Et liv i lensmannsetatens tjeneste

Fra lensmann Egeberg til lensmann Pande – Njotarøy 2017

Lensmannen har en lang og fascinerende historie, fra middelalderen til våre dager. Kong Håkon Magnusson kunngjorde i en forordning fra 1293 at lensmenn skulle velges blant forstandige bønder – tuftet på god adferd og lov og rett. I dansk regjeringstid ble de benevnt som fogdelensmenn, deretter bondelensmenn og bygdelensmenn. De skulle bistå fogden med å inndrive kongelige skatter og avgifter, samt å utføre polititjeneste. Bestemmelsen om at lensmannen skulle velges blant de beste bønder i bygda sto ved lag i flere hundre år. Ombudet gikk i arv fra far til sønn i velstående bondeætter. Stillingen ble benevnt «kongelig lensmann» for å fremheve status, og den valgte måtte ha god økonomi og være «lærd», rettskaffen og beherske lese- og skrivekunsten. Bøndenes monopolstilling forsvant på 1700-tallet, og lensmannen ble valgt blant folk med funksjonær- og forvaltningsbakgrunn. Den første lensmann på Nøtterøy vi hører om er Gunnar Guttormssøn som er nevnt i et diplom fra 1432.

Christen C. Egeberg – lensmannen som var med å skape det moderne Nøtterøy

Av Svein Lundby

Christen C Egeberg var lensmann på Nøtterøy fra 1840 til 1896, altså i 56 år. Til 1842 var han også lensmann i Sem, og fra 1843 var han lensmann i Tjøme. Han var 87 år da han fratrådte stillingen. Selv begrunnet han det med «tiltagende døvhed». Han bodde på gården han selv bygde opp og kalte Fagertun. I dag er Fagertun eid av Nøtterøy Historielag og er Nøtterøys lokalhistoriske senter. Fortsatt er det mange som kaller Fagertun for Lensmannsgården.

AVHOLDT LENSMANN

Da Egeberg døde i 1901, var det mange som fulgte den avholdte lensmannen til graven. John M. Hovland skriver i Njotarøy for 1996 at 102 år gamle Asta Martinsen kunne huske begravelsen. Hele Røsselgata var full av folk som fulgte gravfølget til kirken. For det var en spesielt pliktoppfyllende og respektert lensmann en tok farvel med.

I dag kan vi få innblikk i hans virke og kommunens utvikling i andre halvdel av 1800-tallet gjennom hans femårsberetninger som han skrev til fogden som videresendte dem til amtmannen. Femårsberetningene forteller om Nøtterøys økonomiske og næringsmessige utvikling i femårsperioden. I tillegg noterte han viktige lensmannsforhold i sin kopibok. Som også er bevart.

Fra 1840 finner vi følgende lensmenn på Nøtterøy:
Christen C Egeberg	1840–1896
Nils Stensvold	1897–1922
Nils Christensen Agerup	1922–1941
Halvdan Thunstad	1941–1945
Kristian Bergan	1945–1974
Lars Pande	1974–1983

«VÅR ÆRE OG VÅR MAKT HAR HVITE SEIL OSS BRAKT»

Hele Egebergs lensmannsperiode fra 1840 til 1896 var en sterk vekstperiode for Nøtterøy, og lensmannen var selv med å prege utviklingen til et moderne Nøtterøy. For han var ikke bare lensmann, han drev gården Fagertun, han var skipsreder, og han deltok aktivt i det kommunalpolitiske liv. Han satt 30 år i herredsstyret, deltok i skoleutbyggingen i 1850-årene og var leder av byggingen av skolen på Herstad, Nøtterøys første fastskole. Han ble valgt inn i kommunens veikomite, og han var formann i direksjonen for den nystartede Nøtterø Sparebank i 1857.

I femårsberetningen for 1851–55 beskriver Egeberg den sterke veksten i skipsfarten i Nøtterøy som «meget lønnende». England opphevet i 1849 Navigasjonsakten, og det ble først og fremst utenriksfart nøtterøyrederne nå satset på. Høye fraktpriser skapte velstand i gård og grend. Jordbruket er blitt en binæring, skriver Egeberg i sin beretning. «Skovdrift er det ikke i dette District». Mange steder bygges det skuter, Kaldnes, Fagerheim, Teie, Tokenes, Føynland nevner lensmannen. Barken «Feronia» ble bygd på Tokenes av en mester og 10–12 tømmermenn i 21 måneder og målte 194 ½ kommerslester, ett av de største skip bygget på søndre Nøtterøy. På gården Kaldnes er fast skipsverft med 1 mester og 40 arbeidere, heter det i beretningen for 1861-65. I det hele tatt, dette var en tid med full sysselsetting.

