«Du saa Tunsberg bygge»

Finn Hødnebø (Njotarøy 1990)

Kan vi stole på Tønsberg-vennen Snorre ? Kan vi tro på det han og andre sagaforfattere skriver om Tønsberg og Nøtterøy? Disse spørsmålene tok professor Finn Hødnebø opp i et foredrag han holdt i Nøtterøy Historielag 1989. Innledningsvis understreket han hva sagaene har betydd for norsk identitet og selvfølelse og gikk så inn på deres tro verdighet. Sist summerer han opp Nøtterøy som ståsted i sagaen — for det var jo herfra «du saa Tunsberg bygge», som det heter i Nøtterøy-sangen.

I forordet til sagaen om Sverre sier forfatteren at den «er skrevet etter fortellinger av menn som mintes disse hendingene som de selv hadde sett eller hørt, og noen av dem hadde vært med kong Sverre i kampene. Noen av hendingene ble festet i minnet ved at man skrev dem ned straks etter at de hadde funnet sted.» Skildringen av landskap og omgivelser fra alle landets kanter er også så nøyaktige og presise at de nødvendigvis må skyldes øyenvitner eller selvsyn.

Sagaens Tønsberg

Ikke minst gjelder det Tønsberg som har sikret seg et forholdsvis stort rom i sagatradisjonen. Vi tror på det som fortelles om byen: som en viktig markedsplass, en livlig sjøfartsby med handelsforbindelser fra nær sagt hele Europa; som sjømilitært sentrum ikke minst i den heftige borgerkrigstida før og etter år 1200; som forhandlingsplass for viktige utenrikssaker og innenriks avgjørelser; som tingplass og kåringssted for kongsemner og tronpretendenter; som et av de mest fremtredende tilholdssteder for kongene over lengre tidsrom, et populært vinterkvarter ennå mens kongene ambulerte og riket egentlig savnet en egentlig hovedstad. Ja, av og til kan en faktisk få det inntrykk at byen i lange tider fungerte som landets hovedstad, der atskillige fyrstelige personer opplevde både sin første og siste dag i livet.

I kampene mellom baglere og birkebeinere, grovt sagt datidens høyre og venstre, var Øst-landet stort sett baglerorientert, selve baglerreiret hørte hjemme i Tønsberg og omegn. Hadde baglerne seiret i den avgjørende kampen om Berget i 1202, ville vår kongerekke ha sett annerledes ut, kanskje også valget av hovedstad.

Hvem var Snorre?

Det er altså neppe noe særlig å utsette på historisiteten, påliteligheten av våre samtidssagaer fra Sverre til Magnus lagabøter. Men, hva med Snorres Heimskringla? Den atskiller seg sterkt fra de øvrige verkene ved at den er nærmest en samling av fortidssagaer, typologisk nokså lik mange av de berømte islendingasagaer, forfattet lenge etter at begivenhetene hadde funnet sted. Også Heimskringla er blitt godt utnyttet i norsk historie, Tønsbergs historie innbefattet. For å kunne bedømme den noenlunde rettferdig, er det nødvendig å si litt om opphavsmannen Snorre Sturluson, hans kilder og hans litterære virksomhet. For 10 år siden, i 1979 ble det feiret 800 års jubileum for hans fødsel, han ble litt over 60 år gammel, døde i 1241, dvs. han ble drept, hogd ned av politiske rivaler, nærmest etter ordre fra den norske konge Håkon Håkonsson, anklaget for landsforræderi. Det er et sårt minne for ettertida, en ussel belønning for en mann som har gjort vårt land den aller største tjeneste.

