Helge Paulsen: (Njotarøy 1994)
En kveld i november 1813 kom en syk og fattig pike vaklende inn i huset til skipper Jan Rasmussen Nordre Sande. Jan Rasmussen var mannen som senere skulle bli Nøtterøys første stortingsmann. Dette var under krigen og nødsårene 1807-14, mange sultet, mange betlet; det var barkebrødstider. Piken var i ferd med å få et barn, og barnet ble født straks hun kom i hus om kvelden 13. november 1813, et «uekte» barn, en gutt. Presten døpte gutten Samuel tre dager senere. Gårdsfolket på Nordre Sande var faddere.
«Moderen er et paa Betlerie fra Bragnæs omgaaende ungt Qvindemenneske ved Navn: Juliana Maria Samuelsd:, om Aftenen d: 13 d: M: hos Jan Rasmussen N: Sande indkommen af FødselsSmerter betagen, som til sin Barnefader udlagde en ogsaa fra Bragnæs udcommanderet Matros ved Navn: Hans Petersen». Dette skriver sognepresten i kirkeboka for Nøtterøy om begynnelsen til et merkelig liv og et merkelig menneske: Samuel Hansen Hellen.
Jeg har gjort et forsøk på en slags rekonstruksjon av dette livet, basert på dokumenter i offentlige arkiver. Det er vesentlig dokumenter fra rettsvesenet og om rettslige forhold: Rettslige avhør, dommer og fengselsprotokoller gjennom årrekker, alt fra lensmannsforhør til høyesterettsdommer og kongelige resolusjoner.
Neppe noen nøttlending har i den grad som Samuel Hellen satt spor etter seg i rettsvesenets bøker, tettskrevne sider, side opp og side ned, på absolutt alle nivåer av rettsinstanser. Likevel var ikke Samuel Hellen egentlig noen kriminell; likevel kom han til å gi et betydelig bidrag til de norske nasjonale kulturskatter som i forrige århundre ble hentet fram av folkedypet. Og likevel er det sannsynligvis ikke en eneste av leserne som noen gang har hørt navnet til Samuel fra Hella. Hellen er jo bare embetsmennenes skrivemåte for Hella.
Gutten lærte barn å lese
Opplysningene om hans tidligste liv er sparsomme og vesentlig hentet fra Samuels egne forklaringer i forskjellige forhør, men så langt de kan kontrolleres, er de korrekte.
Moren var opprinnelig fra Lier; faren var død før Samuel ble født. Moren oppholdt seg ikke fast på Nøtterøy, og egentlig heller ikke fast noe annet sted. Hun var tjenestejente og tok arbeid forskjellige steder der hun kunne ha gutten med seg. Hadde hun ikke tjeneste, måtte hun leve av å tigge. Samuel fulgte moren til han var omtrent 15 år gammel. Men før han var 15 år, var han også borte hos andre forskjellige steder og lærte barn å lese. Det var i Hvarnes sogn – og det var nok en uvanlig aktivitet for en liten fattiggutt. Samuel var liten og sped og lite tess til tyngre gårdsarbeid.
Våren 1829 – han var da godt og vel 15 år gammel – tok han tjeneste som gårdsgutt hos John Rasmussen på Borgen i Stokke. Av senere rettslige forklaringer (7. og 13. april 1832) framgår det at Samuel etter eget ønske fikk forlate tjenesten etter et par måneder. Bonden sa at Samuel hos ham hadde oppført seg «ordentligt og Troe», og at han ikke hadde hørt noe ufordelaktig om ham, men at han var lite egnet til tungt gårdsarbeide på grunn av sin spede vekst og små krefter, og at han derfor hadde latt ham slutte i tjenesten. Samuel selv sa at han under tømmerkjøring hadde forløftet seg og fått det han trodde var et brokktilfelle og derfor hadde bedt om å få slutte.
Fra Borgen reiste han i følge med moren til Møyland i Andebu for å forsøke å komme i lære hos en skredder som bodde der. Men skredderen, som hadde mange barn, hadde ikke arbeid nok til en læregutt og ikke plass nok og mat nok til å ha ham.
I forhør forklarte Samuel siden (14.2. og 7.4.1832) at han deretter reiste til Nøtterøy og arbeidet der forskjellige steder, dels som gjeter, sommeren 1829, til han kom til Ole Jacobsen Bugården (se Unneberg I s. 397 om ham) og ble der en tid.
Høsten 1829 kom han så til skipper Rasmus Kristoffersen Nordre Sande – halvbror og nabo av Jan Rasmussen. (Unneberg II, s. 1106). Kona, Anne Sørensdatter, som i -1813 hadde holdt Samuel over dåpen, tok seg nå av ham og holdt ham med kosten, mens han om vinteren 1829-1830 gikk til konfirmasjonsforberedelse hos sogneprest Wille. På Sande hogg han litt ved og tresket litt, og for det fikk han kosten, men ingen lønn, fortalte Anne Sørensdatter senere om Samuel. Hun sa også at hun ikke hadde hørt noe ondt om gutten. (7.4.1832)
En gang før påsken i 1830 flyttet Samuel inn hos «Henrich Helle paa Nøtterøe». Det var Henrik Eriksen i Hella, som sammen med moren, fergemannens enke, i morens navn drev gjestgiveriet og fergevirksomheten der. 20. mai 1830 ble Samuel konfirmert i Nøtterøy kirke, seksten og et halvt år gammel. Han bodde da i Hella, og i kirkeboka er han som konfirmant innført som «Samuel Hansen Hellen under Vestre Nøtterø». Presten har gitt ham karakter for flid under konfirmasjonsforberedelsene: Meget godt. Og kirkeboka opplyser også at han har koppeattest fra Thor Olsen, den ene av Nøtterøys daværende omgangsskolelærere, datert 26. april 1830.
Det var nok fra sitt opphold hos Henrik Hella, med koppeattest og presteattest fra konfirmasjonen og dermed papirer derfra, at Samuel siden ble hetende Samuel Hansen Hellen, senere bare Samuel Hellen.
Samuel ut på vandring
Noen uker etter konfirmasjonen i 1830 er det at Samuel, en liten og spinkel gutt etter alle skildringer av ham, og ikke fullt 17 år gammel, nå gir seg ut på vandring for å skaffe seg levevei. Han var åpenbart en hendig kar, og han gjorde forskjellig slags håndverksarbeid på gårdene der han kom innom, gjørtlerarbeid – støping og forarbeiding av metall, særlig messing og bronse -han bandt vevskjeer, også et utdødd håndverk nå, lagde kammer og nåler og reparerte småting. Gjørtlerarbeidet hadde han mest lært seg selv ved å se på andre, ifølge egne utsagn. Han gjorde også, og kanskje for det meste, kobberslagerarbeid, og dette holdt holdt han på med i et par år, til begynnelsen av 1832, på sin vandring fra det ene prestegjeld til det andre.
Men Samuels utsagn ser ut til å ha vært tilpasset de aktuelle omstendigheter. Flere år senere, i en politiforklaring i Christiania (13.10.1840), forteller han at han som 16-åring ble konfirmert i Nøtterøy kirke av presten Wille, og deretter «har opholdt sig et Par Aar i Stiftstaden Bergen, hvor han har lært Kobberslagerprofessionen af Kobberslager Ole Dahl.» I en tidligere forklaring (14.9.1836) var han vel nærmere sannheten da han sa at da han forlot distriktet i 1833 og reiste til Opplandene for å søke arbeid, var det fordi han forstod seg noe på kobberslagerprofesjonen, som han hadde lært av en omstreifende svenske, Ole Dahl.
I de tidligere utsagn av Samuel som er protokollert, sier han ingenting om Bergen – men det kan jo også ha sine gode grunner.
Han var nesten permanent straffskyldig i sitt omflakkende liv. Han var nemlig nesten permanent «passløs». I de tider måtte en ha pass for å reise også inne i landet, og bare sjelden hadde Samuel politipass for en bestemt reise. Han kan ha vært innom Bergen, og han kan ha unnlatt å nevne det i forhør, for det var ekstra graverende å reise så langt som til Bergen uten pass.
