Brev til barnebarna om bestefar, sjømann og krigsseiler Marius Stavnum Hansen
Av Ellen Stavnar • Tilrettelagt av Kari Joukoff – Njotarøy 2016
Fra STIFTELSEN ARKIVET, senter for historieformidling og fredsbygging ved STATSARKIVET I KRISTIANSAND:
Norges viktigste bidrag under den andre verdenskrig var det handelsflåten og sjømennene som stod for. Under krigen var det ingen landjord som forbant de tre store allierte; Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dermed måtte all transport av våpen, drivstoff, mat og alt annet utstyr som trengs i en krig fraktes på havet. Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon på denne tiden, en stormakt på havet. Og da landet ble okkupert sju måneder etter krigsutbruddet i 1939, ble det uhyre viktig for de krigførende å sikre seg kontrollen over norske skip som befant seg på alle verdens hav
Betydningen av sjømennenes innsats kan på mange måter måles etter hvor mye den tyske militærmakten satte inn på å stoppe denne transporten. Mest fryktet var de hundrevis av ubåter som ble sendt ut på havene enten i flokker eller alene. Det ble også satt inn bombefly, miner ble lagt ut og krigsskip ble sendt ut på verdenshavene for å kapre eller senke alliert skipstrafikk. Dette fikk dødelige konsekvenser for sjøfolkene. Norske handelsskip var langt fra alene om de farefulle oppgavene, og rundt 60.000 allierte sjøfolk omkom. Av disse var 4134 norske, inkludert marine og hjemmeseilere.
Bak tallet 4134 døde skjuler det seg mye lidelse. Et dødsfall rammet også de som ble igjen. Kvinner mistet en ektemann og barn mistet en far. Og konsekvensene av å bli enke eller farløs i et okkupert og senere fritt Norge, betød ofte en hard tilværelse med trange kår. For de som overlevde krigsseilasene kostet også innsatsen mye. Opplevelsene under krigen var ikke noe man bare kunne legge fra seg da freden kom.
Slik fikk Ellen Stavnars mor, som også het Ellen, beskjed om at mannen hennes var kommet tilbake fra sjøen under krigen. Det hadde gått tre lange krigsår siden sist han var hjemme. Hva han hadde opplevd i denne tiden, satte sine spor, men det snakket han lite om. Marinius hadde et begivenhetsrikt liv på sjøen, både før, under og etter krigen. Datteren hans, Ellen Stavnar, ønsket at barna hennes skulle bli bedre kjent med sin bestefars historie og har skrevet den ned i brevs form.
Til Helge og Unni.
Jeg har ofte tenkt på at dere vet lite om faren min, og har fått et inntrykk av ham som bare viser den han var blitt på sine eldre dager.
Han hadde egentlig et eventyrlig liv.
For å karakterisere ham, må vi gå tilbake i tid.
Han vokste opp i en relativt velstående familie. Hans far var skipper og hvalfangstbestyrer, og moren hans var datter av en seilskutereder. Hun fikk som medgift seilskuta Odin, som min bestefar førte i flere år, til den forliste (skutebildet av Odin er hos Beate* nå!). Bestemor var med til sjøs til hun fikk barn. De fikk etter hvert 8 barn, Alf, Fritz, Marinius og Gjert, Franziska, Main, Edith og Laura.
Da far vokste opp, bodde familien på Ekvang, det store hvite huset syd for Torød kirke. Han skulle ha middelskolen, og gikk fra Torød til Borgheim på skole i 4 år. Deretter var det til sjøs som 16-åring.
Andre yrkesvalg var den gang utenkelige.
Han begynte vel som dekksgutt, og han har fortalt at han som 16-åring ble akterutseilt en gang i New York (antagelig etter en vill fest). Men han kom seg ut igjen, og etter noen år gikk han i land i
Australia, i Adelaide.
Her ble han i flere år, jobbet som cowboy på sauerancher og annet tilfeldig. Var nok litt beachbum, vil jeg tro. Denne perioden snakket han ikke så mye om, men han var nok litt av en eventyrer!
Da han var 23, kom han tilbake til Norge for å ta skolene, først styrmanns- og så skipperskolen. Det var cirka 1930. Da traff han min mor, og det ble dem. De giftet seg i oktober 1932, og jeg ble født i mars 1933. På den tiden var han ute i skipsfart igjen, nå som offiser. Han seilte på den tiden med et Larviksrederi. Bjønnes het rederen. Han byttet vel båt flere ganger og var hjemme med ujevne mellomrom.
