Kjartan Dale:
A.B. Bull og Bulleverven på Fagerheim
Anders Berg Bull, i sin samtid og ettertid kjent som A.B. Bull, var verftseier og skipsreder på Fagerheim på Nøtterøy i årene fra 1861 til sin død i 1877. Han var bygdas ordfører fra 1868 til 1876. Dette var i tiden før de politiske partiene ble stiftet, men det forteller mye om Bulls dyktighet og dynamiske personlighet at Sverdrup-tilhengeren og radikaleren ble valgt til ordfører av et meget konservativt kommunestyre.
På Nøtterøy kirkegård, like nord for inngangen til kirken, står det en gravstøtte i hvit marmor.
Vær og vind har i løpet av 120 år fjernet det meste av glansen i gravmonumentet, men A.B. Bull bør bli husket som en av de mest markante og betydelige personligheter på Nøtterøy i det forrige århundre.
Bladet «Tunsbergeren» skrev om Bull i sine minneord om ham Sankthansaften 1877:
«Det er en Sandhed, som føles dybt av mange, at vi i den afdøde Skibsreder A.B. Bull tabte en av de dyktigste og mest enaergiske Mænd, ikke blot inden dette Distrikt, men vi tør sige, i det ganske Land.»
«Tønsbergs Blad», som hadde holdt unionsskeptikeren noe på avstand, skrev dette ved hans bortgang: «Det er altid en Gevinst for et Land, at have saadanne driftige, foretagsomme, og for det offentlige så interesserede Mænd som Bull.»
Lorens Berg karakteriserer A.B. Bulls ordførertid på Nøtterøy kort og godt slik:
«Protokollen blir livligere, faar et mer og mer moderne præg. Det er forbi med den idylliske enstemmighet og en sund uenighed tvinger sakene frem gjennem en skjærsild».
Til sjøs åtte år gammel
A.B. Bull flyttet tre år gammel sammen med sine foreldre fra Tønsberg til Nordre Tokenes. Miljøpåvirkningen i retning sjømannsyrket er åpenbar. Faren Lars Solberg Bull kom fra «Melsomvik-Bullane», som i generasjoner hadde vært skippere og redere, og morfaren Anders Knudsen Berg var også skipskaptein. Men når «Tunsbergeren» kan berette «at han allerede som otte Aars Gut begyndte at fare tilsøs og utførte som Sømand mangen kjæk Daad,» kan vi nesten ikke tro det er sant. De påbud som den gang fantes om tvungen skolegang ble vel ikke alltid tatt så høytidelig. Noen lov som forbød barnearbeid fantes heller ikke. Vi får tro smågutten reiste ut under beskyttelse av sin far. I den første delen av det forrige århundre lå ellers så å si alle Nøtterøy-skuter i opplag om vinteren, så det er mest sannsynlig at lille Anders var hjemme hos mor Vinterstid.
Fra Tokenes til Vallø
Rundt 1840 flyttet familien Bull fra Tokenes til Valløy. Da var allerede A.B. Bull og han to yngre brødre Henrik og Samuel Andreas skippere.
Ti år senere startet A.B. Bull skipsverft på Saltverket på Valløy og bygde skip for eget rederi.
Skipsfarten hadde tidligere i stor utstrekning grodd fram av Norges handel med utlandet. Nå hadde den sterkt økende industrialiseringen i Europa og U.S.A. skapt behov for skipsfart på fjernere farvann. Denne utviklingen så Bull, og hans strategi var å bygge opp en flåte av større hurtigseillende skip av høy standard. Det var en kapitalkrevende oppgave, og han tok den første tiden sjansen på å la skipene sine seile uassurert. Den smertelige erfaring han gjorde da barken «Tre brødre» forliste ved Rio, førte nok til at han ble en av initiativtagerne til Østlandske Skibsassuranceforening.
Villa Fagerheim og Fagerheim Verft
I 1861 kjøpte Bull en part av Ramberg og etablerte på kort tid et skipsverft på sin nye eiendom.
I oktober 1863 skriver «Tunsbergeren» om det nye herskapshuset Bull har bygd:
«Iblant det, som tjener til at forskjønne vaar Byes Omegn, er unægtelig ogsaa Opførelse af smukke Vaaningshuse og Villaer paa de nærmest Byen liggende Landeiendomme. I de sidste Aar er flere saadanne opførte kring vaar By, saaledes af D’Herr. Skibsredere A.B. Bull paa Fagerheim og Ole Olsen paa Kaldnes.»
