“En far for alle nøttlendinger”

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2006)

Dr. Edvard Jespersen opplevde store samfunnsforandringer på 42 år

I år 1895 fikk Nøtterøy sin første lege. Edvard Martin Jespersen var hans navn, og det er fremdeles noen som husker at de oppsøkte ham i Doktorgården eller minnes da han kom på sykebesøk. Bortsett fra noen måneder i Oslo og Trondheim hadde han hele sitt yrkesaktive liv på Nøtterøy. Han var den eneste legen i kommunen fram til 1925. Da han så i 1937 fylte 70 og tok avskjed, hadde han 42 år bak seg som privatlege, distriktslege og militærlege. Og attpåtil var han engasjert i det politiske liv. Han var ordfører under den første verdenskrig og fra 1923 til 1928. Kort sagt: Et enestående menneske som var med på det meste i samfunnsutviklingen tidlig på 1900-tallet.

Edvard Jespersen var født i Kristiania i 1867 og døde i 1955. Hans far, Jesper Jespersen, var en fremtredende skoleinspektør, og hans mor, Karen Gurine var datter av den velstående brukseier, Edvard Martinius Erichsen. Doktor Jespersen tok medisinsk embetseksamen i 1893. Året etter var han reservelege ved Diakonhjemmets sykehus og i januar 1895 åpnet han egen praksis som privatlege, og bosatte seg på Nøtterøy. I 1896 ble han gift med Margrethe Kristiane Brekke fra Molde. Året etter fikk de tvillingene Anna og Karen. I 1898 ble Rolf født, og ti år senere kom ”lillemor”, Margrethe.

Doktorgården

Det tok ikke lang tid før dr. Jespersen fikk kjøpt et utskilt areal for å bygge en doktorbolig. Det var i 1904, og parsellen fikk navnet Gimle. I 1919, samme år som han ble utnevnt til distriktslege for Nøtterøy og Tjøme, ble navnet endret til Doktorgården. Foruten boligen med legekontor og venteværelse besto bebyggelsen av bryggerhus og uthus med høyloft og hestestall. Mot Kirkeveien lå en stor frukthage og ved Klokkerveien lå en vannkilde. Ut fra denne ble vann pumpet ut i den såkalte ”Jespersen-ledningen” som forsynte deler av ”Nøtterø-bygda” med drikkevann. Etter at kommunen overtok eiendommen i 1984, er mye forandret, men den opprinnelige boligen er der fremdeles. I dag er det fem bygninger med 39 praktiske livsløpsleiligheter på eiendommen som heter Doktorgården, Borgheim bo- og servicesenter. For de 43 beboerne, hvorav åtte er over 90 år, er dette et meget godt sted å være.

Helsevesenets utvikling

Med den omfattende og enorme satsing på helsetjenesten som skjer i vår tid, er det vanskelig å tenke seg hvordan det var for 111 år siden og før det. Selv om Norge kan feire at det er 400 år siden det offentlige helsevesen ble innført, tok det sin tid før kvalifiserte leger, apoteker og sykehus kom til Vestfold. Fra 1875 var imidlertid Jarlsberg fogderi så heldige å få den fremragende landfysikus, Hans Iver Horn, som distriktslege. Han og hans etterfølgere betjente også Nøtterøy, selv om de bodde i Tønsberg. I 1846 fikk Tjøme sin første lege, mens Nøtterøy måtte vente til 1895. Da Sunnhetsloven av 1860 ble vedtatt, førte det til at de lokale sunnhetskommisjoner, senere helseråd, måtte ta ansvar for folkehelsen. Legene kom således sterkt inn i bildet, og lov om jordmødre var allerede vedtatt.

Jordmor i 50 år — hedret av den nyetablerte legen

Dårlig hygiene og ernæring samt fattigdom og smittsomme sykdommer var ikke ukjent i gamle dager. Dødeligheten var stor, og mange kvinner døde i barselseng. I en lov fra 1812 ble det bestemt at det skulle være kvalifiserte jordmødre i alle kommuner, og Jarlsberg grevskap ansatte madam Cathrine Bøhme som den første offisielle jordmor på Nøtterøy. Hun fikk en dårlig mottagelse, men fra midten av 1800-tallet ble imidlertid de kvalifiserte jordmødre ønsket velkommen. En av dem var Gunhild Mathea Larsdatter, f. 1805 på Eidsvoll, som var mor til Wergelandsønnen Olav Knudsen på Torød. Fru Kristiane Walborn, på Trolltorød, skal også nevnes. Da hun sluttet i 1895, kom dr. Jespersen på besøk og hedret henne med en pengegave og en lenestol, som takk fra Nøtterøy-folk for god hjelp som jordmor i 50 år. Av de mest kjente ”folkemottagere” etter denne tid var kanskje distriktsjordmor, Maria Willumsen i Hellaveien og Klara Mathilde Bjønness, Anhildrød.

