Av Thor Andersen (Njotarøy 2003)
Norges første kvinnelige politibetjent var fra Nøtterøy
Da hun ble ansatt ved politikammeret i Kristiansand 1. juli 1910, hadde hun barn uten å være gift. Det skulle bli noe av bakgrunnen for en opprivende rettssak senere.
Midt på natten 7. september 1913 var mange mennesker samlet utenfor rettslokalet i Kristiansand. De ventet på kjennelsen som juryen i Agder og Borgarting Lagmandsrett skulle avgi i en straffesak mot Mathilde Henriksens politikollega. Da hadde rettens forhandlinger pågått i fem dager og 60 vitner var avhørt. Avisene hadde fått referatforbud inntil kjennelsen forelå. Spenningen var stor.
Straffesaken var beordret reist av Riksadvokaten mot Mathildes politikollega som hadde spredt rykter som medførte at hun ble suspendert fra sin stilling som politibetjent.
Kjennelsen og dommen
Juryens fremla sin kjennelse kl 0130 om natten og dommen var klar nok: Mathilde Henriksen fikk oppreisning og ble tilkjent erstatning av den tiltalte — en politikollega — som ble dømt til 1 1/2 års fengselsstraff fordi han hadde satt ut ondsinnet sladder og usanne rykter om henne.
Hun ble straks gjeninnsatt i sin stilling og virket i Kristiansand politikorps til hun nådde aldersgrensen i 1932. I løpet av sin tjenestetid ble hun en meget aktet og kjent skikkelse i Kristiansand. Fædrelandsvennen skrev i 1941 i anledning hennes 75-års dag følgende:
”Det er hennes arbeide innen politiet som er hennes livs innsats her i byen. Hun kom i politiets tjeneste her i byen i 1910 og fortsatte helt til hun falt for aldersgrensen i 1932. Før hun kom hit hadde hun vært ansatt som bestyrer av et hjem for unge piker i Bergen. Hun har alle dager vært overmåte sosialt interessert, og vi skulle ikke ta meget feil om det ikke var denne interesse som drev henne til å gå inn i dette spesiell arbeidet i politietaten. Mange hjem i Kristiansand minnes henne med takknemlighet for hva hun betød for dem i en vanskelig situasjon. Ikke så å forstå at hun overalt var like elsket, hun kunne være streng, måtte nok også være det undertiden. Men bak et strengt ytre banket det et varmt hjerte. Det viste hun ved mange anledninger”.
Livets skole
Kirkeboken for Nøtterøy forteller at Mathilde Elise Henriksen ble født 1. juli 1866, døpt 17. juni samme år og vaksinert mot kopper den 16. juni året etter. Hun ble født i Hella der faren, Rasmus Sanne Henriksen, året før hadde bygd hus på en tomt utskilt fra Nyhus på Vestre Nøtterø. Helge Paulsen skriver i den nyutgitte ”Nøtterøy inn i 1900-årene” at dette ”…våningshuset er brent ned natten til 10. juli 1868”. Mathildes mor var Marie Larsdatter fra Vestre Gunnestad. I bygdeboka kan vi lese at faren til Mathilde var fergemann i noen år. Han tilhørte den Hella-familien der sønn hadde fulgt far som gjestgivere og fergemenn fra 1730-årene.
Da Mathilde ble født, skriver presten at Rasmus Henriksen var tømmermann og fire år senere flyttet familien til Vestre Kjøle. I 1880 kjøpte faren Nesbryggveien 44 og bygde hus på tomten. Der begynte han butikk som han med handelsbrev drev i fire år fra 1893. Senere ble landhandelen drevet videre av Edvard Gullerud og Halvor Eid.
Skoleprotokollene for Bergan krets forteller at Mathilde var iherdig og møtte regelmessig opp i alle år, både til de 18 lovbefalte og 23 frivillige ukene med undervisning. Hun hadde bare noen få dagers fravær på de seks årene hun gikk på skolen og fikk gode karakterer i alle fag, men aller best var hun i sang og regning.