I 1939 reiste han ut med «Solheim» som overstyrmann. Han hadde planer om ferie senere dette året og hadde skrevet hjem fra Japan om alt han hadde med seg, blant annet en stor dukke til meg, like stor som meg selv! Da var jo Tore** og Svein** også født. Året før hadde han hatt med seg sykkel til meg fra Japan. Jeg var den første som hadde barnesykkel på den tiden. Men så kom 2. verdenskrig.
«Solheim» skulle hjemover via Suezkanalen og gjennom Middelhavet, og utenfor Hellas ble båten torpedert av tyske ubåter. Mannskapet gikk i livbåtene, og alle kom seg i land Hellas. Men der var den tyske invasjonen i full gang, engelske styrker var på vikende front og var i gang med evakueringen. Det norske mannskapet fra «Solheim» fikk bli med forskjellige båter ut fra havner i Hellas. Far fikk plass på en britisk destroyer som en av de siste.
De flyktet fra land i full fart, og etter hva far fortalte, ble båten kjørt så hardt at kjelene eksploderte. Båten gikk iallfall i lufta. Mennene havnet i sjøen og mange druknet. Noen var gode svømmere, deriblant far. Han fortalte at han svømte i 4 timer, før han ble skyllet opp på land. Her besvimte han, og da han kom til seg selv, var det bare én annen fra båten der, nemlig skipssjefen, som hadde ansvaret for at båten eksploderte. Han hadde redningsutstyr på seg, i motsetning til far, som kun hadde underbuksa på seg. Han hadde måttet kvitte seg med alt for å komme til land. Han savnet alltid gullklokka etter sin far.
Han kom seg opp et sted på Peloponnes og visste vel ikke selv hvor han var. Men han traff vennlige innfødte, og de fikk gjemt ham i noen huler og gitt ham litt mat og klær. Etter noen tid roet tilstanden seg i området, og han tok inn hos en gammel kone, hvor han hjalp til med jorden. Men det var selvsagt ikke bare gode mennesker der heller, og han ble angitt til tyskerne og arrestert. Han ble satt i et gresk fengsel (ingen luksus) og forhørt som engelsk spion. Han hadde jo ingen papirer eller noe som kunne bevise at han var norsk sjømann. Han fikk en slags dom og ville få dødsstraff. Men i fengselet var det en tysk lege som trodde på ham og gjerne ville hjelpe. Legen skrev et brev til sin mor i Tyskland og ba henne underrette min mor om at far var i live. På det tidspunkt hadde mamma hatt besøk av presten på Nøtterøy, som kunne fortelle at far var savnet, sannsynligvis død. Denne tyske damen skrev da til mamma, og det brevet har jeg lagt ved her.
Brevet er datert i Hamburg 28. juni 1941 og lyder slik:
Ærede fru Stavnum-Hansen!
De blir sikkert meget overrasket over å få et brev fra Hamburg fra en fullstendig ukjent adresse.
Grunnen til at jeg skriver, er at jeg vil gi Dem en nyhet fra Deres mann. Min sønn har truffet ham i en by i sydøst Europa. Deres mann, Marinius Hansen fortalte ham at han ikke hadde sett Dem og hans 3 små barn på 2 1⁄2 år, og fryktet at De skulle tro han var død. Da det ikke er mulig for ham å gi Dem et livstegn, har jeg bestemt meg for på hans vegne å skrive til Dem for å si at han lever og har det bra. Han sender Dem og barna sine beste ønsker og hilsener.
Jeg ønsker Dem alt godt og en snarlig gjenforening med Deres ektefelle.
Med tysk hilsen
Deres Erika Steigertahl.
Brevet ligger i skrinet mitt. Da hun fikk det, satte mamma seg i forbindelse med rederiet og myndighetene som tok saken derfra. Far ble løslatt og utstyrt med et nødpass, som han kunne reise gjennom Europa med. Det var ingen spøk i 1941/42. Han reiste med troppetransporter, haiket, gikk og kom seg til slutt hjem i 1942. Da var han snauhåret (de hadde barbert han i fengslet) og kledd som en lassis. Og hadde fått nerver. Svein og Tore** lurte på om den mannen skulle bli der!