Det som er sikkert, er at den unge Samuel vandret omkring, og at han ble på hvert sted bare så lenge det var noe å gjøre der. I 1831, da han var i Solum ved Skien, ble han kjent med en ung pike, Sophie Albertine Andreasdatter. Hun var da vel 18 år, Samuel godt og vel 17. Det ser ut til at hun ble hans skjebne, både til godt og til vondt. De ble forlovet – i alle fall hevdet de selv det, og tenkte å gifte seg – og de slo seg sammen.
Samuel og Sophie
Sophies unge liv hadde vært alt annet enn en dans på roser; hun hadde opplevd det meste. Faren het Andreas Ros og var «dyrlege», helbredet altså husdyr, og bodde i Solum; han døde da Sophie var omkring 10 år. Moren het Marie Christine Almin. Hun levde og bodde på Klovholt i Solum.
Sophie kom i tjeneste på en gård i Solum da hun var 9 år gammel; der arbeidet hun i 4 år, til hun var 13 år. Så tjente hun i 3 år hos en skipper i nærheten av Porsgrunn, og mens hun var der, ble hun konfirmert i Solum kirke 26. april 1829, 14 1/2 år gammel. Hun var et år hjemme hos moren, så igjen tjenestepike på en gård – til hun traff Samuel. I det første rettslige forhøret de to gjennomgikk – det skulle bli mange etter hvert -(14. februar 1832) fortalte Sophie at Samuel hadde hun kjent «fra Barnsbeen».
At de kjente hverandre fra gammelt av, skyldtes nok at begges foreldre kom fra beslektede miljøer, omstreifende folk, mer og mindre «reisende» fattigfolk. Bøndene, som var både deres arbeidsgivere og deres marked, trengte deres tjenester og noen ganger deres varer – men så på dem med stor mistenksomhet, ikke helt uten grunn.
Sammen med Sophie begynte Samuels ulykker for alvor. De vanskelighetene de to kom opp i, hadde gjerne sammenheng med henne.
Men de behøver ikke skyldes henne. Alene var Samuel bare en håndverker på vandring, sammen var de et «følge». Etter hvert ble de gift og fikk barn, og de skulle ha husrom og mat og klær. Bare i fast tjeneste kunne Sophie livnære seg «ordentlig»; i Samuels omstreifende, strevsomme og vanskelige liv kunne hun bare bidra til deres felles levemåte ved en mer eller mindre tvilsom bruk av sin fantasi og sin foretaksomhet. – Eller var hun en frekk og freidig person, innstilt på å lure dumme bønder ? Det får vi vel aldri vite.
Høsten 1831 dro Samuel og Sophie fra Solum; de var forlovet og ville gifte seg. Nå ville Samuel til Nøtterøy og gå til alters. De ga seg på vandring «ved Mikkelsdagstider». Mikkelsmesse, 29. september, var flyttedag for tjenestefolk.
Men de kom ikke til Nøtterøy denne gangen. Om vinteren, i desember, da de var kommet til Stokke, ble først hun liggende syk, så han, og de brukte opp det lille de hadde å leve av. Samuel måtte derfor vandre videre for å tjene noe, og han valgte å ta veien oppover til Fons sogn, der han var kjent. Men da han hadde hørt at det i Ramnes sogn skulle være en bygdevekter som var slem til å anholde omstreifende folk, tok han og Sophie i begynnelsen av 1832 veien fra Fuske i Arendalsogn i Stokke over skogen til Ramnes prestegård og videre til Vivestad og derfra til Hillestad sogn, og fra Hillestad til Fon.
Underveis oppholdt de seg noen dager i Vivestad, og det var her ulykken skjedde – den første – mens de bodde på gården Bygland.
Sophie gikk omkring på gårdene og solgte småting Samuel hadde lagd. På Ektvedt i Vivestad var hun innom for å kjøpe litt melk. Det var en datter på gården som ser ut til å ha vært litt enfoldig og i alle fall hadde vanskelig for å bli gift. I likhet med mange andre var hun av den oppfatning at omstreifende personer hadde evner som vanlige folk ikke hadde. Sophie falt for fristelsen og ymtet noe om at hun kanskje kunne hjelpe til med å skaffe piken, Elen Marie Paulsdatter, 24 år gammel, en ektemann. For dette fikk hun noen gamle men brukbare klesplagg, et par tørklær, et stykke bomullstøy og to hespler bomullsgarn – tilsammen et nøste garn -dessuten en liten sølvring av ubetydelig verdi. I rettssaken som fulgte, kom garnnøstet til å spille hovedrollen.
Første gang arrestert
Den 9. februar 1832 ble nemlig Samuel og Sophie arrestert. Av rettssaken som fulgte, kan vi følge historien i alle detaljer. I korthet var den slik: Et par uker tidligere var bonden på Ektvedt, Paul Kristiansen, en kveld kommet hjem fra skogen, da han så at datteren, Elen Marie, satt og gråt. Hun ville ikke si noe, men en legdspike som var der, sa at klær var stjålet fra datteren. «Det fremmede Fruentimmer som en Tid havde opholdt sig paa Bygland», hadde vært der.
Noen dager senere fikk han høre at «bemeldte Fruentimmer og en medhavende Mandsperson» nå var på Mostuen, en plass under Sjue i Fon. Sønnen på gården, Abraham Paulsen, satte så avsted dit, og fikk med seg en kamerat, Hans Kristian Olsen Sjue. De «anholdt» Samuel og Sophie, og brakte dem først til Sjue, der de måtte overnatte fordi det ble mørkt. Om natten ble Sophie borte, og Abraham måtte ut på bygda og finne henne, hva han også gjorde neste dag, og så ble Samuel og Sophie ført til lensmannen, som var lensmann Bjerke i Nykirke.
14. februar 1832 ble retten satt, til et rettslig forhør «paa Gaarden Paulie i Nyekirke Annex til de fornødne Oplysningers Besvarelse», under ledelse av sorenskriverens fullmektig, Georg M. Hiorth. Samuel og Sophie ble ført fram under vakt. Begge fortalte sine livshistorier og sine versjoner av det som hadde hendt. En lang rekke vitner ble avhørt.
Sophie fortalte retten at da hun hadde kjøpt melk på Ektvedt, hadde datteren spurt henne «om hun ikke vidste nogen som kunde gjøre noget til at Pigerne kunde blive givte», og da hun svarte nei, hadde piken, sagt at «de som reiste saaledes om pleiede altid at vide noget mere end Andre». Nå skulle pikens bror snart ta over gården, og da hun ikke så godt ut og var nærsynt, ville ingen ha henne. Sophie skulle få hva hun ville ha hvis hun ville hjelpe henne, enten selv, eller om hun traff noen andre som kunne gjøre det. Så hadde hun tatt imot tingene.
Piken Elen Marie hevdet derimot at Sophie hadde sagt at det var mange onde mennesker omkring henne, og at Sophie kunne fri henne fra alle onde anslag og skaffe henne så megen herlighet som hun ønsket, men til det måtte hun ha en del ting som tilhørte Elen Marie, og hun måtte ha dem i 3 dager, så skulle hun levere dem tilbake. Sophie kom ikke tilbake, men piken fortalte ikke noe til faren, for hun var redd for at Sophie i så fall skulle «forgjøre hende med sine Troldomskunster».
Sophie «benægtede aldeles at have ved nogen Slags Konstgreb forledet Pigen paa Egtvedt til at overlevere sig de Ting som hun fik af hende», og hadde tatt imot dem uten betenkeligheter da piken endelig ville gi henne dem; i retten erkjente hun imidlertid at det nok ville ha vært riktigere å ikke gjøre det.
– Samuel hadde ikke visst noe om hvordan dette hadde gått til.
De omstridte gjenstandene var kommet til rette, var levert tilbake og ble framlagt i retten. Samuel beskrives i rettsprotokollen som «liden og sped af Væxt, har brunt Haar og blaae Øine, samt er noget koparret i Ansigtet.»