Mathilde var nest eldst i en søskenflokk på 12 barn. Da moren døde, giftet faren seg på nytt. Han fikk fire barn til, og det var 50 års aldersforskjell mellom det eldste og det yngste av hans 16 barn. Faren seilte til sjøs på alle hav i 37 år. I Nordishavet var han skytter — på en tur skjøt han 11 isbjørner, på en annen tur falt hele 2000 sel for hans hånd – og i Sydishavet var han med på å sette opp bygninger på landstasjonen i Grytvika. Da han var 55 år gammel, slo han seg ned på land som byggmester og skipstømrer. Han var en markant person som Mathilde hadde stor respekt for — arbeidsom og meget nevenyttig. På flere måter var far og datter ganske like. Han visste sannsynligvis aldri at hun hadde fått barn — og det var det også få andre som visste.
Mathilde tok eksamen på Bergan skole i mai 1880, og da hun ble konfirmert 3. oktober samme år hadde presten, Johan Nordal Brun, angitt i kirkeboken sine synspunkter på konfirmantene i rubrikken ”Anmerkninger, konfirmantens kristendomskunnskap m. v.”. Han brukte følgende karaktersystem:
Udmerket
Meget god
Meget god minus
Næsten meget god
God
God minus
Næsten god
Temmelig god
Mådelig (ringe evner)
For Mathilde hadde presten notert ”Næsten god”. Han hadde altså vurdert Mathildes kristendomskunnskaper meget lavt på denne skalaen. Men så får vi kanskje ta i betraktning familiehistorien som sier at hun ”svarte” presten da hun ”gikk for presten.” Det var ganske uhørt på den tiden og kan tyde på at hun allerede da var en sterk og markant person. Kanskje var hun obstanasig eller var det familien som måtte finne på en plausibel forklaring på at Mathilde fikk så slett karakter?
Vi vet intet om Mathildes liv fra konfirmasjonsalderen og frem til begynnelsen av århundreskiftet. I år 1900 var hun forretningsdame i Bergen og begynte ifølge Norsk Politiblad å ”interessere seg for redningsarbeidet blandt faldne kvinder»:
Sin fritid – langt ut over natten – gik hun omkring og opsøkte de vildfarne og forkomne, tok dem hjem i sin egen leilighet og gav dem husly og mat. Hun kunde ha fra 3 optil 5 stykker om natten. Da frøken Henriksen reiste fra Bergen, blev hun ansat som bestyrerinde for kvindehjemmet Grini i Bærum, hvilken stilling hun innehadde i 2 aar. Fra Bærum drog hun atter til Bergen og overtok bestyrelsen av ”Indremissionens Redningshjem for Kvinder” dersteds. Her var hun i 3 aar, indtil hun den 1 juli 1910 blev ansat ved politiet i Kristiansand.
Frøkenen har tittelen av politibetjent. I løn oppbærer hun kr 1200,00 pr. aar + kr 120,00 i klædesgodtgjørelse.»
Arbeidsinstruksen
Det var slett ikke uten motforestillinger at Kristiansand bystyre vedtok at det skulle opprettes en kvinnelig politibetjentstilling — mot politimesterens innstilling. Men det ble utarbeidet en spesiell tilleggsinstruks for stillingen hvor det bl.a. heter i Sørlandets Social-Democrat:
«De kvindelige politibetjente skal ha til særskilt opgave:
Ved inspektion paa gaden – særlig i byens mere befærdede og utrygge strøg — at føre indseende med at barn og kvinder ikke øver uorden eller forser sig paa andre maater, og at de paa den anden side ikke forulempes, men faar tilstrækkelig beskyttelse og veiledning. ”
Videre heter det:
“Under udførelsen av sin tjeneste skal de altid bære den tjenestedragt eller de distinksjoner, som politimesteren foreskriver. ”
I tillegg skulle de stå for visitering av kvinnelige arrestanter og hjelpe kvinner som ble løslatt fra fengsel.
