«Det skjønneste Aldershvile jeg endnu har seet»

Av Gunnhild Isachsen (Njotarøy 2008)

Et gammelt skipperhus på Vestre Bolæren fikk en trist skjebne

Det er sommer og lett havbris over Kalven. Varmen er lett å tåle på den lille åsen. Det sitter to karer og snakker. Den ene er en skippersønn på 60, den andre en skipper på 67. Hva kan de ha å si hverandre som den andre ikke vet?

Til sammen har de dekket alle fem verdensdeler pluss Antarktis og Arktis og sett døden i hvitøyet adskillige ganger. De er så ivrige at det må være viktige saker de prater om. Den ene tar notater med blyant og den andre dreier på hatten og holder ansiktet i skyggen.

Kan barndomshjemmet reddes?

Et gulnet papirark med svak blyantskrift fra 14. juli 1928 forteller at samtalen nedenfor faktisk fant sted.(1) Enga under dem granskes nøye. Vestre Bolæren er en idyll av blomsterprakt, rød stein og einer. Sjøen slipper til lys fra mange kanter på tross av steilt, steinete landskap. Husene er dukkeaktige små og står gapende tomme. Det er forfallet som skriker mot dem. De fleste husene har stått tomme i 12 år etter at Forsvaret eksproprierte øyene fra den tidligere grunneieren Wedel Jarlsberg i 1916. Mannen med hatten er kaptein og hvalskytter Julius Jensen, født i 1861 på Vestre Bolæren. Han er sønn av Jens Larsen som seilte sin første tur med Svend Foyn og skuta Haabet på selfangst i 1848.

Julius Jensen har bestemt seg for å prøve å redde barndomshjemmet sitt, og det er en oppgave med komplikasjoner. Han har ingen etterkommere. For et par år siden traff han en mann som har som jobb å bevare ting og historier. Sjefen for Norsk Sjøfartsmuseum, Gunnar Isachsen, skal få kjøpe huset rimelig. Opplysning om Svend Foyn og ishavsfangsten fra Tønsberg skal han få i bøtter og spann, for avtalen er at Julius, som nå bor i Middelborg i Årøsund, skal bo i det sydvestre rommet om sommeren og fortelle om fangstfolk, tekniske forbedringer på båtene og Svend Foyn.

Blomsterstøvet på enga

Der de sitter, kan de se det vakre huset, som sto ferdig i 1855 og der Julius’ mor Gurine fødte sju barn (2). Dyra er borte og jorda dyrkes ikke mer. Til sammen 22 mål var dyrket opp på Kalvenga og i skråningene. Hver kvadratmeter ble utnyttet. Da Julius var liten, bodde det i følge folketellingen i 1865 43 mennesker på Vestre Bolæren.
Nå er kontrakten undertegnet, men huset er ennå ikke reddet fra regnvann, kakerlakker og rotter. Mennene snakker om blomsterstøvet fra nyperosebuskene.
– Far Jens delte jordstykket vi ser med broren Ellev, forklarer Julius.
– Har det vært et gjerde som skilte jordstykkene?
– Ja. Gjerdet har fanget opp blomsterstøvet fra nyperosebuskene og satt nye planter. Ved å følge buskene til Nordbukta, kan de tinglyste grensene sees. Det er 5-6 busker.
– Men hvorfor ble de tinglyst?
– Fordi onkel Ellev ville ha hele stykket. Fast grunn under føttene er en skatt for enhver ishavsfarer, så det måtte nok deles pent. Jeg pleide forresten å leie halve støkket av fetteren min etter at han flyttet. Det var 30 kroner i året til ham og 30 til greven.
– Men potetsettet her på Kalven, er det også tinglyst?
– Nei, greven sa det var i orden, smiler Julius. Det er vel ikke to kvadratmeter engang. Han var grei, greven; så ut som en bonde i grå klær.
– Du tok styrmannseksamen hos grev Wedel Jarlsberg?
– Ja.
Hatten dreies og dreies.
Tenk å være avhengig av Grev Wedel i alt fra åkerlapper, brensel og hustomt til styrmannseksamen!!!