Ut i all slags vær

Som eneste lege på Nøtterøy var dr. Jespersen tilgjengelig døgnet rundt. Det fortelles at han hadde telefonen på gulvet ved siden av senga, og når det ringte, slengte han en hånd ned og svarte: Jespersen! Da måtte han oftest ut. Noe sånt som legevakt og ordnet fritid var ikke oppfunnet. De skrøpeligste av pasientene kunne ikke oppsøke legen i kontortiden, og derfor måtte legen budsendes. Noen av de eldre blant oss har svake minner om alvorlige barnesykdommer, og at våre foreldre ikke visste andre råd enn å tilkalle legen, og særlig når feberen steg mot 40°C. Men hvordan kom han fram til sine pasienter?
Å komme seg til lege eller melde om sykdom i familien for 100 år siden kunne være vanskelig, og det var ikke enkelt å gå i sykebesøk heller. Jespersen har selv fortalt fra sin første tid hvordan han på vinterstid måtte vasse i snø for å komme fram til pasienter. Ellers i året brukte han sykkel. Den vakte alminnelig oppsikt hvor han kjørte frem. Noen kunne spøke med å si som de sorte i Afrika: ”Hvit mann, doven mann. Sitter og går.» Men Jespersen var naturligvis ikke doven, men stolt over å være den første på Nøtterøy som hadde skaffet seg et slikt fremkomstmiddel. Senere kjøpte han også motorsykkel, og da han etablerte seg i Doktorgården, fikk han hest og kunne ri på veier og stier. Akkurat dette var for Jespersen en fornøyelse. Neste skritt var å skaffe seg trille før automobilene begynte å rulle på veiene og gjorde hesten overflødig.
Veiene var imidlertid i en begredelig forfatning og særlig i vårløsningen. — ”Hovedveien inn til byen var full av bunnløs søle, og mer enn en gang holdt jeg på å velte når jeg kjørte inn til byen.”, har han fortalt. Han husket også at folk gikk på steingjerdene fremfor å holde seg på veien. Men veiene ble bedre etter hvert. Det hendte ikke så sjelden at legefrua ble med i trilla eller bilen, på et senere tidspunkt, når mannen var i sykebesøk. Og mens han var inne hos pasienten, satt hun og leste eller strikket strømper til barna.
Det ble også sagt at Jespersen var en snill mann som i flere tilfeller ikke tok betaling hvis pasientene var fattige, og at han stoppet og tok med seg folk som vandret på veien og hadde tungt å bære. Men alle grindene som måtte åpnes og lukkes, likte han ikke. Som distriktslege, også for Tjøme og andre bebodde øyer, mente han at båt var det beste fremkomstmiddel, men det var en lettelse for ham da Vrengen-broa ble åpnet i 1932.

Fra sekondløytnant til major i saniteten

Dr. Jespersen var i alle år knyttet til det militære. Han var vernepliktig sekondløytnant i armeens sanitet i 1892 og fra 1897 var han lege for befestningene i Tønsberg-området. I april 1899 ble han beordret som stadig tjenestgjørende i Trondhjemske brigade. Men han fikk knapt bosatt seg før han i juli samme år ble ansatt som premierløytnant ved 2. søndenfjeldske linjekompani og flyttet straks tilbake til Nøtterøy. 1907 ble han utnevnt til kaptein og beordret til sanitetsvesenets stab, og fra 1911 var han regimentslege. Fra 1916 var han avdelingslege ved 1. bergbatteri, og i 1930 ble han beskikket som ulønnet major i Hærens sanitets landvern. Å kombinere en slik sivil og militær funksjon var selvsagt svært krevende.
Som sanitetsoffiser var Jespersen ofte på Håøya. 15.8. 1910 meldte Tunsbergeren at det var konstatert to tilfeller av tyfus. De syke ble sendt til epidemilasarettet i byen, og det ble gjort alt mulig for å hindre spredning. Avdelingen skulle vært hjemsendt dagen etter, men sanitetssjefen hadde gitt ordre om utsettelse. Uken etter ble de imidlertid sendt hjem. 26.8. 1913 hadde Vestfold Arbeiderblad en artikkel om de sanitære forhold på Håøya. Det er særlig mangel på legetilsyn, drikkevann og ulltepper som det klages på i forbindelse med at en soldat døde etter en lungebetennelse. Dr. Jespersen var på det tidspunktet beordret til Hvalsmoen ved Hønefoss og måtte forklare situasjonen i et brev til redaktøren, hvor det fremgår at han hadde gjort sitt for å bedre forholdene, men at forsvarsledelsen hadde forsømt seg.