Snorres liv og levnet er kjent nesten i detalj. Han ble oppfostret hos høvdingen Jón Loptsson på lærdomssetet Oddi og tilegnet seg i ungdommen kunnskaper i latin, teologi, geografi, litteratur og historie, dessuten var han lovkyndig. De har nok hatt et gedigent bibliotek på Oddi på denne tida, henimot år 1200, blant annet skrifter av de første lærde islendingene Sæmund frode og Are frode hvis sikre informasjon visstnok rakk tilbake helt til begynnelsen av 1000-tallet. Og Snorre har nok fått høre mye norsk historie. Fosterfaren Jón var av kongelig byrd, hans mor var datter av Magnus berrføtt. Jón var født og fostret i Norge, sammen med faren opplevde han vendernes overfall på Konghelle i 1135, og han var til stede da Magnus Erlingsson ble vigslet til konge i Bergen i 1163 (el.1164). Snorre ble etterhvert en mektig mann på Island, og fungerte flere ganger som lovsigemann, landets høyeste embete.

Snorre i Tønsberg

1218 satte han kursen til Norge, invitert av jarlen Håkon galen. Snorre landet i Tønsberg, og her ble han mottatt av den unge nyvalgte konge Håkon Håkonsson og Skule jarl. Det er vel litt for sterkt å si at Snorre ble Tønsberg-mann, men han bodde her ganske lenge og må ha lært byen og distriktet ganske godt å kjenne og sugd i seg både lokalkunnskap og rikshistorie. Sommeren etter for han en tur til Gøtaland og deretter tilbake fra Konghelle, antakelig innom Tønsberg — og så langs kysten til Trondheim. Året etter drog han til Bergen og derfra hjem til Island. Da var han blitt utnevnt til norsk lendermann av kongen, en ganske høy og forpliktende embetsstilling. Nå begynner Snorre sin store forfattervirksomhet. Først skrev han et stort dikt til Skule jarl og kong Håkon (Håttatal) og den berømte og udødelige Edda — (den yngre Edda —Snorre-Edda). Best kjent er vel den avdelingen som kalles Gylfaginning, om gudenes gleder og sorger inntil Ragnarok, fremdeles pensum ved skoler og universiteter. Mange mener at Snorre deretter skrev Egil Skallagrimssons saga, den største og best kjente av alle ættesagaene. Handlingen henføres til Harald Hårfagres tid og Islands landnåm, mange av scenene utspilles i Norge. I forhold til Snorres egen forfattertid (omkr. 1225) betyr det en tidsforskjell på omtrent 350 år.

Produktiv periode

Island er nå — dvs. i 1200-åra — inne i sin mest produktive litterære periode, den ene ættesaga etter den andre ser dagens lys, over 30 slike er kjent i våre dager. Dertil kommer en mengde religiøse skrifter og store apostel- og helgensagaer, og ikke minst kongesagaer. Særlig populære var sagaene om Olav Tryggvason som ble regnet som Islands apostel, og Olav den hellige, Nordens største helgen. Disse sagaene var fylt med eventyrlige episoder, underverker og legender, tydeligvis hentet fra bibelske fortellinger og helgenlitteraturen. Men der fantes også kortere, mer nøkterne krøniker om den norske kongerekke fra Halvdan svarte og opp til Harald Gille og hans sønner, dels komponert på Island, dels i Norge, de fleste omkring år 1200. Snorre har kjent til det meste av denne litteraturen da han omkring 1230 satte seg fore å skrive en saga om Olav den hellige. Kildematerialet var omfangsrikt, uformelig og i høyeste grad upålitelig. Men Snorre sikter sine kilder, renser ut slagget og skaper kronologisk orden og en sammenhengende handlingsgang. Han omskaper Olavsskikkelsen fra et forutbestemt Guds redskap til en frisk norsk ungdom, et kampglad høvdingemne som kjemper seg fram til kongesetet og gjennomfører kristningsverket med sin tids voldelige midler, på vikingmaner. Først henimot slutten av sitt liv kommer han til en dypere religiøs erkjennelse, hans egen makt viker for Guds sanne rike. Da først begynner undrene å skje med en fin, avbalansert stigning inntil dødskampen på Stiklestad 1030. Norge har fått sin helgenkonge!