Husene på Vestre Bolæren 1928

Mennene ser utover husklyngen.
– Hvilket hus er det eldste nå?
– Det er huset til onkel Søren. (3) Han solgte det til Dybwad i 1896. Det var egentlig huset til mormor og morfar. De døde unge og etterlot seg åtte barn. Det eldste huset var det som oldefar Jens Møller oppførte. Det ble revet av onkel Ellev Larsen og et nytt ble oppført på tomta mellom mitt barndomshjem og huset til fisker Søren.
– Så moren din, Gurine Jensdatter, giftet seg altså med nabo Jens L. Larsen?
– Ja, men far var født på Mellom-Bolæren.
– Hva er det egentlig jeg overtar?, spør Gunnar Isachsen. – Av skjøtet ser det ut som jeg overtar en storgård med “1 våningshus, 1 fjøsbygning, 1 hønsehus, 1 sjøbod og en andel i L. Ellefsens fjøsbygning.” Og løsøre.
– Ja, det var vårt gods her på jord. Fjøsbygningene må rives nå, de er forfalne. Men huset vil dere få glede av.
– Hvor mange dyr var det der?– To kuer og to sauer på det meste. Og plass til høy. Forresten er det også en krakk i huset som stammer fra et forlis på Teinebåene. Det var Olofs krakk.
– Skal jeg lese opp hva det Kongelige Forsvarsdepartement skriver om huset?
– Ja, gjør det.
– “Hvis huset var værd en reparasjon, vilde man anbefale, at det blev innkjøpt til bolig for en minehåndverker, idet man nu må leie bolig for en sådan på Mellom-Bolærne på den annen side av Jenseskjærsund.”

Karene ler godt.
– De skal få se vi kan reparere!
– Og husk, sier Julius, at huset har vært både tegnet og malt av en ekte kunstner! Flottere plass på denne jord finns ikke. Han sa huset var reine skjønnheten.

Gamle-Jens og hans brede hatt

Karikaturtegneren Olaf Krohn tilbrakte to uker på Vestre Bolæren i 1893. Han både skrev og tegnet. Krohn laget en tegning av silhuetten til en mann han møtte, en “liten krumbøiet skikkelse som gikk og skrapet med en lang stang borti stranden. Hans brede hatt skygget for ansigtet; men da jeg kom indpå mannen og hilste, så han på mig med et par vennlige lyseblå øyne, hvis smil straks gjorde et gunstig indtrykk på mig. Det var Gamle- Jens … Dernest kom passiaren ind paa sel- og hvalfangst i Ishavet. Der havde de vært, alle de gamle Bolærneboere i sin ungdom, og der var deres sønner den dag i dag, dels som førere og dels som skyttere, og der lå nok den gamles interesser og beste ungdomsminder gjemte. Vi stod nu foran gamle Jens’ bolig, et enetages hvidmalt hus, helt skjult av syriner og georginer, det skjønneste aldershvile jeg endnu har sett” (4) .

Gamle-Jens eller Jens Laurits Larsen, som var selskytter med Svend Foyn, døde 1906.(5)

Bolærne-regnemåten som folkevett

Idet Julius Jensen beregnet alder på husene og sitt eget fra 1855, regnet han kanskje etter en egen matematikk. For å få rett til å sette bo og forpakte jord på Bolærne måtte forrige forpakter ryddiggjøre tomta som en del av kontrakten. Denne forrige forpakteren var som regel en far, som nettopp var død. Hvis sønnen bygde på det gamle huset, istedenfor å rive det, så ble huset “nytt” hver gang! Slik kunne greven ha makt på papiret, og den nye huseieren slippe å rive ned sin fars livsverk.

De som bodde på Bolærne hadde aldri eid jorda de dyrket eller tomten husene sto på og de hadde i generasjoner undertegnet kontrakter med ordlyd som denne: “Saafremt den aarlige Afgift ikke til rette Tid erlegges Besidderen af Jarlsberg Hovedgaard, er Beboerne af Huset forpligtet til at bortflytte samme og ryddiggjøre Tomten.” (6)

De kunne ikke felle trær på øya verken til boligbygging eller brensel. De kunne bare ta “Affald av Quist til Brænde.”

Men inne i Rosestua var det ei innebygd lita stue, laftet av runde bjelker. Denne stua hadde bare en felles vegg med huset fra 1855. Den innebygde stua av ukjent alder vitner om en tid da det ble felt tømmer til husbygging. Den viser også at tomtene ikke ble ryddet ved hvert generasjonsskifte. Stua utgjorde kjøkken og dagligstue i det større huset. Dørene var lave, kjøkkenbjelkene var malt lyseblå og dagligstua lys gul. På loftet var det vinduer på kortveggene, og det ble sannsynligvis brukt som soverom, kryp-soverom.

