Den mystiske bautasteinen på Skarphaga

Av Trond Tjomstøl (Njotarøy 2014)

En gårds- og sjøfartshistorie på 1800-tallet

Ved innkjørselen på gården Skarphaga, mellom Herstad og Øre, står det en merkelig bauta. Mange har spurt hvorfor den er satt opp. Tidligere og nåværende eiers forklaring er bare at da det skulle støpes ny trapp, ble den funnet inne i den gamle trappa. Det spesielle med steinen er bølgeslagsmerkene på overflaten samt at formen egnet seg som en bauta.

Steinen er en ringerikssandstein, og den er sannsynligvis fraktet med skute til Nøtterøy og deretter med hest og vogn eller slede fram til Skarphaga. Å finne ut hvem som kan ha gjort dette, bringer oss til gårdens tilknytning til sjøfarten. Dette er historien om en Nøtterøy-gård på 1800-tallet og om menneskene som bodde der, men også litt geologi.

Geologisk plassering av steinen

Det var rundt 1980 at det skulle lages ny trapp til hovedhuset. Den gamle trappen ble hogd opp, og inne i den fant daværende eier, Sigurd Tjomstøl, denne steinen: ca 3 m lang, 1 m bred og 40 cm tykk. Steinen er ca 400 mill. år gammel og er fra silur-tiden. I slutten av denne geologiske perioden ble fjellkjedefoldingen avsluttet, og tærende krefter som nedbør og elver førte store mengder sand ut i grunnvannet og innsjøområdet østenfor fjellkjeden. Lag på lag med finkornet sandstein ble avsatt i de lavereliggende områder. I Vestfold finnes ringerikssandstein i området Holmestrand-Sande.

Tjomstøl fant ut at steinen måtte komme fra området den har navn etter, nær Tyrifjorden og Ringerike. Dette er i våre dager bekreftet av regiongeolog Sven Dahlgren. Det er den rødlige fargen i steinen som peker i retning av Ringerike. Andre forekomster i vårt nærområde er som nevnt Holmestrand – Sande, men også Jeløya og øyene utenfor Langesund og Brevik. Steinen kan også være fraktet hit fra utlandet. Med betydelig seilskutefart på Nordsjøen i 1800-årene kan den gjerne ha vært med tilbake som ballaststein på en skute som fraktet tømmer til Storbritannia. Det spesielle med steinens utseende er bølgeslagsmerkene. Disse viser at steinen er avsatt på svært grunt vann og at den også til tider har vært over vannflaten.

Hvorfor ikke en kortreist stein?

Nøtterøy har en rik historie når det gjelder steinbrudd, og dette er omtalt i flere Njotarøy-artikler, blant annet av Grethe Horn i 2002. Vi leser at det var kommersielle steinbrudd på tidlig 1800-tall på Bolærne, mens bruddene på Smidsrød – nabogård til Skarphaga – hadde sin aktive periode fra 1880-årene. Det ville vært enklere å skaffe trappestein fra et steinbrudd noen hundre meter unna fremfor langveisfra med skute, så det er grunn til anta at sandsteinen kom til Skarphaga før 1880. En annen historie er at området er svært rikt på løs stein. Det finnes spor av det ytre raet over Nøtterøy. Dette er et parallell-ra til Vestfold-raet, men mye mindre og bare bitvis synlig. I Vestfold er det ytre raet mest synlig ved ryggen som danner Essoskogen samt høyden hvor Tjølling kirke ligger. Mellom disse stedene er biter av det ytre ra synlig; på Nøtterøy nær Skarphaga og Smidsrød og sydover over Sanne-gårdene. Gårdsnavnet Skarphaga sikter til skarp eller mager jord med mye stein. Trapp kunne vært murt av løs stein funnet på gården, men sement og betong var ikke i bruk før i 1890-årene.

Det er da nærliggende å tenke at sandsteinen kan være fraktet til Skarphaga i første halvdel av 1800-årene. Vi finner ikke noe eksakt svar på når, men hvem det kan ha vært, er mulig å tenke seg. Vi må ta en tur innom de personer som bebodde gården i 1800-årene.

Stamfaren for Skarphagafolket på 1800-tallet

Kristen Simonsen er den første oppsitter på Skarphaga med kombinasjonsyrket sjømann og bonde. Han var født på Anholt i Stokke rundt 1760 og kom til Skarphaga gjennom giftermål med Berte Marie Andersdatter, datter av gårdbruker Anders Olsen, som satt med gården på slutten av 1700-tallet. Både Olsen og Simonsen var bygselmenn eller leilendinger, Skarphaga tilhørte Nøtterøy prestebord fram til 1853.

