Eidsfos vilde ha rød brus og mossingene champis

Av Sverre Mitsem (Njotarøy 2011)

Brus-Olsen fra Nøtterøy og den gang da –

Under vignetten Dengang da – og signaturen Gambrinus skrev journalist, senere redaktør Sverre Mitsem i Tønsbergs Blad en rekke fremragende portrettintervjuer med kjentfolk i Tønsberg, Horten og distriktet. Mange av artiklene ble samlet i flere bøker. Njotarøy fikk før Mitsems død eksklusiv og vederlagsfri tillatelse til å bruke dette stoffet. Denne gang er vi kommet til brusmester i en menneskealder ved Tønsberg Bryggeri, Adolf Olsen, som bodde i Smidsrødveien 50. Intervjuet ble gjort i 1949. Vi har valgt å beholde Mitsems språkdrakt og har kun satt inn noen mellomtitler.

Vi forstår bare det vi holder på med; andres yrke kan vi utelukkende tenke oss – gjør heller ikke det til stadighet, står det i en artikkel i Tønsberg Bryggeris “husavis” for februar 1945. Ordene er skrevet av bladets formodentlig hittil mest celebre bidragsyder, Johan Falkberget, som fra “storvinteren langt inne ved Kjølen” har funnet på å sende noen linjer til “dere ute ved begynnelsen til havet”.

En avholdsmann og en brusmester

Det var vel ikke specielt brusmester Adolf Olsens yrke den store forfatter siktet til, skjønt hvem vet, Falkberget er jo avholdsmann og kunde kanskje ikke engang tenke sig å vere brygger. Men sikkert er det at tusenvis av de små, fra en alen lange og et stykke opover, som ere en nasjon de med, godt kunde tenke sig å være noe så forjettende som brusmester. Når de forholdsvis sjelden gir uttrykk for dette ønske, men synes å stile mer mot chauffør- og lokomotivføreryrket, må det skyldes beskjedenhet, eller hvad barnepsykologer vilde kalle et fortrengt kompleks. Chauffør kan man alltid bli, men til brusmester må man være like født som til konge og hvalskytter.

Som kong Gustaf

Adolf Olsen tilhører ganske riktig et brusmester-dynasti, og nu har han snart sittet like lenge på tronen som kong Gustaf uten at futten er gått av ham. I morgen er det 50 år siden han begynte på Tønsberg Bryggeri, og selv om han ikke blev brusmester med en gang, så kommer han til å kunne feire sitt 75 års jubileum ved bedriften hvis han holder tilnærmelsesvis like trutt på scepteret som den svenske majestet. Det blir litt av et problem hvilken medalje Olsen da skal få, for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste fikk han alt før krigen. Og han har bryggeriets egen medalje, som er enda sjeldnere; foruten ham er det bare fhv. kontorchef Gunda Christiansen og tidligere driftsbestyrer Olav Sommerin som har den.

Brusmester i annen generasjon

– Hvordan blir man brusmester? spør jeg Adolf Olsen, om hvem det bare vil være latterlig å si at han fremdeles er i full aktivitet, eftersom han ikke er mere enn 61 1/2 år. Efter at det er oplyst at han i morgen feirer sitt 50 års jubileum ved bryggeriet, vil den intelligente leser hurtig regne ut at han altså begynte da han var 11 1/2 år gammel.

– Min far kom hit som brusmester i 1894, sier Olsen. Han kom fra Larvik, hvor han laget mineralvann på Vestfold Bryggeri; der hadde de lært kunsten ved Nora fabrikker i Oslo. Så falt det av sig selv at jeg gikk inn i faget, jeg begynte som brusgutt i 1899.

– Blev det ikke laget mineralvann her i byen før i 1894?

– Nei, det var bare en gammel original som blev kalt for “Johannes i kjelleren” som laget noen flasker nærmest for moro skyld. Samlaget kjøpte brus og selters fra Drammen, men det meste blev tatt fra Oslo og solgt fra bryggeriet. Bryggeriet var jo meget eldre, det blev startet i 1856. Svend Foyn var med på det.

Hva gjorde en brusgutt?

– Hørte det med til brusguttens jobb å smake på produktet?

– Nei, det var å fylle sukkersaft på flaskene og binde ståltråd over korkene. Vi brukte almindelig kork dengangen, crownkorken kom meget senere. Og så var det å ryste flaskene, så sukkeret ikke blev liggende på bunnen. Jeg var egentlig for ung til å bli brusgutt, man skulde helst ha fylt 12 år. men Johan Gmeiner, som var chef for bryggeriet, mente jeg burde få prøve mig, når jeg bare ikke forlangte samme betaling om de andre brusguttene, som var optil 16 år. De fikk 8 øre timen og hadde 10 timers dag, så de gjorde 80 øre dagen. Helt voksne tjente 20- 24 øre timen. Jeg måtte nøie mig med 6 øre timen. Og jeg hadde ikke full dag heller, for jeg måtte på skolen. Jeg stod op kl. 5 hver dag og begynte arbeidet kl. 6. men om sommeren var det ofte overtidsarbeide, og da kunde det hende at jeg gikk hjemmefra kl. 4 mandag morgen og kom tilbake lørdag kveld. Da var det å henge i nesten døgnet rundt, en uke arbeidet jeg 11 1/2 dag. Innimellem sov jeg litt på en benk her på fabrikken.

