mann. Produktet har vesentlig været Bygningssten, der fornemmelig har vært levert til Tønsberg”. Det som er skrevet her, forteller at de eldste kommersielt drevne brudd på Nøtterøy, når man ser bort i fra ”øyane”, var på gården Smidsrød. Bruddene som nevnes er I. Hansens brudd og Eriksens steinbrudd som begge lå på Smidsrød. Det står ikke hvilken av Smidsrødgårdene bruddene lå på, men like på nordsida av gården til Leif Tore Bjertnes ligger et gammelt brudd. Smidsrød hadde mye av utmarka og skogen sin i området som i dag er Gamleveien, Fjellveien, Øvre Fjellvei, Furusetveien, Vestfjordveien og Vestskogen, Kolberg og Knausveien. I Furusetveien er det også registrert et brudd. For øvrig finner jeg i Sigurd Unnebergs Nøtterøy-bok at Østre Smidsrøds skog grenser i nord mot Teieskogen. Derfor regner jeg med at flere brudd kan ha ligget i de bebygde områdene, og i dag vanskelig lar seg finne.
Steinbrudd på Teie fra ca 1885
I «Norges Land og folk Topografisk statistisk beskrivelse over Jarlsberg og Larvik amt, tredje del”, gitt ut i Kristiania 1915, finner jeg at det har vært.”brudd på Ramberg og Teigeskogen. Dette siste brudd er meget stort og har været i drift i antagelig 30 år». Ut i fra dette slutter jeg at det var drift i bruddene i Teieskogen fra ca 1885.
Lorentz Berg skriver i Nøtterøboka: «I Teieskogen er det en hel del større og mindre brudd hvor det brytes rød syenitt». I grunnbokspapirer fra Teie datert 4. juli 1897 og tinglyst 16. mars 1899, har jeg funnet opplysninger som viser at det er tinglyst «…leiekontrakt hvorved Fr. Sundby giver ingeniør Gjerdrum eneret til at drive stenhuggeri i denne eiendoms udmark – Kikudåsen undtaget – mot årlig avgift mindst 200 kr eller kr 100 pr m3 sten.”
På min vandring i Teieskogen har jeg funnet åtte steinbrudd. Sannsynligvis har det vært mange flere. Tønsberg Mekaniske Stenindustri tok ut stein i Teieskogen, men fra hvilke brudd vet jeg ikke. De fleste bruddene, bortsett fra et ved Teiebanen, er fullstendig rensket, både for skrotstein, steinblokker og annet materiale.
Berggrunnen rundt Teie består stort sett av Tønsbergitt, som er en overflatebergart. Den går bare noen meter ned i fjellet, da går den over til vanlig grå larvikitt. Dette medfører at de fleste bruddene på Teie er ganske grunne. Noen går knapt en meter ned i berget og ser bare ut som det er tatt små steinprøver. Jeg tenker da på alle uttakene som ligger sørøst for den østre Teiedammen. Det er godt mulig at dette bare er prøveuttak, men det kan også være uttak til for eksempel grunnmurer. Jeg har ikke registrert alle disse, blant annet fordi jeg ikke vet om det har vært kommersielle brudd. Allikevel er det brudd av noe størrelse her. På det som blir kalt ”Kirketomta”, kommunens eiendom sør før Grindstuveien, ligger det tre brudd, to av dem er av betydelig størrelse. Et annet stort brudd er ”Steinhoggeren” som ligger østvendt på vestsida av Bekkeveien like etter innkjøringa fra Grindstuveien. To andre store brudd finnes også her, et nord for gymsalen på Teigar ungdomsskole, og et ligger i skauen 50 meter sydøst for den østligste Teiedammen, og nord for Damveien. Ellers har jeg gått litt rundt og sett meg om i boligfeltene rundt Fjellveien, Damveien, Vestfjordveien og mange av veiene sør for Teieskogen. Det er mange steder her det kan se ut som det har vært tidligere brudd.
