Elise Tvede – Svend Foyns første kone

Lisbeth Higley: (Njotarøy 1994)

I 1970 var jeg på en innvandringsutstilling i San Antonio i Texas. Den hadde en liten avdeling om de tidligste norske immigrantene. I en portrettmontasje som viste 10-12 eldre og ganske dystre ektepar, stirret plutselig et yngre, vakkert ansikt med et våkent blikk rett på meg. Teksten fortalte at hun het Elise Tvede Wærenskjold, og hadde vært en foregangskvinne blant norske immigranter i Texas. I en parentes ble det opplyst at hun hadde vært gift med hvalfangstpioneren Svend Foyn. Jeg ble nysgjerrig. Var Svend Foyn en skilt mann da han giftet seg med Lena? Hvem var denne Elise, og hvordan havnet hun i Texas? Spørsmålene ble liggende ubesvart, og det skulle gå over 20 år før de dukket opp igjen, og jeg begynte å arbeide med å finne svarene.

Elise Amalie Tvede ble født i Dypvåg ved Tvedestrand i 1815. Det var et sammentreff at den danskfødte Nikolai Tvede fikk sitt første kall i nærheten av Tvedestrand. Han hadde innflytelsesrike slektninger i distriktet. Jernverkseier og Eidsvollsmannen Jacob Aall på Nes Jernverk var gift med Nikolai Tvedes kusine og Elise fortalte; «Louise Stephansen var min Faders Søskendebarn, og da hans Forældre døde medens han endnu var Barn, bleve de opdragne sammen og holdt af hinanden, som de havde været Søskende.»

Mine gladeste dage

Omveltningen ble stor da den lille familien etter 8 år flyttet til et større og bedre kall i Vestre Moland ved Lillesand. Mens det i Dypvåg knapt bodde andre som tilhørte Tvede-familiens stand, fikk de i Lillesand omgang med byens ledende familier.
Da Elise hadde fylt 14 år, flyttet familien til Holt for å komme i nærheten av Aall-slektningene på Nes Jernverk igjen. Elise var sønderknust; «Vi forlot Vestre Moland, Gud skal vide med stor Bedrøvelse for mit vedkommende. Der har jeg dog levet mine gladeste Dage.» Hun hadde vært et barn da hun kom dit, og nå måtte hun som tenåring forlate alle sine gode venner. Men Elise hadde knyttet vennskap som varte livet ut.
Nesten 70 år senere satt hun som gammel dame i Texas og skrev: «Jeg savner omgang med dannede Mennesker som jeg var saa vel Vandt med i Norge. Lillesands-aarene var de behagligste og gladeste i mit Liv.»

Varige spor

Dagene på Holt ble rolige sammenlignet med de lystige årene i Lillesand. Men uten adspredelsene hun var vant til, fikk den våkne piken tid og anledning til å utvikle andre sider ved sin personlighet.
Nes Jernverk var et helt lite samfunn med over 600 mennesker. De fleste hadde ikke noe økonomisk overskudd, men det fantes folk der med intellektuelle ressurser langt over det vanlige. Tre unge menn; Johan Reiersen, Knut Knutsen Hesthagen og Knut Jørgensen Våland ble skolert privat i Holt på Aalls bekostning. De ble hjulpet videre til studenteksamen og universitetsstudier. Våland ble prest, og de to andre gjorde seg bemerket på hvert sitt felt, ja, de ble landskjente. Knut Knutsen som språkforsker og skolemann, og Johan Reiersen som samfunnsengasjert redaktør og en av de fremste forkjempere for emigrasjon til Amerika.
De var omtrent på samme alder som Elise, og hun fikk mange impulser og kunnskap med seg fra det inspirerende miljøet rundt de tre. Sannheten er nok at disse årene satte dypere og varigere spor i Elises sinn og ble mer bestemmende for hennes interesser i livet enn de glade årene hun danset på ballene blant Lillesands overklasse.

