Da Stein fikk en ørefik og svelget lappen

Av Sigrun Riedel Lundstøl (publisert i Njotarøy 2005)

Minner fra Nøtterøy realskole

Jeg roter i gamle papirer. Der – et klassebilde. Jovisst, det er fra realskolen på Nøtterøy, eller helt korrekt Nøtterøy komm. høgre almenskole, da jeg gikk der fra 1946 til 1948. Så unge vi var! Husker jeg hva de het, alle sammen? Hvordan er det gått dem i livet, tro? Vi var unge mennesker; født i «de harde tredveåra» og preget av fem års okkupasjon med utrygge forhold, lite mat og dårlige klær: Nå var endelig freden «kommet», vi stod på trappen til livet, skulle få utdanning, være med på å forme fremtiden både for oss selv og landet. Vi følte det nok mer intuitivt enn bevisst.

Det ble opprettet tre førsteklasser på skolen i 1946. A-klassen hadde Daniel Hvalrygg som klasseforstander, B-klassen der jeg gikk, hadde Elise Selrod og C-klassen som holdt til på Verjarheim nede i Hellaveien. Der var Sinding Oserød klasseforstander. Han var kjent som en dyktig bryter. Etter kort tid ble frøken Selrod sykmeldt; jeg tror hun fikk en ball i hodet i en gymnastikktime. Hun kom ikke tilbake til skolen i min tid. Senere giftet hun seg med lektor Sverre Solum fra Stokke som ble min norsklærer på gymnaset i Tønsberg.

Brette kart

Av lærerne husker jeg best adjunkt Johan L. Hiorth. Han var født på Java og hadde vært flyverelev i Little Norway under krigen. Han var dessuten ung, 26 år, og mange av oss pikene syntes han var spennende. Da han senere fikk følge med en lærerinne på Herstad skole, Helga Trædal, ble saken virkelig interessant. Men adjunkt Hiorth var en streng og alvorlig lærer, vi hadde stor respekt for ham. Vår klasse hadde ham i engelsk, geografi og skrivning. (Ja, vi hadde skrivning som eget fag! Når vi tenker på dagens elever med PCer, mobiltelefoner og lignende, synes det som århundrer siden vi selv var på samme alder). Hiorth var en drivende lærer i engelsk og geografi, og vi forsto raskt at dette var en kunnskapsrik og dyktig lærer. Av alle ting jeg lærte av Hiorth, var sammenbretting av kart noe av det jeg husker best. De måtte alltid legges sammen i de gamle brettene, ellers ville kartene raskt bli ødelagt. Fortsatt tenker jeg på ham når jeg bretter sammen kart.

Bestyrer’n

Skolens leder ble verken kalt rektor etter styrer. På Nøtterøy realskole var det Bestyrer’n, Jacob Rødland var navnet. Han underviste i realfag, men jeg var ikke blant hans mest entusiastiske elever. Håndarbeidstimene var spesielle så kort tid etter krigen var det verken stoffer eller garn å få tak i. Et par gamle symaskiner var på plass, hånddrevne sådanne. Vi fikk utdelt et lite stykke stoff, en såkalt prøvelapp. Der skulle vi lære å sy forskjellige sømmer, lage en splitt, sy et knapphull og annet nyttig håndens arbeid. Jeg husker noe som het fransk søm, enslags dobbeltsøm og en prydsøm som bar det flotte navnet austmannarenning. Gjertrud Vinje, tro, var vår lærerinne. Hun var gift med klokkeren i Nøtterøy kirke og en snill og vennlig dame. Til mine klossete sømforsøk og en stadig mer skitten prøvelapp, hadde hun bare et mildt smil og noen trøstende ord.
I tysk hadde vi en høy, mørk og stillfarende lærer som het Andreas Langerud. Vi hørte til det siste kullet som hadde hatt tysk i 6. klasse. Fra skoleåret 1945 ble nemlig – forståelig nok – tysk byttet ut med engelsk i folkeskolen som det den gang het. Tysk var på den tiden et lite populært fag, men jeg husker Langeland som en rolig og velvillig lærer.