Kristen og Berte Marie fikk ni barn, og gården skulle følge denne familien 1800-tallet ut.

Kristen Simonsen hadde halve gården fra 1793 og hele fra 1811. Som matros på briggen Elisabeth ble han tatt til fange utenfor Gøteborg i november 1808. Denne briggen hadde gått til Danmark etter kornvarer, og på farten nedover hadde den last om bord av tjære, jernspiker, salt og fisk. På reisen ble den tatt av et engelsk skip og brakt inn til Gøteborg. Skipper på briggen var Anders Olsen Føyn – båten var hjemmehørende på Føynland og eiere var skipperens mor, enken Anne Christine Gulliksdatter, Nordre Føyn og hennes svoger og nabo Jørgen Andersen. Skipperen, styrmannen Ingebret Fransen, Bjønnes, og Kristen Simonsen, Skarphaga, rømte fra fangenskapet i Sverige og kom seg hjem.

Kristen Simonsen var gårdbruker på Skarphaga i nærmere 50 år, til han døde i 1842. Vi vet ikke noe om hans aktivitet som sjømann etter napoleonskrigene. Mye tyder på at han også tilbrakte en del tid på Nøtterøy – han var i 1815 en av øyas 14 rodemestre. Vedlikeholdet av veiene på øya var av fogden fordelt på de forskjellige gårdene, og veiene var inndelt i roder, under oppsyn av rodemesterne. Simonsen kan godt være den som brakte ringerikssandsteinen til gårds. Fra skute hjemmehørende på Føynland kan steinen ha blitt fraktet med hest og kjerre fra Lahelle og opp til Skarphaga.

Simonsens enke Berte Marie levde ytterligere ti år til hun døde i 1852. Året etter fikk sønnen Amund Kristensen kongeskjøte på gården for 650 spd og jordavgift som ble innløst med 83 spd. Men før dette skjedde, var det annen gårdbruker på gården noen år, og denne er ikke nevnt i bygdebøkene.

En byggmester fra Smøgen

Innvandringen fra Sverige er en del av Nøtterøys 1800-tallshistorie, og denne berører også gården Skarphaga. I år 1848 ble det inngått ekteskap mellom pigen Berte Marie Andersdatter fra Skjerpe og tømmermann Lars Christensen, bosatt på Samstykket. Dette stedet er i dag ikke så kjent for mange nøttlendinger, men ligger ved Brattås. Berte Marie var barnebarn av Kristen Simonsen Skarphaga og åpenbart oppkalt etter sin bestemor. Lars kom til Nøtterøy fra Bohuslän; fra Askum sokn beliggende rett innenfor Smøgen og Kungshamn – kjente reisemål for båtfolk.

Han er kirkebokført som innflyttet i 1846, og hensikten var ”for at tage tjeneste”. Ekteparet ble boende på Samstykket i et par år og fikk to barn. I 1849, ved det første barnets dåp er Lars Christensens yrke matros, og da neste barn blir døpt påfølgende år, er yrket ”arbeidsmand”. Barnet fikk for øvrig navnet Christen Askum – etter farens hjemsted.

Så – i 1852 – får Berte Marie og Lars datteren Cecilie Amalie. De bor da på Skarphaga og Christensens yrke er gårdbruker. Det kan se ut som om Berte Marie og hennes mann var de som tok seg av bestemoren på Skarphaga på hennes siste dager. For snart skulle det komme nye brukere, og gården skulle bli selveiergård. Lars Christensen hadde i 1849 kjøpt en part i Hovlandrønningen, hvor han etter hvert bosatte seg. Der ble forøvrig fjerde barn født i 1857. Han fikk navnet Leonard og skulle i 1895 – som kaptein på Antarctic – være med på den første dokumenterte ilandstigning på det antarktiske fastland. Men det er en annen historie.

Derimot skulle Lars Christensen – matros, arbeidsmann, tømmermann og gårdbruker – noen år senere bli Tønsbergs største byggmester og grunnlegger av det som senere skulle bli kjent som Lars Christensens Dampsag og Høvleri. Med det faktum at en senere betydelig byggmester og trelasthandler i noen år var gårdbruker på Skarphaga, er det nærliggende å tenke seg at våningshuset, slik det har stått lenger enn manns minne, ble bygd av denne mannen. Og kanskje den åpenbart kreative Lars Christensen ville ha en original trappehelle til huset og fikk skaffet en sandstein med bølgeslagsmerker. Det vites ikke nøyaktig når våningshuset på Skarphaga er bygd, men en del bygningsmessige detaljer er sammenfallende med andre Nøtterøy-hus som mer nøyaktig er tidfestet til rundt 1850.