Den ideelle pikedannelse

Mens det var så som så med skolegangen for barn flest i begynnelsen av forrige århundre, la de kondisjonerte stor vekt på sine barns skolegang. Den ideelle pikedannelse omfattet språk, litteratur, musikk, tegning og handarbeid. Kjernefagene var de vi i dag kaller praktisk-estetiske.
Noen tegninger og akvareller som finnes etter Elise, viser at hun må ha fått undervisning i tegning. Av fremmede språk var fransk, tysk og engelsk selvsagte. At hun var godt skolert på de felt som alle «dannede» piker burde beherske, er opplagt. Denne opplæringen ble ikke gitt med henblikk på et fremtidig yrke, men skulle hjelpe dem i deres liv som husmødre og bidra til at de bedre kunne behage sine omgivelser. Piker skulle overhodet ikke gjøre seg bemerket. De ble oppdratt til å bli inntagende, lydige, stille, føyelige, passive, beskjedne, ydmyke og underdanige.
Men Tvede må også ha sett positivt på boklig lærdom og teoretiske kunnskaper for piker, for Elise fikk med seg større ballast enn piker flest fra sitt religiøse og kulturelle hjem. Hun utviklet seg på områder som ikke var vanlig. Oppmuntret foreldrene henne eller var hun kanskje rett og slett så intelligent og sterk at de ikke maktet å dirigere henne i den retning de ønsket? Resultatet ble i aIle fall unikt.
Da de hadde bodd på Holt i tre år, døde plutselig faren «efter een Times sygdom». Elise nærmet seg nå sin 18-årsdag.

Holde skole i Tønsberg

Da sogneprest Trede døde hosten 1832. ble Elise og moren boende på prestegården i det «nådensåret» som presters etterlatte fikk til å områ seg. Det var ikke uvanlig at enken giftet seg med den kapellanen som overtok. Slik kunne jo mange praktiske problem løses. Men både fru Trede og Elise forlot Holt. De dro til Lillesand der familien hadde gode venner.
Etter noen få måneder reiste Elise videre til Tønsberg. Her skulle hun, ifølge opplysninger hun selv ga i Halvorsen Forfatterleksikon, «holde skole».
Det var helt uvanlig at unge embedsmannsdøtre tok seg betalt arbeid. Dersom nøden virkelig tvang, gikk grensen ved den skjermete tilværelsen som guvernante i en familie. Kanskje søkte Elise arbeid av nødvendighet, men med kunnskap om hennes personlighet er det slett ikke utenkelig at det var et bevisst ønske fra hennes side og et valg som lå bak avgjørelsen om å bli lærerinne.
Hvorfor kom Elise akkurat til Tønsberg? En sannsynlig forklaring er at hun kjente både bestyreren og 2.læreren på Tønsberg Borgerskole fra før. Bestyreren, cand.theol. Nicolai Benjamin Aall og Elise hadde felles nære slektninger på Nes Jernverk, og Andreas Møglestue som var 2.lærer, tilhørte en fremtredende Lillesand-familie, som hadde vært Elises venner helt fra barneårene.

En livlig og kunnskapsrik ung dame

1834 var Tønsberg en liten by med under 2000 innbyggere. Den bar nok preg av nedgangstidene som hadde rammet alle kystbyene så sterkt under og etter Napoleonskrigene, for en dame som besøkte byen på denne tid, avskrev den kort i sin dagbok som «en styg Bye.» Men i 1830-åra hadde oppgangen startet. Byens tonnasje økte år for år, og Tønsberg ble landets ledende sjøfartsby. De kondisjonerte ville ikke sende sine døtre til den offentlige skolen. Derfor var det ikke få private pikeskoler som kom og forsvant i byen i forrige århundre.
En av byens fremste og rikeste menn var kjøpmann Christopher Seeberg. Familien bodde nederst på Torvet der Seeberg eide gårdene som i dag inneholder Halvorsens bakeri og Evensens jernvarehandel. I 1837 ble Seeberg valgt til byens første ordfører. Hans tre døtre; Louise, Barbara Johanne og Milla hadde Elise Tvede som lærerinne. Når Seeberg-døtrene gikk i skole hos Elise, får vi tro at skolen nøt en viss anseelse og fikk god søkning.
Alt tyder på at Elise var en livlig og kunnskapsrik ung dame. Kanskje kom hun som et friskt pust til byen? En embedsmannsdatter som underviste de kondisjonertes barn, fikk omgang med elevenes foreldre og innpass i deres omgangskrets.
I en liten by som Tønsberg var det uunngåelig at Svend Foyn og Elise Tvede møtte hverandre. Han tilhørte en av byens mest kjente familier, var 25 år og skipper på fullriggeren «Familien».