Steinbrudd på Ramdal
Det ligger atskillige brudd langs sjøkanten både vest for Rambergåsen og lenger nord. Til sammen har jeg funnet tretten brudd på gårdsnummer 129, Ramdal med forskjellige bruksnummer. Jeg ser ikke bort i fra at en del av uttakene kan ha vært samme brudd. En del av bruddene er vanskelig tilgjengelige, og det er ikke ufarlig å bevege seg rundt i terrenget. Som eksempel nevnes at et av bruddene har et stup ned til sjøen på omtrent 15-20 meter.
Flere av bruddene har et meget alderdommelig preg. De som ligger nede ved sjøen, er tomme for skrotstein, men to av bruddene som ligger oppe i åsen mot Vestfjorden, inneholder mye skrotstein, og måten steinen er tatt ut på, viser at her ble det tatt ut stein tidlig. I et av bruddene finnes et trekantet borehull, noe som er svært uvanlig. Jeg er blitt fortalt at hvis man ikke snudde boret riktig, kunne borehullet bli trekanta.
I det nordre bruddet ned mot Vestfjorden er det bygd opp ei lita brygge. Brygga er sannsynlig laget for å lesse på stein. Om steinen ble fraktet herfra med båt, eller om det var pålessingsrampe for kjøring med hest og slede, er usikkert, men jeg vet at mye av steinen ble fraktet ut på vinteren da det var is på byfjorden. Hans Grønvoll, som i en lang periode var daglig leder ved Tønsberg Mekaniske Stenindustri, fortalte at steinen også ble heist ned ved hjelp av kraner i bruddene på Ramdal. Denne steinen ble lastet på sleder trukket av hester og fraktet inn til bedriften på Stensarmen.
Steinbrudd på Roppestad, Oterbekk, i Knarberg og Årøsund
På disse stedene er det også tinglyst rett til uttak, i de fleste tilfellene i 1895-96. Både Sigurd Unneberg og Lorentz Berg skriver i sine bygdebøker at det har vært tatt ut stein på Roppestad og Oterbekk samt i Knarberg. I Unneberg står at det har vært tinglyst rett til uttak av stein på gården Petterød, Roppestad, Vestre og Østre Oterbekk.
På gården Roppestad har jeg registrert tre brudd, hvorav det ene ligger i Årøsund. Videre er det registrert seks brudd på Vestre Oterbekk, to på Østre Oterbekk og fire i Knarberg.
Steinbrudd etter 1900
I Amtmannsberetningen fra 1905-1910, står det at datidene ble bedre i løpet av årene 1905-10, ble det også oppsving i steinindustrien. Ved utgangen av 1910 var det nitten brudd i amtet. De hadde en samlet arbeidsstyrke på 200 mann. Verdien av den tilvirkede stein var ca en kvart million kroner Nøtterøy nevnes ikke i denne beretningen, men at det ble tatt ut stein i denne perioden, er sikkert fordi Tønsberg Mekaniske Stenindustri som ble anlagt i 1898, fikk mye av råvarene sine fra Nøtterøy. På begynnelsen av vårt århundre var det sannsynlig steinbrudd i drift på Ramdal og Ramberg, i Teieskogen, Knarberg, Oterbekk, Roppestad, Årøsund og Brevik.
I mellomkrigstida var Nøtterøy-steinen svært populær, og det ble satt i gang brudd på Engås, Tjærgrav, Kjønnerød, Strengsdal, Grindvad, Buerteigen, Vallers, Vetan, Haukemyr og Brevik. Et av de siste som kom i gang var Høgås, som etter hvert ble pukkverk.
