Tore Dyrhaug:
«Tønsberg vil klæ sig i sit festligste skrud idag, flaggene vil smelle i vinden, festklædte borgere iler avsted, og jernebanetog efter jernbanetog, bil efter bil sætte sine passagerer av. Forhaabentlig vil ogsaa veirgudene yde sin allernaadigste medvirkning og la solen sende sin gyldne straalebundt utover land og by…»
Ordene er hentet fra Tønsbergs Blad. Dagen var torsdag 30. juli 1925, altså for vel 70 år siden. Stedet var Ørsnes, området rundt den tidligere flyfabrikken som var gått konkurs i 1921. Begivenheten var den store utstillingen som skulle vise bredden i fylkets nærings- og arbeidsliv, samt gi de besøkende rik mulighet for opplevelser og underholdning.
Vestfoldutstillingen 1925
Det er flere grunner til at Vestfoldutstillingen i 1925 blir presentert i dette nummeret av Njotarøy. For det første lå selve utstillingen på Nøtter-øy, og ikke i Tønsberg, et faktum avisen forbigår i total taushet. For det andre synes minnene fra denne utstillingen å være glemt; i Tønsbergs sto-re og grundige byhistorie er ikke 1925-sommerens sentrale begivenhet nevnt i det hele tatt. Sist, men ikke minst var Vestfoldutstillingen både en registrering av fylkets daværende næringsliv og et symbol på en trassig optimisme tross de politiske, sosiale og økonomiske problemer som plaget Norge i 1920-årene.
Torsdag 30. juli 1925. Området på Ørsnes var klar til åpning. Det var over 500 utstillere som konkurrerte om medaljer og diplomer innen en rekke kategorier som maskiner og redskaper for jordbruk, skogbruk og torvbruk, gartneri og havebruk, fiskeri og hvalfangst, industri, hånd-verk, transportmidler, elektrisitet, boktrykk og ikke minst husflid. Det var hele 210 enkeltperso-ner som utstillere av sine produkter.
Nå kommer kongen
Torsdag 30. juli. Utstillingen skulle åpnes klokken 13. og ikke av hvem som helst. Selveste kong Haakon hadde tilsagt sitt nærvær og ville ankomme med bil fra Oslo og kjøre via Torvet og Storgaten og over Kanalbroen til Ørsnes. Og kongen kom! En avdeling marinesoldater paraderte ved inngangen som var markert med to høye, kvadratiske tårn. Marinemusikken spilte Kongesangen, deretter skulle de lokale notabiliteter forestilles for majesteten. Så var det mer nasjonal musikk og sang før fylkesmann Meinich holdt tale og kongen kunne erklære utstillingen for åpnet. Da ble det sluppet 300 duer, og selve omvisningen kunne begynne.
Intet er bevart om hva kong Haakon selv fant mest interessant, men i det minste én utstillingsgjenstand burde ha vakt oppsikt. Det var sjøflyet N 25 som i mai og juni 1925 hadde vært med på Roald Amundsens forsøk på å nå Nordpolen. Sammen med søsterflyet N 24 måtte ekspedisjonen nødlande på isen på 88 grader nord. N 24 ble oppgitt, og de seks ekspedisjonsmedlemmene kjempet i 20 dager for å lage en startbane på isen. N 25 hadde bare ett forsøk på å starte- og det lykkedes. Nå, bare litt over en måned etter de dramatiske dagene under Nordpolen, sto N 25 på Ørsnes som en hovedattraksjon, som et bevis på norsk dristighet og evne til å overleve.
Kongens besøk på Ørsnes varte til klokken 14.30. Så fulgte en ny utstillingsåpning. I sjømannsskolen på Haugar var samlet arbeider av en rekke vestfoldkunstnere. Det nåværende kunstmuseum har altså røtter hele 70 år tilbake i tid.
Etter besøket på Haugar var det endelig tid for lunch, antagelig på Hotel Klubben. Menyen var «Hummer med remouladesauce, blandet saltret, koldt, melon eller annanas, kylling og is a la Vestfold». Også ved dette taffelet var det mange taler, blant annet talte kongen for Vestfold og godseier Treschow takket for maten. Så endelig, klokken litt før 17, kunne Kongen og hans adjutant sette seg i bilen og dra tilbake til utstillingens
Oslo, forhåpentlig mette både av inntrykk og «is a la Vestfold».
Folkefesten begynner
Så kunne folkefesten begynne. For det ble en folkefest som skulle vare i mer enn tre uker. Hovedkomiteen for utstillingen hadde budsjettert med 100.000 besøkende, et optimistisk tall som var væravhengig. Riktignok var de ulike stands innendørs, men man hadde flere attraksjoner som direktør Singers tivoli, friluftsteater, konserter, foredrag, bodega med øl og vinrett, gitt av Nøtterøy kommune, og mulighet for rundflyving med løytnant Eliassen for to passasjerer.
Vestfoldutstillingen ble en stor suksess. Det kostet kr 1,50 for voksne å komme inn på Ørsnes, barn 50 øre. Haugar var billigere, 50 øre for voksne og 25 øre for barn. Det var også mulig å kjøpe et billetthefte til hovedutstillingen med 10 billetter til 10 kroner.