SKUTER I OPPLAG – LENSMANNEN FORETAR UTPANTNINGER

Men konjunkturer svinger. Overgangen fra seil til damp fra 1870-årene av ble en stor utfordring for de små familieeide rederiene på Nøtterøy. Fraktprisene sank og lønnsomheten ble mindre, seilskuter gikk i opplag. Lensmann Egeberg var kommisjonær for «Den første norske Assuranceforening» i Porsgrunn der de fleste nøtterøyskutene var forsikret. Lensmannen var selv reder, og kunne bare konstatere at fraktinntektene ikke engang dekket assuransepremien. Og når inntektene forsvant, så kom utpantningene. I perioden 1881-85 foretok lensmannen hvert år 3-400 utpantninger på Nøtterøy og Tjøme, 1500 i løpet av femårsperioden. Ikke noe hyggelig syn for barn og voksne å se lensmann Egeberg komme kjørende inn på gårdsplassen i sin karjol. Sikkert ikke noen hyggelig opplevelse for lensmannen heller.

VEISJEFEN, EGEBERG

Økt vekst og velstand etter 1850 krevde nye og bedre veier. Veiloven av 1851 bestemte det meste, amtmannen styrte veivesenet gjennom veiinspektøren og lensmennene. Lensmann Egeberg fikk nye oppgaver. Veiene ble delt inn i roder, hver med en rodemester utnevnt av Egeberg. Roden hadde ansvar for vedlikehold, veien skulle ha grøfter og være 6 alen bred. Om vinteren skulle veien måkes når snødybden var 6 tommer. Snøplogen var plassert sentralt i roden, de fleste i ploghus. I sin femårsberetning fra 1865 utarbeider Egeberg en oversikt over kommunens veier, fem rodeveier i alt. De fem var:
Rodeveien fra Kanalen til Sevigstranden ved Sundet mellom Nøterø og Tjømø.
Rodeveien fra Nøterø Veiskil til Aarøsund
Rodeveien fra Veiskillet ved Nøterø Kirke til Færgestedet Hella.
Rode- eller Overskjæringsveien fra Veien mellom Nøterø og Aarøsund om Gaarden Natvald til Veien mellom Nøterø og Sevigen, ved Meum.
Rodeveien fra Stangeby til Tømmerholt grind.
Men den nye tid krevde flere veier, og Egeberg ble valgt inn i den kommunale veikomite som planla og bygde nye veier over øya. Lensmann Egeberg må vel kunne sies å ha vært kommunens veisjef.

Veien til Sevika ble lagt om til Kjøpmannskjær, og fergestedet ble flyttet. Fergestrekningen over til Tjøme ble da mye kortere. Dette var et sterkt ønske fra Tjøme som også ble med å bære omkostningene ved veiomleggingen. 1875 kom det ny vei fra Elgestad til Lahelle, der det var oversett til Føynland. På denne måten fikk føynlendingene vei til kirken. De nye veiene ble bygget ved hjelp av arbeidsplikt, noe som var svært upopulært, men det sto i veiloven som Egeberg fulgte til punkt og prikke. Møtte ikke rodemannskapene opp, eller ikke utførte jobbene skikkelig, vanket bot eller trussel om bot.

LANDHANDLERIENE

Med handelsloven av 1861 mistet Tønsbergkjøpmennene sitt handelsmonopol på Nøtterøy. Landhandlerier vokste fram mange steder på øya. I vareutvalget var også, øl, vin og brennevin, men det var strenge restriksjoner. Noen steder ble det også skjenket i butikklokalene. Dette var ikke lov, så nå fikk lensmann Egeberg nye arbeidsoppgaver. Landhandler Ring i Kjøpmannskjær ble anmeldt for å ha solgt og skjenket øl ulovlig i 1869. Etter hvert kom det flere anmeldelser i 1872: landhandler Samuel Lindholm i Årøysund og Anders Henriksen i Styrsvik. Senere på året ble Oluf Andreassen Burstad anmeldt: «Skal utskjenke øl og brennevin til fortæring på stedet, ikke alene i Søgnedagene (hverdagene), men også Søn- og Helligdage, ved og under Gudstjenesten». I huset til Nils Ambjørnsen, Brevik gård, ble det drevet utskjenking på stedet, og flere personer ble beruset. Dette forhold anmeldte lensmannen til fogden. Nils Ambjørnsen var skipper og losformann, og hadde vært ordfører på Nøtterøy 1856-57.