Men det gjorde han, og vi måtte venne oss til det. Det var trange tider i Norge, og far måtte finne på noe for å forsørge familien. En tid jobbet han på Mølla, og der fikk han en gang orget en sekk havremel. Jeg husker veldig godt den havresuppa!
Men mest forbauset ble jeg når jeg traff ham på rare steder i skauen. Jeg likte å gå i skauen da og. Det viste seg etterpå at han hadde begynt i Hjemmefronten. Så da 8. mai 1945 kom, var far en av de mennene som sto vakt utenfor Tinghaug og passet på til tyskerne forsvant. Det hadde med tilbakelevering av radioapparatene å gjøre. Da var en liten pike stolt!
I 1944 hadde han vært han skipper på en norsk malmbåt, «Belpamela», som gikk på Narvik. Men det ble sett på som arbeid for tyskerne, og var en nødløsning. Han hadde 4 unger å mette!
Etter krigen var han ute som overstyrmann på «Montana» (Thorvald Berg). Etter cirka 6 måneder anløp de Antwerpen, da de (losen) fikk se en vaier som hadde lagt seg rundt ankerkjettingen. Det viste seg å være 2 miner som var forbundet med hverandre.
Skipet ble øyeblikkelig evakuert, bortsett fra skipperen og en frivillig som skulle klatre ned ankerkjettingen og file over vaieren som holdt de to minene sammen. De lurte på om vaieren var strømførende, noe som ville føre til at begge minene gikk i lufta. Den frivillige var far. Det gikk bra, og han reddet skip og last. Som takk for jobben, spleiset befrakter og reder på en premie på 10.000 kroner! Mamma var rasende. Han kunne ofret livet, og det var snakk om millionverdier.
Etter hvert ble han skipper på amerikanske supertankere. Jeg husker best «Seneca Castle». Der hadde han egen tjener, en kineser som het Ling. På denne tiden ble nervene mer frynsete. Det var branntilløp om bord, og far drakk mer enn godt var. Da han var 59/60 år, kom han i land for godt. En tid var han vaktmann på Kaldnes, og prøvde å leve et normalt liv. Han hadde jo tjent veldig godt som kaptein, så det var store omveltninger. Familieøkonomien var som en jojo.
Nervene viste at det var senskader. Han fikk krigspensjon, og fikk både deltagermedalje og medalje for heltedåd.
Han snakket ikke så mye om det. Turid* fikk medaljene hans.
80 år gammel fikk han hjerneslag. Han ble ikke den samme igjen. 85 år gammel fikk han kreft i halsen. Han døde egentlig av lungebetennelse, 86 år gammel.
Far brakte musikken inn i vårt hjem. Han elsket musikk, mest Chopin. Jeg vokste opp med en av Nøtterøys mest avanserte radiogrammofoner. Han var intelligent og en utpreget selskapsmann, som kunne underholde et helt selskap. Hans spissformuleringer om mangt husker jeg så lenge jeg lever. De blir ofte sitert!
NOTER:
*Beate og Turid er Ellens nieser
**Svein og Tore er Ellens brødre
Ellen Stavnar kommer fra en slekt som har hatt sitt virke på sjøen i mange generasjoner. Hun fulgte en stolt familietradisjon og ville selv prøve sjølivet. I ca. 3 år seilte hun som telegrafist. Hennes farmors og Marinius’ familie kan spores tilbake til Mellom Bollæren på 1600-tallet. Fra denne slekten kom i 1697 den første fyrvokteren på Færder fyr, Anders Monsen. Fyrvokterjobben gikk i arv i ca.100 år, før neste generasjon flyttet til Skrøslingen og ble losfamilie. I 1830 flyttet familien fra Skrøslingen til Ormøbåen, hvor Ellens oldefar, Olav Christoffersen, vokste opp. Han startet seilskuterederi sammen med sin bror på Husvik. Olavs datter, Olava ,(Ellens farmor) fikk seilskuta Odin i medgift. En annen oldefar var seilskuteskipper og bodde på Buer på Nøtterøy. Ellens far, Marinius, og to av hans brødre, Gjert og Fritz, ble også skippere. Marinius het Stavnum Hansen før han skiftet navn til Stavnar.
