Veier og stier på Nøtterøys nordvest-side
Nøtterøy har i dag tre hovedveier. Før 1960 hadde vi de to riksveiene, RV 308 Kirkeveien og RV 309 Smidrødveien. Fra 1961 fikk vi en tredje hovedvei, fylkesvei 428, som går på kommunens vestside. Til forskjell fra Kirkeveien er den delt opp i fem veinavn: Kaldnesgaten – Ramdalveien – Munkerekkveien – Amundrødveien – Hellaveien. Statens Vegvesen vedtok i 2010 en reform slik at de tre – samt 10 andre ble fylkesveier. I Njotarøy 2003 er det skrevet om Smidsrødveien, og nå skal vi følge historien om den nevnte FV 428 som har fått enorm betydning, særlig for de mange som er bosatt i området.
– Tekst: Norvald Fuglestrand, foto: Norvald Fuglestrand og Tom Brodin – Njotarøy 2017
Men før vi går nærmere inn på dette, kan det være greit å trekke frem litt bygdehistorie. For 200 år siden var det heldigvis rutebåter som gikk langs Nøtterøy-kysten, men gårds- og bygdeveiene var i dårlig forfatning. Den første spesielle norske veilov kom i 1824 og påla amt og kommuner å sørge for å bygge brukbare hovedveier. Men det var først etter 1860 at vår kommune motstrebende gikk i gang med å løse de mest påtrengende veiproblemene.
Kirkeveien, som gikk langsetter øya fra Tønsberg til Sevik, var den viktigste trafikkåren fra Tønsberg til Tjøme. Et trist kapittel var at eieren av Teie hovedgård stengte den gamle veien over Bryggerijordet. Da måtte trafikkanter og hester med tunge lass kjøre den lange omveien fra Kanalbrua og opp den bratte Banebakken mot Gamleveien. En 40 års lang strid førte omsider til at veien over Bryggerijordet ble ekspropriert. Det skjedde i 1872, og det var i første rekke den dyktige reder og ordfører i Nøtterøy, A.B. Bull som fikk æren for det. Men det tok lang tid før veiene fikk brukbar standard.
DR. JESPERSEN VAR OGSÅ ORDFØRER
Dermed flytter vi oss fram til årene omkring første verdenskrig og nyere tid. En sentral person, som her må nevnes, var dr. E.M. Jespersen, som kjøpte Doktorgården i 1904 og fulgte utviklingen av veier og fremkomstmidler. I sin legegjerning skaffet han seg først sykkel og hest, så han kunne sykle og ri på veier og stier. Neste skritt var å skaffe seg trille, og så motorsykkel og personbil.
Men veiene var begredelige, særlig i vårløsningen. Hovedveien inn til byen var full av bunnløs søle, har han fortalt, og flere ganger holdt han på å velte da han kjørte med hest og trille til byen. Den samme dr. Jespersen var også ordfører på Nøtterøy fra 1916 til 1920, og det var nettopp i denne tid at Smidrødveien og veien fra Ramdal til Munkerekka ble bygget. Begge veier ble ferdig i 1919. Men det skulle ta enda 40 år før Amundrødveien ble bygget og vi fikk en sammenhengende veistrekning fra Kaldnes til Hella og Borgheim.
GAMLE KART VISER VEI
I våre bygdebøker står det mye om skipsbygging og annen industri på Teie til Kaldnes og Ramdal. Mye trafikk gikk selvsagt langs sjøen, men et kart fra 1825, som var utarbeidet av løytnant Holmboe, viser at det må ha vært stier og veier flere steder også på nordre del av Nøtterøy. Det er også tegnet inn en kjørevei fra Ramberg til Nordre Munkerekka. Etter dette kartet å dømme var det ikke vei fra Teie hovedgård til Kaldnes og Ramdal og heller ikke vei fra Nordre til Søndre Munkerekka. Her var det tydeligvis et ubebodd skogsområde.