I Strengsdalsområdet har larvikitten en ganske spesiell farge. Vibeke Eeg- Henriksen fortalte meg at gulvet i Vestibyllen på Norsk Geologisk Granskning i Oslo er dekket med steinfliser fra hele Norge. Her finnes også stein fra Strengsdal kalt «Strengsdalsitt». Nemlig! Dessuten må kløven i fjellet må ha vært meget bra her. Det ser faktisk ut som om steinen er skåret ut med kniv mange steder. Den «grønne” larvikitten som er av meget god kvalitet går som ei stripe i sørøst – nordvest retning fra Høgås over Kjønnerød, Tjærgrav, Strengsdal, Buerteigen, Vetan og Brevik og var svært ettertraktet. På alle de foran nevnte steder ble det ett eller flere brudd, minst 25. Mange av dem ble satt i drift på 1920-30 tallet og var i drift til 1950-tallet.
Steinhogger Henning Karlsen fra Kroken (Krokgrinden) var en av de første som begynte steinbrudd her, og hans første brudd ble startet i Kroken like ved der han bodde i 1922. Etter hvert satte han i gang flere brudd både i Grindvad, Vetan, Brevik og Høgås, og han var nok en av dem som jobbet lengst i fjellet.
Bruddene i Strengsdal, Buerteigen og Vetan er de største registrerte bruddene. Her ute kan man ta en rundtur og se nesten alle stadier i steinbearbeidingsprosessen fra et borehull til en nesten ferdig tilhugget stein. Særlig bruddene i Buerteigen som ble drevet av Tønsberg Mekaniske Stenindustri, er imponerende.
Vetan er Nøtterøys høyeste ås, og den inneholder to store steinbrudd, begge på østsida. Disse bruddene samt en del andre brudd ytterst på øya inneholder mange elementer som viser prosessen i forbindelse med uttak av stein, fra borehull til nesten ferdig tilhugget blokk. Her finnes spor etter boring med rimmer, en utsprengt blokk som ikke er bearbeidet, mange store steinblokker, og blokker som har sprukket skjevt. I det først nevnte av bruddene i Vetan, rett sør for veien som fører opp og inn til bruddet, finnes en haug som tydelig viser at steinen er hugget i bruddet.
Fra fjell til ferdig produkt
Steinbruddene på Nøtterøy var forholdsvis små. Ofte arbeidet det 2-3 mann i bruddene. Men noen brudd skapte arbeidsplass til flere. Man vet at Strengsdals Stenhuggeri A/S hadde 22 mann i arbeid i 1920-årene. I tillegg til de som arbeidet direkte i bruddet, var det folk som fikk jobb med kjøring av steinblokker. De største bruddene på Nøtterøy ligger langs Buerteigveien og ved Vetan. Disse bruddene er lett å få øye på. Skrotsteinshaugene ligger lett synlig fra veien. Inn til disse bruddene er det fine steinsatte veier.
For meg ser det ut til å ha vært tre typer brudd på Nøtterøy. Jeg velger å kalle dem:
- Fulldrevet brudd, hvor steinen ble sprengt ut, og videreforedlet fram til ferdig produkt i bruddet, sliping og polering. unntatt. I disse bruddene kan man finne hauger av avslått stein som viser at steinen er ferdig hoggen i bruddet.
- Steinbrudd, hvor steinen ble tatt ut, delt opp i passende blokker og grovhogget. Deretter ble blokkene fraktet til videreforedling ved et steinhoggeri som regel i Tønsberg.
- Pukkverk. Disse er ikke med i min registrering.