Min dyrebare Svend

Svend og Elise ble gode venner, for da hun etter vel tre år dro tilbake til Lillesand for å være nær sin syke mor, brevvekslet de med hverandre. To år senere, i romjula 1839, hadde Elise invitert de to eldste Seeberg-pikene på nyttårsferie til Lillesand. Lille Milla på 8 år mottok et lite oppmuntringsbrev som dukket opp i 1977, nesten 140 år etter det ble skrevet. Det ble funnet i en kiste som hadde stått på loftet i Seeberg-gården i Storgata 58, der Milla og Louise bodde hos broren sin på sine eldre dager. Elise avsluttet brevet: «Hvis min Kjæreste kommer herhen og han ikke er reist naar du faar dette, saa tager han vist gjerne Brev med for Dig; dog jeg vil riktignok haabe han er nærmere Lillesand end Tønsberg, naar (du mottar dette brev).»
Den kjæresten Elise lengselsfullt håper er nærmere Lillesand enn Tønsberg nyttårsdagen 1839, er Svend Foyn. Alt må ha skjedd raskt denne vinteren, tross ventingen. I brevet står det at Elises mor hilser til Milla. Da var fru Tvede syk, og hun døde bare noen uker senere. Elise ventet fremdeles på sin Svend den 4. mars. Da skrev hun til bestevenninnen Thomine Dannevig; «Endnu har jeg intet hørt fra min dyrebare Svend.» Nøyaktig en måned senere var han i alle fall i Lillesand. Presten i Vestre Moland førte følgende inn i kirkeboka den 4. april 1839:
«Ekteviede Svend Foyn, ungkarl og skibskaptein, 30 år, og Elise Amalie Tvede, jomfru fra Lillesand, 24 år.»
Elise og Svend ble viet uten at det var lyst for dem på forhånd. Dette var vanlig blant sjømenn som plutselig kom hjem fra fart, og ofte skulle ut igjen like brått.

En ganske velholden skipper

I et brev hadde Elise omtalt tilværelsen som ugift som «en tynn lykke». Nå hadde de to sørget for å unngå en slik fremtidig tilværelse. De nygifte satte bo i Lillesand og omgangskretsen deres besto av Elises venner og omfattet ifølge en lokalhistoriker «Lillesands upper ten». Thomine og skipper Lars Dannevig var også nygifte, og leide i samme hus nede ved havnen. De fire unge menneskene var gode venner, og i 1840 sto Elise gudmor for deres første barn. Da Svend Foyn ble begravd mer enn 50 år senere, gikk Elises gudbarn, Thorvald Dannevig, foran båren med avdødes ordener.
Svend Foyn var blitt en ganske velholden mann rundt 1840. I alle fall ville det vært uhørt at en skipperkone skulle ha betalt arbeid, så nå sluttet Elise i lærerjobben hun hadde hatt siden hun kom fra Tønsberg.
De to delte et livssyn som var forankret i en dyp og ekte religiøsitet som de fått med seg hjemmefra. I et samfunn uten sosiale sikkerhetsnett, så de bedrestilte det som en oppgave å drive sosialt arbeid. Denne patriarkalske tradisjon var Svend og Elise oppdradd i, og de delte troen på at det var en plikt å utføre uegennyttig arbeid for de fattige.
Som nygift brukte Svend Foyn mest tid og krefter på arbeidet sitt. Det var et farefullt liv, og en gang berget han så vidt skipet sitt på franskekysten. Sykdom unngikk han heller ikke. Det sto om livet en gang han lå sterkt angrepet av nervefeber i Trondheim. En lege hotellvertinnen hadde tilkalt, uttalte at Foyn ville være død før legen rakk å forlate rommet.
Som sjøfolk flest var han mer på sjøen enn hjemme. Han seilte fra isløsningen om våren til høststormene satte inn. Om vinteren lå seilskutene i opplag, men Svend Foyn benyttet tiden tre vintre på rad til å dra over land til trelasthavnene i Bottenviken for å sikre seg last for våren. Han var sin egen reder og arbeidet iherdig for å sikre utkommet.