Sophie er «lav og fyldig af Natur, har sort Haar og mørke blaae Øine».
Uken etter, den 20. februar, ble en ekstrarett satt på samme sted, Paule (Paulie) i Nykirke. Nye vitner ble avhørt og nye forklaringer avgitt av tidligere vitner. Samuels verktøytine, som var blitt forseglet, ble åpnet og verktøyet beskrevet i detalj. Samuels mor, som nå bodde i Hvarnes, hadde hentet tinen med redskapene og brakt dem til ham i arresten, der lensmannen hadde beslaglagt tinen; moren var reist tilbake til Hvarnes.
Ny ekstrarett ble satt den 16. mars 1832, denne gang på tingstedet Temb i Sem, og nå under ledelse av sorenskriveren selv, Bothel Nielsen. Nye forklaringer ble tatt opp. Piken Elen Marie innrømte nå at blant de «herligheter» Sophie hadde lovt henne, var også den at hun skulle skaffe henne en mann. Ellers kom det ikke fram særlig mye nytt.
Flere ekstraretter ble satt: Ekstrarett på Paule i Nykirke 22. mars. Der bad foged Sommerfelt amtet om utvidet sak, ikke bare om «Omstreifen og Bedragerie», men også om formodet tyveri, i det piken Elen Marie hevdet at de to bomullsgarnshesplene, som Sophie senere hadde nøstet sammen til ett nøste, ikke var blant tingene hun hadde gitt Sophie, men at Sophie måtte ha tatt dem uten at Elen Marie merket det. Dette bomullsnøstet ble nå et hovedelement i saken.
Deretter nytt rettsmøte 25. mars. Amtet hadde gått med på utvidet tiltale. Samuel blir bare tiltalt etter en anordning fra 1741 for «at have uden vis Bopæl og Pas løbet om i Bøigderne», Sophie derimot for «at have ved bedragersk Forhold tilvendt sig endeel Kledningsstykker m.m. og endvidere…for formeentlig begaaet Tyvefie af 2de Bomuldsgarns Hæspeler».
Begge fastholdt sine tidligere forklaringer, og Sophie benektet å ha stjålet garnet.
Samuel forklarte seg igjen om hvorfor han ikke holdt seg på ett sted: Hans spede vekst gjorde ham uskikket til å ta fast tjeneste (altså som gårdsarbeider). Etter at han i 1829 var hos Ole Jacobsen Bugården, og senere hos Rasmus Kristoffersen Sande, har han siden ikke gjort noe «Bonde- eller Mark-Arbeide», men har bare ernært seg med å binde vevskjeer, lodde og fortinne.
Ennå en ekstrarett ble satt, lørdag 7. april på Temb i Sem. Denne gang var en av vitnene Anne Sørensdatter, 60 år gammel og nå enke etter Rasmus Kristoffersen Nordre Sande. Hun forklarte seg, som tidligere nevnt, om tiden da Samuel bodde hos dem på Nordre Sande og i Hella. Men Samuel hadde også vært innom på Nordre Sande en gang senere; da hadde han vært til alters i Tjøme kirke. Samuel hadde ikke betlet, verken hos henne eller ellers på Nøtterøy, det hun visste.
Saken ble utsatt til en ny omgang, igjen en ekstrarett på Temb i Sem, 13. april 1832. I fogden Sommerfelts «referat» med innstilling til dom omtales Sophie som «Maleficantinde»; de har begge streifet om i bygdene «uden vis Bopæl og uden Pas og det endog udenfor Amtet«.
Samuel benektet at han noensinne hadde betlet siden han ble voksen; men retten mente han måtte innstilles til straff for å ha vandret omkring uten pass, for selv om han var udyktig til å ta fast tjeneste, burde han ha ervervet pass til å gå omkring med sitt gjørtlerarbeid, eller han kunne ha lært seg for eksempel skredder- eller skomakerhåndverket. – Begge ble innstilt til straff, og saken ble opptatt til doms, den nærmet seg nå sin avslutning.
Dommen faller
21. april 1832 ble Extra Doms Thing satt på sorenskriverkontoret i Søndre Jarlsberg sorenskriveri; det var på gården Flår i Undrumsdal.
Der falt dommen: Samuel ble dømt for å ha «omløbet i Bøigderne» uten viss bopæl og pass, til å arbeide i Christiania Tukthus i så lang tid som fattigkommisjonen og tukthusdireksjonen bestemte.
Sophie ble dømt til seks måneder i samme tukthus «for første Gangs begaaet simpelt Tyverie og Bedragerie i Forening med Løsgjængerie». Tyveriet, hovedtiltalen, gjaldt nøstet med bomullsgarn.
Dette var slutten på en sak, beskrevet i detalj på tallrike protokollsider i en rekke rettsmøter -en sak som sett fra vår tid dreier seg om formaliteter og bagateller. Hovedpersonene var to hjemløse ungdommer, 18 og 19 år, de rene barna.
Men for Samuel og Sophie var det bare begynnelsen av en årelang konflikt med rettsvesenet, der en tidligere straff var begrunnelse for en hardere ny straff.
Samuel Hansen Hellen satt i Christiania Tukthus i 2 måneder, fra 5. mai til 5. juli 1832. Sophie Albertine Andreasdatter sonet sine 6 måneder, fra 5. mai til 5. november 1832; garnnøstet hadde kostet henne dyrt.
Fangeprotokollen fra tukthuset viser hva som hendte umiddelbart ved løslatelsen. Om Samuel: «18 Aar gl. Udgik til Nøtterøe den 5 Juli 1832». Samuel vandret med tukthusets velsignelse til Nøtterøy. Om Sophie: «19 Aar. Den 8 Novbr. 1832 født et Pigebørn. Udgik, formedelst Sygdom, først den 28 Novbr. 1832».
Mens han var på Nøtterøy, var hun igjen i tukthuset, og hun kunne ikke løslates, for en fødsel var umiddelbart forestående. Barnet ble altså født i tukthuset 3 dager etter Sophies formelle løslatelse, og fordi hun var syk, ble hun der i enda tre uker.
Tukthuset i Christiania førte egen kirkebok, og der kan vi lese om barnets fødsel og dåp 8. og 25. november 1832. Barnet, som i likhet med begge sine foreldre var «uægte», ble døpt Juliane Marie – oppkalt etter Samuels mor. Som far ble innført «Ungkarl, omreisende Skorsteensfeier, Samuel Hansen, der opholder sig deels paa Nøtterøe, deels i Laurvig». De 5 fadderne var to tukthusvektere og deres koner, og sykepasseren i tukthuset.
Samuel og Sophie hadde ikke til hensikt å skilles – og de to holdt sammen «til døden skilte dem ad». Vi mister dem av syne en kort tid, han alene, hun med et spedbarn på armen, men vi treffer dem snart igjen.
8. april 1833 fikk Samuel Hellen presteattest fra sogneprest Wille på Nøtterøy. I den stod det bl.a.: «Har været paa Tugthuset». Attesten har en påtegning av presten i Vestby 5. juli 1833; dette er registrert i kirkeboka for Sør-Aurdal i Valdres. I Nøtterøys kirkebok fører Wille inn, under utflyttede i mai 1833: «Samuel Hanssen Hellen, 20 år gammel, Tjenestekart. Hvorhen bortreist: Westbye Sogn.»
Som Samuel reiste til hjemstedet Nøtterøy, reiste Sophie med barnet åpenbart til hjemstedet Solum etter løslatelsen. Der fikk hun for første gang lovbestemt pass – «Pas fra Foged Paludans Fuldmægtig O. Aas af 22de Febr. d.A. paa en Reise til Tronhiem». (Hans Paludan var foged i Nedre Telemark). Denne innførselen er gjort i kirkeboka for Hof den 3. mai 1833, under Begravede og Døde. Det er Sophies og Samuels lille datter, «Pigebarnet Juliane Maria Samuelsdatter fra Solum Præstegjeld, Alder: 1/2 Aar gl.» som er død 6 dager tidligere, mens Sophie er på vandring nordover. Barnet ble sykt og døde i Vassås sogn i Hof.