Snorres fortellerkunst

Snorres Olavssaga er et desidert høydepunkt i norsk- islandsk sagalitteratur, og har vel heller ikke sin like innenfor den samtidige europeiske bokverden. Det skyldes Snorres ryddige tankegang, den logiske ordning av stoffet og fremfor alt de raffinerte stilmidler. Det hender jo en hel del under kong Olavs regime, men for Snorre er persongalleriet det viktigste. Ved hjelp av replikker, dialoger, taler og drømmer blir vi kjent med de agerende, det er Snorres måte å avsløre personenes psyke på. Gjennom ordveksling og verbale utgydelser bygger han opp en stadig mer spent situasjon inntil det sprekker. Snorre buser ikke ut med noe på forhånd som kan ødelegge spenningen. Ingen ting skjer tilfeldig, alle opptrinn er nøye regissert. Årsaken til et drap kan f.eks. skyldes en fornærmelse som det er fortalt om langt tidligere i sagaen. Det hele er som et stort puslespill der alle brikkene faller på plass etter hvert.

Heimskringla

Ikke lenge etter Olav den helliges saga var ferdig, gav Snorre seg i kast med å skrive hele Norges historie, fra den mørkeste oldtid og fram til kong Sverre. Det vil si at han måtte fylle ut periodene før og etter Olavssagaen. De viktigste kildene for den eldre tida var skaldekvad og gamle sagn. Her kunne forfatteren boltre seg fritt, og det har han da også gjort. For Olav Tryggvason fantes det allerede flere sagaer, til dels overspente og nokså fantasifulle, så her måtte Snorre foreta de samme utrenskinger og rasjonaliseringer som ved Olav den helliges saga.

Fra Olav Kyrres tid har Snorre ingen ting å fortelle, enda han er en av de lengst regjerende konger. 5 sider i alt er alt han spanderer på kongens 25 år på tronen. Grunnen er naturligvis at det var en rolig tid uten kriger og følgelig heller ingen skaldekvad å holde seg til. Skaldenes oppgave var nettopp å være til stede i viktige slag og beskrive kampen.

Siste del av Heimskringla (fra 1100-tallet) er mer nøktern og sikkert historisk mer pålitelig. Kildene blir nå tryggere og skriver seg stort sett fra generasjonen før Snorre. Fortellingene blir også tørrere og er ofte direkte kopier av det nylig nedskrevne materiale av andre historikere. Denne delen av Heimskringla kan nærmest karakteriseres som samtidshistorie, og den satte en definitiv bom for Snorres rike fantasi og den dikteriske begavelse som preger de to første tredjedeler av verket.

Troverdig?

Heimskringla har som nevnt en særskilt plass i nordmenns hjerter, og den tilforlatelighet som preger verket, har gitt den en historisk autoritet som vi nødig vil rokke ved. Og likevel —den moderne litteraturkritikk har veltet om på de gamle sannheter. De høyt estimerte islandske ættesagaer, Egils saga, Njåls saga, Grettes saga osv. som vi trodde fullt og fast var naglet til en historisk trygg overlevering, de viser seg å være reine diktverk, romaner skre-vet av bestemte forfattere. Bare stedsnavn, enkelte personnavn og noen episoder kan ha historisk interesse. Også vår Heimskringla rammes av den nye forståelse, vi har nå lært å se med vantro på de trauste sagaskikkelser, deres ord og gjerninger; deres monumentale replikker, hemmelige samtaler og drømmer og alt som påviselig må være dikt og skrømt. Men slik var tillatt i datidens historieskriving, de tørre fakta skulle krydres med underholdende historier og episke utfyllinger; det var fullt akseptabelt for å blåse liv i figurene. Men det har unektelig skapt problemer for ettertida.

Hvor gammel er Tønsberg?

