Terje Fr. Gulbrandsen:
Skattematrikkelen fra 1647
For temmelig nøyaktig 350 år siden fant danskekongens stattholder i Norge, Hannibal Sehested, ut at skattereglene måte forenkles, og resultatet ble en ny skattematrikkel, som ble utarbeidet for hele landet i årene etter 1644. For Vestfold har den fått navnet «Skattematrikkelen 1647», og den er grunnlag for denne artikkelen. En analyse av denne matrikkelen kan fortelle at Nøtterøy hadde en interessant historie også på 1600-tallet.
Matrikkelen
Kongens embetsmenn samlet inn opplysninger om eiendomsforholdene over hele landet, og på Nøtterøy ble 81 bruk registrert. Som eksempel på hvordan matrikkelen ble organisert, kan vi ta den første gården på Nøtterøy:
«Helge Smitzrød skylder till Thunsb. præstbol smør 4 bispd,
till Wor Frue kierche ibm, smør 1 bispd.,
til hospitalet smør 1 1/2 bispd.,
(Er) 2 skippd. 3 lispid 1 1/2 rem.
Skatt 4 dr.
Præstebolet bøxsellen.»
Første opplysning er navnet på brukeren, Helge. Så kommer gårdsnavnet, men hvilken Smidsrød-gård det var, sier ikke matrikkelen noe om. Helge må svare en avgift til tre eiere eller institusjoner; Tønsberg prestebord, «Wor Frue kierche» (Maria-kirken) og til Oslo Hospital.
Det som står etter (Er), er Summen av gårdens landskyld, et begrep vi skal se på nedenfor. Så kommer den skatten som gården må betale til Staten, i dette tilfelle 4 daler. Til slutt viser matrikkelen hvilken person eller institusjon som hadde bygselen, det vi si eieren eller den som hadde retten til å leie bort jorden og ha de økonomiske fordelene av den. Hvis det var flere eiere, som på Nordre Smidsrød, var hovedregelen at den som hadde den største parten, også hadde bygselretten.
Landskylden
Et sentralt begrep i denne sammenheng er landskyld, som både i middelalderen og senere var et mål for en eiendoms verdi. Landskylden var den årlige avgift som leilendingen måtte betale til gårdeieren, men den var også et verdimål for arveskifte etter en selveiende bonde. Den kom som regel til uttrykk i naturalier, altså produkter fra gården, som for eksempel smør, mel, huder og fisk. På 1600-tallet var det fremdeles svært lite penger i omløp blant bøndene, slik at det naturlige var å betale med deler av gårdens produksjon. Det er beregnet at på landsbasis gikk ca. 1/6 del av gårdens avkastning til landskyld.
Som vist over, hendte det ofte at det var flere personer eller institusjoner som eide parter i gårdene. Helge er bruker av en av Smidsrød-gårdene, den nordre. Som vederlag for å kunne drive gården, må han altså betale tre ulike eiere: Tønsberg prestebord, Maria-kirken («Wor Frue kierche») og Oslo hospital. Denne eierfordelingen har røtter langt tilbake til middelalderen og gir uttrykk for hvordan kirken skaffet seg økonomisk makt ved gaver fra bønder som ønsket seg et godt liv etter døden. De kunne få lest sjelemesser over seg, og de kunne skrifte, og i begge tilfelle tok kirken seg betalt. Men kirken kunne også skaffe seg eiendomsrett over hele eiendommer eller deler av dem på annen måte, fordi den etter hvert hadde blitt en økonomisk stat i Staten i middelalderen. Hvis en bonde kom i pengeknipe, kunne kirken eller klosteret bli redningen ved at de kjøpte opp hele gården eller deler av den.
Reformasjonen i 1536 gjorde kirken og dens institusjoner til kongegods. Luthers tanker om kirkens og kongens ulike oppgaver gjorde nok sitt til at mange fyrster i Nord-Europa valgte hans lære som sin egen. Med den nye tro ble nemlig kirken til en statskirke under ledelse av kongen. og alt kirkegods ble overført til staten, eller kongen. Når det er kirkelige institusjoner som får landskylden fra Smidsrød i 1647, bygger ordningen på en fordeling av landskylden som er fra middelalderen. Men nå er dette den måten kongen lønner sine kirkelige embetsmenn.
Et poeng er også at systemet med landskyld ikke førte til at gården ble fysisk oppdelt. Bonden på gården, leilendingen, hadde full bruksrett over hele gården, og den delte eiendomsretten fikk ingen konsekvenser for selve gårdsdriften.
En annen ting som er verdt å merke seg, er at landskyldens krav om «smør» ikke må oppfattes bokstavelig. «Smør» var på den tid et verdimål, og landskylden kunne betales i andre varer etter bestemte omregningsregler. På den annen side var enkelte landskyld-objekter meget kontant spesifisert. Peder Buer skyldte til «Ko. Mayt.», altså Hans Kongelige Majestet, to høns. Denne parten ble i 1670-årene lagt under greven på Jarlsberg og solgt ved en auksjon i 1750 til brukeren, Torsten Hanssen fra Tollerød i Sem. Gad vite hva han ga for de to hønene!
