En port mellom sjø og land

Av Jan Brendalsmo (Njotarøy 2014)

Jakteberget var et sentralt punkt på Torød

Der veien i dag slutter i Stranda på Torød, helt sørøst på Nøtterøy, ligger kommunebrygga nede under Jakteberget (uttales Jakktebærrj ́e). Navnet kommer visst av denne bratte fjellrabbens funksjon: Jaktene (jektene) lå der i gamle dager.

Ingen urimelig tolkning, for det har intet med jakt eller fangst å gjøre. Sett i historisk sammenheng er det en nær forbindelse til navnet Knarberg noe lenger nord. Dette navnet har røtter tilbake til middelalder og vikingtid og viser til berget der det store, havgående fartøyet knarren lå. På 1800-tallet var det redere og skippere både i Stranda og på søndre Årø, så det kan være at det er på denne tida at navnet Jakteberget først dukket opp.

Skuta «Rebus»

De av oss som vokste opp på Torød eller i Stranda etter krigen og på 50-tallet, husker godt jakta til Ove Mørk som tidvis lå fortøyd ved kommunebrygga. Skuta var bygd i Danmark som seilskute og var tenkt et liv på Brasil med kaffelast. Den het ”Rebus”, og fra sin base i Stranda gikk den blant annet en lengre periode mellom Kragerø og Slemmestad, og lasta kunne være kvartsgrus eller makadam. Det var flere lokale unggutter eller voksne menn som seilte med skipper Mørk for kortere eller lengre tid. Når skuta lå ved kommunebrygga, hadde vi ungene klar beskjed om ikke å klatre rundt på skuta – blant annet het det at det var farlig å gå ned i lasterommet. Kvartsgrusen lå lasta til godt over luka og vi måtte nærmest grave oss en gang ned til det ukjente mørket der nede. Det som møtte oss var mest fremmede lukter, i tillegg til grus i gummiskoa og i beste fall voldsom kjeft av en eller annen voksen om vi ble oppdaga – i verste fall juling.

Isfiske

På denne tiden hendte det at isen la seg på sundet allerede i god tid før jul, blank stålis så lenge snøen eller mildværet holdt seg unna, og da kom skøytene og den rustne sparken fram. Alle gikk vi ut fra Jakteberget. Isen kunne ligge langt ut forbi Mostein, og torsken beit villig vekk ved båen øst for Reiern. De av oss som hadde vært forutseende, hadde salta ned blåskjell på høsten slik at vi slapp å rote i issørpa etter agn. Vi småungene fiska med bånnsnøre, mens de voksne brukte gjerne pilk. Et problem var likevel nær uunngåelig, isbryter’n ! Var vi ute ved Reiern eller i Torødhølet på baksida av søndre Årø, var det greit, for da både så og hørte vi båten komme nord i indre leia. Verre var det med de som lot seg friste av STOR torsk og som var dristige nok til å dra så langt ut som mot Bustein på Tjømesida. De måtte legge turen over Vrengenbrua og var ikke hjemme før seint på kvelden.

Lek i sundet

Under slike vinterforhold yrte det av ungdommer med skøyter nede på sundet. Det kunne være så mange som 20-30 som samlet seg, og de kom på sykkel eller spark så langt borte fra som Brevik, Strengsdal og Oterbekk. Den svarte, tjærede skutesida på ”Rebus” var utgangspunktet, og det gjaldt å komme seg over til Årø uten å bli tatt. Det var en slags sisten, der det startet med at en person stod midt utpå og skulle ta på så mange som mulig. De som ble tatt, skulle så hjelpe til med å ta de andre. Til slutt var det gjerne bare en av de eldre guttene igjen, en som var sterk og kjapp på skøytene. Av en eller annen grunn, for oss yngre helt uforståelig, ble denne kjekkasen gjerne tatt av en av de noe eldre og pene jentene, og som ikke var spesielt god på skøyter heller. Strengsdalsvannet var for så vidt ok om en skulle gå løp eller spille ishockey, men for fri dressur og lek var det sundet som var stedet!

Med badetøy i ull

Nede på kommunebrygga, i innerkant, der hvor det er sprengt ut ei lomme i fjellet, stod det tidligere et lagerskur bygd i murstein og sement. Sementblandingen må ha vært heller tynn, for det var fullt mulig å lirke ut murstein på baksida av bua ved å pirke vekk støpen mellom steinene. Da ble det jo mulig å se hva som var inne i skuret. Men taket var solid, det var støpt, og det var veldig varmt og godt å ligge på om sommeren etter at vi hadde bada. En slik oppvarming av tynne skrotter kunne trengs, for badinga begynte lenge før vannet holdt sommertemperatur. Dessuten, på 50-tallet var det vel ennå få som ikke hadde badeutstyr i hjemmestrikka ull, og slikt tørker temmelig seint.