En tynn lykke

Elise fikk god tid. Det var forventet at hun skulle bruke den til å «holde hus» og ellers brodere, spille piano, tegne og lese. Men Elise var en rastløs sjel. Hun var ikke fornøyd med å fylle sin tid med huslige sysler eller sitte ventende med hendene foldet. Hun engasjerte seg sterkt i saker hun trodde på. Dette var uhørt.
En slik selvstendighet ble ansett som direkte ukvinnelig. Både gjennom hennes brev og utsagn fra personer som kjente henne senere, dannes et bilde av en kontant og bestemt dame. Men var hun viljesterk, var ektemannen det ikke mindre. Jonas Lie brukte uttrykket «viljegeni» om ham. Han var ikke til å rikke når han hadde gjort seg opp en mening. Historiene om hans egenrådighet senere i livet er mange. Han var en sterk og kompromissløs mann. Disse karaktertrekkene fantes nok også da han var 30 år, og han hadde nok sin mening om hvordan hans kone burde oppføre seg. Dersom hans syn sammenfalt med det aksepterte i tiden, sømmet det seg ikke at hun fremsatte egne meninger – og slett ikke offentlig.
Elise brøt reglene for god oppførsel. Hun ble ikke den ydmykt tjenende hustru som uten å kny underordnet seg sin mann. Et ideal for tidens kvinner var at de skulle ha vett til å tie. Vett skortet det ikke på hos Elise; men tie gjorde hun ikke. Det virker som om hun var fast bestemt på å bruke sitt gode hode til beste for andre enn sine nærmeste. Det var vel helst der problemet lå, og så erfarte Svend og Elise at også ekteskapelig samliv kunne være en tynn lykke.

Vi skiltes som venner

Høsten 1842 flyttet Svend og Elise fra hverandre. Separasjoner vakte oppsikt, og denne ble det nok hvisket om også utenfor Lillesand og Tønsberg. Skandalen var et faktum. Skilsmisser var en stor sjeldenhet i 1840-åras Norge. Det er sannsynlig at antall bevillinger var nede i fem pr år, ja, kanskje så lavt som to-tre i hele landet. Elises utsagn tyder på at de var til mekling både hos sivil og geistlig myndighet og fikk sin separasjonsbevilling høsten 1842. Dette var en dristig handling som medførte sosial fordømmelse.
Det var Elise som tok initiativ til å få ekteskapet oppløst. «Vi passet ikke sammen,» skrev hun taktfullt i et brev. «Det var kun uoverstemmelse i vår karakter som gjorde vårt samliv mindre lykkelig, og da vi ingen barn fikk, ble vi enige om å skilles. Vi skiltes som venner, og Svend Foyn har i sannhet vist seg som min venn, da han etter min annen manns død flere ganger hjalp meg med betydelige pengegaver.»
Hva gjorde de to etter dette stigmatiserende bruddet høsten 1842? Han satset nå på det feltet som skulle gjøre ham berømt; han dro til Ishavet. Elise tok tilbake sitt pikenavn, og ble boende i Lillesand der hun ble eier av et hus i Strandgaten. Det var nok hennes mann som sørget for det.

En kvinne bør ikke

Så satt Elise alene og nyseparert i sitt hus. Hun måtte ikke lenger ta hensyn til en ektemann som, dersom tradisjonen i byen taler sant, mente hun skulle bruke sin tid «på å stoppe hans sokker og stryke hans skjorter». Nå søkte den intelligente og aktive Elise nye utfordringer. Praktisk og full av virketrang planla hun å starte en handgjerningsskole for piker. Finansieringen ordnet hun privat, men ordføreren sa nei da hun søkte om gratis hus for skolen. «En kvinne bør ikke komme med forslag av den natur,» var begrunnelsen han ga. Elise var ikke så lett å stanse og fikk skolen igang i et privathus som tilhørte venner. Den ble en suksess, og nøyaktig 50 år senere spurte hun Thomine Dannevig i et brev; «Eksisterer Haandgjerningsskolen endnu?» De to hadde brevvekslet i alle år, så spørsmålet tyder på at skolen var i drift i lange tider etter Elise forlot Lillesand og Norge.