Man bør spørre seg om en inngangsbillett til kr 1,50 var dyrt eller billig, utfra kroneverdien i 1925. En fagarbeider i industrien tjente kr 1,71 i timen, et kilo oksekjøtt kostet på Torvet kr 2,98 og et kilo poteter ca 20 øre. Og Tønsbergs Blad kostet 5 kroner kvartalet. Så kan man sammenligne.
Vestfoldutstillingen var sommerens begivenhet i fylket sommeren 1925. Kanskje var det ikke bare interessen for husflid som trakk, men også sjansen til å se andre mennesker, gå på konditori, flanere i hvite, knekorte kjoler eller være mann med hatt. Eller å gå på utstillingens egen kinomatograf, forøvrig den første og siste på Nøtterøy. Vel var tidene pinaktige, men kanskje nettopp da trengte folk noe å adsprede seg med, noe som trakk tankene vekk fra konkurser, prisfall, arbeidsløshet og arbeidskonflikter og en ennå svært radikal, om enn splittet arbeiderbevegelse.
Medaljedryss og diplomer
Lørdag 8.august falt juryenes kjennelser over de de mange utstillere. Man delte ut egne medaljer i tre valører og diplomer. Svært mange ble premiert, mest med diplomer selvsagt. Og hvordan gikk det så for utstillerne fra Nøtterøy?
I selve utgangspunktet var de ikke mange, selv om utstillingen foregikk på deres egen grunn. Men det ble da fire vinnere blant de langt over 100 utvalgte. G.Larsen, Nyhus fikk diplom for sine skiver av rå gran og furu fra egen skog. Nøtterø kommunale torvstrøfabrikk fikk sølvmedalje, Andrea Lundesgaard, Torød og Maggi Vibe fikk diplomer for husflid. Det var det hele. Heller ikke Vestfoldutstilingen i 1925 skulle bli noen sterk Nøtterøy-markering, utover det faktum at kommunen hadde gitt tillatelse til at folk kunne leske strupen med øl og vin. Og det er alltids noe der Norge ennå ikke hadde unnsluppet forbudstidens komikk og elendighet.
Søndag 23. august var det slutt. Besøket denne siste åpningsdagen var 15000. «Bilparkene var fuldt besat, i gaar aftes kunde man tælle henimit 300 biler, og ved bryggene laa dampskib ved dampskib, skøite ved skøite som hade været fuldlastet av utstillingsbesøkende… Alle strømmet mot utstillingen, «Beta» kom fra Moss fuldlastet med utstillingsbesøkende, «Varden» fra Skien og «Onsø» fra Fredrikstad fuldlastet med mennesker, der gjerne vilde overvære Vestfold fylkesutstillinga avslutningsdag..»
Avslutningssøndagen hadde flere attraksjoner. Guttemusikkorps fra tolv steder, hvorav også Nøtterøy, blåste og spilte til publikums fornøyelse, selv om avisens referent påviser visse mangler ved «renheten og den sikre intonation… Det blir ikke helt som det skal være, førend musikken blir en skolesak ..»
Om Roald Amundsen
Interessen for lærer Bertelsens foredrag på Møllebakken om fylkets gamle historie, var ikke stor, muligens noe større var oppslutningen om sekretær Løvlands foredrag om Roald Amundsen der foredragsholderen utbrakte et leve både for polfareren og Vestfold fylke.
Ved 22-tiden spilte et fyrverkeri opp, og ved halvettiden natt til mandag var det hele slutt. Bare utstillingsfunksjonærer var tilbake for å telle penger og foreta opprydding.
Ja, helt slutt var det ikke. Sommerutstillingen var over, men de fem første dager av oktober skulle landbruket ha en høstutstilling og vise et utvalg av årets grøde. Den delen faller utenfor i denne sammenheng.
De var på Nøtterøy!
Var kong Haakon og de andre 150.000 besøkere klar over at de var på Nøtterøy? Det er lite trolig, om ikke ordfører Agerup hadde benyttet anledningen til hviske majesten noen ord i øret under åpningslunchen. At avisens lederskribent snakker om utstilling og fest «i den gamle kongestad, Norges ældste by», forundrer ikke. Mye kan sies om nøttlendingen, sikkert også mye riktig, men særlig lokalpatriotisk har han kanskje aldri vært. Patriotisme, enten det er for bostedet, kommunen, fylket eller fedrelandet, er ikke annet enn sterk stedsidentitet og må kunne tillates alle. I et slikt perspektiv er det morsomt å tenke tilbake 70 år, til dengang Ørsnes, Nøtterøy i Vestfold fikk besøk av Norges konge.
Også til denne artikkelen har jeg hatt uvurderlig hjelp av Prosjekt Avisregistrering, som i skrivende stund er komplett fra 1870 til midt i 1960-årene med alt lokalstoff fra midtre Vestfold og er en lokalhistorisk skatt, enestående i Norden, mange ennå ikke forstår den fulle verdi av. Selve stoffet er hentet fra Tønsbergs Blad, tegning og annonse også derfra, mens fotografiene stammer fra Larsens fotosamling, Vestfold Fylkesmuseum.
Legg inn en kommentar