– De skada oss ikke, de parterte oss!

Av Øyvind Thorsen (Njotarøy 2008)

Fra den ”gode tida” på Teie-banen

– Husær’u det? spurte han.
– Nei, sa jeg, det husæjække.
Grunnen til at jeg ikke huska det, er at jeg er 10 år yngre enn han som spurte. Også jevnaldrende har forskjellige minner, selv når tid og sted for opplevelsen er sammenfallende. På oppfordring er her noen av mine minner fra Teie-banen. Forbausende få av dem har med selve fotballkampene å gjøre.

Åsen som Teie-banen ligger på, var blant de første høydene som steg opp av vannet, og som siden var med på å danne Nøtterøy. For dem som seinere dannet Teie Idrettsforening, ble det lite stigning, i hvert fall når det gjaldt eliteidrett. 3. divisjon skulle bli A-lagets faste oppholdssted i generasjoner. Men den gang var 3. divisjon 3. divisjon, i dag er Teie i 4.divisjon, som egentlig er 5. Man kan si mye om vår ungdoms helter på A-laget, og en del skal sies her, men tapte for Ivrig og Husøy, det gjorde de aldri. Og ikke vi i junior avdelingene heller. Vi tapte for Sandefjord, Ørn, TT og noen ganger Eik, men ellers ikke.

De parterte oss

For oss som bodde langt fra Teie-banen, helt ute på Herstad, var det ikke slik at en bare møtte opp i klubbhuset og sa Mor’n, jeg vil gjerne spille på Teie. Hå nei, vår vei til denne forlokkende, men skremmende stor-arena skulle bli lang og kronglete. Den gikk via gras- og jordsletter ved Herstad skole, Øresvingen, Ørebekken, Smidsrød, Elgestad, Borgheim, Aronsletta og Kuruka. Og ikke minst gikk den via Vestfold Arbeiderblads Løkke-cup. Her begynte min ikke alt for gloriøse karriere, og her sluttet den også, på avisas bedriftslag. Jeg la opp etter en knokkelkamp mot Slakteriet. De skada oss ikke, de gutta der, de parterte oss.

Men hvordan kommer en så i gang på sin ferd mot Teie-banen, og var det i det hele tatt mulig å nå så langt? Selv om en hadde hatt egen sykkel. Jeg gjorde det slik at jeg stifta klubb, Lyn Herstad, og meldte oss på i Løkke-cupen, ennå kan jeg huske jeg ble avfotografert sittende på sportsredaktør Sverre Mortensens skrivebord med beina dinglende bare halvveis ned mot gulvet. Og så var vi i farta, både på Gunnarsbø, Kilen og Gamle Idretten. Først besto laget vårt av jevnaldrende og yngre kamerater fra nærområdet, og gode var vi ikke.

Ytre venstre – og ut

Men etter hvert kom eldre og bedre spillere til, som for eksempel Ragnar Guttormsen fra Elgestad og Per Østern fra Borgheim, og da ble grunnlegger, indre høyre og selvskreven kaptein, Øyvind Thorsen, skjøvet ut på ytre venstre, som var et ensomt sted å være den gang. Det var plassen før reservebenken. – Ikke send ballen ut til Øyvind, sa de store, for da kommer den aldri tilbake. Nei, det var vel så. Men det er noe alle som har spilt fotball vet, at er man en nervøs ytre venstre, da ligger sidelinja skremmende nær og gir liten plass til å briljere hvis en skulle være så uheldig å få ballen.

Det kom få baller inn fra vingene den gang, ingen turte dessuten nikke heller. Så innleggssituasjoner, som det heter i dag, var det lite av. Innleggssåler derimot krydde det av, en måtte ha det når en hadde kjøpt fotballstøvler til å vokse i hos Sverre Mysen på Teie torv. Jeg hadde følelsen av at jeg kunne snu meg inni fottøyet der ute på min beskjedne plass. Ja, hadde det ikke vært for en fetter som spilte på juniorlandslaget dengang, ville jeg nok vært ute av laget jeg selv hadde stifta. Men til slutt ble vi i hvert fall så gode at vi kom til finalen i Løkke-cupen, mot Gais, tror jeg det var. Et lag fullt av guttunger som siden skulle komme til å markere seg så vel på TT som TK og Eik. Finalen gikk på Gressbanen, som forkamp til en Eik-match, så det var godt med folk. Vi tapte.

Hans i mål – jeg skøyt og skøyt!

Men elitefotballen ga mersmak, og slik begynte min nesten daglige avhengighet av Teie-banen. Jeg kom inn på Teies småguttelag, og resten er glemt historie. Jeg husker ikke så mye av den selv engang. Det meste ligger skjult i en slags uvirkelig skodde, slik den kunne ligge over banen i kjølige høstkvelder like før treninga måtte ta slutt, enten vi ville eller ikke.