FAGERHEIM
Det var mye skipsindustri som preget strekningen fra Teie hovedgård til Danholmen midt på 1800-tallet. Navn som Mathias Føyn, Ole Olsen, Svend Foyn og A. B. Bull minner om det. Men omkring 1876, da viktige deler på Nøtterøys nord/øst side ble lagt til Tønsberg, skjedde det store forandringer. Skipsreder og verkseier Anders Berg Bull var blant dem som fikk føling med det. Ved byutvidelsen i 1877 ble «Bulleverven» liggende i Tønsberg, mens Bulls herskapelige bolig på Fagerheim fortsatt hørte til Nøtterøy. A. B. Bull var ordfører i ti år fra 1866 til 1876 og døde i 1877. Fagerheim ble senere overtatt av en annen størrelse i Nøtterøys historie, Jonathan Johnson, som var ordfører fra 1898 til 1916. Han var også opptatt av bygdas veiutbygging.
SVEND FOYN OG RAMDAL
Svend Foyn, som etter byutvidelsen i 1877 flyttet til Nøtterøy og bygde sin herskapsbolig på Ramdal, er mye omtalt i aviser og bøker. I sin artikkel i Vestfoldminne i 1965 skriver Olav Hoff at det herskapelige huset, som Svend Foyn hadde latt oppføre på Ramdal i 1877, forlengst burde ha vært fredet. Heldigvis står huset der fremdeles, men er ikke engang ansett som bevaringsverdig. At Lena og Svend Foyn kjørte med hest og trille til byen, er jo et bevis på at det i hans tid var en brukbar vei fra Ramdal til Stenskanalen. Et kartutsnitt fra 1902 bekrefter det.
MUNKEREKKA
Historien om Nordre og Søndre Munkerekka er ganske spesiell. Som eksempel er gård nr. 6 skilt ut fra Søndre Smidsrød i 1773. Adkomst til området har vært besværlig, og navnet er omdiskutert. Lorens Berg som skriver i sin bygdebok, Nøtterø side 300: «Hvorledes særnavnet Munkerekka kan være opstaat, derom kan ingen nu gi nogen rimelig forklaring. Muligens Olavsklosteret i Tunsberg engang kan ha eid stedet; ifølge Rødeboken eide nemlig klostret 1/2 markebol i en av Smidsrødgårdene. Men klostret eide snesevis av gaarder i Tunsbergs omegn – hvorfor skulle munkenavnet særlig festes til denne avkroken her?». Naturforholdene gjør nemlig at stedet lå temmelig isolert helt til Munkerekkveien ble anlagt ved slutten av første verdenskrig.
MUNKENES KRØTTERVEI
Lektor Olav Hoff (1909-2000) var en aktiv skribent og foredragsholder, og var spesielt opptatt av stedsnavn. I Vestfoldminne 1965 har han en artikkel om Munkerekka som vi her skal sitere et bruddstykke av: «Vi har hørt at fransiskanermunker ved Gråbrødreklosteret holdt kuer og hester på Danholmen. Det er sannsynlig at munkene har hatt fedrift også i skogene langs Vestfjorden og drevet bølingene på en kurekst (fegate) gjennom Ramndalen til Nordre Munkerekka, som bare ligger 2-3 kilometer lenger syd. Stedsnavnforskere tror navnet har sammenheng med verbet reka og altså skulle bety munkenes gangsti eller krøttervei.
Opprinnelig var det bare to bruk her ute, Nordre og Søndre Munkerekka, skilt ved et nokså uveisomt skogstykke. Nordre Munkerekka lå under Teie, og Søndre Munkerekka er skilt ut fra Smidsrødgårdene, der Olavsklosteret eide en part i mellomalderen. Det er ikke usannsynlig at lekbrødrene ved Gråbrødrene har hatt plikt til å skaffe mat til Oslo-bispen, som en tid hadde Teie til sommerbolig, og har drevet fedrift og fiske, kanskje også jordbruk ute ved Vestfjorden». Tradisjonen forteller at også den mektige admiral Jacob Arenfeldt på Ørsnes hadde sommerbolig i Munkerekka.
