Av Frank Kolberg (Njotarøy 2006)
En fransk offiser, André eller –
”En av søstrene til Nils Kolberg var gift med stallmesteren på Jarlsberg Hovedgård. Han het André og var en rømt fransk offiser fra Napoleonskrigene. Han gikk med ridebukser og hadde flotte lærstøvler og en ridepisk i hånden, og så hadde han lange knebelsbarter: ”
Dette fortalte min grandonkel Carl for vel 50 år siden. Han hadde mye å fortelle om de gamle i slekten, også om sin farfar Nils, som ble født på Kolberg på Nøtterøy i 1807. Jeg fikk aldri spurt onkel Carl om hvem han hadde hørt historien fra. Det virket opplagt at dette var noe den gode Nils selv hadde fortalt om denne noe spesielle svogeren.
«Borte paa Søen»
Uansett syntes jeg historien om et eksotisk, fransk innslag i slekten var verd å sjekke. Men det var ikke så helt enkelt å følge søskenflokken fra Kolberg ut i verden. De flyttet alle tidlig fra Nøtterøy, og det hadde sin årsak: En tragedie rammet denne familien i skjebneåret 1809, akkurat som mange andre og slik Henrik Ibsen beskriver det i ”Terje Vigen”:
Så lakked og led det til krigens år
i attenhundred og ni.
Endu går sagn om de trængsels-kår,
som folket da stedtes i.
Engelske krydsere stængte hver havn,
i landet var misvækst og nød,
den fattige sulted, den rige led savn,
to kraftige arme var ingen til gavn,
for døren stod sot og død.
Samtidig var det god betaling å få for dem som våget å ta seg hyre i det året, kan andre kilder fortelle. Så våget altså familiefar Arne Caspersen Kolberg det, eller syntes han måtte for familiens skyld. Og som flere andre ble han ”borte paa Søen” i 1809, bare sine 34 år gammel. Minstebarnet var ennå ikke født. På toppen av dette skulle barneflokken også miste moren tidlig. Karen Maria født på Nordre Føyn, døde 7 år senere og ble bare 40 år.
Dermed ble søskenflokken spredt til ulike kanter og flere var ute i tjeneste før de rakk å bli konfirmert.
En fransk offiser?
Eldstejenta Maren Anne var født 27.11.1796. Etter folketellingen 1801, er neste sporet etter henne at hun blir konfirmert 23. juli 1815. Men det var inne i Tønsberg. I 1822 har hun fått seg tjeneste hos greven ute på Jarlsberg Hovedgård. I kirkeboken for Sem står hun skrevet som innflyttet til sognet det året. Og der treffer hun altså den kjekke stallmesteren som myten spant seg om at han var en rømt fransk offiser ved navn André.
Allerede 9.oktober 1822 stod de brud og brudgom i Sem kirke. Presten skriver henne inn som ”Maren Anne Arnesdatter paa Jarlsberg”. Og brudgommen som ”Ungkarl Endre Ellevsen, Staldmester paa Jarlsberg”.
Det var altså slett ikke noen fransk offiser André. Endre viser seg å være en helt vanlig Semsgutt og oppvokst på husmannsplassen Dammen under Jarlsberg hovedgård. Det står greit nok i Bygdebok for Sem og Slagen. Og Endres kone står helt riktig som Maren Anne Arnesdatter. Men det står ikke hvor hun kom fra og alderen ved vigselen stemmer heller ikke. Så en kunne ikke vite at det er Maren Anne fra Kolberg det gjelder. Bortsett fra at det stemmer med den fantastiske historien da! Og den har altså helt rett i at en av Nils Kolbergs søstre virkelig var gift med stallmesteren på Jarlsberg.
