Teie-gutter på rømmen til Sverige

Egil Brattberg (Njotarøy 1992)

Mange unggutter – også fra Nøtterøy – rømte til Sverige under den siste krigen. De levde usikkert og «farlig» med trussel om tvangsutskrivning over seg. Beveggrun­nene for å rømme kunne være flere, og det å krysse grensen var forbundet med streng straff om de mislyktes. Dette er beretningen i enkle ord om to av dem som lyktes.

Hva hendte de gamle Teieguttene Odd og Egil under og etter krigen Odd Mello (Mellern) fra Kikutveien og Egil Brattberg (Madsen) fra Skovveien er det beretningen handler om. Det var i 1943 det utviklet seg et godt vennskap mel­lom Odd og meg. Dette kameratskapet holdt seg, selv om jeg på min side var sterkt oppslukt av travsport gjennom vognmann Erling Ander­sen nede på Smidsrødveien ved Teie torv. Trav­sport var jo stort sett den eneste tillatte sport under krigen. Odd på sin side hadde sine interesser.

Noe som har bitt seg fast i min bevissthet, var sommeren 1943. Odd og jeg lå sammen med en annen Teiegutt, Kai Nilsen, i telt på Lilleska­gen på Hvasser i to uker i det drømmeværet. Når jeg tenker på årene før, under og etter krigen, og ikke minst årene under oppveksten på Teie, kan jeg ikke huske en eneste dårlig sommer! Sola skinte bestandig, og vi badet, enten nede på Teglverket, «Skogro» i Munkerekka eller på Fjærholmen fra mai til september.

Matauk i disse krigsåra var jo høyaktuelt. Jeg glemmer aldri de tildelte parsellene på løkka nedenfor Harbo mot Kirkeveien. Her ble det dyrket poteter. Videre villagrisen i uthus, da, den skal jeg si hadde det godt, så lenge den fikk leve.

At Odd og min rømning til Sverige høsten 1944 skulle få en avgjørende betydning, for vår ettertid i livet, er sikkert. Om ikke reisen til Sve­rige hadde blitt noe av, hadde nok jeg for min del, muligens hatt min periode på hvalfangst etter krigen, som så mange andre fra Teie og Nøtterøy fikk. Eller kanskje hadde jeg gått i min fars fotspor og havnet bak rattet på rutebi­len til Føynland og Husøy. Odds reise til Sveri­ge ble nok også til en viss grad bestemmende for hans videre liv.

Vi bestemmer oss

Fast tilhold inne i Tønsberg var Christiansens konditori i Storgaten. Det var her vi høsten 1944 bestemte oss for å stikke av til Sverige. At jeg skulle ut i arbeidstjenesten etter seks måneders utsettelse, var nok i all vesentlig grad mitt motiv for rømmen. Odd hadde også sine grunner.

En enkel og høyst amatørmessig plan for rei­sen ble her klekket ut i løpet av et par timer. Vi skulle ta toget til Horten, derfra med Bastøfer­gen til Moss. Videre med tog til Halden og fort­sette til fots fram til Svinesund. Ta veien ned til Sponvika ved Iddefjorden og kapre en pram eller sjekte og natterstid ro de få meterne over fjorden.

Så enkelt gikk det ikke. Men alt endte jo bra likevel. Det vil den videre beretningen gi beskjed om.

Allerede dagen etter skulle første etappe gjøres unna – togreisen Tønsberg – Horten. Stadige kontroller på togene gjorde at selv en så enkel reise ikke var uten faremomenter.

Så lenge ingen andre var orientert eller implisert i planene, var utrustningen sparsom. Odd hadde utover det han stod og gikk i, en tannbør­ste, samt en boks med astmapulver som eneste bagasje. Astmaen slet han meget med, og den ble hans bane til slutt.

Min bagasje inneholdt også en tannbørste, samt en løssnipp til skjorten. Skjorter med reserve løssnipper var in den gangen. 50 kroner, som jeg den samme dagen lånte av min venn Erling Andersen, ble et godt og verdifullt tilskudd til reisekassen. Første overnatting måtte derfor gjøres unna i Horten. Jeg overnattet hos min tante Azora i Sørbygata, uten at hun fattet mistanke. Odd fikk losji hos noen bekjente av seg.

«Reddet» og fanget

Neste etappe, andre dag, Horten – Moss, gikk uten problemer. At vårt mosseopphold skulle vare ca. en uke, tillegger jeg tilfeldigheter og flaks. Uten dette oppholdet hadde nok ferden stoppet her. Ut på kvelden, i påvente av tog i retning Halden, hadde Odd naturligvis skaffet seg et kvinnebekjentskap. Dette ble redningen. Kort fortalt skulle han følge piken hjem. Hun bodde på Jeløya, like over broen. At denne piken fattet mistanke omkring våre videre planer, ble avgjørende. Hun orienterte sin far, og dermed ble Odd hentet inn, og faktisk «fanget». Jeg ble også hentet over til Jeløya.

Alle kort ble lagt på bordet. Av sikkerhetsårsaker måtte vi oppgi referanser hjemme på Teie. Disse ble sjekket, og vi ble godtatt. Samme kveld/natt ble vi kjørt noen mil øst for Moss. På en hytte ved et vann lå vi en ukes tid. Vi led ingen nød, fordi disse enestående menneskene regelmessig kom med proviant. Den uken vi lå i dekning, brukte våre kontakter i Moss til å skaffe tilveie grensesonepass, underskrevet av politimesteren i Moss.

