Eugen Oskar Wilhelmsen

Marineflyger, mekaniker, miljøarbeider, lærer, skolestyrer og «et nobelt og godt menneske»

Av Roar Engh (Njotarøy 2015)

Eugen Oskar Wilhelmsen markerte seg som en dyktig og aktiv pedagog i de årene han underviste på fortsettelsesskolen og folkeskolen på Nøtterøy, og i de årene han var rektor på Herstad skole. Han hadde en broket bakgrunn, det var ingen selvfølge at han skulle bli lærer. Men etter at han først hadde fått erfaring med klasserommet, var det aldri noen tvil om hvor han hørte til.

Unge år

Eugen Oskar Wilhelmsen har gjennom sin undervisning og skoleledelse i fortsettelsesskolen og folkeskolen på Nøtterøy påvirket utallige skoleelever i kommunen.

Han ble født i Horten den 13. mars 1901, og vokste opp i den delen av byen som ble kalt Øvre Keisermark. Han var sønn av Josefine Emilie Mathisen og Johan Oskar Wilhelmsen. Faren var industriarbeider på Karljohansvern, så det var ingenting ved hans familiebakgrunn som tilsa at han skulle tilbringe store deler av sitt liv ved et kateter.

Mange forskjellige yrker ble utprøvd

Eugen Oskar avla eksamen på Horten tekniske skole i 1919, og avtjente deretter deler av sin verneplikt på Marinens Flyvebåtfabrikk i Horten. Denne var samlokalisert med marinens flyvåpen på Karljohansvern. Der arbeidet han også på verftets mekaniske verksted som dreier og filer. Fly skulle bli en av hans store interesser, antakelig var en av årsakene til dette at noen av de første norske flyene ble produsert her allerede fra 1915. Etter en periode som flyverelev, ble han utnevnt til flyverunderoffiser, og fikk som en av de første i landet sitt flysertifikat i 1923. Gjennom marinen fikk han offiserstrening, og ble utnevnt til flyverløytnant av Forsvarsdepartementet i 1926, for seinere å bli forfremmet til vernepliktig kaptein. Etter krigen ble han overført til luftforsvaret, og avtjente sine repetisjonsøvelser på Kjevik og Sola flyplass helt fram til 1957.

I 1926 fikk han igjen heldagsjobb på øya, denne gang som fyrassistent på Bastø fyr, en stilling han hadde i halvannet år. Tittelen fyrassistent er antakelig det vi kaller fyrvokter i dag. Men også i denne perioden fikk han sporadisk beskjeftigelse på skolehjemmet. Wilhelmsen hadde i løpet av 20-åra flere kortvarige ansettelser i ulike virksomheter, og det var lite som tydet på at han hadde tatt mål av seg til å få en karriere i skolen. Etter et år som motormann, fikk han jobb på Våk skolehjem i Moss, en skole for «miljøskadde» gutter. Han ble tilsatt som reparasjonssnekker, men underviste også i enkelte fag i skolen. De vanskelige guttene han ble satt til å undervise uten noen form for lærerutdanning, skremte ham tydeligvis ikke. For da han sa opp stillingen i 1930, var det fordi han ville begynne på lærerskole. I attesten han fikk av skolebestyreren, fikk han den beste anbefaling for «sitt dyktige arbeid ved skolehjemmet». «Wilhelmsen har særdeles lett for å omgås barn. Han har deres fortrolighet og tillit, samtidig som han holder særdeles god disiplin. Han deltar med iver og interesse i guttenes lek og idrett, og er et mønster for dem alle. Han er særdeles behagelig i samarbeide, har et muntert sinn og et uopslitelig humør.»

Den unge Eugen Oskar kan likevel ikke ha vært helt tilfreds med livet som industriarbeider og vernepliktig flyver. I 1924 var han i jobb som tilsynsbetjent ved fyret på Bastøy, og der kom han i kontakt med gutter som hadde hatt en vanskelig oppvekst og viste utagerende atferd. I en attest etter vikariatet går det fram at han også hadde vikariert som miljøarbeider med ansvar for noen av guttene. I attesten fikk han ros for å mestre dem godt. Seinere hadde han i mange år sommerjobb på Bastøy.