Johan Albert Hoff (1866 -1941), onkel til Olav Hoff og redaktør og utgiver av avisen «Tunsbergeren» fra 1892 til 1920, var en driftig kar. I skrift og tale gikk han utrettelig inn for at Munkerekka skulle få en bedre forbindelse med omverdenen. J. A. Hoff, som også var stortingsmann og kommunepolitiker, bodde først i Tønsberg før han flyttet til Munkerekka, hvor han bodde fra 1910 til 1920. Det fortelles at han var så ivrig etter å få telefon at han la en egen telefonlinje gjennom skogen fra Tønsberg til sin bolig i det avsidesliggende Munkerekka. Han fikk også satt opp en brygge så fjordbåtene «Luna» og «Vestfjord» kunne legge til sør for Munkholmen. Men først og fremst kjempet han i sin avis for å få vei fra Kaldnes via Munkerekka til Hella. Det lyktes til en viss grad. I 1916 ble veien fra Kaldnes til Munkerekka påbegynt og var ferdig i 1919.
Året 1920 var et begivenhetsrikt år. Folketallet i Nøtterøy var da 6651. Prisene var på topp, og Nøtterøy kunne friste «innvandrere» med ett av landets laveste skattøre. På det tidspunkt kunne kommunen rose seg av å tilby boligtomter ved Smidsrødveien og utover østsiden. Men veiutbygging sto fremdeles på dagsordenen. Et påbud fra fylkets overingeniør om å sette opp en veiplan for de neste 20 år ble tatt til følge. I Tunsbergeren 5. juli 1920 står et referat fra siste herredsstyremøte hvor flere av medlemmene så for seg en lang veiforbindelse helt fra Munkerekka til Hella, Holmen og Glomstein. Lærer Wille var enig i at det måtte komme en vei fra Munkerekka til Hella, men at veien Munkerekka – Kjærnås måtte komme først.
Historien viser at han fikk rett. Vestfjordveien, som tidligere hadde vært en sti eller kjerrevei for bønder fra Tanstad og Smidsrød, som eide skogparseller i Vestskogen og Munkerekka, ble forbedret på midten av 20-årene og gikk helt ned til den bratte brekka i Munkerekka. Ønsket om å bygge vei til Holmen og Glomstein ble ikke realisert, og det er det nok mange turgåere som er glade for.
FJORDGLØTT
Den bratte bakken, som går fra foten av Brekka ned mot Fjordgløtt-bukta, ble av eldre mennesker kalt Håkabakkeogn. Det er hevdet at navnet skriver seg fra at en konge som hette Haakon, var hauglagt der. I Fjordgløtt er det gjort funn som tyder på at det var treskipsbyggeri helt fra vikingtidens dager. I alle fall ble det i 1917 utskilt et areal fra bruksnr. 2 på Tanstad for et nytt treskipsbyggeri, og fra 1931 og noen år fremover var Fjordgløtt Båtbryggeri i drift. Aslakka var ei lita strandstue på neset mellom Munkerekka og Tørkopp, syd for det som nå kalles Skogro badeplass.
MUNKODDEN, ET ATTRAKTIVT BOLIGOMRÅDE
Det var ikke bare båtbyggeriet med et areal på 20 dekar og 400 meter strandlinje som ble utskilt fra to av gårdene på Nedre Tanstad. Det kan vi lese i Unnebergs Gårds- og slektshistorie. For 100 år siden var det rimelige tomtepriser ved den populære Munkoddveien. Kjøpmann Haakon Pedersen kjøpte i 1917 et areal med 4 dekar og 60 meter strandlinje for kr. 1.040 og ligningssjef Kristen Bjønness gav kr. 1.275 for et areal på 5.427 kvadratmeter og med 90 meter strandlinje. Olav Anton Hoff bodde også her, samt flere andre kjente personer.