Uttak av stein
I perioden hvor det var steinbrudd på Nøtterøy, ser det ut til å ha vært brukt forskjellige metoder til å ta ut steinen, men bruddene på Nøtterøy var lite mekaniserte. Før 1895/96 måtte man bore mange hull for å få ut ei blokk, eller det mest vanlige, var antagelig å ta ut steinblokker ved hjelp av kiler. Man boret da mange små hull ned i fjellet med ca 10-15 cm avstand. I disse hullene ble det plassert jernkiler og noe man kalte blekker. Deretter måtte steinarbeideren slå forsiktig på jernkilene etter en fast rekkefølge slik at kilene og blekkene til slutt delte blokka. Størrelsen på blokka ble da svært begrenset. I flere brudd, blant annet på Bolærne, Ramdal og Kjønnerød er blokkene tatt ut ved hjelp av kiler, uten sprengning. God kløv i fjellet måtte være en forutsetning for å ta ut stein på denne måten. Etter 1895/96 ble det mulig å bore bare ett hull når en skulle ta ut ei steinblokk. Årsaken til dette var at det ble tatt i bruk et redskap som ble kalt for rimmer, og det var revolusjonerende for steinindustrien. Rimmeren var et slags bor hvor eggen var hvesset på en spesiell måte. Den ble slått ned i borehullet etter at hullet var ferdig boret, med eggen pekende i den retningen man ønsket at steinen skulle sprekke. Til selve sprengningen brukte steinarbeiderne krutt. Rimmeren lagde et spor i hullet, som fremdeles kan sees i de halve borehullene som noen steder står igjen i fjellveggen.
Mest vanlig var handboring hvor 2-3 mann gjorde jobben. Én satt og snudde boret. De to andre slo vekselvis på boret med hver sin slegge eller feisel. Det trengtes krefter for å slå på boret, men det var også meget tungt å snu boret, fordi noen av dem var flere meter lange. Det var også viktig å lage hullet like dypt som høyden på blokka skulle være. Dette var fordi den ikke skulle gå skjevt i bunnen.
Da boringen var ferdig, ble hullet tørket og i mange tilfelle fylt med svartkrutt, avispapir og sand. Her var nok metodene noe forskjellige. Svartkruttet måtte ikke bli vått. Derfor ble det oppbevart i ei kiste, og det ble også lunta. Det var viktig å legge en passende mengde krutt i, hvor mye visste steinarbeiderne av erfaring, men det hendte at de måtte skyte flere ganger. Dynamitt ble ikke brukt. Den sprengte fjellet i stykker. Hvis blokka ikke ble løftet fram slik at det gikk an å arbeide med den, måtte en sprenge en salve til.
Nye metoder
En mer moderne metode var boring av hull ved hjelp av kompressor. Denne har jeg funnet brukt bare ved Tønsberg Stenindustris brudd i Buerteigen og i et av Vetanbruddene. Her finnes det flere borehull ved siden av hverandre, i den retningen en ville steinen skulle gå. Når kompressoren ble brukt, trengte en ikke bruke rimmer lenger. Ellers ble det brukt krutt til sprengningen også her, for at ikke fjellet skulle gå i stykker.
Etter at blokka var sprengt, skulle blokka deles opp, kiles. Kilinga kunne være både horisontal og vertikal, og blokka ble mindre etter hvert. Det var basen som bestemte hva en skulle få ut av den enkelte stein, og han tegna opp hvor steinen skulle klyves. Det var mye annet arbeid i bruddet utenom kiling for eksempel å lempe blokker og skrotstein. En annen jobb var spetting. Det var for eksempel å løsne blokkene fra hverandre etter kilinga, eller å bruke spettet til å lempe stein med.
Frakting av stein
Steinen ble fraktet på forskjellige måter. Fra de tidligste bruddene på Bolærne og Hvaløy ble steinen fraktet med båt eller med hest og slede vinterstid når dette var mulig. Hest og vogn ble brukt til frakt på land. En forutsetning var at det fantes en framkommelig vei. Som regel var dette tilfelle, for inn til de fleste bruddene er det laget fine steinsatte veier. Bare disse veiene er et kulturminne som er vel verd å ta vare på.
Anders Kjønnerød var en av dem som kjørte stein fra Kjønnerød og Buertein og inn til tomta til Tønsberg Mekaniske Stenindustri i Tønsberg. Sønnen Arvid Kjønnerød fortalte at faren kjørte et lass om dagen og sa dette om frakten av stein: «Kjøringa foregikk vanligvis på denne måten: Om ettermiddagen var far borte i Buertein og lessa på ei steinblokk, deretter kjørte han steinen hjem til Kjønnerød. Her satte han fra seg lasset, og spente fra hesten. Neste dag kjørte han lasset inn til Tønsberg, leverte det der, og kjørte tilbake til Buertein hvor han lasta på ny stein, og kjørte denne hjem til Kjønnerød. Slik var den vanlige kjøringa.”