Litt sinna!
”Hun var litt sinna — men så ble hun politi au!”
Slik husket hennes yngre bror, Jesper, henne. Han kunne også berette at Mathilde hadde deltatt i ettersøkingen av en drapsmistenkt i meget ulendt terreng. ”Vi krøp oppover heia for å få tak i morderen. Da vi endelig fikk tak i ham, hadde jeg slitt av fingertuppene på strikkevantene, ” skrev Mathilde til sin bror. ”Mathilde kunne nok virke både brysk og bestemt, men bak dette banket det et varmt hjerte. Hun viste stor omsorg for det enkelte mennesket, og jeg vet at hun i Kristiansand tok seg av byens løse fugler og de som kom på skråplanet. Hun var også en trøst for dem som kom i ”uløkka,” har broren fortalt.
Menn kontra kvinner
I den famøse rettssaken i 1913 ble det også klarlagt at det var mange — både i og utenfor politikammeret – som hadde deltatt i ryktespredningen og bakvaskelsene. Dette ble sterkt påpekt bl.a. i Fædrelandsvennen. Dette ble det vel ryddet opp i på kammeret og bidro til at Mathilde fikk arbeide uten lignende problemer etterpå. Men da Mathilde gikk i pensjon ved oppnådd aldersgrense i 1932, foreslo politimesteren at stillingen skulle inndras og pengene heller benyttes til en mannlig politimann. Dette skapte en storm av protester, særlig fra byens kvinneorganisasjoner og humanitære foreninger. Protestene kom i form av en rekke avisinnlegg. Politimesteren forsvarte sitt standpunkt og fikk iherdig støtte av politifullmektigen, Rynning-Tønnessen senior (senere politimester) som uttalte:
“som ledd i ordenstjenesten er en kvinnelig politibetjent ikke bare værdiløs. Ofte værre enn det, fordi hun savner den fysiske autoritet som en mandlig konstabel ellers vil være i besittelse av, og arbeidet på gaten kan lett bli karikaturmessig.” Han avsluttet med å si at det å ha en kvinnelig politibetjent ”er at pynte seg med en blomst i knaphullet når man ikke har sko på benene.”
Det er tydelig at Mathilde, som hadde vært politibetjent fra 1910, var svært sosialt interessert og hadde arbeidet ut fra det. Politimesteren mente at arbeidet hennes heller kunne kalles slum- eller misjonsarbeid. Det var ikke det en politibetjent skulle drive med! Av avisdebatten ser det ikke ut til at han hadde så mange andre enn sin fullmektig på sin side.
I første omgang seiret tilhengerne av en kvinnelig politibetjent. Men politiledelsen ga seg ikke og greidde i 1937 å få inndratt denne stillingen slik at det kunne tas inn to nye politikonstabelelever. Dermed våknet proteststormen på ny. Opinionspresset ble så sterkt at byen snart igjen fikk kvinnelig politi.
Nå var det ikke slik at Mathilde ga opp sin livsgjerning helt og fullt i 1932. Hun ble hyppig tilkalt og arbeidet ofte i lengre perioder utover i 30-årene med politioppgaver og finnes også med på et korpsbilde fra 1935.
Mathilde og kjærligheten
Da Mathilde begynte i politiet i 1910 var hun 44 år gammel og ugift. Men kjent for svært få var det at Mathilde da hadde en sønn som hun betalte oppfostringen av hos en familie i Kristiansand og besøkte ham når hun hadde tid.