Utdanning til lærer

Den 29-årige Eugen Oskar besto opptaksprøven til Holmestrand offentlige lærerskole med glans samme år, og begynte på lærerutdanningen sin der, en utdanning som den gang tok fire år. Men midtveis i studiet la staten ned skolen i Holmestrand, og Wilhelmsen måtte reise til Oslo for å avslutte sin lærerutdanning, noe han gjorde på Oslo lærerskole i 1934.

Livet som fattig student i 1930-åra var ikke enkelt. Familien hadde ikke ressurser til å bidra økonomisk til hans livsopphold, og det var særdeles vanskelig med arbeid i denne perioden. Wilhelmsen var svært nøysom, levde enkelt og krevde lite, egenskaper som preget ham livet ut. Han hadde flysertifikat, men tok aldri bilsertifikat. Familien bodde lenge i kommunens lærerboliger, og han kjøpte ikke eget hus før han ble 67 år gammel.

Etter lærerutdanningen fikk han jobb som lærer på Våk skolehjem i Østfold, der han jo var kjent fra før. Han ble på Våk (seinere Varna skole for barn med tilpasningsvansker) i tre år, og fikk med seg en enda mer positiv attest enn den han hadde fått av den samme skolebestyreren sju år tidligere: «Hr. Wilhelmsens undervisning er preget av interesse og allsidighet, han har lett for å faa elevene til å følge med og stimulerer deres arbeidslyst. Han har derfor selv med vort tunge og uensartede elevmateriale opnaadd meget gunstige resultater. Ogsaa som lærer i gymnastikk og spesielt i tegning har han opnaadd glimrende resultater.»

Mange interesser

På mange måter framstår Wilhelmsens personlige historie som om han alltid hadde et overskudd på energi, en energi som ofte ble brukt til videre utdanning. Mens han var lærer på Våk, fikk han også tid til å gjennomgå et tremåneders kurs i «tidsmessig tegneundervisning» som blant annet omfattet tegningens «psykologiske og kunstneriske forutsetninger». Døtrene forteller at Wilhelmsen mange år etter dette fremdeles syntes at sommerferiene var vel lange, og at han stadig gikk på ulike kurs i feriene. Den første sommeren han videreutdannet seg var i 1936, da han tok Statens gymnastikkurs. Seinere ble det sommerkurs i engelsk, og han ble også utvalgt til å tilbringe en sommer i Eastbourne i England for å perfeksjonere seg i engelskfaget. Det var nok her han fikk sin utmerkede Oxford-uttale, en sjelden kompetanse før TV og radio gjorde nordmenn kjent med engelsk uttale. Dette førte også til at han fikk ekstrajobb som engelsklærer på handelsskolen i Tønsberg, og at yrkesskolen brukte ham som sensor på sine eksamener i engelsk.

I 1937 fikk Wilhelmsen sin første jobb på Nøtterøy. Han begynte i et vikariat som bestyrer på fortsettelsesskolen, som framhaldsskolen het den gang. Her arbeidet han sammen med Anna Backer Veiby, en kjent «lærerinne» gjennom mange år på Nøtterøy. Etter halvannet år ønsket han seg til Moss, og fikk med seg en utmerket håndskrevet attest med de beste anbefalinger av N. C. Agerup, «formand i fortsettelsesskolens tilsynskomité». I august 1939 begynte han som lærer i folkeskolen i Moss, det skoleslaget han skulle bli i helt fram til pensjonsalder.

Medlem av hjemmefronten

Under krigen fortsatte Wilhelmsen sin lærergjerning i folkeskolen. Som så mange andre fortalte han lite fra krigens dager, og spesielt lite om sin deltakelse i hjemmefronten. Datteren Anne Karine forteller at hun fikk vite at han syklet mye rundt på landsbygda etter at hun ble født sommeren 1943, angivelig for å skaffe melk og egg til sin nyfødte datter. Antakelig brukte han dette påskuddet til å spre informasjon til andre medlemmer i hjemmefronten. Først i fredsdagene etter krigen ble hans deltakelse i hjemmefronten kjent. Da lar han seg avbilde som medlem av Rikspolitiets 3. tropp i Moss, et ad hoc-politi som overtok politiets rolle lokalt når de tyske troppene kapitulerte den 8. mai. Den 15. juli samme år fikk han et diplom underskrevet for hånd av kronprins Olav, øverste leder for hjemmestyrkene, der han ble takket for sin innsats i frihetskampen.