Villaen Fagerheim ga navnet til resten av eiendommen. Det første skipet som gikk av stabelen på Bulleverven var fullriggeren «Lindsay » i 1863. Skipet som var på 265 kommerselester (1 komm.lest = 2,08 tonn), ble straks satt inn i fart fra Sverige til Australia med trelast, for deretter å bli dirigert over Stillehavet til Peru for å laste inn guano.
De gamle skipperne hadde nærmest generelle seilingsordrer slik at de var suverene i forhold til rederne når det gjaldt fraktmarkedet. A.B. Bull derimot hadde detaljert kunnskap om markeder og handelshus og om sine skips posisjoner, og han ordnet derfor alle fraktslutninger selv. At tidligere allmektige skippere ikke alltid satte pris på slik «degradering», går fram av bevart korrespondanse mellom dem og rederen.
Men Bull forlangte at hans ordre skulle følges og at han som reder måtte ha nøyaktige opplysninger om alle forhold angående skipet.
Dampsag og høvleri på Revodden
På slutten av 1860-tallet utvidet Bull Virksomheten sin og bygde Fagerheim Dampsag og Høvleri. Verftet sysselsatte nå ca. 60 arbeidere, og sagbruket og høvleriet hadde en arbeidsstokk på hele 90 mann.
Rundtømmeret ble ført fram til dampsaga fra opplagsplassene på to lektere, «Kain» og «Abel», som ble slept av den lille dampbåten «Lodsen». Hovedtyngden av tømmeret ble tauet over fjorden fra Fredrikstad. En åtte og en halv Hk dampmaskin holdt alle nødvendige hjul på sagbruket og høvleriet i sving.
En annonse i «Tunsbergenseren» 29. mars 1869 gir et lite inntrykk av travelheten rundt Fagerheim Dampsag og Høvleri:
2. oktober 1869 har «Tunsbergeren» en liten melding som forteller at Bull eksporterer trelast fra egen bedrift på egen kjøl helt til Australia:
«Igaar afgik atter A. B. Bulls Skib «Høvding», lastet med Planker og Bord for Australien, fra Fagerheim Dampsaug.»
Anonym mistenkeliggjøring
Virksomheten ved Fagerheim Dampsag og Høvleri fikk en uventet og brå slutt etter vel to års drift.
Nedleggelsen av bedriften hadde en meget spesiell bakgrunn:
I «Tunsbergeren» for 17. april 1869 er det tatt inn et inserat undertegnet «En ganske liden Indskyder.» Den anonyme innsender skriver blant annet:
«Rygtet fortæller, at et herværende nyt Trælastfirma skal have erholdt tillaans af Sparebanken 85 000 Species paa sedvanlige Obligationsvilkaar uden Depositum.»
Hvis dette er sant, mener innsenderen at sparebanken har handlet fullstendig uansvarlig, og han krever en fullstendig redgjørelse om saken i bladet.
Banksjef Holst i Tønsberg Sparebank svarer i neste nummer av «Tunsbergeren» at «ryktene» dels er oppspinn og dels sterkt overdrevne. Samtidig får redaktøren, skolebestyrer Engebret Hougen kraftig kritikk for å ha gitt den anonyme innsenderen spalteplass for angrepet.
Det var klart for alle at firmaet det gjaldt Var A.B. Bull på Fagerheim. Bull hadde en sterk mistanke om at den anonyme angriper var en bestemt skipsreder i Tønsberg, og han gikk flere ganger på Hougen for å få ham til å avsløre synderen.
Hougen ville for prinsippets skyld ikke oppgi navnet, selv om han skjønte at han hadde sviktet «Vær Varsom-prinsippet» ved å ta inn inseratet.
I avisnumrene som følger må redaktør Hougen gjentatte ganger gi sin bevidnelse i avisen til personer som vil ha fjernet mistanken om at de kan ha skrevet det famøse brevet.
Dampsaga legges ned
- april 1870 står denne notisen i «Tunsbergeren»:
«Det er desværre nu definitivt afgjort, at den Hr. A.B. Bulls & Co. tilhørende Dampsag og Høvleri paa Fagerheim skal nedlægges, da Maskineriet med Tilbehør er solgt til D’Hr. Breien & Co. i Christiania for at opføres derinde.»