I 1877 ble Nøterø Forbrugsforening opprettet. I 1880 hadde foreningen 525 medlemmer og var den viktigste butikken i kommunen. Den holdt til i bygningen der « Nøterø Bageri» holder til i dag. Da Nøterø Forbrugsforening startet opp, fikk bygningen navnet Borgheim. I sin oversikt over handelsbevillinger fra 1880 skriver Egeberg at Nøterø Forbrugsforening er den eneste som har bevilling for salg og utskjenking av øl og vin.

HJEMMEBRENNING

Hjemmebrenning var ikke ulovlig, men apparaturen måtte ha en viss størrelse og måtte stemples. På Nøtterøy var det lensmann Egeberg som foretok stemplingen. Få var det som hadde mulighet til brenning i så stor skala, så ulovlig hjemmebrenning foregikk. Fogden ønsket rapport om slike ulovligheter så raskt som mulig. Teglverket på Rosanes hadde behov for arbeidskraft, og mange svensker kom og tok seg arbeid der i kortere eller lengere tid. Mange slo seg ned eller leide hus i Fjellveien som etter hvert ble døpt til «Lille-Sverige». Lensmann Egebergs kopibok forteller at han måtte flere ganger ta turen til «Lille-Sverige» pga anmeldelser om hjemmebrenning, fyll og slagsmål og noen ganger tyverier. I slike tilfeller ble nok Nøterø Lensmannsarrest brukt. Den lå i kjelleren på Fagertun.

«Kast» var et sammenskuddslag der festdeltakerne selv hadde med mat og drikke. I 1868 fikk Egeberg anmeldelse på en enke i Buerstad som ved flere anledninger arrangerte dansekvelder, «og saakaldte Kast hvorved en enkelt ubetydelig Gjenstand ved Terningkast bortspilles, og at hun ved disse Samlinger og Lystighed udsælger og udskjænker Øl og Vin hele Natten».

Den moralske tilstand på øya ved midten av 1800-tallet var meget god og «Brændevinsdrikkeri og Fylleri var avtakende» Dette kommer fram i prostens visitasberetning og i Eilert Sundts bok «Om Ædruelighedstilstanden i Norge» fra 1859. Men begge advarer mot den sterke innvandringen av svensker av begge kjønn som fører med seg «Løsaktighed og Drukkenskab». Helge Paulsen antyder i sin bok «Nøtterøy – 1800-årene» at begge, både prosten og Sundt, kan være litt forutinntatte, for historikeren og nøttlendingen Paulsen har mange belegg for at svenskene som innvandret til Nøtterøy raskt ble gode samfunnsborgere.

Lensmann i vår tid, Lars Pande

– Av Jon Pande –

Min far ble en del av lensmannstradisjonen og samfunnstjenesten i første halvdel av forrige århundre. I 1935 ble han ansatt som «lensmannsdreng» ved Sem lensmannskontor. Den gang var man ansatt under lensmannen direkte, altså ikke av staten, lensmannen driftet sitt kontor og område nærmest som et eget foretak. På Sem lensmannskontor var det utover lensmann Olaf Langeland, en fullmektig, en kassererske, en kontordame og far. På tross av at han var ung, hadde han i 1939-40 den troen at tyskerne aldri ville greie det de hadde startet på, og at de allierte ville greie oppgaven. De hadde klare konfrontasjoner og ‘dueller’ på kontoret. Fullmektigen var en glødende NS-mann. Han het Stange og var fra Ramnes.

Det var under slike forhold en ung og søkende bondegutt søkte sin fremtid.

Hva var det som ledet han nettopp til politi- og lensmannsetaten? Kanskje var det hans eldre bror Harald som var forbildet? Etter underoffiserskole og politiutdannelse, fikk Harald sitt virke i Oslo, i politiets etterretningstjeneste – eller «hysjhysj» som det ofte ble kalt. På Grini havnet han også under krigen.