Under rettssaken fremkom det at det hadde oppstått et ”kjærlighetsforhold” mellom Mathilde og den mannlige politisekretæren som var 16 år yngre. Men etter en stund begynte denne kollegaen å sette ut grove rykter om hennes ”usædelige” livsførsel og at hun hadde et barn uten å være gift. Han forfattet også ærekrenkende innlegg som ble tatt inn i avisene. Samtidig innleverte han en innstilling til politimesteren om Mathilde. Politimesteren suspenderte da Mathilde inntil saken kunne avklares.
Men Mathilde, som var vel kjent med ryktene og deres opphav, gikk til sak mot politikollegaen som nektet å la seg avhøre. Dermed beordret Riksadvokaten at politimannen skulle settes under tiltale. Statsadvokaten ved Lister, Mandal og Stavanger lagsogn fremmet saken. Den ble meget dramatisk, bl.a. krevde Mathilde å avlegge forklaring under ed. Men det viste seg snart at de famøse ryktene og historiene om Mathildes livsførsel var bysladder eller kunne spores tilbake til hennes kollega. Aftenposten skrev om politisekretæren:
«…det eneste faktiske grundlag han har kunnet paaberope seg, er at han selv skal have staaet i forhold til hende. Han har i retten med den største bestemthet paastaat at han har staat i et usædeligt forhold til hende. Dette har imidlertid hun benegtet. Det har visstnok været et forhold mellom dem; hun forklarede ganske aabent, at hun haved været glad i ham. Men til et legemligt forhold mellom dem var det ikke kommet. ”
Mathilde gikk ut av statskirken i 1917, men meldte seg senere inn i Adventistkirken, hvor hennes sosiale engasjement kanskje fikk lettere utløp i et mindre miljø. Hun giftet seg i 1917 med en forhenværende dansk forretningsfører, N. Heilmann Rasmussen, og brukte da senere hans etternavn Heilmann. Hun døde 19. januar 1944 på sykehuset i Kristiansand og er gravlagt på Kristiansand kirkegård.
Arven og etterkommerne
Historien om Mathildes etterkommere har flere dimensjoner. Under rettssaken ble det kjent for offentligheten at hun hadde en sønn uten å ha vært gift. I familiehistorien berettes det imidlertid om to sønner: Den ene var han som ble kjent under rettssaken og som døde uten etterkommere. Men han skal ha hatt en eldre bror som bare noen få i familien visste om. Begge disse sønnene ble sannsynligvis fostret opp hos andre enn Mathilde, fordi hun selv måtte ut i arbeid og tjene til livets brød.
Den yngste av sønnene var Wilhelm (Willy) Kjennebakken, født 28. november 1900 i Bergen. Han hadde vært sjømann, men jobbet under krigen i Nord-Norge da hans mor døde i 1944. Han arvet da moren alene og døde antagelig ugift og barnløs i Oslo i 1970-80 årene, visstnok etter å ha jobbet som vaktmester på Flyvåpnets skole på Lutvann i Oslo. Hans fødsel er registrert i Digitalarkivets FT 1900 da han ble født bare få dager før denne folketellingen fant sted (3. desember). Hans mor Mathilde og den nyfødte sønnen oppholdt seg på tellingstidspunktet på det private sykehuset i Olaf Ryes vei 7 i Bergen. Men samtidig er hun registrert som fastboende i Hans Holboesgade 23, som kolonialhandlerske, ugift og med en udøpt sønn. Familiehistorien sier at faren var en gift mann fra en kjent sørlandsfamilie og at Mathilde ga Willy etternavnet til faren.
Den eldre broren, forteller familiehistorien, døde som ung antagelig i 1920-30 årene på sykehuset i Kristiansand, men hadde giftet seg og fikk en sønn som utdannet seg som ingeniør og som slo seg ned i USA før krigen i 1940. Man mente at denne eldre brorens fornavn var Erlend (Erland). Erlend skulle ifølge familien avgjort være begravet på Kristiansands kirkegård, men der finnes det ingen registrert i begravelsesprotokollene som passer til dette eller liknende fornavn. Noe etternavn kjente vi altså heller ikke til.