Videre heter det i Samme notis: «I de Aar, Fabriken har været igang, er det forædlet ca. 12 000 Tylfter Tømmer, der hovedsagelig har været avskibet som høvlet Last til Australien. En Masse med simple bord, Hon og Kantflis har været solgt til gode Priser til Omegnens Beboere.»
A.B. Bulls kontorsjef, Andreas Krog, skriver mange år senere til redaktørens sønn Knut Hougen: «G.C. Hansens inserat var nok til at A.B. Bulls kredit ødelagdes ved at «Morgenposten» optog artikelen, som blev reflekteret på av A.B. Bulls bankierer i Kristiania, som drog sig tilbake.»
«Wilhelm Tell»s forlis ved Tønsberg Tønne
Et av de spørsmål A.B. Bull engasjerte seg sterkt i, var oppmerkingen av skipsleia i distriktet. På de gamle sjøkartene var bare båer grunnere enn 16 fot avmerket. Utviklingen med større og mer dyptgående skip hadde ført til at den gamle oppmerkingen var helt utilstrekkelig. Bare i området rundt Bolærne og Fulehuk var det kanskje hundre båer som representerte en fare for skipsfarten, og bedre var det ikke når det gjaldt innseilingen til Tønsberg gjennom Tønsbergfjorden. A.B. Bull og andre erfarne sjøfolk ble møtt med døve ører da de kom med sine krav om bedre oppmerking. «Tønsbergs Blad» skriver at «Regjeringens Konsulenter antages at have mere Rede på Sagen og at det lide og intet blir gjort.»
Det var derfor som en skjebnens ironi at A.B. Bulls brigg «Wilhelm Tell» forliste ved Tønsberg Tønne på vei hjem etter års vellykkede seilinger rundt hele kloden.
28. oktober 1870 skriver «Tønsbergs Blad»: «I Søndags kom Brig «Wilhelm Tell» anduvende med Lods ombord, i rum Vind og med toppede Seil, og endskjønt Luften var overskyet, var dog Veiret sigtbart saaledes, at Overlandsmærkene kunne sees. Disse ere imidlertid fjernede saalangt fra de farlige Grunde, at en liden Afvigelse fører Skibet paa Grund. Dette hendte ogsaa med «Wilhelm Tell», idet Skibet støtte paa Lyngholmshausen med 6 á 7 Mills Fart. Skibet ble Staaende og hugge voldsomt, men Mandskabet forlod ikke Skibet før at Udsigt for at rædde det var forbi. Da Vandet stod over Kjølsvinet sattes Baadene ud og Mannskabet forlod Fartøjet. Efter en Times Tid krængede Skibet over og blev af en sø kastet av Grund, men sank strax»…
Noen dager senere står det i «Tønsberg Blad»:
«Paa den, paa Tøndebaaen strandede Brig Wilhelm Tell, afholdte Auktion 4de i dennes, blev højeste Bud, 32 Spd., gjort af Dykker H. Olsen fra Horten, hvilket Bud senere er aproberet.»
Den nye «Wilhelm Tell»
Det hører med til historien at lystfartøyet «Rosanæs» hovedsakelig ble bygd av materialer fra «Wilhelm Tell», og at restmaterialene fra vraket ble benyttet i den nye «Wilhelm Tell». Disse byggearbeidene ble satt i gang for å sysselsette arbeidsstokken fullt ut også vinterstid.
Det nye skipet ble sjøsatt fra Fagerheim 23. januar 1873 i streng kulde. Isen lå halvmetertykk, men råk ble skåret av fagdyktige folk og isblokkene trukket inn under iskanten delvis med hjelp av hester. I det øyeblikket skipet gikk av stabelen var det fint vær, men ut på ettermiddagen satte det inn med en forrykende snøstorm.
Fest på «Venskaben»
Dette hindret ikke at arbeiderne med familier møtte fulltallige fram på festen A.B. Bull hadde invitert til på «Venskaben» i Tønsberg samme kveld.