La oss starte med årene før krigen da han var en ung og ivrig kar som sikkert så for seg et spennende virke i etaten. Fort tror jeg han oppdaget at dagene besto av mye trivielt arbeid i lensmannsdistriktet. Husk at lensmannen hadde svært mange sivile gjøremål, som statens representant underlagt Fylkesmannen. I tillegg var han underlagt distriktets politimester, dersom det var polititjeneste tillagt kontoret.

Far ble ansatt ved Sem lensmannskontor 2. januar 1935. For å si det med hans egne ord: “men så ble det lensmannsskifte i Sem og jeg tok kontakt med den nye lensmannen og lurte på om han hadde en ‘læreguttjobb’. Det passet han bra så jeg begynte der”. Olaf Langeland var lensmann ved krigsutbruddet og han ble avsatt av tyskerne og NS 1.februar 1941. Min far gikk samtidig med Langeland. Som han selv uttrykte det: “Jeg ble ansatt av Langeland og går sammen med ham”. Georg Stange, en glødende NS-mann og fullmektig på lensmannskontoret, ble innsatt, senere likvidert av Hjemmefronten 24. sept. 1944. Hans svigerfar Karl Hagen, lensmann i Hurum, fungerte som lensmann for okkupasjonsmakten frem til frigjøringen.

Far møtte Stange på en restaurant en kveld. I en samtale gir han utrykk for at det han nå forteller, er nesten for personlig til å skrives ned. Stange bebreidet han den kvelden for hans “engelske syke”, og at den nå snart måtte da være kurert! Han hadde med seg kona, som var enda verre – om mulig. Da sa han til Stange: “Nå er det ikke tiden til å diskutere dette spørsmålet lenger. Nå er vi i krig i Norge”. Så sa Stange ikke noe mer og de skiltes.

Blant andre kom min far i søkelyset etter likvidasjonen, antagelig som tidligere ansatt ved kontoret, men ble til alt hell ikke innkalt til avhør. Det var nære på! Far jobbet da i prispolitiet og sto som nr. 3 på en liste over mistenkte, som han fant i etterforskningsdokumentene i drapssaken mot Stange. Som mistenkt nr. 1 sto oppført en Tønsberg-advokat, som nr. 2 Olaf Langeland og som nr. 3 Lars Pande. Deretter en liste med 20 jøssingnavn av mer eller mindre sekundær karakter. Denne listen ble sendt fra sikkerhetspolitiet i Larvik april 1945 til sentralt sikkerhetspoliti i Oslo. Hadde krigen vart lenger, hadde nok saken utartet seg med mulige pågripelser.

Det ble en tid med ledighet til utpå våren 1941. Så ble det tiltredelse i kontorjobb i pris- og rasjoneringspolitiet som skulle etableres, etter et tips fra en politifullmektig ved Tønsberg politikammer. Stange hadde da vært hos politimester Fehn og sagt at hvis Pande kom og ville bli politimann, skulle han valse opp. Stange var i mellomtiden blitt stor og mektig, politisk. Ingen ting skjedde, far ble ansatt som kontormedarbeider, men senere som etterforsker i prissaker.

Far holdt en nøytral og balanserende holdning i tjenesten. Det var krevende og vanskelig. Noen måtte utføre politiarbeid, også i okkupasjonstiden. Samtidig jobbet han i det skjulte. Det ble gjennomført våpentransport fra slippsteder, bl.a. Grorud. De gikk fra Ramnes til Slagen og Åsgårdstrand med ryggsekker fulle av våpen og ammunisjon. Transporten måtte være utført i løpet av natten. De måtte jo være tilbake på arbeid neste morgen for ikke å vekke mistanke om at noe var i gjære. Det var nok et blodslit med tunge ryggsekker. Han fortalte om våpentrening nattestid. Det foregikk i kjelleren på kapellet ved Slagen kirke, mener jeg å huske. Muligens andre steder også. Vinteren 1941 leverte min far, som nevnt, oppsigelse til lensmann Langeland og fratrådte 1. februar, samtidig med Langeland, som overtok stillingen igjen 8.mai 1945. Først i 1943 ble han aktiv i Milorg. Før det var han involvert i illegalt arbeid fra høsten 1941, men med største forsiktighet. Prispolitiet disponerte biler uten kjørebok og far benyttet denne til transport av utstyr fra indre Vestfold til Åsgårdstrand hvor det skulle lagres skjult. Utstyret lå skjult under knottsekker eller under tepper i baksetet. Det var en høyst risikofylt affære! Ingen andre enn Prispolitiets folk drev med dette, og sånn sett var han nok en enslig svale. Han hadde sine illegale kontakter i Milorg og ikke i politiet, men fordi han var i politiet, hadde han tilgang til informasjon som han formidlet videre.