Selveiergård eller skole?

Skoleloven av 1827 fastsatte at klokkeren i bygda skulle drive fast skole. Dette gjaldt dersom klokkeren var ansatt etter 1827. Klokkeren på Nøtterøy, Rasmus Christoffersen Holm, var ansatt så tidlig som i 1792 og hadde således ingen undervisningsplikt. Han satt som klokker til han døde, 91 år gammel i 1855. Riktignok vikarierte kirkesanger Davidsen for klokkeren de siste ti årene. I 1837 kom spørsmålet om fast skole opp på Nøtterøy, og Skarphaga ble sammen med Kjøle nevnt som egnede steder. Noen år senere – i 1850 – var spørsmålet om skole oppe i kommunestyret; man ville søke om å få utlagt en del av prestegårdens jord for å opprette fast skole, men det kom intet ut av det.

Det gikk bare to år før formannskapet 1. april 1852 vedtok å sende en søknad til regjeringen om å få overdradd Skarphaga til kommunen for å opprette fast skole. Gården var nå bygselledig, fordi Kristen Simonsens enke Berte Marie var død i februar. Planen var å benytte gården til kirkesangerbolig og fast skole. Men i august samme år måtte den nyansatte sogneprest Harbitz meddele formannskapet at søknaden var avslått. Staten kunne ikke selge uten offentlig auksjon. Det ble ikke skole på Skarphaga. Den havnet isteden på Herstad med Thor Hansen som den første læreren.

1852 må ha vært et forandringens år på denne gården, og det var denne tiden den før omtalte byggmester Lars Christensen for en stund var gårdens bruker. Skarphaga forble gårdsbruk og ikke skole og ble kjøpt av Amund Kristensen, ett av Kristen Simonsens ni barn, i 1853. Amund – født 1805 – var imidlertid etablert på nabogården Enga, og han overdro Skarphaga i 1858 til datteren Anne og svigersønnen Lars Larsen.

Ishavsfangst

Fra 1850-årene skulle Skarphaga, som så mange andre gårder på Nøtterøy, bli drevet i kombinasjon med sjøfart. Lars Larsen var selv fra Skarphaga, gift med sitt søskenbarn Anne. Hans navn nevnes først og fremst i forbindelse med ishavsfangsten, da han mange år arbeidet for Svend Foyn. Det var Lars Larsen som var skipper på selfangeren Eliezer da denne brant opp etter selvantennelse i kullbeholdningen. Det er flere versjoner av hendelsesforløpet. Kaptein Larsens egen versjon er gjengitt i O. A. Johnsens ”Tønsbergs historie”:

1869, søndag 4. april. Vinden nordlig, laber bris med klar luft. De fleste av mannskapet var på isen for å fange sel og legge i haug. Maskinen var i gang for å komme op til selen. Gode utsikter til en heldig fangst, hadde sammenlagt på isen omtrent 2000 sel, ung og gammel, omtrent 2-3 kabellengder fra skipet. Alt vel innen borde. Kl. 4 eftermiddag utbrøt en sterk røk i maskinen, men kunde ikke i samme øieblikk opdage hvor ilden var antendt. Stanset maskinen, slukket av fyren, satte signal efter mannskapet. De som var om bord arbeidet med å få ilden slukket. Mannskapet kom øieblikkelig om bord, alle arbeidet med største iver for å bli herre over ilden, men alt forgjeves. Ilden var i babords kullboks, som var full av kull, selvandtending i kullene. Arbeidet med å få kullene op av boksen så lenge vi kunde for ild og røk samt med vann fra begge sider og fra pumpene, men til ingen nytte måtte opgi til sist. Tok mandskapet til råd hvad som best skulde gjøres. Alle stemte for å lukke over allting i håp om at de kunde stanse ilden. Turde ikke holde mannskapet lenger om bord, fryktet for at noe kunde springe. Kruttet var bragt på isen. Kl. 9 omtrent aften måtte vi flykte på isen. Natten tiltok, visste ikke hvad som kunde hende. Litet og intet reddet av mandskapets tøi. Kl. 111⁄2 blev vi reddet av kaptein John Gre, skibet Mazenthen av Peterhead. Det stod ikke i menneskers hjelp å redde skibet. Kl.4 morgen stod hele skibet i brann. Samme dag blev mannskapet fordelt ombord i flere skib. Kl. 11 aften såes det siste av ilden. Den 4. tiltagende storm, tykk med sne, høi sjø, N.O. vind.