Citronbrusen mest populær

– Da tjente De godt på overtid.

– Overtid betød dengang arbeide, ikke betaling, sier Adolf Olsen og ser allikevel ut som om de dager var lykkelige.

– Hvad slags brus laget dere i den tiden?

– Det var 5 sorter, og citronbrusen var vel den mest populære dengang som nu. Smaken var forresten forskjellig, vi solgte brus både her i distriktet og på Horten og Moss og opover langs Eidsfos-banen, og på Eidsfos vilde de helst ha rød brus. Den hvite brydde de sig ikke om, «- vann har vi nok av», sa de. Senere begynte vi å lage champagnebrus også, og den gikk særlig til Moss. Mossingene specialiserte sig på champis. I 1915 laget vi “Kongebrus”, og så har det vært en hel del annet i tidens løp: Blitz, Pommac, Chabesco, Jo-Jo, Solo og Solstråle og hvad det nu het altsammen. Solo’en har holdt sig, Tønsberg Bryggeri var det første i norge som fikk Solo-saft fra Spania, det var i 1934.

Merkelig redning

– Brusproduksjonen har vel steget med årene?

– Ja, i 1900 klarte vi 300 000 flasker mineralvann, og Gmeiner mente det var toppen. På to maskiner blev det tappet 2 400 flasker i løpet av en 10 timers dag. Med tilsvarende arbeidshjelp klarer vi nu 15-16 000 flasker i samme tidsrum. men dengangen var det jo bare hånddrevne maskiner, nu er det automatisk altsammen. I 1916 brente det her, og det var særlig efter det at vi fikk moderne anlegg. Mange av maskinene våre blev forresten reddet på en merkelig måte ved den branden. Vi hadde malteri her før i tiden, og hadde lagret flere skutelaster med maltbygg på loftene. Da gulvene brente vekk under byggen, falt kornet ned og la sig i metertykke beskyttende lag over maskinene. Da branden hadde rast fra sig, stod det altsammen uskadt under bygglaget, både tappemaskinene og korkemaskinene og karboniseringsapparatene.

– Karboniseringsapparatene, hvad er det for noe?

– De trekker luften ut av vannet på brusen og seltersen. Luften må ut for at kullsyren skal komme inn, ellers blir det bare dødt vann. Det var bra vi fikk reddet noe fra den branden, for det kunde ikke skaffes noe nytt med en gang, det var krig dengangen også, og de fleste maskinene var tyske. Det blir alltid vanskeligheter med produksjonen når det er krig. Og under den forrige krigen fikk vi jo forbudet også.

Men seltersen, da mann!

– Det førte vel bare til stigning i brussalget?

– Men seltersen, da mann, tenk på seltersen. Og brusen måtte vi rasjonere, fordi vi ikke fikk sukker nok, og det var vanskelig å skaffe søtstoff også. Nei, brus var det lettere med under den siste krigen, da hadde vi søtstoff nok og folk kjøpte så meget brus at vi måtte kjøre i skift. Det var jo ikke noe annet søtt å få, og ikke kaffe eller noen ting, så folk drakk brus i stedet. men da blev det vanskeligheter med kullsyren. Før laget vi kullsyren selv, farlige greier, for vi brukte svovelsyre og kunde risikere å bli brent fordervet. Så fikk vi kullsyren utenfra, først fra Oslo og senere fra Hydro, men så blev det bombing der under krigen, det var verst med seltersen.

Tobakk ødelegger smaken

Vi har sittet og snakket i brusmester Olsens lille paviljong i mineralvannfabrikkens tapperi; hyllene er fulle av kjempeflasker med alskens essenser, som det er Olsens sak å mixe til den rette brus. Som de franske vinhus’ fast ansatte vinsmakere, hvis jobb det er å nippe til glasset og vurdere dråpene, er “Brus-Olsen” ikke-røker. Tobakken ødelegger smaken foruten alt det andre den ødelegger, hjerte, nyrer og økonomi. Olsen savner ikke tobakken, han har sin brus. Eller for å vere strengt nøiaktig, i øieblikket har han sitt vørterøl, mens jeg får smake på eksportølet og med min av tobakk fordervede smak ikke kan innse hvorfor vi absolutt skal eksportere det. Innimellem løper brusmesteren ustanselig til og fra for å passe på at alt det automatiske går automatisk.