Det tok tid og mange blindspor å komme videre. Etter mange søk i ulike retninger, kan det se ut til at vi har funnet den rette Erlend: I Digitalarkivets FT for 1900 er det registrert en Erland A. Henriksen som fostersønn hos gårdbruker og fisker Henrik Claussen og hustru Ovida i Tømmernæs, Nordreisa. Erlands fødselsår er angitt til 1897. Familien mente også at den yngste av sønnene (Willy) ble fostret opp i Nord-Norge, og det er godt mulig at han ble det. Men det er også mulig at det er en misforståelse og at det var i realiteten Erland som vokste opp der — eller kanskje begge to.
Men Erland Henriksen har det ikke vært mulig å finne mer ut om hittil. Fortsatt mangler vi navn på Erlands sønn (som utvandret til USA) og hans ektefelle. Vi vet også at Erlands sønn har besøkt Kristiansand etter krigen uten at denne grenen av familien vet noe mer om dette. Det synes imidlertid rimelig å tro at Erlands sønn har etterkommere i USA — og kanskje også i Norge.
Mathildes far hadde ”avlet” 16 barn over en periode av 50 år! Da hans andre kone døde i 1922, var faren 81 år gammel og hans yngste barn var da en sønn på 8 år og en datter på 15 år. Han ba da Mathilde ta over ansvaret for disse barna, hennes halvsøsken, og bra var det. Faren døde bare tre måneder senere, og Mathilde fostret opp sine halvsøsken og sørget for at de fikk en bra utdannelse. Men sine egne sønner hadde hun måttet la fostre opp hos andre ca 30 år tidligere, da hun selv ikke maktet det — sikkert ingen lett avgjørelse.
Også som pionerkvinne i politiet har Mathilde satt spor etter seg: Ett eksempel er at Kvinnenettverket i Kristiansand politidistrikt har tatt navnet ”Mathildes Efterfølgere.”
Der markerte både daværende politimester Ansten Klev og Kvinnenettverket 90 årsdagen for hennes ansettelse den 1. juli 1990: Mathildes grav ble bekranset og det ble holdt en sammenkomst med minnetaler på politikammeret hvor også noen av Mathildes slektninger deltok.
Arven etter Mathilde er betydningsfull og viktig å bære videre. Derfor er det også hyggelig at kunnskapen om hennes liv og virke blir kjent blant hennes slekt og historieinteresserte, spesielt på Nøtterøy.
Kilder:
Samtaler 1999 og senere med Mathildes niese, Grethe Bliksfjord, og nevø, Harald Glattre, Kristiansand, samt Lisbeth Higley, Tønsberg.
Aftenposten 8. og 11. sept 1913.
Fædrelandsvennen 9. og 11. sept 1913, 31. mai 1941.
Sørlandets Social-Democrat 6. og 21. febr 1913.
Norsk Politiblad, julenr. 1912, 63.
Hjemmet, 1911 (1045) og 1.des. 1981, 45.
Tønsberg Blad, 22. oktober 1921.
Borgarting og Agder lagdømme, doms- og rettsprotokoller. Sak nr 57/1913.
Kristiansand politimesterembete 200 år. Sverre Ordahl. 1976, 64–67.
Nøtterøy; gårds- og slektshistorie, II, side 1 1 19, ved Sigurd H. Unneberg, 1971.
Nøtterøy inn i 1900-årene. Helge Paulsen. 2003.
Kristiansand byretts dødsfallsprotokoll for 1944, Statsarkivet i Kristiansand.
Digitalarkivet: http://digitalarkivet.uib.no/
Registreringssentral for historiske data (RHD), Universitetet i Tromsø: http://www.rhd.iut.no/
(Mathilde var forfatterens grandtante og han er fortsatt interessert i opplysninger om henne og hennes etterkommere: Tlf 67 14 23 29. E-post: thorande@online.no)
Legg inn en kommentar