Fører av Eliezer L. Larsen
Styrmann Henrik Sørensen

Briggen Maria – ishavsfangst og tømmer til Holland

Larsen fortsatte med selfangst ytterligere fire sesonger på begynnelsen av 1870-tallet, etter hvert for det hollandske rederiet og handelshuset Nicolaas Brantjes & Smit, Purmerend. Skuten som Larsen førte, var briggen Maria, og denne lå hver vinter i opplag i Vrengen. Ved hjemkomsten om høsten fikk en del av mannskapet arbeid på Skarphaga. Det hollandske handelshuset drev videre med tømmerimport og hadde egne sagbruk. Etter reduksjoner i selbestanden ble det innført begrensinger i fangsten fra 1877, og etter hvert gikk Lars Larsen og Maria over i tømmertransport fra Norge til Holland. En siste selfangstekspedisjon ble det likevel i 1884 for briggen Maria, da med sønnen Ludvig Anton Larsen (1860-1947) som skipper. Dette ble den mest vellykkede selfangstekspedisjonen for det hollandske selskapet, da 7000 sel til en verdi av 70000 gylden ble brakt til kokeriet i Holland. Men før dette skjedde, hadde det fra Maria kommet sorgtunge budskap til familien på Skarphaga.

Oppdyrking og modernisering

Vi må anta at skutemannskapet i stor grad bidro med nybrottsarbeid. Det meste av skogen ble brutt opp, og det dyrkede arealet ble økt fra 30 til 155 dekar, slik det fremstår i dag. Dette må ha vært et svært krevende arbeide. Etter bryting av skogen måtte mye stein fjernes fra morenejorden. En del av tømmeret ble for øvrig eksportert til Holland med Larsens skute.

Lars Larsens virke som skipper og hans forbindelser til Holland skulle få betydning for driften på Skarphaga. En hollandsk agronom planla dreneringen av de flatlendte jordene, og den gamle hagen med grusganger og et lysthus i form av en sirkel med lindetrær skal visstnok ha blitt anlagt med hollandsk bistand. Grusgangene er borte, mens lindetrærne står fremdeles. Larsen var videre tidlig ute med å ta i bruk tekniske nyvinninger innen landbruket, blant annet engelsk velteplog, labbeharv og rulleharv.

En sjøens familie

Under vinteropplaget av briggen Maria i Vrengensundet avla kaptein Larsen skuten besøk nærmest daglig. Det var under et av disse besøkene han døde vinteren 1882, 57 år gammel.

Anne og Lars Larsen hadde åtte barn, hvorav seks vokste opp. De to eldste guttene hadde begge valgt sjømannsyrket da faren døde.

Tragedien rammet familien på ny bare uker etter, da eldste sønn Christen Larsen ble skylt over bord under en orkan i Nordsjøen. Han var da på vei til Holland med farens skute – briggen Maria. Samme skjebne skulle ramme yngste sønn Morten Øhre Larsen ti år senere, da han falt over bord fra briggen Inheritance på reise mellom Syd-Amerika og Irland.

En annen sønn Ludvig Anton Larsen var, som nevnt over, den tredje i familien som førte briggen Maria.

Gårdbruker Anne Larsen

Ikke så forskjellig fra andre Nøtterøy-gårder i seilskutetiden ble det en kvinne som drev gården. Etter Lars Larsens og sønnen Christens død i 1882 hadde neste sønn Ludvig Anton også valgt sjømannsyrket. Enken Anne Amundsdatter Larsen var gårdbruker på Skarphaga i seks år inntil datteren Beda Marie og svigersønnen Hans Olsen tok over i 1888.

En kveld da fru Larsen var på besøk i nabolaget trosset tjenestejenta på gården forbudet mot å bruk parafinlampe i fjøset. Lampen veltet og uthuset brant ned. På det gjenoppbygde uthuset bærer vindfløyen på mønet initialene ”ALS” (Anne Larsen Skarphaga) og årstallet 1886. Vindfløyen finnes fremdeles på uthuset, og steintrappen som ble anlagt foran en dør i uthuset er av rødbrune blokker av tønsbergitt. De mest aktive år for steinbruddene på Smidsrød var første halvdel av 1880-årene, så denne trappen består nok av langt mer lokal stein enn omtalte sandstein.