Uttallige er de ettermiddager og kvelder da Hans Hjerpekjøn og jeg trente etter at treninga var over, samt på de andre fem dagene i uka. For to treninger var ikke nok når en skulle på landslaget. Hans som målmann, enda han snakket sobert riksmål, moren hans var jo fra Bergen. Og jeg skulle inn som teknisk indreløper. Hans ble i hvert fall keeper på førstelaget, og det har jeg mye av æren for. Jeg skøyt og skøyt, time etter time, til jeg hverken kunne se Hans eller ballen, og han kastet ut så jeg kunne dempe.

Første gullballgutt

Selv kom jeg aldri på førstelaget, men jeg ble i hvert fall den første på Nøtterøy som tok gullballen, fem minutter før Tom Gjermundsen, som til gjengjeld var fem år yngre. Det gullmerket kan jeg takke Hans for, samt Gunnar Magnussen, som var en av mange voksne frivillige som hadde krefter og overskudd til å trene og lede oss gjennom barndomsår og ungdomstid, alltid var de der.

Det var et stolt øyeblikk da Magnussen under en ubemerket høytidelighet bak søndre mål overrakte meg beviset på høy, teknisk standard, mens han lavt uttrykte at maken til demping og triksing hadde ingen sett før på våre kanter. Men som vår gode og trofaste trener på juniorlaget mange år seinere, den ypperlige fotballspilleren Johnny Skaug, ropte til meg fra sidelinja under en kamp da jeg som vanlig sto stille og triksa på midtbanen: – Det er ikke noe mål der oppe!

Ballen forsvant

Jo, vi ble varme i trøya etter hvert på Teie-banen, vi var hjemme der. Enda så skummel den kunne virke da jeg var liten. Jeg var der et par ganger, men veien dit var lang og bratt, et sted måtte vi til og med gå av sykkelen, det var noen slags evigvarende vanndam midt i stien. Ikke ante vi at den pytten var ei olle så viktig at den til og med er omtalt i et nummer av Njotarøy. I likhet med de enorme steinhaugene på vestsiden av banen. Vi kunne jo ikke vite at de var rester etter et steinbrudd av historisk verdi. For oss var de en plage, spilte du ving og mista ballen uti der, da ble du ikke populær, for da var den var omtrent umulig å finne igjen. Og vi hadde bare tre baller, hvorav to så vidt brukbare. Den tredje var som en forvokst bowlingball, og alle juniorspilleres store skrekk. Fikk du den, kunne du like gjerne gå hjem. Den ble liggende stille når vi sparka til den.

Vi dusja med A-laget

Noe annet som også var fra oldtiden, var dusjen i det lille garderobehuset. Den var gassoppvarmet og måtte tennes på med fyrstikk. Vi småtasser hadde jo ikke fyrstikker, så vi dusja i kaldt vann. Men vi klaget ikke, bare det å ha en dusj var jo stort. En måtte komme fra Havebyen for å ha det hjemme. Noen ganger fikk vi dusje med de store gutta, de hadde fyrstikker, og ikke bare det, det var lett å se at vi selv hadde noen år igjen til vi var gamle nok for A-laget. Våre helter og forbilder spilte der. Slik vi så det, var de veldig gode, og veldig gamle. Noen hadde til og med kanskje, i likhet med brusen i bua hos Roar Løvig, gått ut på dato og var over 30 år.

Ikke for det, vi så ikke forskjell på en 20- åring og en på tredve, og skjønte bare diffust at det representerte en satsing på ungdommen da folk som Finn Arne Isaksen, Henrik Henriksen, Kjell Henning Johansen, Knut Mello og Svein Harding Hansen dukket opp på A-laget. De to siste for øvrig regnet for noen skikkelige hardinger som en nødig utfordret til tackling. I dag har fotballen utviklet seg i en retning som gjør at de begge ville blitt ansett for nølende og forsiktig, ja nærmest puslete.

Gurrikæne

Og de, med flere, utgjorde altså ungdomsgjengen. Over dem var de ordentlige Teie-spillerne fra vår tidligste barndom, dem vi mente å ha hørt om bestandig, det var de tre Gurrik-brødrene og Egil Holt og Norum, og bak der igjen Skudem-gutta, og da er vi så langt tilbake i dimman for vår del at vi begynner å nærme oss år null og alderen på de gamle lederne. Et par dommere husker vi også, den sindige og milde Rolf Halvorsen, og den noe mer eksplosjonsartede revyskuespiller, Kurt Hammer. Begge fra Vestfjordveien, så vidt vi husker. Og bakenfor der er det bare så vidt vi husker noenting.