En mangfoldighet av tillitsverv

I et avisoppslag i Tønsbergs Blad da Jespersen fylte 60 år, skrev avisen blant annet:
– Det mest overvældende vitnesbyrd om dr. Jespersens popularitet er vel den mangfoldighet av kommunale hverv, som han har været betrodd. I over 25 år har han vært medlem av herredstyret, ordfører i perioden 1916 – 19, nu på ny i 2den periode siden 1922. Da han ved siste valg vilde trække seg tilbake som ordfører, ble der av en lang række fremtrædende mænd av alle partier rettet en indtrængende henstilling til ham at bli staaende; og han bøyet seg for dette ønske, til tross for at ordførergjerningen lægger beslag på hans tid. Paa samme maate som han tidligere har paatatt seg det ene hverv etter det andet.
Han har været medlem av og formand i skolestyret, har sittet i værgeraadet og i sparebankens forstanderskap, har været formand i folkeboksamlingens styre og i det stedlige fabrikktilsyn m.m. Også utenfor kommunen har der været lagt beslag paa hans arbeidskraft til offentlige gjøremål. Således har han bl.a. været med i det forberedende arbeide for opprettelse av sindsykeasylet i Lier og medlem av fylkessykehusets styre. Et bevis på den anseelse han nyder ogsaa utenfor Nøterø, er hans valg til formand i fylkestinget de siste to aar”.

Fem ordførere styrte Nøtterøy i 50 år

De kunne være uenige, men de som oftest sammen i kommunepolitikken, lektor Jonathan Johnson, dr. Edvard Jespersen og kandidat/lensmann Nils C. Agerup, som alle hadde stor innflytelse i det politiske liv. I 1898 ble Johnsen ordfører og Jespersen valgt inn i herredsstyret. Johnson satt som ordfører i 18 år til 1916. Da nektet han gjenvalg og ble avløst av Jespersen. Agerup kom inn i herredsstyret i 1910 og satt til 1941 med to års avbrudd, 1914-16. Agerup avløste Jespersen som ordfører i 1920. I 1922 ble Jespersen ordfører igjen. Hvalfangstbestyrer Jørgen Øhre var ordfører bare en periode, 1929 — 31. Da overtok Peter Syse og satt til 1948, med unntak av krigsårene, 1942 — 1945.
Med et rekordlavt skattøre og fordobling av folketallet fikk kommunen en stor utfordring med å møte tidens krav om forbedring på alle felter. Oppgangstider under første verdenskrig, fulgt av ustabil krone og økonomiske problemer, gikk ikke upåaktet hen. Likevel må det nevnes at utbygging av skikkelige veier, elektrisitet, telefon, offentlig vannverk, videregående skoler, moderne landbruk, industri og helsetiltak, som i dag er en selvfølge, ble iverksatt i disse årene. Dr. Jespersen var styremedlem i den private Tønsberg telefonforening og han var i 1903 formann i byggekomiteen for den nye middelskolen, som hadde vært privatdrevet siden starten i 1897. Som formann i skolestyret var han en pådriver for å ruste opp de gamle folkeskolene. Alt dette og mer til, kan vel tas som uttrykk for at han en tid ble betegnet som alles ordfører og en far for alle nøttlendinger.
Etter så mye ros kan en kanskje spørre om Jespersen alltid stilte de rette diagnoser og nærmest var ufeilbarlig i sine avgjørelser? Selvfølgelig ikke. Som leger flest tok han i visse tilfeller alvorlige feil, blir det sagt. Han kunne også bli vred. I herredsstyret, i saniteten og i avisene måtte han noen ganger sette folk på plass. Andre ganger måtte han oppklare misforståelser.