I Søndre Munkerekka var det også et 28 dekar gårdsbruk som fra 1923 til 1938 var eid av den kjente familien Marie og Lars Skytøen. Et gammelt bilde viser hvordan bruket en gang så ut, men nå er låvebygningen revet mens våningshuset fremdeles står. Det meste av jordarealet som hørte til, ligger der fremdeles, og det er kjent at i sin tid gikk det en sti over brukets dyrka mark langs Munkerekkbukta og frem til Nordre Munkerekka og Ramdal.
HUSMANNSPLASSER UNDER PRESTEGÅRDEN
Det har vært flere husmannsplasser under Nøtterøy prestegård. I Vestskogen hadde vi Labakken, Aronsletta, Amundrød og Tørkopp. Tre av dem er fremdeles godt synlige, men Amundrød står i særstilling. Navnet skrives i 1398 Ogmundarrud av det gamle mannsnavn Ogmundr. En eldre mann Nils Amundrød, som bodde der, nevnes i 1760. Den siste som er omtalt het Kristian Knutsen og flyttet til Horgen i Slagen i 1864. I forbindelse med reduksjon av Prestegården i 1818 ble Amundrøds tidligere areal regnet som cirka12 mål dyrket mark. Etter utsagn fra Olav Hoff (1965), skal det ha ligget murrester på en Amundrødslette ved Skogstjerneveien. Dette bekreftes ved at Tom Brodin har lagt kartet som innleder denne artikkelen, oppå et moderne kart. Den lille trekanten i stisystemet syd for k-en i Tørkop på kartet, blir da liggende omtrent i Skogstjerneveien 1, 34 eller 32, tett ved Amundrødveien, noe som jo passer veldig godt med navnet. Hoff opplyste også at det fortsatt var steingjerder, røyser og spor etter teiger og grøfter, tydelige tegn på at hele området rundt høydedragene hadde vært dyrket. Disse sporene bekreftes i Einar Sunnes beretning nedenfor.
OGMUNDR FIKK EN STOR VEI OPPKALT ETTER SEG
Hvor tunet på den gamle Ogmundarud har ligget, er ikke godt å si, men en ypperlig beliggenhet har den hatt, den gamle middelaldergården, lunt inne i den store skogen med kort vei til båtplass og fiske i Vestfjorden. Stuebygningen skal ha blitt flyttet til Kjøveien ved Kjernås (opplysning av gårdbuker Hans Fosaas). I så fall må det ha vært i Christen Rasmussen Fosaas tid. Han flyttet til Kjernås i 1864. Men det er jo litt rart å tenke seg at den store Amundrødveien egentlig er oppkalt etter en småbruker som het Ogmundr og som levde for over 600 år siden.
HERSTAD-ELEVER I SAMLET TROPP TIL AMUNDRØDSLETTA
Ved begynnelsen av det forrige århundreskiftet var det vanlig at elever på Herstad skole hadde tur til Amundrødsletta. Om dette skrev Einar Sunne et fornøyelig leserbrev til Tønsbergs Blad 3. mars 1965, som vi her tar et utdrag av: «For 60 år siden var det ennu rester av murene etter våningshuset. Men de var overgrodd av gress og nypetorn. Det var ikke lett å skjønne at det en gang hadde ligget et bruk her. Hvorfor jeg skriver dette er fordi det ennu er mange gamle på Nøtterøy og andre steder som kanskje kunne ha interesse av å minnes min barndoms festplass da det ennu var stor slette her hvor Herstad skole hadde sine avslutningsfester før sommerferien. Da gikk skolens elever i samlet tropp og i sine beste klær fra Herstad til Amundrød, hvor de lekte og koste seg med brus og kaker. Jeg husker ennu de gamle brusflasker med tynn metalltråd over korken. Det var bringebær, jordbær og ananasbrus. Ut på ettermiddagen kom gjerne mødrene med smørbrød og nystekte vafler. Da ble det kos i buskene rundt sletten. Og så lå jo Vestfjorden der nedenfor og fristet til bad i sommervarmen».