Fra bruddene som lå nærmere foredlingsstedet, kunne det selvsagt kjøres flere lass om dagen. Etter hvert ble det vanlig å frakte steinen med lastebil, og en av de som fraktet stein med lastebil var John Karlsen, sønn av steinhogger Henning Karlsen. Han begynte å frakte stein i 1938 da han kjøpte seg lastebil. John Karlsen sa dette om sin kjøring: ”Fra Skuta, et av steinbruddene i Grindva/Strengsdal, ble det kjørt skrotstein til moloen i Åsgårdstrand. Moloen blei bygd i 1938/39, og jeg fikk 10 kr lasset for kjøringa. Jeg rakk 3-4 lass om dagen, og det var flott kjøring. Jeg tjente gode penger da. Jeg husker det blei lessa på med planker og spett og det var tungt arbeid, og det var de som jobba i bruddet som gjorde dette.”
Steinhoggerier
Nøtterøy Stenhuggeri ble startet i 1927 av Bernhard Bäckman. ”Som spesialitet utføres gravmonumenter i alle kjente steinsorter”, står det i Det Norske Næringsliv som ble utgitt på slutten av 1940-tallet. Bernhard Bäckman hadde også steinbrudd i Strengsdal. I begynnelsen lå Nøtterøy Stenhuggeri litt nedenfor der det ligger i dag. Det er fremdeles i drift og drives i dag av et av Bernhard Bäckmanns barnebarn.
Strengsdals Stenhuggeri A/S lå nord for Strengsdal Torv på vestsida av veien ved toppen av Hovabakken. Gullik Jensen drev dette steinhoggeriet, og fra dette bruddet ble det levert stein til sokkelen til Olav Trygvason-støtten i Trondheim. Videre ble også all stein til Tinghaugs nybygg levert fra dette bruddet. Dette steinhoggeriet var i drift før 1920.
Det var et steinhoggeri og sliperi til i Strengsdal. Sannsynlig ble dette drevet av Jens Beckmann som også hadde steinhoggeri i Tønsberg. Jarle Askim, en av Jens Beckmanns etterkommere, har fortalt at stein til Olavsstøtten i Trondheim også ble levert fra dette bruddet.
Olaf Johansen fra Tønsberg drev dette steinhoggeriet seinere. Her foregikk både hogging, sliping og polering av stein. Når det startet vet jeg ikke, men det ble avviklet på begynnelsen av 1950-tallet. Dette lå på eiendommen ved siden av Strengsdals Stenhuggeri A/S.
Steinhoggere og steinhogging
Steinhoggerne var fagarbeiderne. Erling Karlsen var steinhogger og hadde tilknytning til Tønsberg Mekaniske Stenindustri og arbeidet med Nøtterøy-stein. Samme Karlsen har hugget førstereisgutten som står ved Kanalbrua i Tønsberg. Det var Carl E. Paulsen som laget gipsmodellen til statuen, men Karlsen som hogg statuen av ei 8 tonns hvit granittblokk. Karlsen fortalte at det ar hovedsakelig gravsteiner som ble hogd på Tønsberg Stenindustri, og de ble ofte laget av Nøtterøy-stein. Emnene var store, og det var en masse arbeide på dem for å lage en gravstein. Det hendte blokkene var 20 — 25 cm i utgangspunktet. Steinhoggerne måtte planhogge begge sidene til en tykkelse på 15 cm. Redskapen som ble brukt var lenge hammer og meisel, og hoggerne sto ute og arbeidet. ”Vi brukte ikke vater vi som hogg, vi hogg etter skiver og retta inn på vår måte”, fortalte Karlsen som også betegnet det som veldig tungvint, men slik var det vel i alle brudd den gangen. ”De hadde ikke fått så mye maskiner og greier, sammenlignet med i dag. Nå tar man bare store blokker og kjører dem inn i sager og sager opp. Det er jo mye mer lettvint”.
