«En fiendtlig styrke har kommet i land»

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1998)

Frivillig militæropplæring i 1940 

Så kom søndag 7. april. Allerede ved åttetiden om morgenen kunne morgenfugler i strøket rundt Byfogdløkken skole observere sivilister som samlet seg i skolegården. Skjønt sivilister? Alle var bevæpnet med Krag-Jørgensen-rifler. Klokken halv ni marsjerte 80 mann avsted, delt i fire rekker, åpenbart under militær kommando. Målet var Frodeåsen. Og der fikk de 80 viktig informasjon: «En fiendtlig styrke —antagelig et par kompanier med panserbiler – har kommet i land øst Sandefjord. Motorpatruljer meldt i området ved Stokke kirke.»

Det var søndag 7. april 1940. Opplegget med en fiende øst for Sandefjord var en øvelse laget for Hærens frivillige militæropplæring i Tønsberg. Det som ikke var noen øvelse, men en håndfast realitet denne fredelige søndagen, var at 14 jagere, en krysser og to slagskip befant seg i Nordsjøen. De to tyske angrepsgruppene hadde Narvik og Trondheim som mål. Og så ironisk kan virkeligheten være. Øvelsen på Frodeåsen og i skogen mot Berg på Hortensveien ble avsluttet klokken 1500. De 80 frivillige kunne gå hjem til ventende middagsbord og stille sine rifler i skapet. Ute i Nordsjøen var de tyske skipene kommet enda nærmere sine mål. Men det var det ingen nordmenn som visste denne fredelige søndagsettermidagen.

Mer militær realisme

Historien om norsk forsvarspolitikk i mellom-krigstiden tør være kjent og skal ikke gjentaes her. Selv ikke etter at storkrigen var et faktum 3. september 1939, trodde mange nordmenn at det nøytrale Norge kunne bli krigsskueplass. Men den 30. november 1939 rykket krigen oss innpå livet. Sovjet angrep Finland, og fra Finnmark kunne krigen observeres. Selv om Arbeider-partiregjeringen Nygaardsvold motstrebende hadde økt bevilgningene til Forsvaret fra 1938, kom det meste av pengene for sent i en verden i krig. Ved årsskiftet 1939/40 gikk en liten bølge av militær realisme over landet.

Først ute var skytterlagene. Fredag 12. januar 1940 arrangerte Nøtterø Skytterlag, Nøtterø Miniatyrskytterlag, Idrettslaget Vetan, Teie Idrettsforening og Nøtterø Idrettsforening et møte på Tinghaug. Det skal ha vært 200 interesserte til stede, og planer ble lagt for den videre virksomhet. Noen av de 200 var allerede skytevante, andre hadde aldri tatt i et gevær. Det ble derfor bestemt at instruksjon for nybegynnere skulle starte fra kommende mandag på Tinghaug og på skolene Grindløkken, Torød og Lysheim. Skolene Bergan og Grindløkken skulle også være åsted for innendørs skyting med våpen i kaliber .22, mens Nøtterø skytterlags bane på Lofterød skulle ta seg av utendørs skyting for de mer viderekomne.

Det er selvsagt greitt å kunne skyte med et gevær på avstander fra 100 til 300 meter. Men ble det alvor også i Norge, måtte mere til. Militærtjenesten i 1930-årene varte mellom 84 og 72 latterlige dager og inntil 1936 ble en tredjedel av vernepliktsmassen fritrukket, de slapp altså enhver militær opplæring. Hæren hadde aldri øvelser i store forband — slik ble planene for mobilisering illusoriske. Situasjonen var med andre ord kritisk – om Norge skulle bli blandet inn i krig. Det mange fryktet var nok at Sovjet ikke skulle nøye seg med å angripe Finland, men muligens gå videre vestover når de nå først var igang.

Allerede den 17. januar 1940 gav kommanderende general Kristian Laake etter for presset fra Norges Forsvarsforening om å starte en frivillig militæropplæring. Arbeidet skulle ledes av de ulike distriktskommandoer. 1. distriktskommando under general Erichsen hadde hovedkvarter i Halden og militært ansvar vest og øst for Oslofjorden.

Dette innebar at IR 3 på Kongsberg ble samarbeidspartner for Hærens frivillige militæropplæring i Tønsberg hva gjaldt utlån av geværer og bajonetter.