SERVICEOMRÅDET I KJÆRNÅSVEIEN
Da den store utbyggingen i Vestskogen startet etter 1950, med en rekke fugle- og sløyfeveier gikk all trafikk gjennom Vestfjordveien. Derfor var det tvingende nødvendig å bygge en ny vei fra Kjærnås og til den nye Amundrødveien. Langs denne veien ble det som kjent bygget et serviceområde med butikk, bensinstasjon, legesenter, bankfilial og postkontor og annet. Etter hvert ble Steinerskolen bygget, og det verdensomspennende firma for salg av medisinsk utstyr B.Braun, fikk også sine lokaler i området. Den store boligutbyggingen i Vestskogen førte til at 3.500 personer bosatte seg i Vestskogen på få år.
HELLAVEIEN
Den gamle veien gikk fra kirken til Nyhus og Hella. Den hadde to viktige funksjoner.
1) Persontrafikk for folk i Hellaområdet, og til og fra fastlandet.
2) Bønder som på den tid måtte til og fra Stokke for å male sitt korn i Melsomvik.
Den nye veien som gikk fra Borgheim ble bygd som nødsarbeid for arbeidsledige og var ferdig i 1923. I juni samme år ble det besluttet å nedlegge ferja fra Hella til Skjærsnes. Dermed ble den flere hundre år gamle fergeforbindelsen mellom Nøtterøy og fastlandet kuttet ut. 40 år senere, tidlig på 1960-tallet, hadde Veivesenet store planer om bro fra Hella til Stokke, og det er i 2017 mange i den nye Færder kommune som ønsker seg en bro- og veiforbindelse over til Brunstad og Tufte, men de blir neppe hørt av de bestemmende myndigheter.
KART OG TERRENG
I et kart fra 1902 er den nye Kirkeveien (Kjøveien) over Bryggerijordet, tegnet inn og vei fra Nordre Munkerekka og opp til Lille Sverige og Kolberg. Samme kart viser også vei fra Kjærnås langs nåværende Vestfjordveien og ned til Søndre Munkerekka. Fra denne veien går det en avstikker som ender nede i Vestskogen. Dessuten er det tegnet inn en vei fra Kirkeveien gjennom Prestegårdsskogen til Aronsletta med forgrening til Hella.
Et tredje kart fra 1923 viser store forandringer. Her er den nye Smidsrødveien tegnet inn, og veien fra Kaldnes til Søndre Munkerekka med forbindelse til Vestfjordveien, er på plass. Dagens kartverk ser nok annerledes ut. I alt er det nå 13 veier som har status som fylkesveier, tre langsgående og ti tverrveier. Fylkesvei 428 ble ferdigbygd i 1961, men Kjærnåsveien ble ikke ferdig før i 1969.
NYE UTFORDRINGER
Hvor stor del av Nøtterøys befolkning som nå bor på øyas vestside har vi ikke tall på, men det kan vel være omlag seks-sju tusen. Veien fra Borgheim via Kaldnes har en utmerket bussforbindelse, men det er fremdeles et savn at det ikke er gang- og sykkelsti langs hele Amundrødveien. Verst er det nede ved «Brekka» hvor Munkerekkveien slutter.
Når det nå også registreres at det planlegges nye og store boligprosjekter, og at vi kanskje får en fastlandsforbindelse med utgangspunkt i Kaldnes eller Ramdal, er det neppe tvil om at myndighetene fra 2017 står overfor nye og store utfordringer for trafikanter på fylkesvei 428.
KILDER:
Nøtterøys bygdebøker: Lorens Berg, Sigurd H. Unneberg, Helge Paulsen, Avisregistreringen, Vestfoldminne, Njotarøy.
Legg inn en kommentar