Hvis en blokk skulle slipes eller poleres, var det store krav til hogginga. Sida som skulle slipes måtte være helt plan, ujevnheter på mer 3 – 4 mm kunne ikke aksepteres. Karlsen fortalte: ”Han som slipte måtte legge det opp helt i vater. Å få steinrusk inn i slipinga var sliperne redd for, for da ble det riper. Sammenlignet med i dag tok det svært lang tid å slipe en stein. Det skulle godt gjøres å slipe en om dagen. I dag kan man få saga flater, det finnes mye bedre slipeknotter, og en stein kan slipes på et par timer.”
Kvinnelig skrifthogger
Når sliperne var ferdige med sliping og polering, skulle det ofte graveres et navn inn på steinen. Til gravering brukte skrifthoggeren meisel og liten hammer. Skrifthoggeren var håndverkeren som hogg ut navnene på gravstøttene. Ei som har drevet med å hogge skrift er Margareth Sundby fra Fugleveien. Hun begynte å arbeide hos sin far Bernhard Bäckmann på Nøtterø Stenhuggeri i 1939 og fikk opplæring av faren. Den gang syntes hun det var det litt flaut å arbeide i steinindustrien, men seinere fikk hun nok et litt annet syn på saken. Da jeg var hjemme hos henne og intervjuet henne, fortalte hun om det uvanlige arbeidet hun hadde hatt fra 1939 til 1946. ”Jeg valgte selv å begynne hos far. Her lærte jeg å bruke hammer og meisel og å tegne. Jeg tegnet mønster som skulle være på steinen. Mønsteret tegna vi på et papir, deretter klistra vi papiret på steinen. Siden hogg vi ut gjennom papiret med hammer og meisel. Jeg kunne nok greie å hogge et navn om dagen, men det kom jo litt an på hvor lange navna var og størrelsen på bokstavene som skulle hogges. Det var svært viktig at meiselen var skarp. Det var far som slipa meislene, og vi hadde smie i steinhoggeriet. Etterpå forgylte vi bokstavene. Dette kalte vi å gulle. Vi hadde også en annen type skrift, polert skrift. Den gjorde vi på den måten at flata ble slipt først, og deretter hogg vi rundt bokstavene, slik at bokstaven kommer fram opphøyde og blankpolerte. Noen ganger ble det mye hogging for å lage disse bokstavene, for de måtte oftest slipe hele sida.”
Smedens arbeide i steinbruddet
”Smeden hadde som en av oppgavene å hvesse bor. Å hvesse bor kan vel enklest forklares med å gjøre det skarpt. Kilebor kunne brukes til 5 – 8 hull før det måtte hvesses. Det var ikke hardmetall i disse, så derfor måtte de hvesses ofte. For å bearbeide bora måtte de varmes opp ved hjelp av smikull, og det ble gjort i essa. Det var viktig at eggen også ble herda, ikke bare hvessa. Herdinga foregikk på den måten at smeden dyppa det varme boret ned i vann, og som beholder for vannet brukte smeden ofte ei bøtte. Da fresa og røyk det av vannet”, fortalte Karl Oscar Johannesen. Videre sier han: ”Men mange ganger gikk det gæli med herdinga. Bora blei noen ganger for harde, og de måtte inn i varmen igjen. Noen ganger blei de for bløte og det var like gæli. Da klina dem seg som vi sa. Da kunne vi ikke bore med dem. Forresten hendte det at smeden lagde nye bor, og de blei laga ut av borstenger. Borstenger var jernstenger som var spesiallaga til å smi bor av. De fantes i forskjellige tykkelser. Alt måtte lagas, men jeg er ikke sikker på om det blei laga slegger. Smeden måtte også skjøte kjettinger. På Steinindustrien i Tønsberg var det permanent smed.”