Forsvaret brukte nøyaktig samme uttrykksmåte seinere: Den endelige utkastelsen i 1964 var basert på kravet om å “ryddiggjøre tomten”. Men ingen hadde hjerte til det. Slåene ble satt samvittighetsfullt foran hvert vindu i september 1964.

Husene kunne ha overlevd den kalde krigen hvis Forsvaret hadde lagt godviljen til.

Julius rømte Bolærne som 12-åring

Nøysomheten satt i veggene i de små stuene på Bolærne. Kanskje kvinnene samlet hår i en pose hver gang de børstet håret? Det var for å strikkes inn i de spesielle losvottene som det fortelles om i “Øyfolket seiler videre” (7). De var varmest når de var våte. Mannfolka ble loser, fangstfolk og fiskere. Men kvinnene holdt det hele sammen, særlig når det røynte på og sørgebudskapet banket på, enten det gjaldt drukning, kolera eller sult. Antagelig var det kvinnene som drev mesteparten av jordbruket. Mennene var på ishavsfiske i sommerhalvåret.

Hvem trakk plogen? En okse? Det var ingen hester der. Hvem svingte hakka? Hvem kunne få tid til å slakte, flå, salte, lagre, melke, kjerne smør, lage ost? Hvem kunne ha tid til å være jordmor for nabokona eller råde bot for sykdom? Hvem kunne ha tid til å karre, spinne, veve, sy og strikke?

Her var allikevel lykken og her falt slagene fra skolemesteren over Julius. Han hadde skole to måneder i året. I mai og august. Samtalen på Kalven fortsetter:
– Du rømte?
– Ja, jeg fikk stryk og far var ute. Jeg fikk nok av skolemesteren da jeg var 12 år. Mor sa ikke no, jeg visste hun var enig. Hun stolte på bror Gullik. Han var onkelen min. Nøden var stor der mor vokste opp. Før Gullik var 10 år, var begge foreldrene døde (8).
– Hos onkel Gullik fikk jeg gå på Bergan skole til jeg var konfirmert. Så fikk jeg være med onkel Gullik ut første gang med Cap Nor i 1876.Det var full fangst. Neste år var jeg skytter og fikk betalt som det, kr 40 i måneden og 12/16- part. Full fangst, men mye ståk og drift etter at vi mistet propellen i et iskoss.
– Du gikk som styrmann eller skytter i mange år, når fikk du første gang et skip å føre?
– Det var i 1904 på Telegraf eid av Alf Grøn. 150 kr i måneden i skipperhyre og l5 øre pr fat. Full last, 4000 fat.

Jensen og Foyn

I 1888 og 89 førte Jensen Haabet for Svend Foyn. Det var et annet skip enn det faren seilte på, som sank i 1871 og 45 mann ble borte. Foyn verdsatte Julius Jensen og ba ham være med å prøveskyte en ny bottlenosekanon på Revodden høsten 1888.

Foyn kom i bredslede og hentet Jensen, men snakket ikke med ham, bare med seg selv. Etter at de hadde spist i taushet “…begynte prøveskytningen mot en halmsekk nede på isen. Kanonen var festet på en trestokk og understøttet med kork. Foyn ville trekke av i en snor, men det klikket, og han ventet en stund for å se om det brente etter. Så gikk Jensen bakom veggen, trakk av og skjøt tvers gjennom sekken. Det er nok, mente Foyn. Kanonen ble montert på Haabet, som fikk full last det året, ca 60 bottlenose.” (9)

Svend Foyns betydning for ishavsfangsten og norsk selvfølelse kan ikke vurderes høyt nok. I 1860 var hele 700 mann fra Tønsberg-distriktet på selfangst i isen (10).

“Foyn var så høy som meg, sa Jensen, førbygget, svære hender og duknakket. Han var ofte svart og fæl i ansiktet under arbeidet, som han alltid deltok i. Da en av bodene hans brente, ba Carsten Bruun, som var møtt opp i frakk, Foyn om å være forsiktig, da bygningen ville falle ned. Bruun var gift med datter av Svend Foyns bror Lorents Foyn. Foyn svarte at han ikke trengte noen frakkekarer her. Foyn gikk alltid i sjøtrøye og som oftest med sjøstøvler, loslue eller bredbremmet silkehatt.”