TØNSBERG POLITIKAMMER

Fra frigjøringen ble det videre virke ved Tønsberg Politikammer. Politi og lensmannsetaten ble endret av okkupasjonsmakten i 1940. Det ble innført forordninger av nazistene med den erfarne politimannen Jonas Lie på toppen. Hverdagen ble markant endret for politi-Norge. Arrestasjoner og omplasseringer av nazitro lensmenn skjedde over hele Norge. Krigsperioden er en voldsom historie for seg, bindsterkt omtalt og forsket på. La oss se på tiden under krigen og like etter frigjøringen. Min far ble involvert i flere oppdrag, i Prispolitiet som politikonstabel fra 17. februar 1941 til 1. april 1943. Han ble da ansatt som kst. politibetjent, også i Prispolitiet.

Transport av pågrepne landssvikere til Victoria Terrasse i tillegg til landssvikrelatert politiarbeid.

Mens far tjenestegjorde ved Tønsberg politikammer, var han altså aktiv i Milorg fra august 1943 til 15.juli 1945. Blant papirer etter far, finner jeg attest fra Hjemmestyrkene D. 15 Vestfold, under tegnet Axel Thv. Marthinsen. Han var lagfører for A 153/4 TROPP 42. Snaue tre år senere, i februar 1948, fikk han i brevs form, en henvendelse fra HV 03104 vedr. Heimevernet. Han ble forespurt om han ville overta stillingen som områdets etterretningssjef – område Nøtterøy-Tjøme. Brevet er undertegnet Ove Tollefsen Jeg kjenner ikke til om han aksepterte. Først 3 måneder senere så undertegnede dagens lys. Dette var totalt ukjent for meg, men var antagelig av en slik karakter at det måtte unndras offentligheten. Jeg regner med at han var interessant å spørre med politibakgrunn og aktiv deltagelse i Milorg.

Perioden rundt frigjøringen var vanskelig og til dels uoversiktlig. Det var mange ansatte i en overgangssituasjon. De fleste hadde satt utdannelse på vent, noe som medførte usikkerhet og problemer i ansattelsesforhold. Min far var ikke en høy mann, noe som gjorde at politimesteren i Tønsberg var nølende med å la han tiltre en betjentrolle. Men han var en meget dyktig etterforsker og administrator, skal jeg tro alle attester og uttalelser som foreligger – fra politiadjutanter, fullmektiger, sorenskriver, statsadvokater osv. Fra Tønsberg Pris- og Rasjoneringspoliti ved pfm. Byng datert 31.oktober 45, fremgår det i attest at han 8.mai ble, etter Politimesterens ordre, overført til tjeneste ved Landssvikavdelingen. Han blir betegnet som “en sjelden dyktig politimann”. Det refereres til hans deltagelse i Mil.org som medlem av slippgjeng og hjemmestyrkene – et arbeid utført uten at hans kollegaer ved kontoret har hatt kjennskap til dette, og at han, til tross for sin underjordiske virksomhet, har utført polititjenesten særdeles tilfredsstillende. Det er fantastisk å lese disse brevene og attestene 72 år senere. Far fikk ansvar for å lede etterforskning av flere store og vanskelige landssviksaker. Konstituert politimester Krogh-Hansen bekrefter dette og “litt senere, da der blev satt op en administrasjonsplan for landsvikavdelingen,
overtok han stillingen som ledende politibetjent for den politiske avdelingen”, tross alt bare 31 år gammel.

1. oktober 1947 ble han politibetjent – ikke konstituert. Det hadde endelig normalisert seg stillingsmessig etter krigen.

NØTTERØY LENSMANNSKONTOR – 1948 – 1969

Min fars virke i Sem, Nøtterøy og Tjøme var omlag 100 år etter Christen C. Egeberg, og som lensmannsfullmektig kl.1 fra den 1.april 1948. Kristian Bergan var da lensmann på Nøtterøy.