En høvdingskikkelse

Tegnetimene var morsomme. Lærer Dillan var en flott kar, riktig en høvdingskikkelse. Han var trønder og norskdomsmann og “fråhaldsmann” på sin hals. Tegneundervisningen syntes jeg var inspirerende. Den foregikk på Tinghaug i den vakre, gamle bygningen i mørk grå granitt, som etter min mening nå har mistet mye av sitt særpreg.
Det var dårlig med spesialrom på den gamle realskolen, senere kalt “Fjøset”. Men en gymnastikksal var der med både ribbevegg, bukk og hest. Mine beste minner var ikke fra disse timene, bortsett fra da vi en sjelden gang fikk gå polonese. Da gjaldt det å få en av de kjekkeste guttene som makker. I sommerhalvåret var vi i skolegården og spilte kanonball både i friminuttene og i gymnastikktimene.

Stengt skolegård

Når jeg i dag går forbi en skole som har friminutt, ser jeg elever overalt utenfor skolegården, ikke minst i nærliggende kiosker, gumlende på godter og ofte med en colaflaske i hånden. Like ved realskolen lå også den gang Nøtterø Bakeri, som ikke utgjorde noen fristelse for oss. Ikke var der noe godt å få, og ikke hadde vi penger til å kjøpe for. Rasjoneringskort eksisterte fremdeles i flere år. Det var dessuten ikke tillatt å forlate skolegården.

Stein svelget lappen

Når begrepet disiplinproblemer kom inn i skolen, vet jeg ikke. Det var ikke-eksisterende i min tid. Jeg husker ikke én episode der disiplin var et problem. Det nærmeste kan være en gang vi hadde matematikkprøve (ordet matte var ennå ikke oppfunnet), Bestyrer’n var vår lærer. En av elevene som ikke var så sterk i faget, sendte en lapp til Stein (Aanderaa), klassens beste matematikkhode. Men, Bestyrer’n fikk se dette, gikk ned til Stein og forlangte å få lappen. Stein ristet bare på hodet. Nytt forsøk, denne gang ble ordren fulgt av en kraftig ørefik. Da puttet Stein lappen i munnen og svelget den uten et ord. Det kom en eksplosjon, og sokneprestens sønn fikk melding med hjem. Men at Stein var dagens helt, det var ingen i tvil om.

Skoleregler.

1. Elevene skal komme på skolen om morgenen i god tid før undervisningen begynner. De går straks hver til sin plass. Samarbeid og høyrøstet snakk er forbudt.
2. Når det ikke gjelder sykdom eller annen tvingende årsak, må eleven ikke forsømme skolen uten at tillatelse på forhånd er innhentet fra klasseforstander eller bestyrer.
3. Fravær må eleven gi melding om i meldingsboka fra sine foresatte, som gir beskjed om hvorfor og hvor lenge eleven har vært borte.
4. Elevene må ikke forlate skolegården i friminuttene uten tillatelse
5. Eleven får bare være inne i friminuttene når deres foresatte ved melding uttaler ønske om det. Lekselesning i friminuttene er forbudt.
6. En elev som er uforberedt, må før undervisningen begynner levere melding fra sine foresatte om årsaken.
7. Avfallspapir o.lign. må ikke kastes på gulvene, i gangene eller i skolegården. Det skal legges i kurvene på lekeplassen eller i ovnene.
8. Skolens inventar må behandles forsiktig. For skade må vedkommende være ansvarlig.
9. Elevene må holde alle bøker rene og ordentlige og forsyne dem med vare bind. Stygg behandling av bibliotekets bøker kan medføre erstatningsansvar.
10. Elevene må ikke legge igjen penger eller verdigjenstander i klassen eller i tøyet i gangen.
11. Spill med og om penger er forbudt.
12. Når karakterbøkene skal forevises, bevitner elevens foresatte med sin underskrift at dette er gjort. Forøvrig må ingen annen enn skolens lærere skrive i karakterbøkene.
13. Elevene tar alle sine skolesaker med hjem, unntatt stilebøker og lign., som skal ligge i bunker på bestemte steder.
14. Elevene må ikke uten bestyrerens tillatelse danne foreninger seg i mellom, heller ikke opptas som medlemmer i andre foreninger. De må ikke uten bestyrerens tillatelse opptre offentlig f.eks. ved dramatiske forestillinger, konserter, turnfester m.m.
15. Tobakksrøkning i skoletiden er forbudt.
16. I det hele står elevene skolen til regnskap for sin færd også utenfor skolen.
17. Råd og veiledning i alt som gjelder skolen må elevene først og fremst søke hos sin klasseforstander.