Odøren på Teglverket

Derimot sitter en gammel lukt igjen fra de tidligste tider, som bitteliten var jeg på Teie-kamp nede på Teglverksbanen, og den odøren som var der, glemmer ingen som har hatt den sitrende i neseveggene. På den banen var det ikke snakk om noen pølse i pausen, nei, hvis vi hadde hatt penger. Jeg skjønner godt at den nye banen ble lagt i friskluft langt oppi Teie-skauen, enda det var nok ikke så flatt og fint der den gang som nå for tiden. Men det kolossale arbeidet som lå bak tenkte ikke vi på den gangen. Nå vil vi gjerne gi dem som utførte bragden, den heder de fortjener. Men det er vel for sent.

Også stillhet i Teie Idrettspark

Nå for tiden vet vi ikke hvordan det ser ut på Teie-banen, det skal etter sigende være flere baner og nytt klubbhus og litt av hvert flott der. Om seksti år får noen prøve å huske litt om det her i Njotarøy. Selv husker jeg faktisk best de stille ettermiddagene da det ikke var folk på banen. Det å komme opp der en tidlig sensommerkveld. Vannsprederen med sine rolige svisj. Den gang vannet man banen på onsdag for at den skulle være tørr til søndag. I dag vannes banene på søndag for at de skal være våte på søndag. Til og med plastikkbaner vannes i dag.

Til høyre for banen når vi kom inn fra Øvre Fjellvei, der står nypetornbuskene ved den naturlige sittetribunen i full blomst. Bare en enslig sykkel ved gjerdet, og langt ute på banen en kar som tråkker ned grastuster. Kanskje er det Arne Gjerpen. Han vinker. Banen ser grønn og fin ut. I hvert fall når en ser den fra løpebanen. Det er noe annet når en er utpå der og spiller og ser graset rett ovenfra. Det er derfor naboens plen alltid er grønnest.

Og så de fine, hvitmalte målstengene med ordentlig nett bak, vi som var vant med tre brekkable lekter og noe råttent fiskegarn, i beste fall. Og alltid spill mot ett mål, selvsagt. Men her på den nye banen vår er det to mål, og klubbhus med to garderober, dommeravlukke og styrerom med viktige pokaler og vimpler og til og med et høyttaleranlegg.

Drømmen om storkamper

Vi står en stund og drømmer om kommende storkamper, på søndager kl. 13.15, selvfølgelig, etter kirketid. Det ligger spenning og høytid i luften, samt en nervøs klump i magen. Men mest av alt denne heftige gleden over at vi er en slags medeier i dette flotte anlegget, vår bane, med eget vanningsanlegg. De store kummene på siden, som det betydde ulykke å falle nedi, er åpne. Men det betydde ikke så stor ulykke som å falle ned i vannbassengene oppi åsen på østsida.

Det gikk an å balansere på kanten der. Men det var det bare gærninger fra Munkerekka som gjorde. Samt et par fra Kaldnes. Vi skulle nok hatt flere fra Kaldnes på laget vårt, men de gikk til TK. Tønsberg-kameratene var barske karer, vi var simpelthen redd for gutta under Slottsfjellet. Blant annet hadde de visst, sa en fra TT, en keeper som aldri tok en ball fordi han hadde en betinga dom for nasking fra før av. Og en venstrehalf der var kjent for å være så flink til å ta en halv volley, men dessverre var han visst enda flinkere til å ta en halv pils.

Mette og sutrete

Mange år etter besto jo tidenes beste Eik-lag stort sett av folk som jobba på Kaldnes mek. Teie-spillerne var litt mette, ble det sagt, noen sa også at de var sutrete og kjeftete, særlig på hverandre, visst. Og det spredte seg nedover i rekkene. Vi var vel vant til vekst og gode dager, men hadde ikke rygg til å bære en dårlig. Skjønt det kunne jo vippe over i galgenhumor også, en gang i Lystlunden tapte vi 7-0 mot Bjørn Odmar Andersen, og det er omtrent det eneste jeg husker fra selve kampene, de er ikke så viktige nå etterpå. Men den hjemmekampen da jeg scora fem mål, den husker jeg, som den eneste. Påfølgende søndag var jeg i hvert fall sikker på å bli tatt ut på laget. Det var ikke alltid slik.

Oppslagstavla på Teie torv

Jeg minnes vi hang over sykkelstyrene og studerte oppslagstavla på Teie torv. Hvem var tatt ut? Og hvem var satt ut? Det var en ettermiddag vi sto slik, at Ragnar Guttormsen spurte om jeg var villig til å bytte bort min fetter på landslaget mot to av hans onkler, hvorav den ene med bil. Men, nei. Dessuten spøkte han vel, han var litt eldre enn meg, og for øvrig en stor teknisk begavelse både i fotball, håndball og ishockey.