Gjentatte strømbrudd gjorde Jespersen sint

I februar 1918 kunne Nøtterøy kommune glede seg over at bygda hadde fått elektrisitet. Mellem Jarlsberg kraftselskap hadde bygd ut kraftlinjer fra Slagendalen via Husøy til Nøtterøy og Tjøme. Vel og bra var det, hvis det bare ikke hadde vært så mange strømbrudd at abonnentene mistet tålmodigheten. Som talsmann for husstander, bønder og industri som til stadighet irriterte seg når lys ble borte, motorer stoppet i tresketiden og kokeplater og ovner ikke fungerte, ble også dr. Jespersen sint. Derfor tok han pennen fatt og skrev 23.11.1920 en avisartikkel der han ga selskapets direksjon en skikkelig overhaling. For det første måtte den skaffe en dobbeltlinje gjennom Slagen. For det andre måtte den gjøre noe med strømbryteren på Husøy som stadig falt ut. Derfor rettet han en innstendig henstilling til selskapets direksjon om snarest mulig å rette på forholdene, og han bedyret at Nøtterøy E. verk ikke kunne klandres for de stadige strømbruddene.

Ingen brannbil på Nøtterøy i 1925

Midt på 20-tallet gikk det rykter om at Nøtterøy skulle anskaffe brannbil. På forespørsel fra Tønsbergs Blad var kommuneingeniøren hemmelighetsfull da han ble spurt om det. Avisen spurte derfor 3.3. 1925 ordfører Jespersen hva han mente om saken.
– Det er ikke aktuelt, svarer han. Det var nærmest en ren tilfeldighet, at vi kom til å se på brandbilen som ble demonstrert ved Kanalen. Det store aber for os her paa Nøterø er at vi ikke har vand nok for en brandbil undtagen langs strændene” sier Jespersen blant annet, og tilføyer at spørsmålet heller ikke vil bli tatt opp med det første. Så gikk det sju år. Noen vil kanskje erindre hvor dårlig stilt det var med brannvesenet da Otto Knudsens hus i Kirkeveien 204 brant ned i 1932, og mor og fire barn brant inne. Da våknet politikerne og det ble fart i beredskapen. Anlegg av det nye vannverk med Akersvannet som kilde var da i full gang.

Da lensmann Agerup slo i bordet

Avisen Vestfold Sosial-Demokrat hadde 5.5. 1927 et fornøyelig referat fra et herredsstyremøte dagen før hvor ordfører Jespersen og lensmann Agerup hadde skarpe sammenstøt. Det dreide seg om et tidligere herredsstyrereferat, som viste at Arvid Gyth Dehli i 1926 angivelig hadde fått over 3000 kroner for snøbrøyting med hesteploger. Dette var en stygg misforståelse, idet beløpet var fordelt på fire gårdbrukere som hadde brøytet og ryddet veiene Hella — Borgheim, Elgestad — Lahelle og Føynland. Da Gyth Dehli fikk høre dette, sendte han brev til ordføreren og benektet at han hadde fått så mye utbetalt. Dette førte til en heftig debatt i herredsstyret.
Ordfører Jespersen: ”Det er dessverre så, at der ble nevnt at hr. Gyth Dehli hadde fåt utbetalt over kr. 3500, men det bliv git i form av et referat av lensmandens officielle veiregnskap. Jeg vil gi hr. Delhi fuld oppreisning og beklager i høi grad det indtrufne som skyldes en misforståelse i regnskapet. Lensmannen får også yde sin del til opreisningen”.
Lensmann Agerup: Nei, der er ingensomhelst feil fra lensmannskontoret. I regnskapet står det tydelig at det er en sammendragning: A. Gyth Dehli m. fil.
Ordf. ”Jeg har regnskapet her. Ved de 3 poster står det tydelig m.fl., mens det for Gyth Dehli og nogen andre bare er angit noen prikker, at det skal være flere. Jeg måtte tro at det gjaldt Gyth Dehlis rode og jeg husker tydelig, at jeg spurte lensmanden: Er det virkelig så at Gyth Dehli har fåt utbetalt over 3500 kr., hvortil lensmanden svarte at det var så høit fordi det gjaldt 2 roder.
Etter dette ble det en ordveksling hvor lensmannen prøvde å forklare seg, men ble avbrutt av ordføreren som tillot seg å hevde at Agerup hadde en “klodset” anførsel. ”Det er en ærlig sak å gjøre feil, men da skal man også indrømme det”!
Agerup: Ordføreren skal ikke komme med ukvemsord. Han er altfor snar til å gjøre det når det gjelder meg. Det er almindelig kotyme at bare formanden i brøitelaget oppføres i sammendraget.
Ordf. (avbryter) Men – –
Agerup: Nu har jeg ordet. Ordføreren burde ha studert billagene.
Ordf: Den første er altså formanden i brøitelaget, som har fåt — –
Agerup (avbryter) Ja, jeg –
Ordf.: Nu er det jeg som har ordet. Det er vel ingen som virkelig mener, at jeg, efter at ha rettet forespørsel i herredsstyret, skulle ha gått hjem og skrevet til ham. Hvis lensmannen har nogen fornøjelse i, at jeg tar skylden alene, så gjerne for meg”.
Agerup fór nu op og slog i bordet så det rent ristet.
Ordf.: Lensmannen får styre seg lit.
Helle (Venstremann og lærer på Bergan) beklaget at han hadde nevnt saken utenfor herredstyret og ville gi hr. Gyth Dehli sin uforbeholdne undskyldning, og Wille bemerket at det var revisorne som skal gå gjennom bilagene. Regnskapene gikk rundt blant herredsstyrets medlemmer, og avisen gir følgende kommentar:
– Uten at blande os ind i striden mener vi ihvertfald at kunne si at det var svært lite oversiktlig.