«God middag med øl og dram, fuld musik, dans og varm punch. Middag saavel som souper og musik fra Horten og dans for andre av byens folk på Harmonien som var fuld til trængsel, alle interesserede for «W.Tell»s lykke og fremtid,» er slik en Veteran fra Bulleverven minnes denne kvelden mange år senere.
At Mester Larsen sammen med to tillitsmenn kunne fordele 200 daler i gratiale for vel utført arbeid gjorde sikkert sitt til at stemningen økte enda et hakk.
Rigging i Sprengkulde og nordasno
Men etter festen fulgte et hardt og ufyselig arbeid med rigging av skipet i bitende nordasno fra Jarlsbergjordene.
Mester Larsen ledet arbeidet med Sin Sedvanlige lavmælte dyktighet. «Alle interesserede sig for at arbeidet skulle bli gjort og var byrge over det de kunne prestere,» – slik står det i avisen.
Kortvarig lykke
Lykken ble ikke langvarig for den nye «Wilhelm Tell». To år senere, høsten 1877, endte skipet som vrak i den nord-Svenske skjærgården. Den hadde dagen før forlatt en liten havn i nærheten av Hudiksvall med en last plank bestemt for Australia.
Mester Larsen
Ole Larsen hadde som unggutt kommet vandrende til fots fra Solør for å søke arbeid ved kysten. A.B. Bull tok ham inn som læregutt ved verftet på Valløy, men oppdaget fort at den unge Solungen hadde evner langt ut over det vanlige og gav ham de beste utviklingsmuligheter som skipsbygger. Da A.B. Bull flyttet over til Fagerheim, var det en selvfølge at Ole Larsen fulgte med. Ved siden av at Mester Larsen var en særdeles dyktig fagmann, var det en menneskelig side ved hans personlighet som gjorde ham høyt respektert.
«Naar Larsen bemærket at nogen arbeider med sin skarvøks, kjylle eller drivjern eller andet verktøi ikke gjorde nok udav sit arbeide, tok han mandens verktøj og viste ham bedre fremgangsmaate, uten at «ærekrænkelse derav opstod for nogen,» husker en av hans arbeidskamerater.
Fregattskipet D/S «Geysir»
Fregattskipet «Geysir» som ble sjøsatt i 1870 var det eneste av Bulls skip som hadde dampmaskin. Båten var beregnet på å bli brukt som selfanger i vårhalvåret og som koffardiskip resten av året.
30. mars 1871 melder «Tunsbergeren» at «Geysir» er kommet inn til Kristiansund «i ganske ramponeret Tilstand, uden Rig og Baade, ganske som Vrag.»
Selfangeren hadde i slutten av februar gått ut fra Kjøpmannskjær med 56 mann om bord. 12. mars lå skipet ved Jan Mayen da det om kvelden ble overfalt av en orkan. Neste morgen ble fullriggeren kastet over på siden, og for at den ikke skulle velte rundt, ble riggen kappet. Skipet reiste seg da, men en kjempemessig brottsjø feide straks etter 13 mann sammen med båter og alt som var løst på havet. Etter store anstrengelser ble åtte av de tretten reddet, mens fem omkom.
1. april står det avisen: «Af de ved Forliset bortkomne var Hans Olsen og Hans Arnt Olsen, Brødre, og Karl Kristoffersen, deres Søstersøn.
Hans A. Olsen efterlader 7 børn derav 2 konfirmerede, samt en meget sygelig Kone.»
«Uegenyttighed og Offervilje»
Sogneprest Georg Prahl Harbitz sa om A.B. Bull i sin minnetale i Nøtterøy kirke at han var «besat af en sjelden Uegenyttighed og Offervilje». Det finnes en del avisstoff som underbygger sogneprestens karakteristikk. Et inserat i «Tunsbergeren» 17. mai 1871 er et slikt eksempel. Det gjelder den tragiske ulykken ved Jan Mayen et par måneder tidligere:
(Teksten i faksimilen gjengitt)
Taksigelse til Hr. A.B. Bull.
«Uagtet vi ved, at De ikke hører til Dem, som gjør vel for Anseelsens Skyld, kan vi dog ikke undlade herigjennem offentlig at frembære vor hjertelige Tak for Deres ædelmodige Tilbud om en maanedlig Understøttelse til Hjælp ved Opdragelsen af vore mange uforsørgede Smaa.