Ordensregler for Nøtterøy kommunale høgre almenskole (realskolen).

Etterskrift ved Knut Mello.

Etter tillatelse fra Sigrun Riedel Lundstøl og redaktøren har jeg fått lov til å henge meg på. Jeg var (og er) hele tiden to år etter Sigrun — på Teie skole, Nøtterøy realskole og Tønsberg gymnas. Men det førte likevel til at vi hadde mange av de samme lærerne.
Jeg skal føye til litt fra realskolen under temaet sang. Også vi hadde organist Emil Meyer i sang på Tinghaug. Jeg opplevet også en lapphistorie. Han oppdaget lappen hos meg, og jeg nektet å utlevere den. Men jeg ble tvunget, men slapp å bruke ovenfor nevnte Stein-metode. Meyer fikk til slutt lappen og skulle lese den. Den var blank! Tablå!
Han elsket for øvrig Embret Hougens ”Sjå soli på Anaripigg”, en håpløst tung og kjedelig sang den gangen. Ca. 50 år senere falt det seg slik at jeg sammen med tre noenlunde jevnaldrende realskolekamerater besteg Anaripigg, en ikke altfor høy topp vest i Rondane. Der husket vi Meyers lærdom. Og på toppen av piggen satte vi oss og sang av full hals: ”Så soli på Anaripigg, no gjeng ho dit der ho om natti ligg”. Det var stemningsfullt, og vi sendte en vennlig tanke til vår strenge sanglærer..
Meyer var forøvrig organisten som fortjenstfullt fikk fart – bokstevelig talt – på salmesangen i Nøtterøy kirke. Bergenseren var meget temposterk i sitt spill, og menigheten måtte henge med som best den kunne.
Sigrun nevner at Johan L. Hiorth var født på Java. Og han lærte oss en sang derfra som lydmessig lød omtrent slik: Para pendi gar, de sini soa …In-do-ne-sia”. Stavingen er sikkert bare tullball, og jeg aner fortsatt ikke hva vi sang om. Men gøy var det.
Dog, det sanglige clouet var nok ved juletider når hele skolen var samlet i gymsalen i Fjøset. Bestyrer Jacob Rødland var (og det helt til det siste) en ivrig utøver i Nøtterøy Mannskor. Han var også en av stifterne. Røsten ble nok litt rusten etter hvert, men hva gjorde det når vi fikk ham til å være forsanger i hans stjernenummer – ”bringebærsaft”-shantyen.. Alle elever og resten av lærerflokken var kor. Jeg husker bare noen strofer.
Rødland.: Calcutta er en herlig stad!
Vi: Oh hei og hå!
R: Overalt hvor vi kom var det tyrkisk bad!
Vi: Oh hei og hååå…!
R: Et lignende syn har jeg aldri haft!
Vi: Oh hei og hå!
R: Vi seilte i bare bringebærsaft!
Vi: Oh hei og hå!
R:: Bare bli med –
Alle: – Vi er jo alle med. Og selv om du sa det var løgn min bror — tror jeg deg på ditt ord!