Eller også blir vi avbrutt fordi han må gjøre tjeneste som medisinmester; på veggen henger et Røde Kors-skap, og derfra henter Olsen på opfordring det som trenges: Globoid til en ølkjører eller forbindingssaker til en mann i tapperiet som har vært “langfingret”, som han sier, og har puttet hånden borti en maskin som det bare skulde puttes flasker i. Som han står der og behandler patienten, ser Adolf Olsen snarere ut som en grånende helt fra filmen “menn i hvitt” eller “Bak hospitalets murer” enn som en femtiårsjubilerende brusmester.

Kjærlige grep

Gjennem glassveggene i vår paviljong har vi utsikt til tapperiet, hvor flasker med brus og øl og selters i rad og rekke marsjerer viljeløst mot utslettelsen, tørste sjeler og staten til glede. De eneste ikke-automater som vi kan se i hele lokalet er et par unge piker, som tar to og to flasker kjærlig om halsen og anbringer dem i kasser, som ankommer tomme på rullebånd og forsvinner på rullebånd når de er blitt fylt. Slik står de unge damene der i time efter time og utfører de samme bevegelsene, og jeg sier til Olsen at de må da få yrkesmyalgi? Eller var det kanskje mer av det i gamle dager, da lokalet var fullt av brusgutter og brusjenter som enten stod i 10 timer hver dag og satte ståltråd på korkene eller stod og ristet flasker i 10 timer for at sukkeret skulde blande sig.

– Yrkesmyalgi, sier Adolf Olsen, det var ikke opfunnet ennu på den tiden. Det hendte at noen fikk vondt i ryggen eller skulderen eller armen. Vi kalte det gikt. men det må være sundt å stelle med brus, for jeg har ikke vært ordentlig syk siden jeg blev brusmester, og det var da jeg var 18 år, jeg har vært brusmester i 43 år. Siden er jeg bare blitt overkjørt. Det var av en tysker under krigen, han hadde restaurant i Hamburg og hadde i årenes løp smakt flittig på varene sine, det var lett å se på nesa hans.

– Var brusen bedre i gamle dager enn idag?

– Ja, hvad skal jeg si, før var det jo ren sukkerbrus, da. Fineste sort sukker brukte vi, det vi dengang kalte syltesukker, nu kalles jo alt sukker, syltesukker hvis det er ekstrarasjon. nu blir det mest å bruke søtstoff i brusen, fordi sukkeret er så strengt rasjonert. men til gjengjeld er fremstillingen blitt mer videnskabelig enn i gamle dager, man kan være sikker på å få god vare. Det gjelder ølet også, alt er gått fremover. nu lagrer vi ølet på aluminiumstanker som rummer 7-8 000 liter. Før hadde vi eketres fat, som var beket innvendig, og så hadde vi noen transportfat, som blev brukt når selfangerne provianterte. Det var ikke lite potøl de skulde ha med sig nordover. De lå ute på Vallø, for Kanalen var for grunn for selfangerne, og derute blev potølet innlastet.

Hva var potøl?

– Hvorfor potøl?

– Det var ganske godt, og så var det jo billig, fordi det bare var avkok efter bokølet.

Olsen leter i skuffene i bordet sitt for å finne et billede fra dengang: skuffene er fulle av historie: Velholdte små notisbøker med notater helt fra den første brusmester-tiden, og pene gamle etiketter med “Lagerøl” på, som også var noe. Han finner ikke noe selfangerbillede, men derimot et fotografi fra en havefest på bryggeriet.

– Det var direktør Cappelen som holdt den festen, sier han. Det var en mann med humøret i orden, han veide 144 kilo netto, og enda skal faren hans, doktor Cappelen, ha vært enda tykkere, men det var før min tid. Festen blev holdt fordi det kom noen engelske krigsskib hit, det skulde være bekransning av gravene til de engelskmennene som var drevet i land her efter Jyllandslaget. Officerene var kommunens gjester, og Cappelen holdt fest her i haven, det var stor stas, det var enda Schweder som hadde serveringen.

Jubileumsønske: ny bro

– Har De noe jubileumsønske. Lavere skatt på brusen, en ny slags essens eller ny bro over Kanalen?

– ny bro skulde ikke være dumt, jeg bor selv på den andre siden Jeg husker godt da den nuverende broen blev åpnet, det var en av Englandsabåtene, “Norway” eller “Scotland”, som brøt tråden. Kanalen var det eneste innløp til Tønsberg dengang, og der gikk de efter forholdene store båter, “Horten” og “Jarlsberg”. (Den nye Kanalbroen kom i 1957. Njotarøyredaksjonens anm. )

– Hvad skal De feire dagen imorgen med?

– Hadde det ikke vært søndag, skulde jeg feiret den med å arbeide, det er det jeg liker best. Ellers liker jeg godt selters.

Sier brusmester Adolf Olsen. Og det er kanskje forklaringen på at han har et humør, som hans venner kaller sprudlende.