I denne perioden gjennomgikk min far politiskole og en del år senere spesialutdannelse for nettopp lensmenn. Oppholdet i Oslo, borte fra familien på Nøtterøy, snakket han mye om i min ungdom. Hjemme i Parkveien var det kone og to gutter som krevde sitt. Men det gikk det og. Dette var aktive år på mange måter. Lensmannskontoret krevde sitt med ansvar for regnskap og utrolig mange sivile gjøremål. Han var viseformann i Lensmannbetjentenes Landsforbund og aktiv innad i organisasjonen. Særlig husker jeg selv et landsmøte i Bodø i 1956. Vi hadde kjøpt ny bil og kjørte den lange veien til Nord-Norge. Det ble en tur jeg aldri glemmer, med lyse netter, midnattssol og 10 grader i vannet! Langt var det, men vi tok det vel som en ferietur.

I flere år var far også aktiv i Vestfold lensmannslag, som medlem i styret og senere som formann. Han var en administrasjonens mann med kontroll på det meste. Det var hans natur å søke slike utfordringer. I flere år var han formann i Tønsberg Turistforening. Han var også formann i forstanderskapet i Nøtterøy Sparebank.

Statsansattes pensjonsrettigheter var noe som opptok han veldig. Han var aktiv i gruppen som jobbet for endringer i samordning av pensjoner sammen med Irene Nordmo og Anker Marthinsen, begge fra Nøtterøy. Det var mye lobbyvirksomhet mot Stortinget, med hjelp av skarpskodde jurister.

1962, om høsten, mer presist den 25.oktober, var han med å stifte Lions klubb Nøtterøy. Jeg leser i et minneskrift fra 40-årsjubileet om et tilbakeblikk de første 25 år. Der er det listet opp chartermedlemmer, dvs. stiftere, og finner mange kjente navn; Bjarne Jonstang, John M Hovland, Ole Skjæggestad, Knut Vigeland, Anker Marthinsen for å nevne noen, kjent for de fleste nøttlendinger med noen år på baken. Far var president, det er betegnelsen, de 2 første årene. Jeg husker han som aktiv i mine ungdomsår og flere år deretter – til alderen krevde sitt.

Jo – han trivdes med det.

Kristian Bergan var lensmann på Nøtterøy da vi ble øyboere. Han var innsatt som ‘krigslensmann’ i 1945, da naziinnsatte lensmenn ble fjernet. Deretter fast i stillingen da far ble ansatt i 1948. Jeg husker han godt. En stor, røslig og koselig mann som bodde øverst i Gartnerveien. Han hadde en egen humor og glimt i øyet, ihvertfall overfor meg. Men jeg tror han var streng og myndig når det trengtes.

Han regjerte på kontoret som holdt til i Kirkeveien 206, en lav gammel trebygning antagelig bygd tidlig på 1800-tallet. Jeg husker besøk på kontoret nærmest som noe ‘hjemmekoselig’. Det hadde nok med husets karakter å gjøre – et gammelt bolighus omgjort til kontorer.

Hverdagen besto av en lang rekke sivile oppgaver som utleggsforretninger, utleveringsforretninger, utkastelser (sikkert utrivelig) tvangsauksjoner løsøre/fast eiendom, skjønnsforretning, forliksklager osv. Videre var det mye dokumentutferdigelse som skjøter, kjøpekontrakter, festekontrakter, forpakterkontrakter, testamente, ektepakt og diverse takster. Og fylkesmann og Justisdepartementet styrte det hele gjennom lovverk og rundskriv.

En gang på 60-tallet flyttet lensmannskontoret til Tinghaug. Det var nok en formidabel endring for lensmannen og hans ansatte. Kanskje føltes det som å ‘bli tatt inn i varmen’. Det var tross alt på Tinghaug makta var samlet. Praktisk var det vel også. Nærhet til kommunekasserer, sosialsjef og øvrige sektorsjefer var en fordel i hverdagen. En lensmann måtte samarbeide med de fleste av dem angående Nøtterøybeboeres skjebner på godt og vondt.

Nedenfor ser vi et eksempel på salær beregning i nyere tid – Kgl. Res. 16.nov. 1973 – som tydelig viser noen av de oppdragene en lensmann påtok seg for allmenheten. Hverdagen var mangfoldig for lensmannen og hans stab. Tilsvarende ser vi tariff for diverse oppdragstyper. Det skjedde tydeligvis en markant oppjustering av tariffen på 70-tallet, basert på et rundskriv fra departementet/Norges Lensmannslag.