Så stiftet han familie

På besøk hos sin niese på Romerike folkehøyskole ble Wilhelmsen kjent med en av hennes lærerinner, den ti år yngre Helga Elisabeth Hustad. Søt musikk må ha oppstått, for det ble flere besøk, og i november 1942 ble de viet. Wilhelmsen var da 41 år gammel. Seinere skulle to døtre komplettere familien, Anne Karine som ble født i 1943, og Marit som ble født i 1949.

Til Nøtterøy og Grindløkken skole

Etter 11 år som lærer i folkeskolen i Moss, søkte Wilhelmsen seg til Grindløkken skole på Nøtterøy. Det var i 1950. Med seg fikk han en attest der han ble omtalt som en «særdeles dyktig og samvittighetsfull lærer og et nobelt og godt menneske som det er en fornøyelse å samarbeide med. Han kan den kunst å omgås sine elever som kamerat på samme tid som han holder en utmerket disiplin. Hertil kommer at hr. Wilhelmsen er i besittelse av et velsignet godt humør, så undervisningen går med liv og lyst».

På Grindløkken skole skulle han bli i 14 år. Noen år seinere ble også hans kone tilsatt som husstellærer på Grindløkken, etter at hun hadde vært lærer på Teie skole. På Teie skole hadde de også fått leilighet, en treromsleilighet som de ble de boende i helt fram til 1964. God plass hadde de ikke, men Helga Elisabeths tre ugifte søstre fikk likevel tilbringe julen hos dem hvert år.

Sommerferiene var fremdeles lange, og lærer Wilhelmsen fortsatte å skolere seg videre. Sommeren 1955 gjennomgikk han et kurs for skolehagelærere. Med hjelp av kollegene Knut Vigeland og Paul Holhjem Svendsen, satte Wilhelmsen i gang den første skolehagen på Nøtterøy, en skolehage som skulle lære jentene å dyrke grønnsaker til bruk i hjemmets matlaging. Men grønnsakene måtte vannes og lukes også i sommerferiene, og da var det ikke like lett å få jentene til å stille opp. Derfor måtte lærerne, i de årene skolehagene eksisterte, tilbringe deler av feriene sine der, noe Wilhelmsen gjorde med glede. Til gjengjeld hendte det at han fikk med seg friske grønnsaker hjem til familien.

Wilhelmsen som lærer

Eugen Oskar Wilhelmsen var en lærer som tok sin gjerning alvorlig. Han var en dyktig pedagog, kjent for å være streng og at han aldri hadde problemer med disiplinen i klassene sine. Men han hadde også godt humør og et glimt i øyet.

Med sin første lærerpraksis fra Våk skole, et guttehjem med tøffe rutiner, var det ikke til å undres over at han brakte med seg noe av den disiplinorienterte undervisningen som var vanlig i institusjoner for såkalte miljøskadde gutter langt opp i femtiårene. Hans undervisning er «klar, endefram og grundig» skrev skoleinspektør Tønnesen i sin attest. Det var så godt som alltid arbeidsro i timene hans, og siden han underviste i så godt som alle skolefag, ble tida til læring brukt effektivt. Med årene ble han mildere, og han huskes for sitt gode humør og sine gode pedagogiske evner. Flere elever som har uttalt seg om Wilhelmsen som person, understreker at de opplevde ham som et positivt og godt menneske, en som krevde respekt, men som var opptatt av elevene sine, og ville dem vel.

Gruppearbeid

I alle attestene han fikk, blir det skrevet om Wilhelmsens gode samarbeidsevne, og i de fleste attestene blir det også nevnt hvor god kontakt han får med gutter med tilpasningsvansker. Han likte å være i forkant av utviklingen, og var en av de første lærerne på Nøtterøy som brukte gruppearbeid som arbeidsmåte i folkeskolen. Dette var svært omdiskutert i femtiårene, mange mente at det var en form for sosialisme, og diskusjonene om gruppearbeid gikk høyt både i pedagogiske kretser og i media. Aftenposten var for eksempel sterkt kritisk til den elevaktive trenden som utviklet seg i skolen i trettiårene, en virksomhet der elevene skulle være aktive og samarbeide i stedet for å sitte rolige og veldisiplinerte på sine plasser og lytte til lærerens ord. Selv om Wilhelmsen aldri befant seg på venstresiden i norsk politikk, og generelt var lite politisk aktiv, må han likevel ha hatt sans for aktivitetspedagogikken som sto sterkt i Osloskolen på den tida han tok lærerutdanningen sin der.