Kobberslageren fra Nøtterøy
Samuel og Sophie er nå igjen sammen, og 21. januar 1834 får de et nytt barn, født i Bagn i Sør-Aurdal i Valdres, gutten Andreas Martinus. Han ble døpt i Bagn hovedkirke 23. februar 1834, samtidig med at Samuel og Sophie ble ekteviet. I kirkeboka for Sør-Aurdal registreres de som innflyttere, hun som tjenestepike fra Solum, han som «Kobberslagersvend fra Nøtterøe».
Samuel forteller senere i retten (5.10.1836) dette om tiden etter løslatelsen i 1832: Han ble «forpasset hertil» – dvs. fikk pass til å reise til Jarlsberg fogderi, tok arbeid på forskjellige gårder i Ramnes, bl.a. Firing, Fossan og Kile. Da Sophie var kommet ut av tukthuset med pass til Solum ved Skien, reiste han til henne, og sammen reiste de «her til distriktet» (Jarlsberg fogderi), «hvor han tog Pas ved Fogderiet til Valders, ligesom hun fik sit paategnet sammesteds hen, hvorhen de begave sig».
Han nevner ikke Nøtterøy, som de må ha vært innom da Samuel fikk presteattest og utflytting april-mai 1833. Og nå sørger ektemannen Samuel for å skaffe seg pass for lengre reiser.
Kanskje var Samuel og Sophie innom Vest-y på sin vandring nordover. I slutten av 1833 kom de i alle fall til Sør-Aurdal. Men de ble ikke værende der; i april 1835 var de hos presten og meldte utflytting til Hallingdal, nå med den lille sønnen Andreas Martinus. I mai 1835 var de imidlertid i naboprestegjeldet Land og gikk til alters i Land hovedkirke 31. mai.
Samuel gjorde også forskjellig arbeide på prestegården der, og sognepresten, P. Aabel, gav ham følgende skriftlige attest:
«Kobberslagersvend Samuel Hansen Hellen har i flere Dage arbeidet for mit Huus fornemmelig med Istandsettelse af Kobber og Bliktøi, og ei alene udført sit Arbeide til fuldkommen Tilfredshed, men ogsaa viist sig særdeles ordentlig, beskeden og billig i sine Fordringer, hvilket herved med Fornøielse bekræftes. Lands Præstegaard den 18 Mai 1835. Aabel.»
Denne og 8 andre attester fra 1835 og 1836 ble framlagt i retten (5.10.1836), og samtlige beskriver Samuels arbeide som «godt og billig», «meget godt», «til min tilfredshet», «til billig pris», «til min tilfredsstillelse i alle deler», osv. En av attestene var fra Semb i Biri, 2. august 1835, den siste datert Bersund 8. juni 1836.
Samuel oppholdt seg i disse årene i Land, Nord- og Sør-Aurdal og Slidre, i Hallingdal og i Biri. I Biri ble et nytt barn født 21. september 1835, døpt 4. oktober samme år, sønnen Edvard Wilhelm Hellen.
I juni 1836 var Samuel Hellen igjen tilbake i det nåværende Vestfold, først et par dager i Hof, deretter i Sande. Samuel reiste nå med et virkelig følge: Samuel og Sophie med sine 2 guttebarn på tre år og halvannet år, dessuten 2 eldre gutter, slik at de i alle fall til tider var seks i følge.
I Sande skjedde ting som skulle bringe Samuel og Sophie inn i en enda verre og mer langvarig omgang med rettsvesenet: Arrestasjon, tallrike rettsmøter med lange rekker av vitner, utallige sider rettsreferater i tingbøkene, og til slutt dom og tukthus.
Det begynte med at lensmannen i Sande den 3. august 1836 rykket inn en «Bekjendtgjørelse» i Morgenbladet:
– «En Kobberslagersvend ved Navn Samuel Hansen Hellen, med Kone og Dreng har i nogle Uger i Sommer opholdt sig i Sande-Præstegjeld i Jarlsbergs Fogderie og drevet sin Profesion som Kobberslager og tildeels som Uhrmager».
Han forlot sognet den 19. juli og tok med seg en del saker som var betrodd ham til reparasjon: Kobberkjeler, lommeur og sølvbeslåtte pipehoder, dessuten lånte eller bedragersk tilegnede dyner, kjoler og gullringer m.v. Folk advares mot å kjøpe disse ting og oppfordres til å gripe ham og melde fra. Det loves også dusør.
Ny arrestasjon, nå med 2 barn
27. august ble Samuel og Sophie med to barn arrestert i Eidanger, og 6. september begynte transporten nordover til lensmannen i Sande sogn.
I mellomtiden ble det første rettsmøtet satt på tingstedet Veierød i Sande. Det var den 30. august 1836, mens Samuel og familien satt arrestert i Nedre Telemark. Vitner kom med beskrivelser av Samuel og Sophie og med stygge anklager, og av hele sakens forløp kan det neppe være tvil om at paret hadde gjort seg skyldig i bedrøvelig bondefangeri, som vi her skal forsøke å gjengi så kort som mulig:
Samuel hadde leid en smie på gården Simenstad, for å gjøre kobberslagerarbeid der, og de hadde losjert på plassen under gården. Til kona på gården var svigerdatteren en dag kommet og hadde fortalt at et stykke vadmel var blitt stjålet fra henne, og det var hun meget lei for. Sophie var tilstede og hadde hørt dette. Og Sophie hadde sagt at det kunne nok Samuel skaffe tilbake. Siden kom Sophie igjen og sa at Samuel var villig til å forsøke, men da måtte han helst ha noen nye, gode ting, som ikke måtte være istykker, især arvegods, brudeklær og deslike. De skulle leveres tilbake etter 8 dager. Det måtte skje hemmelig, og mannen på gården måtte ikke få vite det. Og så fikk Sophie i hemmelighet et sort taft forkle, en sort taft kjole, to bomullskjoler, et underskjørt av rødt stoff, et blått kamelhårs tørkle, et rødt og hvitt bomullsforkle, 1 putevar, en gull fingerring, en treradet sølvring, en sølv spiseskje, en blikkdåse, en pennekniv og en sølvpenge så stor som en kobbertoskilling. Dessuten fikk Samuel til reparasjon et sølv slagvannshus (til luktevann) som var istykker i gjengene og en sølv sukkerklype der den ene armen var brukket.
Samuel på sin side hadde av mannen til den bestjålne svigerdatteren fått forskjellige ting for at han skulle skaffe det stjålne vadmelet tilbake «efter 3 Torsdags Qvæller»; Samuel hadde sagt til ham at det måtte være ting som det ikke var hull i eller som var slitt. Og han fikk av mannen 1 sort taft fruentimmerkjole, 3 servietter, 1 håndkle, 1 duk, 1 lerretslaken, 1 par sorte kledesbukser, 1 par nye bukseseler og 1 liten krukke av grovt steintøy. Dessuten fikk han i samme hensikt 1 sølv skjortespenne, 1 par sølv armeknapper og en sølv halsknapp. Til å reparere fikk han med et sølvbeslått merskums pipehode.
Det kom verre anklager: Til kona (som hadde mistet vadmelet) kom Sophie og sa at det var blitt kastet 3 kalvehoder under fjøset hennes, og det betydde stort uhell for hennes kreaturer. Men det skulle Sophie bøte på. Og for det fikk hun 1 rødt, blått og gult silketørkle, 1 gullring, 1 forgylt hjerte, 1 par sølv øreringer, 1 hvitt flor, 1 slett bobinetts kappe med røde, grønne og hvite bånd, nytt fiolett bomullstøy til forkle, 1 par hvite strømper, 1 nytt grønt og sort verkens vestetøy, 1 lerretsskjorte, 1 strieskjorte, 1 halvskjorte, 1 hvitt callicos skjørt, 1 do. serk, 1 nytt snøreliv og forskjellige andre ting som listes opp. – Alt skulle leveres tilbake.