”Den plan er vel haabløs!”

Redaktør i Tunsbergeren og senere kontorsjef, J. A. Hoff, som i flere år bodde i Munkerekken, var en aktiv politiker med sterke meninger. I februar 1928 kastet han seg inn i debatten om en ny fastlandsforbindelse og foreslo i et leserinnlegg å bygge en kabelbro over Byfjorden, i likhet med den som senere ble bygget over Vrengensundet. Tønsbergs Blad tok i den anledning en samtale med ordfører Jespersen for å høre hvordan Nøtterøy eventuelt ville stille seg til planen. Jespersen har da følgende merknader:
– Den plan er vel haabløs. De vet at den har jo vært oppe tidligere, men har ikke blit realisert av mangel paa mynt. Nu er det jo saa at siden Tønsberg i 70-årene tok en del av Nøterøs grund, har ikke Nøterø hat nogen grund som støter ned til vannet der. Derfor er et prosjekt, som omtalt ikke av særlig betydning for Nøterø. Når vi f.eks bevilget 20,000 kroner til Vrengen-broen, saa var ikke det fordi Nøterø, hadde særlig interesse av en bro mellom Nøterø og Tjøme, men fordi vi synes vi hadde en slags forpliktelse til det paa grund av vårt naboskap med Tjøme…
– Men Nøtterø og Tønsberg er jo også i naboskap?
– Ja, men ikke paa samme maate som med Tjøme. Man skal huske paa at like indtil 80årene var Tjøme et anneks under Nøterø. Tjøme maa derfor regnes som en forhenværende kompagnon.
– Hva synes De selv om prosjektet ?
– Jeg vil ikke ha uttalt noget om Nøterø vilde være med paa et saadant broprosjekt. At forbindelsen nu er meget utilfredstillende er jo noe vi alle vet, sier Jespersen og viser til at statsingeniøren og borgermester Rørholt hadde vurdert tre ulike alternativer uten å gi et bestemt svar på hvordan fastlandsforbindelsen skulle løses.

Jespersen kjøpte tyske mark

Jespersen var ikke forretningsmann. Han kjøpte dyre biler og solgte dem billig. En gang i 20årene hadde han og hans gode venn, lektor Jonathan Johnson, lagt seg opp en del penger. De spurte forretningsfolk i ”klubben” hvor de skulle plassere pengene. ”Kjøp tyske mark”, var rådet de fikk. Det gjorde Jespersen — og siden har ingen sett noe mer til de pengene. Johnsen derimot, fulgte ikke rådet og kjøpte øya Verjø, på vestsiden av Nøtterøy — en øy som den dag i dag eies av familien Johnson.
Jespersen var ikke jålete, men kledde seg med stil. En gang, etter at han hadde flyttet til Oslo, var han på besøk hos sin sønn i Tønsberg. Rolf hadde overtatt sin fars snekke, og så fant de ut at de skulle besøke Jonathan Johnson på Verjø. Det var yngste sønnesønn, Bjarne, som skulle få gleden av å sette ham over. Jespersen kom da i filthatt, grå dress med vest og klokkekjede i gull, hvit skjorte, slips med slipsnål og sorte glatte sko. Det var et kunststykke å få buksert den gamle mannen om bord i de klærne uten at han gled og falt. Da det ble ganske varmt, tok han av seg hatten og jakken og satt i vesten. Men da han steg i land, var alt ulastelig på plass igjen.