Lensmenns salærberegning ved rettshjelpsvirksomhet

(Jfr. kgl. res. av 16. november 1973) Når det gjelder dokumentskriving, har landsstyret i møte den 19. august 1977 vedtatt følgende veiledende tariff:

	Minimum kr	Maksimum kr.
Skjøte	100	300
Kjøpekontrakt	100	300
Festekontrakt	150	400
Forpakterkontrakt	150	400
Testamente	100	300
Ektepakt	150	300
Takst m/beskrivelse	150	300
Uttalelse om eiendomsverdi	100	200
Firmamelding	150	400

Lensmannen var representant for Norges Brannkasse i sitt distrikt. Denne ordningen bygger på rundskriv fra departementet til fylkesmennene hvor det fremgår at lensmennene ikke kunne ‘drive agentur eller trygdeverksemd av alle slag, unnateke trygdeverksemd for Norges Brannkasse’.

Jeg husker at far var aktiv med i dette arbeidet på vegne av lensmannen på Nøtterøy da jeg var 10-12 år, og sikkert senere. Utsendelsen fra “Brannkassa” ble sortert i esker for distribusjon over hele øya og jeg skjønner jo nå hvordan far ble kjent i hver krik og krok i kommunen. Han påtok seg å få ut poliser og fakturaer til alle pr. bil. Alt var sortert etter adresse og lå sirlig plassert i esker. Jeg var løpegutt og puttet konvolutter i postkassene. En spennende jobb for en guttunge! Hvorfor ble det gjort slik? Postverket fungerte vel utmerket? Antagelig var det ‘penger å tjene’ på å distribuere slik og så sitte igjen med portokostnadene. Ikke vet jeg om det gikk i pluss, men vi får tro det.

TJØME LENSMANNSKONTOR 1969–74

Det var nok fristende med avansement når stillingen som lensmann ble utlyst på Tjøme. Der på øya var det polititjeneste og alt hva det medførte. Åpenbart ville hverdagen bli endret med ansvar for lov og orden, etterforskning og direkte link til politimesteren i Tønsberg. Ringen ville dermed være sluttet med tanke på før- og etterkrigsårene. Jeg husker det ble montert telefonuttak på soverommet i Parkveien. Tydeligere kunne det ikke bli. Du var tilgjengelig 24 timer i døgnet som øverste ansvarlige. Og jeg tror nok han ble vekket noen ganger fra sin dypeste søvn når behovet var der. Enten det var i konsultasjon med betjentene eller for utrykning til Tjøme. Det var 17 km å kjøre.

På sine eldre dager mener jeg å huske at han uttrykte glede og gode minner fra tiden på Tjøme med dyktige og solide medarbeidere. Spesielt syntes han samarbeidet med kommunen og dens administrasjon var god og meningsfylt.

NØTTERØY LENSMANNSKONTOR 1974–1983

Så bar det tilbake til Nøtterøy. Stillingen var utlyst og far tiltrådte 1974. Det var nok “godt å komme hjem” til et distrikt han kjente som sin egen bukselomme. Mang en gang var jeg imponert over hvordan han kunne kjenne så mange, vite adressen og hva de drev med. Det er tydelig at man kommer “under huden” på utrolig mange mennesker på godt og vondt i den posisjonen han var.

Husk at de den gang førte OMS-regnskap, var bidragfogd, drev med utpantninger og hadde kontroll på mantall for dette og hint. Det viser fig. over. Er det noe rart de kjente “alle”? Videre var lensmannen involvert i skilsmissesaker med forhandlinger. Han var formann i forliksrådet og skifterettens representant på Nøtterøy. Alle dødsfall ble registrert hos lensmannen. Som han selv sier det i et intervju i Tønsbergs Blad 1983; “ikke minst har jeg inntrykk av at vi er et servicekontor overfor publikum”.

En annen stor og viktig “attåtverksemd” som det står i lov og forskrift, listet opp i Håndbok for medlemmer av Norges Lensmannslag, er auksjoner. Disse skulle være godkjent og tildelt som nødvendige eller tildelt av offentlig styresmakt, som tvangsauksjoner eller dødsbo.