Bålplassen

St. Hansaften samlet det seg gjerne en del folk på Jakteberget. I løpet av forsommeren var det flere som hadde kjørt ned kvist og plank til et bål, og i heldige fall var det noen som hadde dratt opp en gammel og glissen pram som for lengst hadde passert mulighetene for reparasjon. Det er fortsatt lett å få øye på bålplassen, for dette var før det ble forbudt å tenne bål på bart fjell. Ungene sprang rundt og lekte, ungdommene dro seg noe lenger unna, mens de voksne satt i grupper og pratet. Etter maten ble bålet tent, og de voksne ble stadig mer muntre. Da var det tid for trekkspill og etter hvert også dans på den gruslagte plassen innenfor.

Med melk over sundet

Det var ved Jakteberget at godsruta snudde. På et skilt i bakkant av det som i dag brukes til parkeringsplass stod det: «Snuplass for godsrute». Underforstått: Ingen parkering. Men det var da heller ikke så mange bilene på 50- eller 60-tallet. Godsruta hentet melk fra søndre Årø, og melka ble rodd over. På vinteren, de gangene isen begynte å legge seg, fulgte vi spente med når forpakter Bjerke skulle merke opp veien over sundet. Ville han gå gjennom, eller ville han klare seg over? Sjøisen er seigere enn ferskvannsis, men det så unektelig skummelt ut på avstand når isen hele tiden buet seg ned i en sirkel rundt forpakteren der han sakte gikk framover mens han med jevne mellomrom testet isens tykkelse med et tynt spett. For hvert hull satte han en grankvist nedi, og bak ham steg det fram en flott vei over sundet. Nærmest en allé. Kvistene stod som et grønt og friskt innslag når isen utpå våren ble grå og sørpete.

Fisket

Under Jakteberget hadde Mikkart og Ole Hansen båt og brygge, mens snekka til Christensen lå ved Posthusbrygga rett i sør. Disse gamle sjøfolka var nesten daglig utpå for å dra noen pinner til middag, til katten eller til andre «oppetter gata». Hver hadde sine å levere til, og var fangsten god, gikk de innom kjøpmann Jensen, eller Buer, eller bort på Torød Landhandel og solgte resten. Båtene var et kapittel for seg. En-sylindra motorer gir fra seg mye og spesiell lyd, og i tillegg gikk de på alt fra parafin til traktorbensin – og etter hva enkelte hevdet: hjemmebrent eller bilbensin til oppstarting. Mikkart hadde et lavt registreringsnummer: V 8 N, til vanlig kalt «Votten». Ole Hansen lå gjerne ute mellom Orebukta sørvest på søndre Årø og stakan midt i sundet, der er det ei flate med sand og hvor flyndra liker seg. «Fløndra er så lur, serru, at du må lirke kroken inn i kjæften på’a», pleide han å si. Håkonsen i nordre svingen på Torød hadde snekka liggende på sørsida av kommunebrygga, og der hadde han ei sanketeine for oppbevaring av fisk. Det er egentlig unødvendig å si at vi ungene stadig var bortom og dro opp teina for å se på denne sprell levende fisken – og det er like unødvendig å si at hadde vi selvsagt ikke lov til.

Børsen

På søndag formiddag var de gamle karene på «Børsen». De kom tuslende ned til Jakteberget i søndagsklærne og med hvitt varetrekk på skjermluene sine, mens kvinnfolka var i kirken. De kunne stå der i timesvis, prate litt med hverandre, kommentere på det som skjedde ute på sundet eller ting som hadde skjedd den gangen de var til sjøs, eller de kunne bare stå der. Andre folk kunne komme og gå, men de ilandgåtte sjøfolka var et fast innslag. Folk kunne selvsagt prates når de traff hverandre på veien eller ved butikken, men for de viktige saker i livet måtte det et annet sted og en annen stemning til – et sted hvor en hadde god tid og som hadde den rette utsikten.

Når varselropet «Hvalbåtæne kommer!» gikk, da skyndte folk seg ned til Jakteberget for å se skutene som kom.

Hvalbåtene

Da var det noe annet på vårparten utover i mai, når hvalfangerne var passert Kanalen og snart var ventendes mot Færder. Via fiskeribølgen kunne vi følge med på hvor langt båtene var kommet, og når tida nærmet seg, ble en eller annen unge sendt ned for å holde utkikk. Når varselropet «Hvalbåtæne kommer!» gikk, da skyndte folk seg ned til Jakteberget for å se skutene som kom over Mågerøflaket og gikk inn Vrengen til opplag i Tenvik. Det var et syn å se de bokstavelig talt værbitte båtene stevne inn forbi Mågerø – så små, og likevel hadde de vært helt på den andre sida av jordkloden!