Den gamle danseslette

Av Rolf Solberg (Njotarøy 2014)

Minner fra Teie-skogen i 30-årene

Solberg ble født i Gamleveien på Teie i 1916. Han arbeidet på Vestfold skattefogdkontor, men var også journalist og forfatter. I tillegg til flere andre bøker ga han mellom 1996 og 2001 ut trilogien «Liv og skjebner på vår ø» som denne historien er hentet fra. Bøkene tar for seg vanlige menneskers liv, og gir et verdifullt tidsbilde fra Nøtterøy for en del år siden. Solberg døde i 2009

Sommerkvelden er full av travelhet. Man arbeider i haven, man maler og snekrer, og i veien slår barna ball. Selv sitter jeg på trappen og bryner den gamle haveljåen. Den gjør god tjeneste der man ikke kan komme til med gressklipperen. Også fuglene har det travelt. De er flittig på vingene etter insekter, og i bed og ganger finner de mark og larver. I et lysthus i nærheten sitter noen ungdommer og lytter til larmende musikk fra en transistor. Jeg vil helst lukke ørene for de nymotens toner. Men det blir i stedet til at jeg lytter i intens ergrelse. Endelig hører den sjenerende musikken opp, og en ny musikkavdeling annonseres.

Det er dansemelodier fra 30-årene. Selv om jeg kan styre min begeistring, er det dog noe kjent og kjært ved disse, og jeg lytter derfor denne gang med en viss gjenkjennelse og glede. Plutselig husker jeg at det var på denne tid av året at dansen begynte på sletten inne i skogen. Montro hvordan den nå ser ut?

Det er stillere i nabolaget da jeg et par timer senere er på vei til den gamle danseslette. Bare gamle frøken Larsen holder ennå på med havearbeide. Men så har hun også flere blomster og prydbusker å stelle enn oss andre. Akkurat idet jeg passerer, holder hun på med å binde opp pionene som strutter med utallige svulmende knopper. På havebordet står buret hvor hennes kjæreste venn i livet, papegøyen «Polly», befinner seg. Den kan sin lekse og er heller ikke dummere enn den forstår når det er passende å lire den av. Lenge etterat jeg har passert, hører jeg den rope: «Nå får vi snart gi oss, «Polly!» Nå får vi snart gi oss, «Polly».

Stiene i skogen er ikke lenger så idylliske som før. Det er i flere tilfeller herjet stygt med busker og småtrær langs kantene. Vandalene har også kastet fra seg tomme sigarettesker og skall på stiene, og i en maurtue er det stukket inn en lang kjepp. Jeg går her og blir mismodig og trist.

«St. Hans-slettæ»

Jeg når snart frem til dansesletten. Forresten, noen slette er det ikke lenger. Fra alle kanter har trær og busker trengt seg inn, og mellom disse står høyt, stritt gress. Hvor alt er annerledes, og hvor fjerne ungdomsårene er. Men mens jeg står her, bryter etterhvert det ene minne etter det annet frem, og til slutt står meget av det som hendte her i hine kvelder og netter levende for meg.

«St. Hans-slettæ» ble dansesletten kalt. Navnet fikk den fordi det var en St. Hansaften den første gang ble tatt i bruk. Ungdommen på stedet hadde lenge savnet en plass å leke og danse på. Da var det at en av dem kom til å huske på en lysning inne i skogen. Man henvendte seg til eieren og fikk hans tillatelse til å rydde og utvide den, og man gikk inn for å få den ferdig til midtsommernattsfeiringen. Sletten ble et populært samlingssted for de unge, og det var den inntil krigen kom.

Sommerkveldens lette mørke har listet seg inn i skogen, og det er stille. Men jeg fornemmer livet i alle ting, hvordan det streber og utfolder seg, nyter og saliggjøres. Et sted fra kommer duft av nattfiol, denne lengselsvekkende og vanviddsporende duft. Plutselig kaster en måltrost inn partier med vidunderlig sang, og mens jeg står og speider for muligens å oppdage fuglen, ser jeg månen i ferd med å stige over grantoppene.

«Drømme-Ka’l» var spillemann

Jeg har stanset i utkanten av sletten, ved to stokker som er slått ned i marken. Engang lå det et bord over disse, og på dette pleide spillemannen å sitte med sitt trekkspill. Stokkene er råtne, og hvor bordet er blitt av, er ikke godt å vite. Spillemannen var som oftest «Drømme-Ka’l». Han hadde et rikt repertoar, og han kunne virkelig håndtere trekkspillet, i hvertfall så lenge han var edru. Han var alltid litt bedugget når han kom, og han «spedde på» utover kvelden og natten. Da hendte det nok at takten og rytmen ble litt underlig. Men man tilga ham. Alle holdt av «Drømme-Ka’l». Han var så snild, og så var han slik verdensmann. Det siste satte særlig pikene pris på. Begavet var han også. Han komponerte selv både valser og tangoer og satte tekst til. Men hans komposisjoner var så drømmetunge og innviklede at det var nesten umulig å danse etter dem. Han spilte dem da også mest bare for en liten klikk som vanket på hybelen hans. Nå er han død. Han svant hen i drømmerier og alkoholrus. Men verdensmann var han til det siste. Han hadde manérer som en aristokrat. Hans skjorte – han hadde bare en eneste en – var alltid ren, og han tok aldri en drink uten han fikk et skinnende rent glass – og helst av krystall. Etterhvert synes jeg sletten blir som den engang var.

Den ligger der jevn og fin og belyst av månen. På stien som fører hit, kommer de unge, noen i flokker, andre som par, og noen ganske få kommer alene. Man stiller seg opp på forskjellige steder rundt sletten. «Drømme-Ka’l» er på plass. Han prøver seg frem på trekkspillet og streifer inn på en rekke melodier, men synes ikke å kunne bestemme seg for hvilken han skal åpne med. Da skjærer en unggutt tvert over plassen. Fra innerlommen lurer han opp en halvflaske og går bort til «Drømme-Ka’l» med denne. «Drømme-Ka’l» legger trekkspillet fra seg, stikker den ene hånden ned i vesken sin og tar frem et glass. Han løfter det mot månelyset og dreier glasset rundt mellom fingrene. Det finner ikke nåde for hans øyne, og han leverer det til gutten, som løper ned til bekken og skyller det. Han er snart tilbake. «Drømme-Ka’l» får drammen, og dansen kan begynne.

Flere og flere ungdommer kommer til. Det er mest unge fra byen og dens nærmeste omegn. På grunn av den lange veien, har de ikke rukket hit før nå. Noen kommer på sykkel, andre har tatt rutebil til «Grindstu-hjørnet», og derfra er det et godt stykke til sletten.

«Drømme-Ka’l» har fått riktig sving på trekkspillet. Uten pause går han over fra vals til foxtrot og så til reinlender. Under den sistnevnte dans som gir best anledning til utfoldelse av den ungdommelige vitalitet, tjoes og heies det, og pikene blir løftet høyt i været av sine kavalerer. Spilles det sakte vals, ja, så danser man mykt og henført. Kavalerene trykker pikene tett inntil seg, og det blir kinn mot kinn eller dyp stirring i hverandres øyne. Ikke alle danser. Noen av pikene blir aldri engasjert, og noen av guttene får ingen kvinnelig partner å danse med tross gjentagne forsøk og utspekulerte knep.