Spesielt husker jeg auksjonene – kanskje mest vanlig på 50- og 60-tallet. Det var på en måte datidens salg på FINN av dette og hint. Nysgjerrigheten tok nok overhånd hos mange, men for all del, det var mye bra og fint som byttet eier. Dette var tidens gjenbruk satt i system. At det var folkeforlystelse, vet vi av de mange fortellinger fra folkemunne. Var lensmannen eller fullmektig av den slagferdige typen, ble det skikkelig stemning i forsamlingen.

Det er et oppkomme av historier – her er et par eksempler fra andre lensmannsdistrikter: “lensmann Rosenlund i Davik, en plass i Nordfjord, holdt auksjon i Rugsund. Han stod med eit par sko i handa og bad om at det vert gjeve bud på skoa. Da ropte ei kvinne fra salen – ditta er ikkje eit par sko, dei er ikkje like framme. Då kom det raskt fra lensmannen: det er ikkje kjerringa og eg heller, men vi er nå eit par likevel!”

Eller denne om lensmann Irgens i Brunlanes: “folk gikk mann av huse for å delta. Irgens var kjent for sin slagferdighet. På gården gikk møbler, husgeråd og redskap unna i en fei. Så sto to ting tilbake, en kasse med lokk og en eske. Er det noe i kassa, lurte en budgiver på. Irgens kikka nedi, så nøye etter og svarte: like tom som kommunekassa, far! Så var det pappesken – den viste seg å inneholde en anselig mengde damebenklær, og det var store nummer! Ingen turde gi bud. Da løftet lensmannen opp et eksemplar med følgende replikk: slå til for to kroner, for dette er et merke berømt for sin gode akustikk. (han hadde kanskje tenkt å si elastikk?)”

Begrepet auksjon ble først nevnt på 1600-tallet, som kongelig forordning fra 1693. Vanlig ble dette først på midten av 1700-tallet på landsbygda. Da kom også skille mellom tvungne og frivillige auksjoner. Først ved lov i 1872 ble det en tjenesteplikt for lensmenn.

”LENSMANN LARS PANDE GÅR FRA BORDE ETTER 48 ÅR I ETATEN”

var en overskrift på et intervju i juli 1983. Det var den legendariske krimreporter HODD i Tønsbergs Blad som hadde en samtale med Nøtterøy-lensmannen. Der oppsummerer han sitt virke gjennom alle disse årene. Hva består arbeidet på et lensmannskontor uten politimyndighet i? Her nevner han mye av det jeg har nevnt tidligere, men særlig belastende var nok tvangssaker/tvangsfullbyrdelse og ekteskapssaker. Lensmannen gjennomførte skilsmisseforhandlinger, noe som krevde innsikt og menneskekunnskap.

April 1985 rettet far en henvendelse til Norges Lensmannslag basert på et skriv fra sentralt hold vedrørende et forskningsprosjekt: Politiets rolle under krigen i Norge 1940-1945. I den sammenheng, ble han intervjuet av historiker og forsker Nils Johan Ringdal, 23.mai 1985. Det er et markant intervju med mange detaljer. Han var vel ett av mange sannhetsvitner til hva som skjedde disse årene.

Hvordan oppsummere et så mangfoldig virke i politi- og lensmannsetaten.

Det var arbeidsomt. Lensmannen var en aktiv deltager i så mangt. Husk at dette var før data- og digitaliseringens tid. Det krevde oversikt, system og organisasjonstalent samt en stor porsjon empatiske evner. På mange måter var lensmannen et bindeledd mellom kommune, fylke og stat. Som tidligere nevnt, og som det fremgår av intervjuet, var lensmannskontoret på mange måter et servicekontor for publikum og sto til tjeneste med råd og veiledning. Det var utrolig hvor mange spørsmål man kunne få.

Så var en lang og innholdsrik tjeneste over. Lensmenn av “den gamle skolen” forsvant vel med min fars generasjon. Dagens lensmenn er nok mer å betrakte som polititjenestepersoner – og det alene.

Vi gikk inn i en ny verden med IT-løsninger, digitalisering og sentralisering av tjenester. Fratreden var 1.september 1983.

Det gjenstår bare å takke for innsatsen.

KILDER OG LITTERATUR:

Helge Paulsen: «Nøtterøy – 1800 årene», «Nøtterøy inn i 1900-årene»
Lorens Berg: Nøtterø – en bygdebok – 1922
John M Hovland: artikkel om Egeberg i Njotarøy for 1996
Amtmannens femårsberetninger og lensmann Egebergs kopibok – Statsarkivet på Kongsberg.