Kontroll

Forsynt med dette lå neste etappe klar. Tilba­ke i Moss løste vi togbillett til Halden. Straks etter avgang fra Moss kom kontrollen, som forlangte å se alle billetter og pass. Våre gren­sesonepass ble godtatt. Disse var ekte nok, fikk vi bevis for.

Astmaen til Odd plaget ham fortsatt meget, og dette uroet meg en del. Medikamentene han brukte, var det heller ikke flust av nå. Jeg minnes godt at Odd under togreisen sydover sa til meg: «Nå må du fikse resten av reisen, Egil.»
Helt uten plan var jeg ikke. Gjennom trav­miljøet hjemme på Teie og på Jarlsberg var jeg blitt kjent med en travkjører og gårdbruker fra Haldendistriktet, nærmere bestemt ved Berg stasjon like før Halden.

Neste hjelp

Vi fant greitt fram til gården i skumringen. Bon­den fant vi i fjøset, opptatt med kveldsstellet. Jeg orienterte ham straks om hva vi hadde for planer og hensikter. At mitt travbekjentskap var godt orientert omkring trafikken over Iddefjor­den ved Sponvika like sør for Svinesund, for­stod vi fort. Det var heller ikke mange kilometerne ned til fjorden fra der vi nå var.

I løpet av kvelden hadde bonden sammen med kona laget den perfekte plan for den siste etappen av rømningsferden til Sverige. Hjelpen her sto ikke tilbake for den hjelpen vi fikk i Moss. Jeg husker Odd sa til meg om kvelden, etter at vi hadde lagt oss: «At det går an å ha slik tur!» Neste dag, som ble den siste på norsk jord for oss under krigen, oppholdt vi hos bonden til ut på ettermiddagen. Med hest og flatvogn tok han oss fram til nåværende E 18 og videre et stykke nedover veien mot Sponvika. En rask forklaring om hvor oppe i åsen over Sponvika vi skulle holde oss til det ble helt mørkt, var grei beskjed. Ulåste prammer skulle det ikke være mangel på nede i Sponvika.

Tyske vakter

Fra vår plass oppe i åssiden kunne vi se at tyske vakter patruljerte langs fjorden. Vi konstaterte at det tok minst en time mellom hver gang disse vaktene passerte under oss. Tid nok til å kapre en båt og komme oss over, burde det være. I bekmørket tok vi oss ned til vannet. Båten vi skulle kapre, hadde vi sett oss ut fra utposten vår, men vi fikk raskt et problem. Her var ingen årer! Men vi var igjen heldige og fant raskt noen bordbiter. Med Odd bak og meg foran kom vi oss ut på fjorden. Lite samkjørte i padlingen som vi var, ble nok den egentlig korte avstanden over fjorden dobbelt så lang.

I Sverige!

Den svenske grensevakten hadde nok lenge hørt oss ute på fjorden og skjønte hva som sto på. En virkelig koselig gosse tok imot oss i fjæresteine­ne. Halvannen uke hadde turen fra Teie til østsi­den av Iddefjorden tatt.

Av vakten ble vi ført fram til et vakthus, hvor vi ble foreløpig registrert. Et godt måltid fikk vi. Videre samme kveld ble vi transportert til Strømstad av politiet. Der ble vi innlagt i det som ble kalt «Norgeshuset». Dette virket som en mottagersentral for de flyktningene fra Norge, som krysset grensen i de traktene Odd og jeg var kommet. Her ble det vasking og skrubbing over en lav sko med god hjelp et av skikkelig «satt», svensk fruentimmer. Samme natt kom det ca. 25 over grensen i de samme traktene. Så det var litt av en gjeng som dagen etter ble satt på toget til Gøteborg.

Til Kjesäter

Neste dag gikk turen østover til slottet Kjesäter ved Vingåker stasjon like før Stockholm. Dette slottet var innkjøpt av den norske legasjonen og omgjort til en gjennomgangssentral for flykt­ninger fra Norge. Her ble man legeundersøkt, den enkeltes forhold i Norge gransket, samt at man gikk gjennom en intelligenstest. Til slutt ble man oppkledd fra innerst til ytterst.

Bilder fra Kjesäter fra 2. verdenskrig (riksarkivet)

Ut fra alle denne undersøkelsen og test ble den enkeltes videre skjebne resten av krigen bestemt. Etter fire dager tok jeg farvel med Odd. Av helsemessige grunner kom Odd ut i sivilt arbeid. Han havnet i Ørebro, og etter hva han fortalte i brev, hadde han det meget bra som arbeider på en glassfabrikk.
Jeg havnet i de såkalte polititroppene med forlegning oppe i Dalarne. Her var det beinhard trening hver dag med sporadiske, store manøv­rer til krigens slutt.

Hjem igjen

Jeg for min del, kom til Oslo 8. mai med trøn­derbataljonen. Sammen med hjemmefronten overtok vi diverse sentrale tyske etableringer. Som nestkommanderende ved tropp var jeg med på å ta over Fornebu flyplass etter tyskerne, samtidig som grev Folke Bernadotte ankom med sitt Røde Kors-fly. En for meg historisk begivenhet.

Ut på sommeren reiste Odd og jeg, denne gangen legalt, til Moss for å besøke og takke familien som hjalp oss. Unge og uerfarne la vi ut på en ferd under krigen, da våre okkupanter var på det mest nervøse. Kanskje vi ikke fullt ut hadde vurdert konsekvensene av at det kunne gått galt.

Men det vil helst gå bra – takket være gode hjelpere – en pike i Moss, en bonde i Halden og en pram. Og en porsjon tilfeldig flaks.