Andre vitner hadde levert Samuel gjenstander til reparasjon, bl.a. et sølv lommeur, som hadde kostet 5 spesiedaler, som han skulle reparere og sette ny kasse på. Det gikk fram at Samuel var forsvunnet fra stedet, etter at han hadde kjøpt en gammel pram for å reise over fjorden og kjøpe kobber; han skulle lage utstyr for brennevinsbrenning til Carl von Ahnen i Sande. Dette var 30. august 1836.
Det neste var en ekstrarett 14. september, også på Veierød i Sande, med en rekke vitner og med Samuel og Sophie tilstede, og her beskrives også «fangetransporten» fra Eidanger til Sande. Den gikk gjennom 7 lensmannsdistrikt, fra den ene lensmannen til den andre, før den kom fram til lensmann Breda i Sande, og tok nesten 4 dager, «med Skyds, formedelst 2 Børn og behørig Vagt og Følge av mig selv», som den første lensmannen skriver.
Både Sophie og Samuel fortalte sin livshistorie. Sophie sa bl.a. at før de hadde reist til Valdres, hadde hun vært med Samuel til Nøtterøy, der hans mor bodde. Hun benektet historien om de tre kalvehodene under fjøsgulvet. Hun fortalte at da de rodde over fjorden, de skulle til Moss og kjøpe kobber, var de kommet opp i en slik storm at de hadde måttet kaste til sjøs en del av det de hadde med seg, blant annet sengklær som de hadde lånt, for prammen var dårlig, og de hadde de to barna med seg. De ble tatt opp av en fraktemann, som førte dem til Fredrikstad. Der hadde Samuel forevist sitt pass. De ble der bare en natt, så fikk de båtskyss over fjorden igjen og kom til Skiensfjorden og Eidanger.
Samuel benektet å ha mottatt tingene for å skaffe det stjålne vadmelet tilbake, derimot hadde han fått forskjellige ting til låns og til reparasjon, og de lånte tingene hadde vært i sekken han måtte kaste overbord fra prammen i uværet.
Ved neste ekstrarett, 5. oktober 1836, innrømte han at han skulle skaffe det stjålne vadmelet tilbake; det var ved å la utbre det rykte at han behersket mørke kunster, så tyven leverte det stjålne tilbake.
Nye ekstraretter ble satt med nye vitneforklaringer 25. og 28. oktober 1836, nå på Paule i Nykirke, og 25. november og 12. desember på tingstedet Sundby i Hof. På det siste fortalte vitne nr. 22, en tjenestepike, at Sophie, ikke Samuel, var «berygtet for flere Bedragerier og Skjelmestykker begaaede her i Sognet». Hos vitne nr. 24 hadde Sophie hevdet at kreaturene hennes ga så lite melk, men det kunne hun helbrede når hun fikk et stykke smør, som hun skar et kors i, og noen klær fra kona og mannen. Klærne ble levert tilbake etter at mannen fikk høre om det.
Nye rettsmøter, dom og soning
Flere rettsmøter: 11. januar 1837 på tingstedet Hvitsten i Botne og 17. februar på Veierød i Sande, der kom den lange og detaljerte tiltalen.
9. mars 1837 kom dommen, underrettsdom ved Nordre Jarlsberg sorenskriveri. Noen av anklagene ble ansett som bevist, noen kunne ikke bevises. Det som angivelig var kastet til sjøs i stormen, var betrodd gods, og behandlingen av betrodd gods kvalifiserte ikke til offentlig påtale.
Samuel ble dømt til 6 måneder, Sophie til 18 måneders tukthus, for «Bedragerie og bedrageriske Kunster». Dommene ble forkynt for de to 14. mars, og begge godtok dommene uten noen appell. Men påtalemyndigheten, ved amtmannen, anket dommen.
Saken kom opp igjen, nå ved en ekstra-overbirkerett ved overbirkeretten i Jarlsbergs grevskap 7. april, med dom 17. april 1837 på tingstedet Temb i Sem.
Blant de dokumenter som da ble lagt fram, var en attest fra sogneprest Wille på Nøtterøy datert 23. februar 1837. Han skriver om Samuel at han «har kun opholdt sig her i Sognet i sin mindste tid». Han var døpt i Nøtterøy kirke og kom hit vinteren 1829-1830 og ønsket «at blive antagen til Confirmations Forberedelse. – Ved sit Nemme og Hukommelse bragte han det til god Fremgang i sin Kristendoms Kundskab og blev confirmeret den 20 Mai 1830. En Maaneds Tiid efter sin Confirmation opholdt han sig ved Færgepladsen Hellen, men forlod derpaa Sognet». Presten skriver videre at det ikke er «hørt noget usømmeligt om hans moralske Forhold i ommeldte Tid».
Sophie får også god attest fra sognepresten i Solum, der hun var konfirmert. Presten skriver at hun var 1 av 4 barn som ble tatt fra foreldrene og bortsatt; foreldrene var omstreifende «mistenkelige personer».
Den lange og omstendelige saksbehandlingen endte med at underrettens dom ble skjerpet; Samuel ble dømt til 1 års tukthus for bedrageri, hun til 2 års tukthus, og erstatninger skulle betales til de bedratte.
Samuel Hansen Hellen begynte sin soning i tukthuset i Christiania 18. mai 1837, Sophie likeså. Men om Sophie har domsakten en påtegning om at hun «blev tilbagesendt den 22de i samme Md. formedelst hun var frugtsommelig.» Hun ble sendt med skyss, altså hest og vogn, fra Christiania til Sande. Men hun slapp ikke soning; rettsvesenet passet på henne. Kriminalfortegnelsen for Jarlsberg og Laurvigs Amt, i Justisdepartementet, noterer for 3. kvartal 1837 om henne: «…under 13. September næstefter født et Barn, som hun fremdeles giver Die». Sophie fikk altså et nytt barn, sitt fjerde, 13. september 1837. (Som nevnt foran døde det første av disse barna i 1833, så nå hadde hun 3). – De to neste kvartaler har samme innførsel, hun dier fortsatt barnet, men under 2. kvartal 1838 kan vi lese om Sophie Albertine Andreasdatter: «Angjeldende modtaget i Tugthuset den 14de Mai d.A.» Hun begynte sin 2 års soning.
Samuel hadde begynt sin 1 års soning 18. mai 1837, og på dagen 18. mai 1838 slapp han fri. Fangeprotokollen fra Christiania Tukthus sier om ham: «Udgik til Sande Sogn den 18 Mai 1838».
Men i Sande traff han ikke Sophie, for hun var satt inn 4 dager før, den 14. mai 1838. Men sannsynligvis fant han sine barn der.
Og et par år framover hører vi ikke noe særlig om ham. Også Sophie sonet sin straff fullt ut. Hun slapp ut 14. mai 1840. Tukthusets fangeprotokoll noterer: «Udgaaet til Onsøe Præstegjeld den 14de Mai 1840». Hun reiste ikke alene til Onsøy. Noen dager før hun kom ut, var Samuel i Christiania og skaffet seg pass til reisen for hele familien. I den neste rettssaken (31. oktober samme år) ble følgende attest lagt fram: – «Under 11te Mai d.A. er en Kobberslagersvend Samuel Hellen med Kone Sophie Albertine og 3 Børn forpasset herfra Politikammeret til Onsøe». Deretter var hele familien samlet, først antakelig i Onsøy, men så for det meste i Spydeberg. Men det skulle ikke vare lenge.
Atter innenfor murene
I oktober samme år satt de igjen arrestert, denne gang sammen med en pike, Anne Gustavsdatter fra Borge i Smålenene (Østfold), 26 år gammel. De ble arrestert i «Opsloe» – det gamle Oslo, Gamlebyen – som hørte til Østre Aker. Politiforhør skjedde på Christiania Politikammer 13. oktober 1840. Samuel og Sophie hadde losjert hos en madame Bredahl i Opsloe, og dit var også Anne Gustavsdatter kommet. De to hadde, ifølge madamens politianmeldelse og forklaring i retten, forledet henne til å tro at Anne Gustavsdatter var særdeles flink til å helbrede syke. Hun var selv ikke frisk, og hun hadde en 13 år gammel sykelig datter. Så hadde hun gitt piken Anne et tørkle, en gullring og et sølvbeslag til en tobakkspipe. Tingene skulle hun ha tilbake – men så kom ikke Anne tilbake.