Og nå kan jeg vel ikke vente lenger med å stikke handa inn i vepsebolet — det dreier seg om Tønsbergs grunnleggelse som by. I 1971 ble det feiret 1100-års jubileum for Norges eldste by, Tønsberg, og det er den kanskje også, men den tidligere datering er høyst tvilsom. Opplysningene går tilbake til Snorre som forteller at Harald Hårfagre før Hafrsfjordslaget kom seilende østover til Viken og la til ved Tønsberg, som da var kaupstad. Det skulle da være omkring 870-80. De fleste historikere og norrønfilologer har satt et stort spørsmålstegn ved denne bemerkningen av Snorre, men til det har både Helge Gjessing og O.A.Johnsen i hver sin Tønsbergs historie anført at opplysningen også fins i en annen gammel kilde, nemlig i Egil Skallagrimssons saga, som er noe eldre enn Heimskringla og som helt klart forteller at Tønsberg var kaupstad på Harald Hårfagres tid. Men hva hjelper det når vi nå så godt som sikkert vet at Snorre også har forfattet Egils saga, noen få år etter at han kom hjem fra Norgesbesøket 1218-19. Mye av det stoffet han har tatt med der, går nesten ordrett igjen i hans versjon av sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla. Naturligvis har Snorre hørt mange sagn om Vestfold og Vestfold-kongene da han befant seg her vinteren 1218-19, han har sett alle gravhaugene og vel blitt fortalt hvem som lå der. Det gjelder både Farmannshaugen og haugene på Møllebakken. Bare synd at haugene er så å si tomme og holder på sin hemmelighet. O.A.Johnsen innrømmer at Snorres opplysninger om et par av Haraldssønnenes hauglegging på Møllebakken kan bero på tvilsomme sagn, men når det gjelder Farmannshaugen kommer han rent i harnisk over tvilerne og utbryter foraktelig:«Snorre måtte da jo nærmest oppfattes som en slags romanforfatter». Men det er jo akkurat det han er! Også romanforfattere tar gjerne sitt utgangspunkt i konkrete hendinger og personer, på Island var det på Snorres tid høyeste litterære mote. Vi må likevel tro at en av Haralds sønner het Bjørn, at han bodde på Sem og drev sjøveis handel, derav tilnavnet farmann.

Men når Snorre samtidig som eneste kilde, skyter inn at Tønsberg på denne tid, dvs, omkr. 900, var by og at dit søkte mange kjøpskip både rundt omkring fra Viken og nord fra landet og syd fra Danmark og Saksland (Tyskland), da smaker det unektelig av selvopplevelse; dette har Snorre sett med egne øyne, og så har han projisert det 350 år tilbake i tid. Det pussige er at han ingen ting har å fortelle om Skiringssal (Tjølling) som vitterlig var en handelsplass på Harald Hårfagres tid. Det eneste som nevnes er at Halvdan Kvitbein, den første Vestfoldkongen av Ynglingeætta, ble hauglagt der. Men han er det ingen spor etter, heller ingen haug.
Nå er det ikke så utrolig at Tønsberg på 900-tallet har vært en handelsplass i rask vekst, selv om handfaste bevis mangler. Men det er å gå for langt når Gjessing og Johnsen i sin argumentasjon uten forbehold trekker inn fortellinger fra islendingasagaer skrevet seint på 1200-tallet, slik som Njåls saga og Grettes saga, om at Gunnar fra Hlidarende og kjempen Grette besøkte Tønsberg i vikingtida. Den lærdom vi kan trekke ut av slike fortellinger, er at Tønsberg som by har vært godt kjent på Island, kanskje på 1000-tallet, og den kunnskapen har fått et nytt stort tilskudd etter at Snorre kom hjem igjen fra Norge.

Snorre — en Tønsberg-fan!