Af en Dame

I første del av forrige århundre økte alkoholkonsumet voldsomt i Norge, og ble et alvorlig samfunnsproblem. Dette var bakgrunnen for fremveksten av den organiserte avholdsbevegelsen. I 1841 ble det startet et lokalt avholdslag i Lillesand. Elise ba om å få bli medlem, men hun var ikke ønsket. Hun lot seg ikke avfeie, og insisterte på medlemskap, idet hun påpekte at reformer lettere ville kunne gjennomføres dersom kvinner også støttet foreningen. Senere fortalte hun at det faktum at ingen kvinner var medlem, ikke skremte henne, men gjorde henne enda ivrigere etter å melde seg inn. Sannsynligvis var hun den første kvinne i norsk avholdsbevegelse. I dag kan vi si at hun flyttet grenser. Den gang ble hennes oppførsel betraktet som skandaløs. Svend Foyn var selv ivrig i avholdssaken, så synet på drikkeondet delte nok ektefellene. Hva han mente om Elises aktive engasjement, kan vi bare spekulere på.
I 1843 utgav hun under signaturen «af en dame» et lite hefte med den lange tittel:»Opfordring til alle ædle Mænd og Qvinner, at forene sig i Maadeholdsselskaber for at utrydde Brævndeviinsdrik og Drukkenskab; tilligemed en kort Fremstilling af de skadelige Følger af Brændeviinsdrik.» Og da Elise 28 år gammel satte opp sitt testamente, tilgodeså hun også avholdssaken. Beløpet skulle brukes til beste for verdig trengende medlemmer av begge kjønn som hadde overvunnet sitt alkoholproblem.

Ens rykte skal lide

Våren 1845 dro Elise fra Lillesand. Årsaken vet vi ingenting om, men første april kom hun med skip til Moss og ble hentet av en kusk og kjørt til kammerherre Krefting på Nes herregård i Borge. Ifølge et brev til venner i Lillesand skulle hun «undervise Børnene i Haandarbeide og Tegning.» Hun skriver videre; «I een Henseende troer jeg man gjør Kammerherren Uret, nemlig at han skal være en paatrengende Kuurmager; jeg kan slet ikke begribe at Ens Rygte skal lide ved at være her, men det skal dog være saa. Han seer dog slet ikke ud til at være en Hjertetyv; men Smagen er forskjellig.»
Hvordan Elise kom til å trives hos familien i Borge, eller de med henne, vet vi ikke noe om. Heller ikke hvor lenge hun ble værende. Hun kom til faredagen, den 14. april, og det tidligste hun kunne flytte var den 14. oktober. Mest sannsynlig ble hun der et helt år, for neste gang vi finner spor etter henne er sommeren 1846. Da bor hun i Kristiania.

Redaktøren var et fruentimmer

Elises barndomsvenn Johan Reiersen startet «Christiandsandsposten». Det var en liberal avis som ivret for reformer, forbedring av arbeiderklassens kår og utvandring. Da han bestemte seg for å utvandre, startet han tidsskriftet «Norge og Amerika» for å spre opplysninger om utvandring. Litt senere dukker Elise opp i hovedstaden som ansvarlig redaktør under signaturen E. Tvede. Hun sa at hun tok jobben fordi «ingen ønsket å overta ansvaret for en så farlig publikasjon som kunne lure folk til å utvandre. For å holde tidsskriftet igang, påtok jeg meg arbeidet med utgivelsen.»
Postmester Gjestvang fra Løiten var en av abonnentene. Han reiste til hovedstaden for å oppsøke redaksjonen og ifølge Elise ble hans overraskelse stor da han oppdaget at «redaktøren var et fruentimmer!» Og med rette! Som den banebryter hun var, hadde Elise beveget seg inn på nok et felt som ennå i mange årtier skulle være forbeholdt menn. Elise var Norges første kvinnelige redaktør.