Før vi går inn i matrikkelens detaljer, må vi presentere en uvurderlig støttekilde, Sig. H. Unnebergs gårds- og slektshistorie. Der vil vi blant annet finne ut hvilken Smidsrød-gård Helge drev. Unneberg har øst av et stort kildemateriale, men det ser ut til at han ikke har kjent til eller i alle fall utnyttet skattematrikkelen fra 1647.
Brukene på Nøtterøy
Matrikkelen lister opp til sammen 54 «Fulde gaarder» på Nøtterøy, derav fem på Veierland. I tillegg kommer 27 «Ødegaarder» og fire «Strandsiddere». Holder vi Veierlandgårdene og strandsitterne utenfor, har vi altså 72 gårder på Nøtterøy. Ødegård er i denne sammenheng en gård som etter den store mannedauen og de andre pestene på 1300- og 1400-tallet ble lagt øde, men som senere ble tatt i bruk og bebodd igjen. I skattesystemet betegner de en gårdklasse av lavere rang enn fullgårdene. Strandsitter er en betegnelse som er typisk for kystområdene, en slags husmenn, som hørte til den laveste skatteklassen.
De brukene som er nevnt, svarer stort sett til dem som er listet opp i gårds- og slektshistorien, med ett påfallende unntak. Teie er ikke med, og det har sammenheng med at gården etter reformasjonen hadde vært slett drevet og var nærmest verdiløs. Det fant i alle fall lensmann Lars Sande sammen med fem lagrettemenn ut i 1580. Teie hadde vært skattefri tidligere, og den fortsatt å være det i lang tid framover. Kjærnås tilhørte sogneprest Frants Lauritssøn, og den ble «…beuilget skatfrj for hans gaards ringh(eds) skyld.»
Noen gårder fra moderne tid savnes, men flere av dem er rød-gårder, altså rydningsgårder fra høymiddelalderen, og da er det ikke unaturlig at de var blant de siste som ble tatt opp igjen etter å bli lagt øde etter mannedauen.
Eiendomsforholdene
Hvis vi går ut fra at skattebeløpet for hver gård er et uttrykk for gårdens størrelse og produksjonsevne, kan vi finne ut interessante ting om eiendomsforholdene på Nøtterøy. Den samlede skatten er 196.5 daler. En grovfordeling av skatten på offentlig og privat gods viser henholdsvis 67 % og 33 %, altså eier det offentlige to tredjedeler av bygdas jord, mens private eier en tredjedel.
Men bak disse prosenttallene skjuler det seg interessante forhold. Kongen figurerer som bygselsinnehaver for 16 av de 72 gårdene, mens kirkene (Nøtterøy kirke, Mariakirken og Lavranskirken i byen) står for 30 bygselsrettigheter. Oslo Hospital har tre og Tønsberg laugstol har fire, mens private har 23 bygselsrettigheter. Til det er å si at formelt er kongen eier av alt kirkegodset etter reformasjonen. Men siden kirkene er hans eiendom og de geistlige hans embetsmenn, får de landskyldinntektene fra hans eiendom.
De private eierne er en blanding av bønder og byborgere. Vi finner imidlertid bare tre gårder som helt eller for det meste eies av brukeren, og det er Vestre Nøtterøy, Søndre Sande og Vestre Oterbekk. På Vestre Nøtterøy satt Søren ÅS som bruker og eier. Han hadde arvet gården etter Anders Nilssøn fra Arnadal som eide den like etter 1600. Søren sikret seg raskt parter i tre andre gårder, blant annet Nedre Sem og var en tid en av bygdas rikeste menn.
På Søndre Sande satt Hans Guttormssøn som visstnok giftet seg til gården etter ekteskap med enken til den forrige brukeren, Børge. Både Nøtterøy og Stokke prestebord hadde mindre parter i gården. Men også denne eieren fikk problemer med å holde gården og måtte pantsette den til sognepresten på Nøtterøy, Lars Thue. Samme skjebne fikk eieren av Vestre Oterbekk, Paul Hanssøn, som måtte la gården pantsette til sognepresten.
Noen gårder var eiet av bønder som ikke drev dem eller bodde på øya. Det gjaldt blant andre Nordre Gipø som lensmann i Sandar, Hans Hassle, eide. Han solgte til Anders Madsen i Tønsberg allerede i 1650. En annen var Lofterød, Som var eiet av Kari Selvik fra Sande. Det ser altså ut til at den selveiende bonde var et sjeldent fenomen på Nøtterøy på 1600-tallet.
Byborgerne kommer
Det fire navn som peker seg ut blant byborgerne i Tønsberg når det gjelder oppkjøp av eiendommer på Nøtterøy og andre steder i distriktet. Alle har fått spesiell omtale i Oscar Albert Johnsens Tønsberg-historie, og det gjelder ekteparet Iver Nielsen og Lucie Hansdatter, Anbjørn Lauritsen og Anders Madsen.