I sine forklaringer for politiet og for retten forklarte Samuel at de i de siste månedene hadde bodd på gården Heiestad i Heli anneks i Spydeberg prestegjeld; piken Anne hadde de først truffet i Rakkestad. Han visste ingenting om at hun kunne helbrede syke og benektet å ha forledet den nevnte madamen til å tro det. Men hvorfor hadde ikke Samuel pass (for seg og familien)? Hans svar var, ifølge forhørsreferatet: «Han er ikke i Besiddelse af noget Pas, da han for en saadan liden Reises Skyld ikke troede, at det var fornødent». De var kommet til byen for å se til Sophies bror, som var syk. Hans siste pass var det fra Christiania til Onsøy.
Tukthusrett ble satt på Akers tingsted i Oslo (altså ikke i Christiania) 26. oktober 1840 og fortsatt ved ekstrarett 30. oktober; dom falt den 31. oktober 1840. Tukthusretten, som var en spesiell domstol, hadde ikke kompetanse til å dømme i «justissaker» (som en tyverisak var), men bare for «passlør omstreifing», eller, som tukthusretten sa, «den pasløse Omstrippen». De ble alle 3, Samuel, Sophie og piken Anne Gustavsdatter, dømt til å settes i arbeide i Christiania tukthus i så lang tid som tukthuskommisjonen med stiftsdireksjonens godkjennelse bestemte.
Da dommen ble forelagt de tiltalte, erklærte Samuel og Sophie seg «misfornøiede med den afsagte Dom og bad den forelagt Hans Majestæt Kongen». Piken Anne godtok sin straff. De satt da i «Opsloe Arrest», som var Aker sorenskriveris arrestlokale.
Saken gikk til Høyesterett, som erklærte at dommen kunne fullbyrdes, videre til Justis- og politidepartementet, som innstilte likeså, og til slutt til Kongen, som ved kongelig resolusjon av 15. mars 1841 fastslo at dommen skulle «fuldbyrdes uden naadigste Formildelse».
Fogden (i Aker og Follo fogderi) beordret lensmannen i Aker å transportere de 3 dømte til Christiania tukthus den 14. november 1840. Samuel og piken Anne innkom riktignok dit samme dag, men ikke Sophie. Lensmannen skrev til tukthuset at ordren «ei er udført med Hensyn til Konen Sophie Albertine Andreasdatter, da hun for Tiden er høist frugtsommelig». Sophie var altså i samme situasjon som da hun skulle settes inn i mai 1837.
Samuels soning ble bestemt til 6 måneder, han var nå i tukthuset fra 14. november 1840 til 14. mai 1841. Fangeprotokollen fra tukthuset har innført om ham: «Udgaaet til Nøtterø den 14de Mai 1841».
Slik så han ut
Da lensmannen i Aker skulle avlevere Samuel i tukthuset, hadde han utarbeidet et signalement for ham. Det ser slik ut:
«Fødested: Nøtterøe Præstegjeld i Laurvig. (sic!)
Alder: 27 Aar.
Sprog: norsk.
Høide: 163 1/2 Tomme.
Haar: mørkt og krøllede.
Øine: blaae.
Øienbryn: mørke.
Særkjende: Intet.
Klædesdragt: Lærredsskjorte, graae Vadmels Buxe og Frakke, rudede Værkensvest, et rødt og hvidt, samt et sort Silketørklæde paa Halsen, hvide Strømper og Støvler, samt paa Hovedet en sort Skindhue med Skygge.»
Siden Sophie var høyst fruktsommelig 14. november 1840, er det sannsynlig at hun har fått et barn i slutten av året eller begynnelsen av 1841. Hun måtte imidlertid sone, og kom inn i tukthuset 2. juni 1843. Hun slapp ut allerede 17. juni samme år. Tukthusets fangeprotokoll sier «Udgaaet til Solum den 17de Juni 1843».
Samuels og Sophies forholdsvis frie omflakkende tilværelse, avbrutt av kortere tukthusstraffer, nærmet seg nå slutten.
15. januar 1842 ble Samuel arrestert i Fredrikshald (Halden), kom så 27. mars 1842 i arresten til lensmann Breda i Sande. Forhør ble opptatt i Ide og Markers sorenskriveri på den andre siden av fjorden 18. til 28. januar, i Nordre Jarlsberg 9. mars og og igjen i Ide og Marker 12. mars. Tiltalen lød på formentlig begått tyveri ved innbrudd, og dessuten simpelt tyveri. Saken begynte 8. april 1842 med foged Sommerfelt i Nordre Jarlsberg som aktor. Underrettsdom kom 20. august, stiftsoverrettsdom 17. oktober, og endelig høyesterettsdom 3. mars 1843.
Dommen lød på «Kagstrygning og Fæstningsarbeide paa Livstid».
Festningsslaveri på livstid?
Samuel satt nå i Fredriksten festnings slaveri med livstidsdom og skulle piskes. Han søkte om benådning. Høyesterett innstilte 4. april på at han skulle slippe «Kagstrygningsstraffen» (piskingen), og at han skulle løslates «efter 9 Aars godt Forhold i Straffeanstalten». (Kagstryking skulle ellers være avskaffet allerede året før, i 1842). Høyesteretts betenkning gikk til Justis-og politidepartementet, som innstilte at kagstrykingen skulle bortfalle, men livstidsdommen skulle fullbyrdes. Den norske regjering innstilte 17. mai 1843 likeså, og til slutt ble dette avgjort ved kongelig resolusjon 27. mai 1843.
Mens Samuel satt i slaveriet på Fredriksten festning med sin livstidsdom, ble Sophie arrestert hos lensmannen i Gjerpen i Telemark sammen med en annen kvinne, anklaget for «Løsgjængerie og pasløs Omstrippen». Sorenskriveren i Bamle dømte dem 6. mai 1844 til tukthus på ubestemt tid; straffens lengde skulle som vanlig avgjøres av tukthuskommisjonen og stiftsdireksjonen.
Men saken gikk til Stiftsoverretten i Christiania, og der fikk Sophie 24. juni sin straff skjerpet: Hun skulle på straffarbeid i 3 år, nå for «Bedragerie og Løsgjængerie». Ved kjennelse av Høyesterett 2. oktober 1844 ble denne dommen opprettholdt. Sophie bad om at dommen måtte forelegges Hans Majestet Kongen til benådning.
Høyesterett innstilte på at dommen måtte opprettholdes, Justisdepartementet likeså, og ugjenkallelig ble den fastslått ved kongelig resolusjon 5. mars 1845. Hun innkom i tukthuset 22. november 1844 og skulle sitte i 3 år, til 22. november 1847. Men det var ikke alt: Mens Sophie satt inne, kom det opp en ny sak mot henne, denne gangen i hovedstaden, og 7. januar 1846 dømte bytinget i Christiania henne til nye 4 års straffarbeid. Hun ble dømt for å ha vært «deelagtig i Tyverie».
Fangeprotokollen fra tukthuset beskriver hennes framtid slik: «Efterat hun har udstaaet den hende ved Høiesteretsdom af 2den October 1844 idømte Straf af 3 Aar skal hun endvidere udholde 4 Aars Strafarbeide ifølge Christiania Bythingsdom af 7de Januar 1846».
Sophie skulle med andre ord ikke slippe ut etter de 3 første årene, men gå rett inn i en ny periode på 4 år i tukthuset. Og slik ble det. Sophie satt nå i tukthuset i Christiania sammenhengende fra 22. november 1844 til 22. november 1851. Fangeprotokollen sier om dette: «Udgaaet til Christiania 22 Novbr. 51». Og nå ble hun i Christiania for godt. Det skulle ikke bli så lenge.