Fra rørleggeren til ”Fluen”

Slikt husker en, men enda bedre husker jeg spillerne og særtrekk ved måten de spilte på. Særlig når det gjelder A-laget, naturligvis. Frank Hanssen (siden Fagernes), rørleggeren i mål, en tøffing som ikke veik unna for harde koplinger. Johnny Skaug, Teies beste centerhalf noensinne, han klarte seg også godt i Eik. Det samme gjaldt Odd Steen, storscoreren. Ellers minnes jeg Svein Jansson med hoftevrikkfintene, som jeg plagierte. Videre den finslepne tekniker, Jan Thomassen, drivkraften Tottan Matheson, hurtigtoget og brøyteplogen på vingen: Kjell Christensen med brøstkassa, Bjørn Mathisen og Helge ”Fluen”, storscorer han også. Alle sitter som klistra til hukommelsen.

Selveste Natland

Og de som lever, de husker i hvert fall tiden da de hadde selveste Arne Natland som trener. Vi juniorgutta fikk være med noen ganger. Å slå en tunnel på Natland, det er blitt et minne for livet, selv om han sikkert hjalp til for å muntre oss opp. En kommer jo langt med litt selvtillit, og ikke så langt med for mye av den.

Spillerne kom og gikk på dette laget også, som på vårt eget. Men fast inventar hos oss var Hans i mål, nå var han blitt så tøff at han turte å slenge seg uten løvhaug under. Videre Jan-Einar Andersen, centerhalf, Harald Holst og Arne Helgesen som backer, på midtbanen Leif Wille og Terje Carlson, som ikke var svensk, videre Jan Gabrielli som ikke var fra Italia, men fra Øvre Smidsrød, og ved siden av han, Tinny Haraldsen og Øyvind Thorsen. Laget var, naturlig nok, indre-Nøtterøy-dominert, men jeg prøvde å trekke med gode venner fra andre kanter av øya også, og de kom: Erik Simonsen fra Øre, Per-Willy Thoresen fra Torød og Pål Sæthre fra Kjøpmannskjær. De forsvant fort igjen, det ble vel for lang vei å sykle til treninga.

En sensasjon på vingen

Men på ytre høyre hadde vi en sensasjon: Else Marie Fjære. Ei jente på guttelaget! Da sto det om oss i Oslo-avisene. Else var et helt enestående idrettstalent, hadde hun fått de muligheter som gis i dag, ville hun vært på landslaget både i fotball og håndball, samt på skøyter, og muligens i fridrett også. Det var stas for oss gutta å ha henne med, men litt flaut og.

Også friidrett

Så må vi ikke glemme at i bakgrunnen for vår interesse, som var fotballen, der holdt friidrettsfolket på med sitt. Det jeg husker best derfra, er Anker Enger som vel tok idrettsmerket for sekstiende gang eller noe deromkring, samt mine to kamerater Finn Bjerkøy og Hroar Kranstad som var på topp nasjonalt i kastøvelser. En gang så jeg Odd Bergh hoppe lengde der, han fløy! Også så fort som han sprang. Selv hadde vi 8.9 på 60-meteren, tatt av en snill lærer i anledning skoleidrettsmerket. En gang i året hadde alle Nøtterøys folkeskoler stevne på banen. Ett år vant Herstad, mye takket være Svein Kjeldsberg fra Elgestad. Men som regel vant Grindløkka, der var de både størst og best.

Det er lenge siden dette, de eldste minnene her er 60 år. Så tilgi at navn blir borte og generasjonene glir over i hverandre.

A-kampstemning

Men stemningen når det var A-kamp, der vi satt på bergnabbene, den bærer jeg med meg for alltid. Der så vi til og med Teie mot Eik en gang. Eik på vei opp, Teie på vei dit det alltid hadde vært: Midt på tabellen i tredjedivisjon. Det var ikke ofte det sto så mye om Teie i avisene, men da gjorde det det, og ellers var jo Emen fra Tønsbergs Blad stadig innom og brakte med seg en pust fra den store fotballverden. Ellers var det lite med folk, særlig på våre kamper. En gang kom det en forvirret orienteringsløper ut av fra skogen fra Kikut-sida. Men han forsvant fort igjen, uten å betale.

En gang la vi om deler av banedekket sammen med gartner Anfinn Varpe fra Øre. Det var dugnad, kveld etter kveld la vi kvadratisk oppskåret gresstorv ned der banen var mest slitt, og det var ikke på vingen. Oppslutningen var stor. I dag tror mange unge at dugnad, det er noe damene har på seg 17. mai. Eller kan breddelaget Teie kanskje motbevise dette? Og når får vi se vårt gamle lag i 3.divisjon igjen?

Kanskje aldri. Men banen skulle vi gjerne sett enda engang. Ville vi kjent den igjen?