I det hele ser det ut som Snorre har vært litt av en Tønsberg-fan. Flere fortellinger som hans forelegg (eldre sagaer) plasserer andre steder i landet eller overhodet ikke har med, forlegger Snorre til Tønsberg. Ta f.eks den uhyggelige fortellingen om Øyvind Kjelda. Snorre beretter at da Olav Tryggvason var i Tønsberg og holdt ting her i 998 og forbød folk å drive trolldom, samlet han sammen alle trollmenn og seidmenn i distriktet, skjenket dem fulle og lot dem brenne inne. Bare en mann kom seg unna, Øyvind Kjelda.

Dette sagnet henlegger to eldre kilder til Trøndelag. Kanskje det er slik at Snorre har forbundet tilnavnet Kjelda med gårdsnavnet Kelda (Kjelle — nå under Jarlsberg), og derfor funnet det beleilig å henlegge scenen til Tønsberg. Denne Øyvind ble seinere tatt til fange sammen med en del geliker i nærheten av Karmsundet, og søkte ned ved Skratteskjær, forteller Odd Munk, en av Snorres kilder. Snorre har gjort fortellingen litt mer spennende og fortalt at de buntet sammen alle trollmennene og satte dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid. Vi kan formelig se hvorledes vannet stiger, og de usle trollmennene langsomt pines til døde. Det er bare en hake ved fortellingen, forskjellen mellom flo og fjære ved Karmøy er bare 30-40 cm; altså langt fra nok til en drukningsulykke ! Snorre må ha forestilt seg at forholdet var det samme i Norge som han var vant til på Island, der forskjellen er over 2 meter.

En annen lang, detaljert og dramatisk fortelling er historien om Opplandskongen Rørek, som Olav den hellige hadde fanget og blindet, men som fikk være med i kongens følge, kongen hadde liten hug til å drepe Rørek tross mange viderverdigheter med ham. Dette foregår i Tønsberg. Kristi himmelfartsdag forsøkte Rørek å stikke ned kongen med en dolk under selveste høymessen i byens kirke: Kongen skjønte at han måtte bli kvitt Rørek på en eller annen måte, og løsningen kom slik :

Det var en mann som het Torarin Nevjolvsson; han var islending og hadde ætta si på nordlandet; han var ikke ættstor, men klokere enn de fleste og svært veltalende; han var djerv til å tale med høvdinger. Han for mye til sjøs og var utenlands lange tider. Torarin var fælt stygg, og det verste var at han var så stygt skapt, han hadde svære stygge hender, men føttene var likevel enda mye styggere.

Torarin var i Tønsberg dengang det hendte, dette som nettopp er fortalt. Kong Olav kjente ham og hadde snakket med ham. Torarin holdt på å ruste ut et kjøpmannsskip som han eide, og han tenkte seg til Island om sommeren. Kong Olav bød Torarin i gjestebud hos seg noen dager og talte med ham, og Torarin sov i samme rom som kongen.

Så var det tidlig en morgen at kongen var våken, og de andre mennene i rommet sov. Sola hadde nettopp stått opp, og det var helt lyst inne. Kongen så at Torarin hadde stukket den ene foten fram under klærne, han lå og så på på foten en stund. Nå våknet de andre i rommet. Kongen sa til Torarin: «Jeg har ligget våken her en stund, og jeg har sett et syn som er av de sjeldne, og det er en mannefot så stygg at jeg tror ikke det fins noen styggere her i byen.» Og så bad han de andre se etter hva de trodde. Og alle som så på den, var enige i at det var sant nok. Torarin skjønte hva de snakket om og svarte: «Det er ikke mange ting som er slik at en ikke kan vente å finne maken til den, og det er vel rimeligst at det er slik her og.» Kongen sa: «Jeg holder likevel på at det ikke fins noen annen fot som er så stygg, og det skal jeg gjerne vedde på også.» Da sa Torarin: «Jeg er ferdig til å vedde med Dem på at jeg skal finne en enda styggere fot her i byen.» Kongen sa: «Da skal den av oss som får rett, få velge en bønn av den andre.» «La gå,» sa Torarin. Så stakk han den andre foten fram av klærne, og den var ikke det minste vakrere, men der var stortåa borte. Da sa Torarin: «Her, konge, kan De se en annen fot, og den er mye styggere, for her mangler den ene tåa, og jeg har vunnet veddemålet.» Kongen sa: «Den første foten var styggest, for der var det fem fæle tær, og her er det bare fire, og da skal jeg velge en bønn for deg.»