Imens satt altså Samuel i festningsslaveri på livstid. De første årene satt han på Fredriksten festning. I 1845, etter vel 2 år, søkte han Kongen om benådning. Søkeren var «Samuel Hansen Hellen af Frederiksteens Fæstnings Slaverie, 31 Aar». Både Justisdepartementet og Den norske regjering innstilte på at benådning ikke skulle innvilges, og ved kongelig resolusjon av 7. juni 1845 ble søknaden avvist.
Benådning på visse betingelser
1848 søkte Samuel igjen; nå satt han i Akershus festnings slaveri. Både departement og regjering innstilte som tidligere, og «Hans Majestæt Kongens Resolution» av 26. april 1848 bifalt innstillingen om avslag. Samme år ble det søkt om benådning for Sophie, som nå sonet sin siste dom, 4 års straffarbeid i tukthus. Men også denne søknaden ble avvist, ved kgl. res. av 12. juli 1848: At den ansøkte løslatelse «ikke naadigst indvilges».
I 1852, året etter at Sophie var sluppet fri, søkte Samuel fra Akershus festnings slaveri for tredje gang om benådning fra livstidsstraffen. Nå ble det resultater: Høyesterett innstilte 9. juni 1852 at «den ansøgte Løsladelse» måtte innvilges. Justisdepartementet innstilte likeså, men på spesielle betingelser; Den norske regjering fulgte departementet, og kongelig resolusjon av 30. juni 1852 bifalt innstillingen.
Men departementets betingelser, som ble vedtatt, var slik: I de 3 første år skulle han ikke vise seg «paa de Stede, hvor Strafanstalter ere beliggende, eller i de samme tilstødende Præstegjeld, forsaavidt han ei der er hjemmehørende». Ellers ville han bli satt inn igjen.
I juli 1852 søkte Samuel om å slippe betingelsene, som betydde at han igjen ville måtte flakke omkring. Nå var han tilbudt arbeid hos en håndverker ved Christiania i sitt fag som kobberslager. Slaveriets prest bekreftet dette, anbefalte søknaden og bevitnet at Samuel «hører blandt dem af de fra Agershuus Fæstning løsladte Fanger, der giver bedst Haab om retskaffen og christelig Vandel.»
Etter innstillinger fra Justisdepartementet og regjeringen og etter høyeste resolusjon av 6. august 1852, undertegnet på Stockholms slott av statsrådene i kongens fravær, var Samuel uten betingelser en fri mann.
Både Sophie og Samuel var nå frie, og det var slutt på deres reisevirksomhet. De slo seg ned på østre Sagene, nå i Oslo, dengang i Aker. Der ble deres sønn Halvdan født 6. juni og døpt 9. oktober 1853. Samuel, barnets far, føres i kirkeboka som «Smedarbeider». Det følgende forteller litt om deres nye situasjon som fastboende og aktverdige folk: Samme dag som gutten Halvdan ble båret til dåpen, ble en nabopike døpt i Aker. Hun var tidligere blitt hjemmedøpt «af Samuel Hellen», ifølge kirkeboka for Aker.
Året etter døde Sophie og ble begravd 15. oktober 1854. Kirkeboka oppgir dødsårsaken «Mavekræft»; hun var 41 år gammel. De bodde på «Lilleborg ved østre Saugene», og gjenlevende mann var «Smed Samuel Hellen med 5 Børn».
Mens foreldrene de siste årene satt i festningsslaveri og tukthus, hadde de 4 barn. Hvor var de, hvordan hadde de det? Undertegnede har ikke forsøkt å finne det ut. Men fra sommeren 1852 var familien samlet på Sagene i Aker.
Smeden Samuel blant nye venner
Enkemannen Samuel ble gift igjen, i 1857 eller tidligere. I 1857, den 7. desember, ble sønnen Sigurd født. Samuel var nå smed på Sagene. Moren, Samuels annen hustru, var Martha Olsdatter, født 1820 i Ringsaker.
På denne tiden ser det ut til å ha skjedd en merkelig utvikling i Samuels liv. Men kanskje har denne utviklingen begynt lenge før, kanskje i slaveriet, kanskje i løpet av hans omflakkende tilværelse.
I skriftlige kilder finner vi det første håndgripelige tegn på denne utviklingen i kirkeboka for Vår Frelsers menighet i 1859. (Sagene var dette året innlemmet i Christiania). Den 15. august ble sønnen Magne født. Han ble døpt 9. oktober 1859. Det er faddernes navn i kirkeboka som er bemerkelsesverdige. Det var 6 av dem: Stykkjunker (artillerioffiser) Engebrigtsen med kone og 2 jomfruer Engebrigtsen, dessuten «Cand. theol. H. Brun, Stud. theol. O. Arvesen».
Hans Brun, født 1820, var en kjent grundtvigiansk forfatter og skolemann. Han skrev dikt og artikler i tidens tidsskrifter og aviser, og er i ettertiden bl.a. kjent for et svært verk i 2 bind om Grundtvig. Olaus Arvesen, født 1830, teolog, senere folkehøyskolemann og redaktør, tilhørte i likhet med Hans Brun – på den tid da de kjente Samuel Hellen og var faddere for et av hans barn – en krets av sterkt nasjonalsinnede norske kulturpersonligheter, som Aasmund Olavsson Vinje, Ole Vig, Eilert Sundt og Ivar Aasen, og ikke minst Ludvig Matias Lindeman, musiker, komponist og den store samler av norske folkemelodier.
Snart etter fikk smeden Samuel og hustru Martha en datter, Signe Valborg, født 4. juni 1861, i Brænderibakken på Sagene. Det gikk godt for Samuel nå; vi ser det av Folketellingen 1865: Der er Samuel Hellen, Husfader, Smedfrimester, gift, 53 år, født på Nøtterøy i Jarlsberg og Larviks amt, med hustru og 5 hjemmeværende barn, og ellers i husholdningen 2 smedarbeidere som han åpenbart hadde i sin tjeneste, og med en ugift svensk tjenestepike. I likhet med andre av naboene hadde han husdyr. Samuel holdt 2 kuer og 2 sauer.
Når og hvordan Samuel Hellen kom i kontakt med det spesielle miljøet som omfattet Ludvig Lindeman, har undertegnede ikke funnet ut. Men det står fast at en slik kontakt har eksistert, og at Samuel Hellen ble en viktig bidragsyter i Lindemans virksomhet som samler av norske salmer, sanger og viser fra mange deler av landet.
Øystein Gaukstad, tidligere leder av musikkavdelingen ved Universitetsbiblioteket i Oslo gjennom 40 år, mener kontakten kan ha oppstått gjennom Lindemans virksomhet som organist i Vår Frelsers kirke (nå Domkirken i Oslo). Og det er en sannsynlig mulighet. Fra 1859 hørte Sagene til denne kirkens menighet, og Samuels to yngste barn, født i 1859 og 1861, ble døpt i Vår Frelsers kirke. For det siste var Samuel selv en av fadderne.
Musikkgranskeren Gaukstad har i Lindemans opptegnelser funnet 44 melodier som Lindeman har fått av Samuel Hellen. Lindeman har i årene 1868 og 1869 skrevet ned melodien (notene) og teksten, og har i hvert tilfelle ført opp Samuel Hellen som kilde. Ifølge Gaukstad må det ha skjedd ved at Samuel har sunget sangene for Lindeman.
Olaus Arvesen forteller i sin bok «Oplevelser og Erindringer» at blant de menn han hyppig omgikkes med i Christiania, var tonekunstneren Ludvig Lindeman. «I Lindemans gjestfrie hus var jeg ofte. Det hele hus var gjestfrihet og musik…» Og han forteller om Lindemans virksomhet som samler av flere hundre folkemelodier. Lindeman skrev ned på notepapir det som ble sunget for ham på reisene gjennom Norges daler.
Arvesen, den ene av fadderne til Samuels sønn Magne, gjengir i boken et dikt til Lindeman av «kand. teol. H. Brun», den andre av fadderne.
Sannsynligvis har også Samuel Hellen, kobberslager og smed fra Hella og Sagene, vært i Lindemans gjestfrie hus og sunget sine sanger der.