Opplegg i Tønsberg

I Tønsberg var man meget raskt ute. Dagen etter klarsignalet fra Kristian Laake sto dette oppropet i Tønsbergs Blad:

Faksimile av OPROP i Tønsbergs Blad 18. januar 1940
Faksimile av OPROP i Tønsbergs Blad 18. januar 1940

Doktor Arentz i Forsvarsforeningen må ha vært helt sentral, det samme skulle Onesimus Andersen bli. Andersen var vernepliktig kaptein og var rederiet Salvesens lokale representant i Tønsberg.

Først måtte man finne befal. Interesserte kunne søke distriktskommandoen i Halden om å bli instruktører, og flere sendte søknad. Så var det problemet med leder. IR 3 henvendte seg til stadsingeniør Skjalg Bang og ba ham lede kurset. Dette skjedde 2. februar. Den 9. samme måned svarte Bang positivt, dog med det forbehold at han ikke selv måtte opptre som instruktør. Han henviser til langt fravær fra øvelser og at han således ikke behersker alt » i en tid hvor meget nytt er kommet til «.

Ledelsen av den frivillige militæropplæring var i Oslo, med selveste kronprins Olav som frontfigur. Det ble laget et eget reglement for hva som skulle gjennomgåes. Så måtte det lages konkrete planer på hvert enkelt sted utfra disse retningslinjer. Yrkesoffiseren, kaptein Knut Aas på Håøya festning, ble her en sentral person. Han laget hele planen for den frivillige militæropplæringen i Tønsberg. Den 23. februar 1940 hadde han opplegget klart. Det skulle være i alt 20 øvingsdager, hvorav fire søndager utendørs, den siste altså 7. april. De 16 resterende øvingsdagene var kvelder på Byfogdløkken skole, fra klokken 1830 til 2130, tre timer med tilsammen 20 minutters pauser. Skarpskyting måtte skje utenfor selve tjenestetiden.

Første fremmøtedag for de frivillige var 28. februar. Omtrent 100 mann møtte, selvsagt ingen kvinner. Av disse falt noen fra, slik at i alt 84 mann var berettiget ved kursets slutt til å kjøpe et eget merke i sølv og emalje, laget av David Andersen i Oslo. to kroner kostet det, og ikke alle deltagere syntes de hadde råd. I tillegg ble det utarbeidet egne rulleblad for hver enkelt deltager. Utfra disse kan vi idag fastslå hvilke nøttlendinger som deltok. (Nøttlending i den forstand at vedkommende hadde adresse på Nøtterøy i 1940.)

84 mann fullførte kurset til "Hærens frivillige militæropplæring i Tønsberg", og kunne kjøpe eget merke i sølv og emalje, laget av David-Andersen i Oslo, for to kroner. Flere syntes det ble for dyrt.
84 mann fullførte kurset til «Hærens frivillige militæropplæring i Tønsberg», og kunne kjøpe eget merke i sølv og emalje, laget av David-Andersen i Oslo, for to kroner. Flere syntes det ble for dyrt.

Alf Herholdt Andersen, født 1913
Jens Andreas Holst 1898
Ole Andersen 1888
Per Thoresen 1920
Einar Hesby 1919
Iver Nordbye Iversen 1908
Nils Hovland 1903
Anker Billow Amundsen 1910
Dagfinn Kjell Johansen 1917
Thorleif Reine 1920
Johnny Ansten Gudmundsen 1920
Arne Andersen Veibo 1919
Otter Ludvig Beckmann 1911
Audon V. Støren le Maire 1918
Einar Hamn 1906
Nils Bang Lotherington 1917
Asbjørn Rokke 1899
Ragnar Berg Skjerve 1921

Ragnar Berg Skjerve.
Ragnar Berg Skjerve.
Ragnar Berg Skjerve

Ragnar Berg Skjerve var den yngste nøttlendingen på kurset og har vært en meget viktig kilde for denne artikkelen. Han bor nå i Kjøpmannskjær og fortalte beredvillig det han husket fra en tid som ligger mer enn 58 år tilbake. Det viktigste spørsmålet var selvsagt hvorfor han meldte seg i februar 1940: «Jeg tror det var flere ting. Den internasjonale situasjonen var ganske spent. Ingen visste hva som kunne komme. I 1940 arbeidet jeg hos Bergan & Sønn og hadde naturligvis kamerater. Og vi pratet sammen og fant ut at dette med frivillig militæropplæring kunne være noe for oss. Personlig var jeg jo bare 19 år og var ennå ikke innkalt til militærtjeneste. Da oppfordringen kom i avisen, tenkte jeg at dette kan bli nyttig.