Torarin sier:«Kongens ord er meg dyrebare. Hvilken bønn har du å be meg om?» Kongen sa: «Denne at du skal .ta med deg Rørek til Grønland og føre ham til Leiv Eiriksson.» Torarin svarte: «Jeg har aldri vært på Grønland.» Kongen sa: «Slik sjømann som du er, så er det på tide at du reiser til Grønland da, om du ikke har vært der før.» Torarin svarte ikke stort på dette først, men kongen holdt ved med å spørre ham, og så slo ikke Torarin det helt fra seg, men sa: «Konge, jeg vil la Dem høre den bønn jeg hadde tenkt å be Dem om dersom jeg hadde vunnet veddemålet. Jeg hadde tenkt å be om å få bli hirdmann hos Dem. Og om De lar meg få det, så blir det mer min skyldighet ikke å unnslå meg for å gjøre det som De krever.» Kongen sa ja til dette, og Torarin ble hans hirdmann.

Litteratur eller historie?

Her har Snorre benyttet seg av et gammelt eventyrmotiv som vi bl.a. kjenner igjen fra eventyret om «Askeladden og prinsessen som ingen kunne målbinde». Vandresagn og eventyrmotiver ble flittig brukt av Snorre, og han flytter suverent på stoffet til de steder der de gir størst litterær effekt. Tenk bare på dronning Ragnhilds drøm om tornen som slo rot og vokste til et tre som bredte greinene over hele Norge. Det var varselet om sønnen Haralds samlingsverk. Den samme drømmen hjemsøker tyrkerkongen Osman da tyrkerne stormet fram gjennom Lille-Asia og grunnla det osmanske rike på 1300- tallet. Motivet er eldgammelt. Eller tenk på den kraftpatriotiske skildringen av opptakten til slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason med sin flåte anført av Ormen Lange møtte den danske og svenske kongen og den norske Eirik jarl. De hadde lagt seg i bakhold med en tallrik flåte for å ta den norske kongen.

Slik skriver Snorre:
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik Jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. De så skipene seile til havs, en mengde i følge. Og nå så de et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa de begge kongene: «Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.» Eirik jarl svarte; han sa: «Dette er ikke Ormen lange», og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet .

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein: «Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.» Men Eirik jarl sa: «Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har striplet seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik som det er rustet.» Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se tre skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa: «De har mange andre og staselige skip enn Ormen lange, vi venter enna». Da var det mange som sa: «Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav rett til havs for nesa på oss.»

Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip som kom seilende, ett av dem var en svært drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa «Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; han skal JEG styre.» Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen hørte det: «Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.» Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på tre veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De to andre skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdige til kamp.

Det er jo drivende godt fortalt, men sikkert en stor skrøne. Snorre hentet fortellingen fra Odd Munks noe eventyrlige saga om Olav Tryggvasaon (skrevet ca. 1190) og har forbedret den. Odd Munk har i sin tur lånt motivet fra en krønike om Karl den store.

Slik kan vi fortsette med å plukke ut tvilsomme sagn og eventyr fra de gamle fortidssatime. På byturene traff vi andre barn og hadde gikk på basar, fikk vi med oss en femtiøring. tidssagaene i historisk øyemed må brukes med stor varsomhet. Men det er nå historikernes sak. Jeg syns det er trist at vi liksom mister det staselige galleriet av barske høvdinger, av fengende replikker og spennende opptrinn. Men, vi har da den trøst at vi kan nyte sagaene og spesielt Heimskringla, som litteratur, der rager Snorres verk høyest av alle.