Hans Olsen – både seil og damp

På ny skulle det bli en datter og svigersønn til å bebo og drive Skarphaga videre, da Anne Larsen solgte gården i 1888 til datteren Beda Marie og svigersønnen Hans Olsen fra Gunnestad. Han skulle føre gårdens sjømannstradisjon videre – også inn i den nye tid med overgangen fra seilskip til dampskip. Etter å ha gått tidlig til sjøs ble Olsen skipper 24 år gammel. En av skutene Hans Olsen førte var konsul J. H. Christiansens Mathilde, og med denne ble den første stykkgodslast ført fra Norge til Australia i 1888. Lasten besto av sprengstoff fra Nitedal og i tillegg tyttebær(!). Få år senere gikk Olsen over i dampskipsfart, først noen år for et lokalt rederi, Anders Jacobsen & Co. Senere fulgte mange år med fart ”på Østen” inntil han gikk i land i 1914, 60 år gammel. Før den tid hadde Beda Marie og Hans Olsen solgt Skarphaga i 1903 og flyttet til eiendommen Haugstad på Herstad, og de tok også eiendomsnavnet som familienavn.

Kvinnene passet gården

I beskrivelser av Nøtterøys landbruk i 1800-årene fremheves kvinnenes rolle som gårdbrukere i mennenes fravær på sjøen. Folketellingen fra 1891 viser at også Skarphaga var et typisk eksempel på dette. Det fremgår at Beda Marie Olsen og hennes mor Anne Larsen var til stede på gården under folketellingen, mens husbonden Hans Olsen befant seg ”paa Atlanterhavet”.

Bedas bror, Ludvig, var ”styrmand paa bottlenosefiske”, mens en yngre bror, Morten, som året etter skulle omkomme til sjøs, beskrives som ”2nd styrmand, opholdssted Hull, England”. De to øvrige tilstedeværende under folketellingen var gårdsgutten og tjenestejenta – begge født i Sverige. Også dette typisk for denne tiden.

Tre søsken Haugstad fra Skarphaga

Før Beda Marie og Hans Olsen flyttet til Herstad, ble imidlertid deres tre barn født på Skarphaga i 1890-årene. Eldste sønn, Kristen Haugstad, ble lektor, men han var også sjef for haubitsbatteriet på Kvarven ved Bergen 9. april 1940. Tidlig på morgenen denne dagen var det herfra de første skudd mot tyske fartøyer ble avfyrt. Kristen Haugstad satt i krigsfangenskap i Bergen, Kirkenes, Polen og Tyskland, tilsammen ca tre år. Bakgrunnen for det var nok både hans offisersrolle og yrket som lektor.

Det var yngste sønn, Olav Haugstad, som skulle føre sjøfartstradisjonen videre. Som skipper førte han skipet S/S Romulus for rederiet Wiel & Amundsen i Halden i årene 1927-1953.

Haugstad for ute under begge verdenskrigene uten å bli involvert i krigshandlinger, men reddet med sitt skip en nordmann og 26 engelskmenn fra en torpedert engelsk båt. Denne hadde fulgt en konvoi hvor 17 av skipene ble senket. For redningsdåden ble Haugstad tildelt Krigsmedaljen og Rederforbundets gullmedalje.

Det er nok det yngste barnet i Haugstadfamilien som er kjent for flest godt voksne nøttlendinger. Asta Haugstad var født på Skarphaga og tilbrakte sine første fem år der. Etter eksamen artium i 1918 ble hun ansatt som lærerinne ved Nøtterøy Middelskole.

Med senere universitetskurs i Sverige og Tyskland hadde hun sitt virke ved skolen, som senere ble Nøtterøy realskole, fram til hun pensjonerte seg i 1962 etter 44 års virke.

Nye eiere og nok en skipper

Året etter Anne Amundsdatters Larsens død i 1902 ble Skarphaga solgt, og Beda og Hans Olsen flyttet til villa på Herstad. Den lange perioden med kombinasjonen jordbruk og sjøfart var over for denne familien. Gjennom fem generasjoner hadde sjømenn bosatt eller født på Skarphaga seilt ute – fra napoleonskrigene til 2. verdenskrig. Mens gårdens menn var til sjøs, passet gårdens kvinner gård og buskap på Skarphaga av Anne Larsen og deretter av datteren Beda Marie Olsen.