Liv og røre i Doktorgården

På tross av alle sine gjøremål var Jespersen også en hjemmets mann. Mor Margrethe styrte huset med to hushjelper, vaskedame, trillepike, tidvis stallkar og diverse hjelpere til hagestell og vedlikehold av bygningene. Deres omgangskrets var helst blant de mest profilerte, som prest og lensmann, politikere og folk i høye stillinger. Selskapeligheten var stor, og de ble ofte bedt bort. Selv om Jespersen var sliten, var det ingen som hørte: “Uff, må vi det?” De var tidlig ute med å skaffe seg støvsuger, kjøleskap (Frigidaire) og radio. Foruten hest, hunden ”Bessie” og katter hadde de noen år også en geitebukk som trakk en liten vogn og som sønnen Rolf hadde stor glede av som guttunge. En tennisbane var også anlagt. I Hella hadde han en liten seilbåt og ei snekke, og rundt 20-tallet ble det mange festlige bilturer, kunne barna fortelle. “Når vi så skulle tilbake til Doktorgården, sang vi alle en familiekomponert sang av full hals: ”Nå går’n, nå går’n, til Doktor… går’n!”

I sangkor med Edvard Grieg som dirigent

Jespersens store hobby var litteratur, fortrinnsvis historie. Han hadde aksjer i Tønsberg Aktietrykkeri og var medlem av ”Klub- og Balselskabet Harmonien”. Han hadde god sangstemme. og når han satte seg ned og sang for barna, kunne han fortelle at han i sin ungdom hadde gleden av å være med i et sangkor i Kristiania hvor den store komponist, Edvard Grieg, var dirigent. Også barnebarna husker ham som en nærværende bestefar som bar dem rundt og sang for dem. Stor stas var det også å få sitte på fanget hans og få blåse på ”gullnepen” hans. ”Hvis vi blåste tilstrekkelig hardt nok, og vips, så gikk lokket opp. Meget mystisk!»

Rolf tok lappen da han var 18

Før 1920 ble det kanskje ikke stilt så store krav for å få bilsertifikat, men Tønsberg hadde ikke en bilsakkyndig som kunne utstede sertifikat før Bjarne Reidar Sårheim kom i 1927. Jespersen og hans barn måtte derfor til Larvik hvor Rolf tok lappen da han var atten. På den tid var det heller ikke alminnelig at jenter tok førerkort, og det er morsomt å registrere at en av tvillingene gjennomførte prøven sammen med sin venninne, Magnhild Syse, allerede i 1924.
Jespersens var etter sigende ingen god sjåfør, og barna fikk gjerne kjøre når de var på tur.
“Bestefar var meget stolt av forfedrene”, forteller hans sønnesønn, Bjarne Jespersen. Om ikke hans oldefar hadde frasagt seg odelen på en gård i Rogaland, kunne Edvard vært sauebonde på Jæren. For øvrig var det meget maktpåliggende for Jespersen at noen av etterkommerne visste hvor familiegravene lå på gamle Aker kirkegård og at gamle brev og viktige papirer ble tatt vare på. Hans sønn, Rolf, som var tannlege i Tønsberg og sønnesønn, Bjarne, som ble lektor, har fulgt opp dette. Slektstavlen er klar i flere ledd, uten at vi her skal gå i detaljer. Likevel skal nevnes at Bjarnes oldemor, Karen Gurine i sin tid arvet en million slik at familien fikk en romslig økonomi. Derfor kunne også oldefar, Jesper skaffe seg en Colin Archer-seilbåt, som også Edvard fikk benytte på turer langs kysten ute i Kristiania-fjorden.
I dr. Jespersens tid økte sysselsetting i skipsfart, handel og industri, og folketallet fordoblet seg i løpet av 30 år. Behovet for flere leger var derfor til stede. I 1925 kom lege nr. to og åpnet praksis i Kolbergveien. Han het Rolf Chr. Aaberg. Tidligere hadde han fra 1919 vært lege for hvalfangere i Leith Harbour på Syd Georgia. (Da var Leganger Hansen stasjonsformann.) I 1933 kom så lege nr. tre, Alf Strøm, og etablerte seg på Borgheim. Da så dr. Jespersen pensjonerte seg i 1937, ble han avløst som distriktslege av Hans Kolstad, (senere også fylkeslege) som bosatte seg i Kirkeveien 164. Dr. Wilhelm Ferdinand Koefoed overtok Doktorgården og videreførte Jespersens legepraksis der.