En venn var og er Ragnar Mikkelsen, nå bosatt på Eik. Vi havnet i samme lag. Jeg mener bestemt å huske at vi tok all opplæring meget alvorlig, vi hadde jo meldt oss frivillig.»

Instruktørene på kurset var også alle frivillige, og de fikk ikke betalt for sin innsats. Dr. Arentz foreleste om førstehjelp, kapteinene Andersen og Vefling, løytnantene Fløttre og Hogsnes, sersjantene Nilsen og Tronstad og korporal Siegwarth sto for den rene militære opplæring, først og fremst sluttet orden, om forberedende skyteøvelser med rifle og Madsens maskingevær. Alt var viktig, men det viktigste var at det nesten ikke måtte koste noe. I brev fra 1. distrikskommando av 29. februar skriver general Erichsen at det i ansvarsområdet var påmeldt 1300 frivillige, fordelt på 18 kurs, hvorav altså ett i Tønsberg. Alle 18 kurs, med alt fra lokalleie, telefonutgifter, vedlikehold av materiell, transport av utlånt materiell, alt for 1300 frivillige skulle dekkes av 10 000 kroner. Det er nesten umulig å si noe sikkert om hva dette beløpet ville vært i dagens kroneverdi, skatter og avgifter spiller inn, noen priser, der teknologi og konkurranse hersker, har økt relativt lite (armbåndsur/ telefoner), andre har skutt i været. Men å gange beløpet med en faktor på 25 kan i vår sammenheng synes rimelig. Det vil si at samfunnet spanderte ca. 200 av dagens kroner på hver frivillig…

8. april 1940

58 år er en lang tid. De frivillige ble offisielt dimittert ved en liten høytidelighet den 8. april da utleverte våpen ble innlevert. Så kom tirsdag den 9. Og mer enn fem år med langt sterkere inntrykk. Den frivillige militæropplæringen på Byfogdløkken og skytebanen på Barkåker ble en episode. Men Ragnar Berg Skjerve kan godt erindre at det blant de frivillige etter 9. april ble skumlet om at innleveringen av våpen og utstyr ikke kunne ha vært tilfeldig: Stadsingeniør Skjalg Bang ble senere NS-medlem. Men ingen nordmann, heller ikke Quisling, visste at det tyske angrepet ville skje 9. april, særlig ikke så tidlig som i slutten av februar da planene for kurset ble lagt.

Faksimile av Tønsbergs Blad 10. april 1940.
Faksimile av Tønsbergs Blad 10. april 1940.

Denne artikkelen hadde aldri blitt skrevet uten innsats fra Rune Sørlie, Vestfold fylkesmuseum. I april i år fikk han vite at huset til avdøde fotograf Peder Stangebye skulle tømmes for innbo. En stor container sto utenfor og tok imot alt det ingen ville ha. Med arvingens tillatelse ble containeren endevendt, og smått og stort fra den frivillige militæropplæringen i 1940 ble berget for arkivene. Ved studiet av den lille bunken med rulleblad kom Ragnar Berg Skjerves navn frem. Så var det bare å bruke telefonkatalogen og avtale noen samtaler. Og igjen: bruke Prosjekt Avisregistrering.

Materialet er nå forsvarlig bevart på Vestfold fylkesmuseum, minner om en tid så fjern fra vår. Men fjern? Ulvetider kan plutselig igjen oppstå, uten forvarsel. De frivillige fra ettervinteren 1940 fikk knapt brukt sine nye kunnskaper i selve forsvarskampen mot inntrengerne. Men i løpet av okkupasjonstiden havnet mange i motstandsbevegelsen.

Bare et lite håp gjenstår: at vi i dag, i 1998, har lært noe; det å være på vakt og ikke være altfor naive. Og stelle oss slik at vi slipper skippertak a la vinteren 1940 i Tønsberg. I så fall kan beretningen om den frivillige militæropplæringen få hvile.

 

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.