Gården fikk likevel nok en periode som skippergård gjennom kaptein Olav Moe fra Sandar som hadde Skarphaga ca 10 år før familien flyttet tilbake. Et stykke ut på 1900-tallet var det tallrike sogninger, fjordinger og rogalendinger som kjøpte gårder og slo seg ned på Nøtterøy og i Vestfold for øvrig (omtalt i flere Njotarøy-artikler av Norvald Fuglestrand). Den neste eieren, Tjomstøl-familien, kom derimot fra Iveland i Agder.

Mot fulltids gårdbrukere og sjømenn

Fra nå var gårdens kobling til sjøfarten historie – fulltidsbonden hadde tatt over.

Slik var nok utviklingen på mange tilsvarende Nøtterøy-gårder. Seilskutene var blitt avløst av dampskip, og med det forsvant kombinasjonen gårdsbruk og sjøfart. Folketellingene 1801-1910 viser samme trekk. I hele denne perioden var antallet gårdbrukere på Nøtterøy rundt regnet 200. I 1801 hadde 70 % av gårdbrukerne også et sjømannsyrke. Ved folketellingen i 1865 var denne andelen ca 40 %. I 1900 er andelen ca 20 % og ti år senere sunket til 7 %.

Utviklingen hadde gått i retning av fulltids gårdbrukere og fulltids sjømenn som etter hvert bebodde den voksende villabebyggelse. Gården Skarphaga på begynnelsen av 1900-tallet faller inn i dette mønsteret.

Et gårdsfolk og deres plass i lokalhistorien

Historien om Skarphaga og menneskene der gjennom 1800-tallet er ikke unik på Nøtterøy.

Det er mange gårdsbruk på øya med rikere sjøfartshistorie enn hva som er oppsummert her. Det spesielle er at gården og de mennesker som bebodde og var født på gården på 1800-tallet, alle er representanter for ulike epoker i lokalhistorien. Vi har bonden som var matros og ble tatt til fange i 1808. Samme mann hadde en liten rolle i utviklingen av veiene på øya. Innvandringen fra Bohuslän er representert gjennom Lars Christensen. Vi ser planene om gården som fastskole etter omgangsskolens tid.

I annen halvdel av 1800-årene er ishavsfangsten og skutefart på Holland representert gjennom Lars Larsen og tre sønner. I ekteparet Larsens tid ser vi nydyrking og mekanisering, trekk som faller sammen i tid med betydelig utvikling i landbruket generelt med overgang fra naturalhushold til handelsjordbruk. Med neste eier, Hans Olsen, ser vi slutten på seilskutetiden og overgangen til dampskip med fart på alle hav. Og med hans datter Asta ser vi en av Nøtterøys tidlige kvinnelige akademikere.

Et minne om slit på sjø og land

Et dykk gjennom gården Skarphagas historie har ikke gitt noe svar på hvem det var som anbrakte en ringerikssandstein med bølgeslagsmerker som trappehelle foran våningshuset. Den nærmeste forklaring er at det er en kobling til de sjøfolk som bodde her på 1800-tallet.

Mange har spurt hva den spesielle steinen er til minne om. Med ovennevnte glimt fra gårdens historie er det nærliggende å gjøre steinen med sin vekt – til et minne over det slit som ble lagt ned her i tidligere tider med nyrydning og oppdyrking av den fra før steinrike morenejorden. Så har vi det daglige slit som ble lagt ned på gården – først og fremst av kvinnene mens mennene var til sjøs.

Gårdsfolkets virke som sjøfarende kan symboliseres av bølgeslagsmerkene på steinen. I krig og fred har folk herfra vært deler av Nøtterøys sjøfartshistorie gjennom et drøyt århundre. Og noen av dem ble igjen der ute på havet.

Kilder:

Lorens Berg : Nøtterø – en bygdebok
Sigurd Unneberg: Nøtterøy gårds- og slektshistorie
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene
Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene
Oscar A. Johnsen: Tønsbergs historie III 1-18141880
John M. Hovland: Såtid-grotid-høstetid
Cornelis de Jong: Purmerend og Norge (Vestfoldminne 1975)
Joost Schokkenbrock: Trying Out – An anatomy of Dutch Whaling and Sealing in the Nineteenth Century 1815-1885. Amsterdam 2008
Digitalarkivets folketellinger 1801-1910
Digitaliserte kirkebøker
Tidligere Njotarøy-artikler (ref. i artikkelen)