Tilbake til Oslo

I 1937 tok dr. Jespersen avskjed med Nøtterøy, solgte Doktorgården og flyttet til Besserud ved Holmenkollen hvor han kunne nyte sitt otium til han døde i 1955, 88 år gammel. To hendelser var tunge å bære. I 1929 døde datteren, Karen, i barselseng og etterlot seg mann og to små barn. Det var en stor påkjenning, og i 1947 mistet Edvard sin kjære kone, Margrethe. Det hadde vært et harmonisk forhold dem i mellom. Mor Margrethe hadde ansvar for hus og tjenere og var aktiv i Nøtterø Sanitetsforening, hvor hun var nestformann fra starten i 1913 og formann fra 1924 til 1929.

Edvard Jespersen ser tilbake

Så mye hadde forandret seg fra 1895 til 1937. I et intervju med FELIX i TB 1937 ser han tilbake:
– Den gang jeg kom til Nøtterøy var det 4000 mennesker på øen. I år er det ca. 11000. Få kommuner har vel hatt en så relativ stor innflytning som Nøtterø. Den har alle dager vært ”Paradisøen”, den konservative kjernen i Vestfold, som vel igjen har vært de konservatives faste borg i vårt land. Jeg husker fra det første valg som holdtes på Nøtterø etter at jeg var kommet. Da hadde høire 462 stemmer og venstre 48. Tenk Dem, at på den forholdsvis lange strekningen fra mitt hus på Nøtterø-haugen og helt til Gunnestad fantes der ikke et eneste hus på veiens vestside. I dag er det jo en hel liten by for seg selv…
– Hvordan var den kommunale utvikling i disse 40 år?
– Den har vært meget stor som bekjent. Skattøren har i alle dager vært lav på Nøtterø, De første årene jeg bodde her var den omkring 3,5 procent, men så var ikke budgettet mer enn 50 000 kroner heller. I dag er det som bekjent et millionbudgett. Alt er forresten annerledes i dag. Den gang, omkring århundreskiftet var befolkningen en annen enn i dag. Det var mest sjøfolk, skippere som hadde sitt eget rederi, det var den innfødte befolkning og svært liten innflytning. I dag er befolkningen mer ”blandet”, den store invasjon av innflyttere har medført utvidelser og utvikling på mange områder.
Dr. Jespersen nevner selvfølgelig de mange sykdommer som de store utfordringer i hans tid som lege, og særlig bekjempelsen av tuberkulose og kreft. Som politiker trekker han fram skoler, veier, lys, vann og rutebiltrafikken og han husket godt den første hestediligense som gikk fra Tønsberg til Nøtterø. Da bilene kom, vakte de meget motstand. Herredsstyret hadde den gang i sin makt helt å nekte en bil å trafikkere på veien, sier dr. Jespersen, og han har mer på hjertet.
– De unge læger kan ikke tenke seg hvordan det var for 40 år siden. Vi hadde ikke det store deilige fylkessykehuset den gang, vi måtte stole på oss selv, om det gjaldt aldri så kompliserte tilfeller. Det kunne være et benbrudd for eks. Hva er det i dag? Man foretar en undersøkelse på fylkessykehusets røntgenavdeling, i løpet av noen minutter har man konstatert benbruddets art. Den gang gikk vi i spenning når vi hadde satt sammen et benbrudd. Vi visste jo ikke sikkert hvordan det ville bære av. Var ikke operasjon til å komme utenom, måtte patientene sendes til Oslo, dels pr. tog og av og til med motorskøiter, mimrer den erfarne legen:
– Ånei, man vilde nok ikke kjenne seg igjen om man i dag ble satt 40 år tilbake!

Kilder:

Vestfoldminne 2002: Streiftog gjennom helsevesenets historie i Vestfold.
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.
Kjartan Dale: Avisregistreringen.
Øivind Larsen: Norges Leger.
Samtaler med eldre nøttlendinger.
Bjarne Jespersen: Notater fra familieminner.

Viser til Rolf Schøyens artikkel Mens spanskesyken herjet og Bergan fikk nødlasarett