Tre døtre i Grindstuen
Stallmester Endre og hans Maren Anne oppgis etter bryllupet å bo i ”Grindstuen” som da har vært stallmesterens tjenestebolig. Men det var to ”grindstuer” på Jarlsberg, så om det var den på Hasle eller den ved Kjelle er ikke godt å si. Pene hus var det i alle fall. Grev Herman Wedel lot dem begge bygge som det heter i den vakreste empire-stil for at markere Hoved-gaardens Indmark. Der i Grindstuen kom tre døtre til, Anne Georgine, Karen Helene og Anne Jørgine. Navnet tyder på at den første er død før siste ble født. De to neste nådde i alle fall konfirmasjonsalderen, siden ser vi ikke noe til dem.
Og der bak vinduene i Grindstuen kunne de se mangt når fint folk og andre kom forbi. Det var nettopp på den tiden de store ombygninger foregikk på Jarlsberg. Og betydde utvilsomt ganske mye trafikk. Grevefamilien bodde riktignok ikke fast på Jarlsberg, men de var her ofte. Og grev Herman ble sikkert rett som det var skysset av sin stallmester Endre. Han benevnes da også et sted som ”Staldmester og Kusk”. Det var en av landets mest betydningsfulle menn de var i tjeneste hos: Grev Herman Wedel. Først var han amtmann, spilte deretter en sentral rolle på Eidsvoll i 1814 og ble både finansminister og stortingspresident. I 1836 nådde grev Wedel sitt toppunkt i karrieren, han ble utnevnt til kongens stattholder i Norge og endog kalt visekonge.
Lykken smilte ikke like blidt til familien i Grindstuen. 1. april 1836 døde Endre i ”nervefeber” 41 år gammel, og bare tre uker senere Maren Anne av det samme. Nå får hun også korrekt alder — 40 år. Presten mente at det var likeså meget sorg hun døde av. Hun har i hvert fall sikkert kjent det som en forferdelig gjentagelse av tragedien da far Arne ble borte i 1809.
Allerede 28. april ble det holdt ”Registrerings- og Vurderingsforretning” i Grindstuen. Blant etterlatt løsøre nevnes: ”1/2 dusin skilderier ”af et Slags» og 4 skilderier «af Gibs”, 4 blomsterpotter av tre, verd 12 sk.” Det synes altså å ha vært litt stil i huset. Helt blakke var de heller ikke, overskuddet ble 152 spesidaler Forvalter Erik Rynning var oppnevnt som verge for barna og ved skifteforretningen opplyste han at greven selv hadde tilstått barna ’hver 12 spd. årlig til deres ophold til de blev konfirmerte.’ Rynning selv sørget for at de fikk fosterhjem mot betaling av 15 spd. årlig.
En god historie
Men hvordan oppstod myten om den franske offiser André, som senere familiemedlemmer både hørte og trodde? Nils må da selv ha visst bedre, for han var ennå her i distriktet til han ble konfirmert i Tønsberg i 1825. Han kan til og med ha vært med ved dåpen av de to første små niesene ute i Sem kirke. Søsteren Anne Maria Arnesdatter var i hvert fall fadder til den ene av dem. Hun var ellers gift og bodde i Åsgårdstrand.
Kanskje har det rett og slett begynt som en vits, at fine unge frøkner på besøk på Jarlsberg syntes det var morsomt å kalle Endre for André. Det passet jo så bra når det var fornemt å snakke fransk. Endre syntes kanskje det var stas å få en litt spesiell nimbus og har bidratt en smule selv til det også. Og det med at en fransk offiser skulle ha rømt og havnet på Jarlsberg etter Napoleonskrigene, var jo slett ikke utenkelig. Det stemmer i et hvert fall helt med tiden.
Og så har nok Nils i første omgang fortalt det hele bare som en bra historie om den noe eksotisk utseende svoger — og så gjorde ettertiden det like godt til sannhet.
Litteratur:
Kirkebøker for Nøtterøy, Tønsberg og Sem og Slagen
Folketelling 1801
Lorens Berg: Nøtterø. En bygdebok. 1922
H. Blom Svendsen (red): Sem og Slagen. En bygdebok. 1945-1963.
Kavli, Guthorm, Carsten Hopstock og Gunnar Hjelde: Jarlsberg. En norsk grevelig residens. 1983.
Roar Tank: Jarlsberg hovedgaard. 1930
Legg inn en kommentar