De hadde fått skubb og støt

Våren 1847 dro Elise til Amerika. Ønsket hun å sette seg inn i forholdene i landet hun anbefalte sine lesere å flytte til, eller var det andre årsaker til denne reisen fem år etter separasjonen fra Svend Foyn? Hun var 32 år, skilt, barnløs, foreldreløs og uten søsken. Det var ingen ting i hennes ytre omstendigheter som holdt henne tilbake. Var det noe som «presset» henne ut? Ble belastningen for stor for en fraskilt kvinne som ikke var villig til å underordne seg og la sine evner forbli ubrukte?
Hun hadde nære venner som hadde forlatt Norge. Flere av dem tilhørte samme sosiale lag som Elise. De var opplyste mennesker med solid utdannelse som ikke var representative for utvandrere flest. Flere av dem hadde vakt oppsikt eller skandale i sine nærmiljøer før de dro; dels ved skilsmisser, uhederlighet og straffesaker og dels ved å ta aktiv del på den liberale siden i politikken. Det første gjorde at de ikke var helt «stuerene», det andre betydde at de brøt radikalt med sine omgivelser. Kanskje det hadde blitt for vanskelig å leve her? «De hadde fått skubb og støt som gjorde dem mer bevisste enn de fleste,» skriver vår fremste emigrasjonsforsker, Ingrid Semmingsen. Elise delte deres kår. Utvandring kan ha vært et forsøk på å starte på nytt.

Farmerkone i Texas

Innen et år hadde Elise giftet seg med Wilhelm Wærenskjold. De hadde krysset Atlanteren sammen, og kjøpte en farm på over 5000 mål i Texas. De fikk tre sønner og har etterslekt der i dag.
Elise hadde større kunnskaper enn de fleste om hva hun gikk til da hun forlot Norge. Hennes spesielle bakgrunn og intellektuelle utrustning hjalp henne til å tilpasse seg sin nye tilværelse. Realistisk og praktisk omstilte hun seg uten klager til et nybyggerliv der dagene var opptatt med avlinger, husdyr og hardt arbeid. Hun melket kuer, klippet sauer, plukket bomull, hakket havre, plantet og sådde.
På grunn av de utallige brev og artikler Elise skrev, vet vi at hun fant tid til mye annet også. Hun underviste de norske barna og organiserte gudstjenester. Hun tok initiativ til å få bygget skole og kirke og samlet selv inn penger til disse og til å lønne en prest som hun fikk over fra Norge. Hun startet bokklubber, studiesirkler og avholdslag og skrev avisinnlegg både i Amerika og Norge blant annet om slavespørsmålet og emigrasjon.
Det wærendskjoldske hjem var et samlingssted for de norske i Texas. Folk kom dit for å søke råd, men også for å hente inspirasjon. Langt opp mot vår tid ble Elise husket som en staselig gammel dame som ble behandlet «som en biskop».