Idet vi gjentage vor hjertelig Tak for den lovede Understøttelse, der i ikke ringe Grad vil lette os Opdragelsen af vore Faderløse, maa vi tilføie, at vi ei skal undlade at frembære Dem og Deres Familie i vore Bønner til alle gode Gavers Giver, Ham, hvis Velsignelse, vi haaber, i rigt Maal, vil tilflyde Dem.
Fra trende Enker, hvis Mænd omkom ivaar på Reis med Ishavsfarer Geyser.
I denne sammenheng skal vi huske på at det den gangen ikke fantes noen form for trygd eller pensjon til etterlatte, og at tap av forsørger som oftest innebar en en Økonomisk katastrofe for de som ble rammet.
Arbeiderne på fødselsdagfest
Omsorg og giverglede kan en også registrere i en litt annen gate gjennom beretningen i «Tunsbergeren» om festen Bull holdt for sine ansatte på sin 60-årsdag:
«Skibsreder A.B. Bull paa Nøterø, der ved sit Skibsværft beskjeftiger en ikke ringe Arbeidsstyrke, gav paa sin Fødselsdag i forrige Uge en Fest for sine Arbeidere og deres Damer. Det paa Verftet værende rummelige seilloft var indrettet til Festlokale, hvor Gjæstene bødes Forfriskninger i rigelig Mængde, og hvor de morede sig til langt paa Aftenen med Dands, Musik og Sang.
Da Hr. Bull i løbet af Aftenen indfandt sig blandt sine Gjæster, hilsedes ham med Tale, Sang og livlige hurraer fra sine Arbeidere, der alle udtalte sin Erkjendtlighed for den smukke Opmerksomhed og Opmuntring, der var bleven dem vist af deres Arbeidsherre.
De Følelser af Velvillie og Taknemmelighed, hvori Hr. Bull omfattes af sine Arbeidere, fandt et endnu fyldigere Udtryk, da de forsamlede Gjæster senere paa Aftenen bragte ham sin Hyldest og Tak i hans Bolig. De toget i sluttet Prosession op til hans Hus, udenfor hvilket de bragte ham et leve, hvorefter han som Erkjendtlighedsbevis overraktes en smukt forarbeidet Sølvspade, der var tilvejebragt ved sammenskudte Midler fra Arbeiderne.
Det fortjener i denne Tid, da Forholdet mellem Kapital og Arbeider spiller en saa fremtredende Rolle og kan siges at udgjøre det vanskeligste sociale Problem, dobbel Paaskjønnelse, naar en Arbeidsherre viser bestræbelser for at fremkalde hjertelige og gode Følelser hos Arbeiderne, hvis Livsvilkaar ofte medføre Utilfredshed og Stemning af Uvillie.»
Fullriggeren «Høvding» kjølhales og ominnredes
Like før festen på Bulls geburtsdag hadde arbeiderne på Fagerheim Verft gjort en kjempeinnsats. 21. juli kom «Høvding» hjem etter å ha vært i langfart. Skipet hadde ført emigranter fra Christiania til New Zealand, krysset Stillehavet og lastet guano i Peru, losset lasten i Irland og kom nå hjem i ballast til kjølhaling og ominnredning.
Byråkratisk trøbbel på New Zealand hadde ødelagt framdriftsplanene for skipet, så nå var det tidsnød. Nye emigranter ventet allerede i Christiania på rederiets bekostning, så skipet ble øyeblikkelig lagt til verven.
For at Mester Larsen og hans folk kunne ta fatt på sitt arbeid, måtte 350 tonn ballast på land. En av de gamle gutta på Fagerheim verft skildret den nærmest febrilske aktiviteten slik mange år etterpå:
«Kjølhalings- og skraastøtterne og jernblokker blev under styrmand A. Olaisen Toms ledelse sydd til masterne op under mærsene. Heisemantler og lossebommer for ballastens uttagning ble skåret ind og blokken anbragtes iland, hvorigjennem trossen, for hvilke det ble spændt hester, saa ballasttønderne for op av rummet i en snup. For den underavdeling hadde Ishavsstyrmanden A. Jørgensen fra «Geysir» kommandoen. Han var en mand, som ikke stod fast i noget arbeid. Arbeidet med ballasten blev drevet alle døgnets tider.