Bruken av Nøtterøy-stein
Nøtterøy-steinen ble brukt lokalt mest til gravrammer og monumenter. Rundt 1900 tallet ble det moderne med gravrammer av hoggen stein. Samtidig ble det moderne med gravmonumenter i hoggen, slepet og polert utførelse, og fargen og utseendet på Nøtterøy-steinen ble meget populær. På Nøtterøy kirkegård finnes svært mange gravmonumenter i Nøtterøy-stein. Noen gravrammer finnes fremdeles, men de fleste er fjernet. De flotteste steinarbeidene finnes nok på den gamle delen av kirkegården.
Lokal stein er for øvrig også levert til kommunehuset på Tinghaug. Det var Strengsdals Stenhuggeri A/S som leverte all hoggen stein til Nøtterøy kommunes nybygg. i 1922. Gullik Jensen som drev dette firmaet, sendte den 21. januar 1922 et anbud på levering av stein til ”Nøtterø Nye Kommunebygning”. Anbudet innbefattet levering av trapper, vanger, urner, postament og dekkstein etc. Nøtterøy kommune aksepterte anbudet.
I mellomkrigstida ble det svært populært å bruke hoggen stein til grunnmurer. Det er mange hus på Nøtterøy som har grunnmurer i hoggen Nøtterøystein. Dessuten finnes det mange fine trapper, for ikke å forglemme portstolper i hoggen stein på Nøtterøy. Bruksområdene var mange, og Nøtterøysteinen ble også benyttet til kantstein, gatestein, fasader på forretningsbygg, Sokler til statuer, skulpturer og peishyller.
Da Tinghaug skulle ombygges i 1954, var det steinhogger Henning Karlsen som leverte steinen som ble brukt, også den gangen ble det brukt stein fra ytre Nøtterøy.
Nøtterøy-steinen ble ikke bare brukt lokalt. W. C. Brogger skriver i 1894: «Violetrød augenitsyenit fra Bollærne er adskillig anvendt, f.eks til fæstningsverker ved Horten, Slottets grundmur og Kristianias nye logebygning”.
I Tønsbergs Blad 22.01 1921, kan en lese denne overskriften: ”Olav Trygvessøn-statuen ferdig, Skandinaviens største monument. — Fundament og sokkel, som er utført ved Strengsdals stenhuggeri, veier 85 tons”.
Steinhogger Erling Karlsen fortalte om bruken av Nøtterøysteinen. ”Nøtterøysten var vel
dig populær. I det første jeg kom til Tønsberg som unggutt, var det jo nesten ikke annet enn Nøtterøysten vi lagde monumenter i. Jeg kom til Tønsberg i 1937, jeg var ikke gamle gutten. Jeg vet at til og med borti Østfold leverte Tønsberg Stenindustri monumenter i Nøtterøsten. Han var pen, han var veldig pen”.
Eksport av Nøtterøy-steinen
I Tønsbergs Blad 12. november 1901 står denne artikkelen: ”Tønsberg syenit” og Norsk Stenhuggerarbeide til Berlin. Et interessant Stenhuggerarbeide er for tiden under utførelse ved ingeniør Erik Gudes Stenhuggeri i Maridalsveien. Det er en kolossal Rolands-statue bestemt for Berlin, hvor den skal oppstilles på Kemperplatz for den ene ende av den såkalte Siegesalle. Alt bliver utført i norske stenarter, og arbeidet er overdraget ingeniør Gude.” Morgenbladet skriver dessuten: ”Trappetrinnene udføres i mørkegrøn Tønsberg syenit, sten fra Ramberg”.
Hans Grønvoll som i en tid var leder ved Tønsberg Mekaniske Stenindustri, fortalte også om eksporten av Nøtterøy-steinen: ”Den svartgrønne steinen på ytre Nøtterøy, den var i grunnen populær. Før Hitler begynte krig, ble den eksportert en del til Tyskland, og den var så populær der nede at det var en egen akkordtariff for Nøtterøystein”.