Gunnar Isachsen noterer etter en samtale med den yngre Gullik Jensen ombord på Anglo Norse i 1928: “De er så stedige og egne de fra Bolærne, sa Gullik som også mente Jensen lett vilde få plass på gamlehjemmet Breidablikk.” Isachsen sa senere til Jensen: ”Jeg hører unge Gullik sier at han har holdt av plass til deg i Anglo Norse. Skal du ut igjen?” ”Vi får se”, var svaret. Julius Jensen dro igjen på hvalfangst i Sydishavet. Han døde 70 år gammel om bord i Anglo Norse i 1931 og er begravd på Syd-Georgia.

Fra “Rosestua” til “Majorstua” etter 1928

Å få tillatelse til å kjøpe huset til Julius Jensen, skulle vise seg å bli et vidløftig prosjekt. Jensen var pådriver, og Isachsen svarte 3. april 1928 at “…eneste chance for å gjøre noe med huset er å tale med admiral Dawes på Horten”. Admiralen ga den endelige tillatelsen 10. juli 1928. Blomsterstøvsamtalen et par dager seinere var en direkte følge av at en mengde militære enheter godtok salget. Driftsingeniøren på Karjohansvern skriver for eksempel 15. juni en anelse sarkastisk: “Herr major Isachsen. Salg av huset paa Bolærne er nok en meget vigtig sak, ser det ut til. Deres andragende har været her, hos Distriktskommandoen, hos Admiralstaben, er nu antagelig i Departementet…” For hver reparasjon måtte Forsvarsdepartementet uttale seg og gi tillatelse. Skulle en sammenrast fjøsbygning til to kuer rives, så var hele marinen igang med uttalelser. Men det gikk som Julius Jensen hadde forestilt seg, å få en kjøper som også var offiser ble utslagsgivende.

En dag kom et brev fra Lensmannen i Nøtterøy, til enke Marie Steenstrup Isachsen. Brevet er datert 18. september 1945 og er full av omsorg for huset. Krigen er slutt. Lensmannen skriver at han antar det ikke er betalt husleie. Okkupasjonsmakten burde betalt leie! “….man kan ikke si når det blir erstatning å få. Det var herjet nokså meget derute”. Alt inventar inklusiv jernovnen var borte.

Alle måtte forlate øya i 1964. Uten husleie eller erstatning. Men magien i hav og Bolærneluft fortsatte å virke i alle oss som fikk tråkke rundt i stua til Julius Jensen eller sitte på den røde granittrappa. Som etterkrigsbarn visste vi at man kunne bli frisk av tuberkulose på Bolærne, den typen tuberkulose som var ervervet i konsentrasjonsleiren Buchenwald (11). Lite ante vi at massegraver med russiske tuberkuløse fanger skjulte seg rett over Jensesund fra samme krig.

Kildehenvisninger:

1. Referatet fra første del av samtalen er sydd fast til permen på hytteboka for ”Majorstua”, stua til majoren, Gunnar Isachsen 1868-1939.
2. Gurine Andrea Jensdatter 1826-1918. Personalhistorie på Vestre Bolærne: ”Nøtterø.En bygdebok” av Lorens Berg, 1922, s 659-6; Nøtterøys Gårds og Slektshistorie av Sigurd H.Unneberg, 1971, Bind II, s 1211-13.
3. En undersøkelsen av hustuftene gjennomført av arkeolog Jan Brendalsmo i ”En ø langt fra landet”. 1993, nevner huset nærmest vannet som det eldste med hele fire grunnmurer, dvs Julius Jensens hus. I 1928 var det fire våningshus i en husklynge på Vestre Bolærne.
4. Tekst og tegninger gjengitt i Tønsbergs Blad 4 nov.1972.
5. Njotarøy 2007 har gjengitt en historie om Gamle-Jens, kalt “far til Julius” s 30
6. Punkt 3 i kontrakt fra 1854 mellom Jens L. Larsen og Peder Anker Wedel Jarlsberg.
7. S. 71, forfattet av Eie Andersen, 1998.
8. Om kaptein Gullik Jensen og Breidablikk s.3, Njotarøy 2007.
9. Sitat fra en kort biografi om Julius Jensen arkivert under ”Gunnar Isachsens reiser”, Norsk Sjøfartsmuseums bibliotek. Under denne tittelen finnes materiale om sjøfolk født på 1800-tallet, intervjuet av Isachsen.
10. Norsk polarhistorie på nett, Svend Foyn.
11. Finn Isachsen, majorens yngste av åtte barn, fikk tuberkulose i Buchenwald.