Iver Nielsen (d. 1623) drev mange slags forretninger og var ofte skipper på egne skuter. Etter hvert ble trelasthandel hans viktigste geskjeft, og det ser ut til at han plasserte sine overskudd i jordegods i Tønsberg-regionen. Etter hans død overtok enken Lucie Hansdatter forretningene, og hun drev det til å bli en meget holden dame; i 1639 eier hun over halvparten av det jordegods som Tønsbergs borgere eide til sammen. På Nøtterøy eier hun hele Mellom Kjøle, hun hadde pant i hele Buer, Øvre Sem og Øvre Skjerve og størstedelen av Vestre Gunnestad.
I årene 1643-45 førte Christian IV nok en krig med svenskene. Hannibal Sehested, som var stattholder i Norge, måtte organisere og finansiere et norsk forsvar, og dette slår ut i eiendomsforholdene på Nøtterøy. Flere av kongens gårder og gårdparter blir pantsatt, og det er en annen byborger, Anbjørn Lauritsen, som er velhavende nok til å låne kongen penger mot disse pantsatte gårdene. I årene 1644-46 gjelder det Bjerkøy, Bjørnebu, Østre Ekenes, Nordre og Søndre Føyn, Søndre Nes, Øre, Ørsnes og halve Nordre Sande. Dessuten hadde han pant i hele Anildrød. Det vil si at han sto for 16 % av den samlede skatteinnbetaling fra Nøtterøy.
Anbjørn Lauritsens opphav ligger i det dunkle, men det synes klart at også han opparbeidet en stor formue på trelasthandel med base i Risør sammen med broren. I 1640 årene var han «… utvilsomt Tønsbergs rikeste mann.» (O.A.Johnsen) samtidig som han var borgermester i byen.
Den tredje formuen som bygger seg opp i disse tiårene, tilhører Anders Madsen, som skulle bli den mest kjente av disse forretningsmennene. Han var dansk, født i 1609, og kom i 1626 i tjeneste hos lensherren over Tønsberg len, Gunde Lange. Her utviste han stor dyktighet og fikk god innsikt i distriktets næringsliv. Gjennom ekteskap med Karen Stranger, av god, gammel Tønsberg-slekt, fikk han kontakt med den sosiale eliten i byen. Han drev trelasthandel og krambod, og han satte som de andre sine overskudd i blant annet jordeiendom. I 1645 var han den fjerde største av Tønsberg-borgerne, men allerede i 1657 var han den desidert største jordeieren av dem. På Nøtterøy hadde han i midten av 1640-årene ikke så mye; Østre Smidsrød, Svensrød, Brevik, en tredjedel av Søndre Gipø og Sevik. Etter 1650 fikk han hånd om flere eiendommer.
Hvorfor ikke selveiende bønder?
I den grad det er mulig å overskue Nøtterøys økonomiske historie, ser det ut til at den velstand som ofte knytter seg til bygda kommer senere enn 1600-tallet. Når det store flertall av gårdbrukerne ikke eier gårdene de driver, kan det ha sammenheng med nærheten til byen. Tønsberg hadde i middelalderen hadde et rikt kirkeliv, og kongen overtok mye kirkegods etter reformasjonen. Fra begynnelsen av 1600-tallet tar mange Tønsberg-borgere sin del av den stadig voksende handelen med utlandet. De har tilgang på stadig mer penger, og kan tre til når bøndene får økonomiske problemer med blant annet de økende skattene.
En rask sammenligning med en innlands kommune, Lardal, viser at selveiende bønder forekommer langt oftere i matrikkelen enn på Nøtterøy. Dessuten er det langt flere andre private som eier gårdene. At kongen og kirken har bygselsrett er nesten et unntak.
Kuriøst språk
Et iøynefallende trekk i skattematrikkelen av 1647 er det snirklede språket. Samtidens stil var barokken, som hadde sans for det storslagne og tunge både når det gjaldt arkitektur, møbler og musikk. Det er skal litt fantasi til for ved første øyekast finne ut hvilken gård «Thageness», «Wlfføen» og «Skierffuen» er, men snart vil man finne Tokenes, Ulvø og Skjerve bak disse dekorerte navnene.
På vei mot Selveie
1600-tallet er tydeligvis en tid da Nøtterøys bønder ikke har så god økonomi at de kan eie gårdene sine selv. Kongen får også problemer med sitt stadig økende behov for penger, og da blir det byborgerne som går inn med sine stadig økende formuer. Noen tiår senere, i 1670-årene, overdrar kongen stadig mer av sitt gods i Vestfold til den nye greven på Jarlsberg.
Men går vi drøyt hundre år fremover i tiden, til slutten av 1700-tallet, ser vi at Nøtterøys bondestand begynner å reise hodet. Skipsfarten gir et stadig bedre økonomisk grunnlag, og sammen med kongens ønske om salg av krongods, kommer det til å bety en stadig økende overgang til selveie på Nøtterøy. Men det er en annen historie…
Legg inn en kommentar