Ikke en blant tusen menn

Elises handlinger var rettet mot nærmiljøet, men hun pleiet også kontakten med gamlelandet omhyggelig. Nesten 50 år etter hun forlot Norge, var Elise i det fjerne Texas bedre orientert om moderne norsk litteratur og samfunnsdebatt enn nordmenn flest. Hun abonnerte på en amerikansk, norsk og tysk avis, og 74 år gammel holdt hun også Gina Kroghs kvinnetidsskrift «Nylænde».
Kontakten med Tønsberg mistet hun heller ikke. Thomine og Lars Dannevigs andre sønn, Nils, kom til Tønsberg som lege i 1870 og bodde i det senere Maskinistforeningens hus i Storgata. Thomine var ofte på besøk der. Elise skrev til henne; «Får du dette i Tønsberg, la Louise Seeberg lese det, hun gleder meg undertiden med et interessant brev.» Og nesten 80 år gammel skrev hun :»Hvis du er i Tønsberg, må du vise dette brev til Louise Seeberg. Jeg vet hun har ikke glemt sin gamle lærerinne og gleder meg nok snart med et brev».
Hun hilser til alle som «ennu minnes meg med velvilje». Var Svend Foyn en av dem, tro? Elise må ha bevart en viss respekt og beundring for sin første mann. Hun spurte flere ganger etter ham i brevene til Thomine. «Jeg forstår at du har vært i Tønsberg. Traff du Foyn? Jeg har ofte lest om hans suksessfulle hvalfangst.» En annen gang spør hun; «Mon Svend Foyn skal på hvalfangst? Nå blir han jo 80 i juni. Kan man få kjøpt et portrett av ham?» Og mange år etter hendelsen, betror hun bestevenninnen sin: «Jeg hadde lånt 150 dollar for å betale gjeld og hadde mer tilgode. Men så ble mitt lån sagt opp, men jeg ikke kunne få mitt tilgodehavende utbetalt…. Jeg skrev til Svend Foyn og forklarte ham i all korthet min stilling, og tenk, han var så utmerket snill, at han sendte meg 400 dollar. Det er vel ikke en blant tusen, ja neppe en blant en million menn, som ville ha gjort så meget for en fraskilt kone, som Foyn har gjort for meg. Jeg ble så glad, at jeg sov meget lite den natten.»
Den økonomiske hjelpen er vel et uttrykk for at Svend Foyn ikke bare hadde negative følelser vis a vis sin første kone. Kanskje bevarte de begge en gjensidig respekt for hverandre, og han var stor nok til å vise det da hun satt som enke i Texas mange år etter skilsmissen.

Hennes sjel fløy avsted

Selv om Svend Foyn døde bare to måneder før Elise, rakk nyheten om hans død fram. I det siste brevet vi kjenner fra henne, skriver hun; «Ja, Svend Foyn er død. Jeg mottok beretningen om hans storslagne begravelse fra en venn i Tønsberg.»
I januar 1895 var et annet merkelig liv slutt. Elises sønn skrev til sin bror; «Vår kjære mor finnes ikke mer. Hennes sjel fløy avsted i går kveld. Legen sa hun var utslitt. Hun ønsket å dø.» Og hennes gudbarn rykket følgende inn i Morgenbladet:

At Enkefru Elise Wærenskjold, født Tvede, døde stille og rolig den 22de Januar i sin Søn Ottos Hus i Hamilton, Texas, nær 80 Aar gammel, meddeles herved Slægtninge og Bekjendte paa hendes Sønners Vegne af Thorvald Dannevig, Kommandørkaptein.

Elise vakte berettiget oppsikt i sin samtid. Hverken hennes holdninger eller handlinger var typiske for det miljøet hun kom fra, og hennes våkne samfunnsengasjement sjokkerte. Hun var evnerik og viste stort moralsk mot. Hun både brøt og gikk vidt utover de stengsler som begrenset utfoldelsesmulighetene for den tids kvinner. Og nettopp fordi det er pionervirksomhet og mennesker som skiller seg ut som setter de tydeligste spor i historien, har det vært mulig å finne ut så mye om Elise Tvede. Hun fortjener å bli trukket fram 100 år etter hun og Svend Foyn døde.

Kilder:

Clausen,C.A (red), The Lady with the Pen. Elise Wærenskjold i Texas.Minnesota 1961
Institute of Texan Cultures, San Antonio; Diverse arkiv- og bildemateriale
Morgenbladet, Kristiania, årg. 1852, 1867 og 1895
Norge og Amerika. Et maanedlig flyveblad. 1.-3. årg. Kristiania 1845-47
NOS, Fjerde rekke nr. 130; Skilsmisser og Separationer, Kra. 1905
The Norwegian Texans. Institute of Texan Cultures, Univ. of Texas, San Antonio 1970
Rosenborg, Kjell, Lillesands historie, bd. 1, Lillesand 1990
Statsarkivene i Oslo og Kr.sand; kirkebøker

Notat 2016:

Elise Wærenskjold Lodge #48 finnes nå i Amerika