I dag kan man utnytte stein på nye måter og på nye områder. Nye teknikker muliggjør nye bruksområder. Moderne sager kan dele steinen i 20 mm tynne plater som blir polert. Deretter brukes de for eksempel til fasadestein og gulvfliser. Et forholdsvis nytt område er kjøkkenbenker. Stein er dyrt, men ettertraktet. Fra bruddene ved Grinvad har man i disse dager begynt å kjøre vekk stor steinblokker.
Slutttord
For ca 50 år siden ble de siste steinbruddene på Nøtterøy forlatt, og et håndverk som vel kan anses som et av verdens eldste, er i dag i ferd med å gå i glemmeboka. Med denne artikkelen håper jeg å ha trukket fram i lyset et yrke, et håndverk, som fortjener en mer framtredende plass enn det hittil har hatt… Jeg nærer en dyp beundring for mennene og kvinnen som var i stand til å forme steinen her på øya som om den var smør.
Når man tar i betraktning Brøggers nedtegnelser om forutsetningen for drift av steinbrudd, var det store krav som ble stilt. Etter hvert som det ble mulig å drive ut større steinblokker ved hjelp av bedre maskiner ble driften på Nøtterøy lite lønnsom. På Nøtterøy var det ikke mulig å ta ut store blokker. Åsene var nok for små og de hele fjellpartiene likeså. Som steinhogger Erling Karlsen sa: ”Det ble for smått.” Kanskje vi burde være glade for det.
Kilder:
Arbeiderbevegelsens Arkiv I Vestfold: Stenhuggernes Fagforening Tønsberg, Møteprotokoller 1906– 1966.
Lorens Berg: En bygdebok… Nøtterøy kommune 1922 Bohusläns samhãlls- och nãringsliv nr 2. Stenindustrin utgitt av Bohusläns museum, etnologiska.institutionen vid Gõteborgs Universitet och Landstinget I Gõteborgs og Bohus län. Bohus Tryck.
Jan Brendalsmo og Rolf Sørensen: Kvader i sentrum. En geologisk undersøkelse av enkelte steinkirker i Vestfold .
A.C Brøgger og J.H.L. Vogt: Nyttige mineraler og malmforekomster i Norge 1894.
Kjartan Dale, Avisregistreringsprosjekt over Tønsbergs Blad og Vestfold Arbeiderblad. En database som finnes på Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek.
Grethe Horn: Nøtterøysteinbrudd 2000. Ikke publisert.
Astri Jahnsen: steinarbeid og steinarbeidere i Tjølling Kommune.
Jarlsberg og Larvik Amt «Beretninger om den økonomiske tilstand i Jarlsberg og Larviks amt.» 1865– 1900.
Oscar Albert Johnsen: Tønsbergs Historie bind 2.
Sven Johansson: Bergets fria söner, Om stenarbeterna i Bjärlöv och deras bygd. Tollarps Tryckeri 1994
Norges land og folk. Topografisk beskrivelse over Jarlsberg og Larvik amt, tredje del Kristiania 1915 Aschehoug.
Christoffer Oftedahl: Norges geologi – En utsikt over Norges regionalgeologi.
Nøtterøy kommune herredsstyreprotokoller
Sigurd Unneberg: Nøtterøy Gårds og slektshistorie bind 1 og 2. 1971
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene. 1986
Muntlige kilder: Hans Grønvoll, arkivar Arthur Løgavlen, Arvid Kjønnerød, Else Halvorsen, Else Idland, Finn Håkedal, Helge Høyer, Helge Paulsen, Jacob Paulsen, faren min, John Karlsen, Magnus Mathisen, Margareth Sundby, steinarbeider Karl Oscar Johannessen, steinhogger Birger Johansen, steinhogger Erling Karlsen, Tore Paulsen, Vibeke Eeg-Henriksen, Åse Jørgensen
Legg inn en kommentar