Farsfigur med sans for humor

Mange av elevene på Grindløkken i 1950- og 60-åra var sønner og døtre av sjømenn som var ute og seilte store deler av tida. Wilhelmsens omsorg for sine elever sammen med sin myndige framtoning i klasserommet, bidro til at mange opplevde ham som en farsfigur. Fra tida som lærer på Våk, har familien tatt vare på bunkevis med brev fra gutter som fortalte ham om sin hverdag, om filmene som ble vist på skolen om kvelden, om sine prestasjoner på idrettsbanen og hvilke karakterer de oppnådde i de forskjellige fagene. «Jeg skulde ønske du var her, for den tida du var her hadde vi det så moro», skrev Karl som innledet brevene sine med «Kjære Wimpern». Det hendte også at seinere elever brevvekslet med Wilhelmsen. Ragnvald Ellingsen, som flyttet tilbake til Karmøy etter avlagt sjuende klasse på Grindløkken i 1963, brevvekslet med klasseforstanderen sin fra folkeskolen i flere år. I et brev til undertegnede skriver han: «Det er fint at du holder minnet om Wilhelmsen levende, for han er ett av de fineste menneskene jeg noen gang har møtt.»

Undervisningen på Grindløkken var også preget av humor. Wilhelmsen hadde et uvanlig talent for å tegne, og hadde jo som nevnt gjennomført et tegnekurs. Han skapte fantasifulle fortellinger som ble levendegjort med tegninger på tavla. Det hendte elevene lå tvikroket av latter på pultene sine, noe som ansporet Wilhelmsen til å dra historiene enda lenger ut i fantasiverdenen. Det fortelles også at han i et høytidelig selskap på lærerværelset i Moss, med dekket og pyntet bord, plutselig reiste seg, tok av seg skoene og løp over hele langbordet, heldigvis uten å knuse noe av serviset. Det ble helt stille rundt bordet før latteren brøt løs.

Humor preget både familie- og yrkesliv

Døtrene kan fortelle at han likte å skape ablegøyer som noen ganger fikk dem til å bli både skamfulle og flaue. En søndag, da familien var pent kledd i stasklær og spaserte mot byen for å delta i et selskap, spilte Wilhelmsen plutselig overstadig beruset. Som en ekte alkoholiker sjanglet han over kanalbrua sammen med kona og døtrene, og oppførte seg slik en fyllik ville gjort når han møtte mennesker på gaten. Familien skjemtes selvfølgelig, og det tok en stund før de fikk dette såpass på avstand at de kunne le av hendelsen.

Døtrene forteller også om den gangen Wilhelmsen stilte seg opp på torget i Tønsberg og stirret opp i luften. Helt stille sto han og stirret mot himmelen, mens menneskene rundt ham selvfølgelig lurte på hva som foregikk, og begynte så smått og stille seg opp og speide etter noe uforutsett de også. Da tilstrekkelig mange personer hadde stilt seg opp rundt ham med ansiktene vendt oppover, snek han seg unna, og ble stående i utkanten og se på folkemengden som fortsatte å speide opp i luften.

Skolestyrer på Herstad

I mars 1964 ble Wilhelmsen tilsatt som skolestyrer på Herstad skole, og familien flyttet inn i kommunens rektorbolig i Herstadveien. Bare tre år seinere kjøpte familien for første gang sitt eget hus, i Fjellveien, bare et steinkast unna sin tidligere leilighet på Teie skole.

Drøye sju år fikk Wilhelmsen i stillingen som skolestyrer før han måtte gå av med pensjon i 1971 etter å ha fylt 70 år. I et intervju med Tønsbergs Blad i forbindelse med sin avslutning som yrkesaktiv, sier han at han egentlig følte seg altfor frisk til å trekke seg tilbake. I pensjonisttida var han da også svært aktiv, særlig brukte han tida til å fortsette sitt aktive medlemskap i menighetsrådet og i barnevernsnemnda på Nøtterøy. Begge steder hadde han vært medlem i mange år. Kort tid før hans død i 1983 solgte familien huset i Fjellveien og flyttet inn i leilighet på Ekeberg.

Etterord

Forfatteren retter en stor takk til døtrene, Marit Hustad Jacobsen og Anne Karine Reichelt som har bidratt med bilder og informasjon om sin far.