Nøtterøybyrder

Ingen dramatiske scener i sagaen er henlagt til Nøtterøy. Den historiske tradisjon i middelalderen var nå en gang slik at det som festnet seg i minnet, var først og fremst konflikter og drabelige kamper, herjinger og overfall. Kanskje det er en fordel likevel da at det ikke berettes noe slikt herfra. Nøtterøy har tross nærheten til Tønsberg vært et forholdsvis fredelig og trygt sted for bønder, fiskere og sjøfolk.

Men nabolaget har nok hatt også sin pris. Vi kan helt sikkert regne med at vanlige folk har vært temmelig lei av de evindelige slagsmål og kamper mellom flokkene, profesjonelle krigere og ufredsmenn, som fulgte de forskjellige kongsemner, og i tilknytning til det : krav til lokalbefolkningen om mannehjelp og forpleining. Så ofte som distriktet heromkring var skueplass for heftige kamper, særlig i borgerkrigstida inntil 1240, har nok tålmodigheten vært tålig tynnslitt. Siste gang Magnus Erlingsson var i Tønsberg — 1184 — samme året som han blir felt av kong Sverre, ber han på ny, gad vite for hvilken gang, om hjelp. «Jeg vil be dere stille folk til rådighet for meg herfra. Jeg vil love dere at det ikke ofte skal bli nødvendig heretter. Det er heller ikke rart at folk skal bli lei av å ro leidangen med oss, for det ender ofte med stor skade.»

Leidangsplikten, datidens militærtjeneste, verneplikt, måtte avtjenes av stridsføre menn med egen utrustning, antakelig en måned hvert år, fordelt på gårdene slik at de måtte stille med en mann for hvert syvende hode. Og det kunne nok hende at leidangstjenesten strakk seg nokså lenge ut i de verste ufredsåra, det har sikkert nøttlendingene fått føle på kroppen så nær som de lå et av kongens militære sentre.

Nøtterøy-navn i sagaene

Stedsnavn fra Nøtterøy går igjen i sagaene fremforalt Rossanes og Ramberg. Her lå Erling Skakke med sin flåte klar til å angripe Håkon Herdebrei inne i Tønsberg; her lå opprørsflokken kuvlungene mens motstanderen kong Sverre la til ved Smørberg på den andre siden av fjorden; han turde ikke angripe fordi han var redd for at folk ville kaste stein ned fra fjellet Ramberg på skipene hans. Det kan vel hende at folk på Nøtterøy også var aktive i den anledning, Sverre var ingen populær mann her i distriktet. Den høsten — 1188 — ble siden kalt «Ramberghøsten». Ramberg og Rossanes nevnes flere ganger som egnet tilholdssted for flåtene før de gikk til angrep på byen. Grindholmasund- Vrengen — går også igjen, den naturlige øst/vest-passasjen for handels- og krigsflåtene, en fin observasjonsplass.

En kongelig flause holdt på å skje i 1224/ 25. Den unge kong Håkon Håkonsson skulle holde bryllup i Bergen med hertug Skules datter Margrete, men de urolige forhold på Østlandet hindret ham i å dra vestover som avtalt, han ble faktisk tvunget til å overvintre i Tønsberg. Det verste var at havisen det året lå så tjukk at det var umulig å komme ut i fritt farvann med skipene. Det begynte å spøke for avtalen om giftermål. Men endelig, fortelles det, den 3.april 1225, uka etter påske, drog de båtene over isen tversover neset utenfor Skjeljastein og ut i Hundsund – mellom Nøtterøy og Føynland. Det var ennå tjukk is står det, men havisen hadde nå begynt å løse seg opp lenger ute. Og så fikk de turet bryllup i Bergen likevel, da, ikke lenge etter.

I det hele har trafikken til sjøs på alle sider av Nøtterøy vært meget livlig, og jeg vil tro at skuelystne nøttlendinger har kunnet følge med så å si fra orkesterplass hver gang noe var i gjære; de har kunnet være øyenvitner til viktige avsnitt i Norges historie.