Sanger og salmer, også fra Vestfold
Øystein Gaukstad har fra Norsk Musikksamling i Universitetsbiblioteket i Oslo for undertegnede kopiert 40 sanger, fra forskjellige kanter av landet, som Lindeman har opptegnet etter Samuel Hellen, fra salmer av Petter Dass med folkelige melodier, til skjemtsomme viser. 10 av dem er fra «Grevskaberne», altså Jarlsberg og Larvik, det vil si Vestfold. Her er de, med Lindemans nummerering:
Fra 1868:
5. Troldkvinden i Enda. Samuel Hellen. Fra Grevskaberne ved Laurdal.
6. Job. Do. Fra Valdres.
7. Aldrig er at hitte nogen. Samuel Hellen fra Biri.
8. Herre Gud dit dyre Navn og Ære. Do. Gudbrandsdalen.
9. Blandt alle Guder er. Do. Grevskaberne.
10. Ak hvo kan fortælle og udsige. Do. Hemsedalen.
11. Spørg du med David. Samuel Hellen nedre Thelemarken.
77. Disiplene til deres Frelser kom. Mel. fra Grevskaberne. S. Hellen.
78. Til Fader vor at sende. Gudbrandsdalen. Do.
79. Kristus os fortællet haver. Grevskaberne. Do.
80. Kan Kuldens Stad vel Varme give. Sogn. Do.
81. Sødeste Broder, velsignet er du. Valders. Do.
82. Sidste Bud paa Sinai taler. Grevskaberne. Do.
83. Alf i Odeskjær. Hellen. Nedre Thelemarken.
84. Drost Hr. Lavmand. Do. Do.
85. Spanisland og Myldegaard. Do. Do.
Fra 1869:
1. Svend Monrad sidder i Bure. Sogndalsfjæren. Hellen.
2. Guldbolden saa skulde de lage. Sogndalsfjæren. Do.
3. Aa Marsk Stig han haver de Døttre to. Nedre Thelemarken. Do.
4. Aa dette var Greve Hr. Gunislind. Arendalskanten, Nedre Thelemarken. Do.
5. Aa dette var Ebbe Hr. Skammelsøn. Slidre i Valders. Do.
6. Kong Erik og Jomfruen. Grevskaberne. Do.
7. Der ganger en Bjørn. Grevskaberne. Hellen.
8. Dronning Dagmar ligger i Ribe syg. Grevskaberne. Do.
9. Liden Kirsten hun tjente sig i Kongens Gaard. Bondefjorden. Do.
10. Kong Didrik han bor sig udi Bern. Arendal. Hellen.
11. Mester Gulbrand. Mandal. Do.
12. Gud raabte Disiplene frem og talte. Valders. Hellen.
13. Stærkodder satte sig ned under Bakken. Raade ved Frederikstad. Do.
14. Saa stode der to Jenter og planta sin Kaal. Ved Udrydningen pr. Moss. Do.
15. Ridder Bolsø og Fager Aase. Grevskaberne. Do.
16. Bonden og Nissen. (Aa hørest naa du Bonde hvad jeg dig sige maa.) Nedre Thelemarken. Do.
17. Tordivelen og Flugua. Sunddalen ved Trondhjem. Do.
18. Øvrigheta vor. (Aa Lensmanden med sin Tresnutahat.) Guldbrandsdalen. Do.
19. Sæterbesøget. (Det var saa seint um ein Lørdags Kvel.) Haabøl; Østlandet. Do.
20. Aa Kjæringa satte sig paa Huppa (Hoppa) graa. Haabøl. Do.
21. Kom min Mauer og laan mig et Øre. Fra det Thronhjemske. Do.
22. Adjø min forlovede Blomme. Valders. Do.
23. Faalahestens Vise. (Overstrøket, antakelig av Lindeman: Nøtterø ved Tønsberg.) Staværn. Do.
24. Grev Griffenfelds Vise. Valders. Do.
Teksten lyder: Nr. 7:
Der ganger en Bjørn paa Daleby Hede
han er baade stærk og fed
Heste og Øksen dem lægger han øde
men vi bære Fryden for Dannemark.
Nr. 8:
Dronning Dagmar ligger i Ribe syg,
til Ringsted mane de henne føre
Alle de Fruer i Danmark ere
dem lader hun til sig føre.
Udi Ringsted der hviler Dronning Dagmar.
Samuels melodi ble tema for Grieg
Øystein Gaukstad opplyser at av disse melodiene har særlig en fått betydning: Melodien til nr. 11 fra 1868, salmen «Spørg du med David», tekst av Petter Dass. Dette er en religiøs folkemelodi som Edvard Grieg brukte som tema i Ballade, opus 24.
Den er nå utgitt på tysk forlag av pianisten Steen Nøkleberg: Edvard Grieg, etter Samuel Hellen, Ballade, opus 24, Variasjoner for piano. Med den er Samuel Hellens navn gått ut over Europa.
Det ser ikke ut til at Samuel Hellen har reist eller vandret etter at han kom ut av festningsslaveriet og ble fastboende. Han var smedmester, i sine senere år med adresse Brænderieveien 16 i Kristiania (i folketellingen 1875 og 1891) -antakelig der han hele tiden hadde bodd. Det betyr at de sanger han sang for Ludvig Lindeman i 1860-årene, har han høyst sannsynlig hørt og lært på sine vandringer som ung mann 30 år tidligere, i 1830-årene og kanskje begynnelsen av 1840-årene.
Samuel har vært en mann med en usedvanlig begavelse. Hans musikalitet og hukommelse har vært enestående. Hans liv fra vuggen til graven var et usedvanlig liv. Første halvdel av dette livet var preget av fattigdom og ulykke og snusk; dessverre er det nesten utelukkende den delen av livet hans de skriftlige kildene forteller om. Men vi vet at han reiste seg og at han har etterlatt seg en liten skatt av varig verdi. Kanskje denne fremstillingen kan bidra litt til at Samuel Hellen og hans skatt kommer litt fram i lyset.
Samuel Hellen døde i Christiania 15. februar 1892, godt og vel 78 år gammel. Som fødested oppgis i Jakob Menighets kirkebok: Nøtterø. -Hans enke, Martha Hellen, finner vi i Kristiania Adressebog til og med året 1896, så er hun borte.
KILDER
De viktigste har vært, i Riksarkivet og Statsarkivet:
Kirkebøker for Nøtterøy, Hof Sør-Aurdal, Aker, Vår Frelsers og Jakobs menighet (Oslo) og Christiania Tukthus kirkebok (1831-1865)
Tingbøker for Søndre og Nordre Jarlsberg sorenskriveri.
Christiania tukthus: Fangeprotokoller. 5, 1826-34; 6, 1834-40; 7, 1840-49; 8, 1849-57.
Domsakter ang. Sophie og Samuel under saknr. 12755 m.fl. i saknr. 15807, eske 1229, 1844. -Sak 16301 i eske 1248.
Diverse pakkesaker. 2. 1828-1854. Kvartalsinnberetninger om fanger.
Justisdept. A, Kriminalkontoret:
Kriminalfortegnelser, Jarlsberg og Larviks amt: 125, 1831-1833; 127, 1837-39; 129, 1843-45.
Protokoll for benådningssaker: nr. 4, 1841-43; 5, 1843-45; 6, 1845-50, 7, 1850-1854.
Referatprotokoll nr. 94, 1852, Innst. nr. 297, 17.7.1852 (om Samuel Hellens benådning).
Kongelige resolusjoner: 15.3.1841; 27.5.1843; 5.3.1845; 7.6.1845; 26.4.1848; 12.7.1848; 30.6.1852; 6.8.1852.
Folketellingene 1865, 1875 og 1891.
Opplysninger fra Øystein Gaukstad, Råholt, og Åse Røynstrand, Voss.
Trykte kilder: Olaus Arvesen: Oplevelser og Erindringer. Fra 1830-Aarene og utover. Kria. 1912.
Kristiana Adressebog, forskj. årganger.
Norsk Biografisk Leksikon.
Notat 2016:
Annen artikkel om «Lindemans superkilde, Nøtterøys lille sønn: Samuel Hellen»
Legg inn en kommentar