Derefter hivdes «Høvding» over i jeinerne (gein = svær 5- eller 6-skåren talje), det gamle metal strippedes av, bunden blev drevet, forhudningspap eller filt og nye kobberplater paaspikret paa utrolig kort tid. Saa vendtes skibets andre side til kjølhalebryggen, og blev gjort færdig paa ligesaa kort tid.»
Deretter skulle det innredes 300 køyer for passasjerene. Køyene ble plassert i tre avdelinger. Ektepar med mindreårige barn fikk avdelingen midtskips, voksne gutter plass i forpiggen og jentene sin avdeling i akterpiggen. For kontrollørene, som ble valgt av passasjerene, ble det laget en tjenlig gjennomgangspassasje. Kontrollørene skulle påse orden og ærbarhet under den lange sjøreisen, som på den første turen hadde tatt 105 døgn.
Den 31. juli, altså etter 10 dager, kunne «Høvding» forlate verftet, og neste dag dampet to bukserbåter med fullriggeren på slep innover mot Christiania for å ta ombord 300 spente emigranter.
«Venstremann før Venstre ble stiftet»
Det er blitt sagt om A. Bull at han var den første venstremann på Nøtterøy før Venstre ble stiftet. Det er riktig at han hadde mange radikale tanker og sympatiserte med Johan Sverdrup, men trolig var han en så stor individualist at han knapt hadde funnet seg til rette i noe politisk parti.
I 1873 var han på tale som kandidat til Stortinget. Da advarte «Tønsbergs Blad» mot hans politiske anskuelser, «som kan siges at være saa utprægede, at han ikke kan siges at være i Samklang med Pluraliteten af sine Vælgere».
Avisen kunne vel ha rett i den vurderingen. En av Bulls hjertesaker var det rene norske flagg. Det heiste han alltid privat på Fagerheim, og til dels også på sine skip.
Patrioten kommer nok også til syne ved at Bull gir et par av skutene sine navn etter frihetshelter.
Briggen «Garibaldi» var oppkalt etter den legendariske italienske frihetshelten Garibaldi, som levde samtidig med Bull.
«Wilhelm Tell» hadde navn etter den sveitsiske sagnfiguren som trosset overmakten og demonstrerte sin ukuelige frihetstrang.
Engasjement for sårede franske
Soldater A.B. Bull engasjerte seg sterkt i innsamlingen av midler til hjelp for sårede franske soldater under den tysk-franske krigen, og han stod i spissen for en stor basar til inntekt for formålet.
Som en kuriositet kan nevnes at det var A.B. Bull som på første side i avisene kunngjorde at den fransk-tyske krigen var slutt.
28. januar 1871 bringer «Tønsbergs Blad» nyheten om at skipsreder A.B. Bull har mottatt følgende telegram, «Indleveret i London igaar Eftermiddag Klokken 5.25 Min. Ankommet idag Morges Klokken 8.10 Min.:
PARIS HAR KAPITULERET.»
Seilskutenes gylne æra ebber ut
Da A.B. Bull gikk bort sommeren 1877, fortsatte hans enke Mathea Freland Bull virksomheten. Paret var barnløst, men de hadde en fosterdatter, Thea. Hun var bare 8 år da fosterfaren døde.
Når det etter hvert gikk tilbake med rederiet og verftet, skyldtes ikke dette bare tapet av en dynamisk leder. Norsk skipsfart kom inn i en krise i begynnelsen av 1880-årene.
Seilskipene, som var hovedtyngden av den norske handelsflåten, klarte seg ikke lenger i konkurransen med dampskipene om transport av tyngre og plasskrevende produkter.
Det var denne konkurransen som nå førte til at Bulls verft og rederi solgte unna det ene skipet etter det andre.
Fullriggeren «Lindsay», som var det første skipet som gikk av stabelen på Bulleverven, var det siste som forsvant fra registeret. Det var i 1890. Skipsfartseventyret på Fagerheim var slutt.
Kilder:
Avis registreringens database.
Berg, Lorens: Nøtterø.
Bull, M: Østlandsslekten Bull.
Davidsen, Øyvin: Tønsbergs Blads historie, bind I.
Eriksen, Erling: Fra seilskipets saga. Artikkel i Vestfoldminne 1957.
Hougen, Knut: Engebret Hougen.
Paulsen, Helge: Nøtterøy – 1800 årene.
