Fattigkassen er kold – fattigpleien varm

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2007)

Helse, omsorg og sykepleie på Nøtterøy gjennom hundre år

Offentlig helse- og sosialomsorg er i dag en selvfølge. Slik har det ikke alltid vært. Går vi mer enn hundre år tilbake og følger helsevesenets utvikling, er det nærmest utenkelig å registrere hvor fattigslig det en gang var. Nøtterøy-folk livnærte seg av jordbruk, sjøfart, fangst og fiske. Men ikke alle hadde de samme levekår. Fattigdom og dårlig helsetilstand var et stort problem. Det offentlige hjelpeapparatet hadde sine begrensninger, og uten frivillig innsats fra familie, naboer og frivillige organisasjoner, ville helsetjenesten ha vært et mørkt kapittel i bygdas historie.

I Njotarøy 2006 er det skrevet om doktor Jespersen som kom til Nøtterøy i 1895 og var bygdas eneste lege fram til 1925. Men hvordan var det ellers med omsorg for de fattige og pleietrengende? De som levde på sultegrensen. og som ble ansett som ”et null i fattigkommisjonen”? De fikk vel helst bare ”smuler” av offentlige støtte! Når det så også kom utbrudd av smittsomme sykdommer, var det behov for både forebygging og behandling. Og her kommer kirken og de frivillige organisasjoner inn som viktige aktører.
La oss se på datidens helsestell, og se hvordan den kommunale og diakonale virksomhet utfoldet seg. Og la det være klart, menighetspleien og ikke minst Nøtterøy avdeling av Norske Kvinners Sanitetsforening har betydd utrolig mye for helse og sosialomsorg, og særlig i første halvdel av det forrige århundre. Men først litt historie.

Diakoni og kvalifiserte sykepleiere

Omsorgen for de fattige omtales både i det gamle og det nye testamentet. I urkirken ble det regnet som en kristenplikt å ta seg av de syke og fattige. Diakonien i nyere tid skriver seg fra 1836 da presten Theodor Fliedner opprettet den første diakonistiftelsen med det formål å utdanne unge kvinner til sykepleiere. Det var nede i Kaisers Werth i Tyskland. Hit kom blant andre Florence Nightingale fra England og Cathinka Gulberg fra Norge. Begge ble pionerer for utdanning av sykepleiere. Cathinka Gulberg ble forstanderinne ved det nyopprettede Diakonissesykehuset i Oslo.

Det var i 1868 Foreningen for den indre Mission i Kristiania med professor Gisle Johnson i spissen gikk i gang med å opprette Diakonissehuset, som var den første sykepleieskole i Norge. (Johnson var far til den mangeårige ordfører på Nøtterøy, Jonathan Johnson.) Diakonissehuset var i 22 år alene om å utdanne sykepleiere i Norge. Jertine Johannesdatter Treidene, f. 1838, ble tatt opp som en av de seks første elevene ved Diakonissehuset på Lovisenberg, og hun var fra Nøtterøy. Fra denne institusjonen ble diakonissene eller søstrene, som de ble kalt, sendt ut til de offentlige sykehus, og som diakonisser og menighetsøstre ut over landet. Cathinka Gullberg, som var forstanderinne i 51 år, var den første kvinne som fikk St. Olavs orden i 1915, og ved 100-årsjubileet i 1968 det utgitt et minnefrimerke med portrett av henne.

Behovet for kvalifiserte sykepleiere økte etter hvert. I 1890 ble diakonhjemmet opprettet, og i 1894 ble Røde Kors sykepleieskole, som den første uten direkte kirkelig tilknytning, åpnet i Oslo. Senere ble det opprettet en rekke sykepleieskoler med forskjellig eierskap utover landet. I 1919 ble det første elev kull for utdannelse av Røde Kors-søstre opprettet i Tønsberg. Den kjente overlege Nicolai Paus var selvskreven bestyrer, men det var kvinnene som i hovedsak drev opplæringen.

Menighetspleien

På slutten av 1800-tallet vokste det frem mange foreninger av ulike slag. I 1896 ble menighetspleien, eller rettere sagt, Nøtterø frivillige kirkelige Fattigpleie stiftet. Hva var årsak til det? To tidligere prester, Mathias Amlund og Knut Aukrust har gitt oss en del kildemateriale om det. Aukrust har i en i en publikasjon fra 1990 tatt for seg samspillet mellom offentlig og kirkelig innsats generelt og diskuterer hvordan man kunne motarbeide nød og elendighet på det sosiale område før 1914, og Mathias Amlund, som hadde prestetjeneste på Nøtterøy ved det forrige århundreskiftet, skrev i en artikkel i Tønsbergs Blad om det frivillige initiativ:

Fattigpleien er ”frivillig”. Det vil sige, den er en Frukt af indre Trang til at gjøre godt, ingen tvangstrøye for nogen. «Fattigplejen” har kalt seg ”kirkelig”. Heri ligger noe av hvert. Et af Foreningens kvinnelige Medlemmer sagde, da vi talte om det: ”Kirken skal være liksom Moder for den ”. Pent sagt. Det ord ”kirkelig” minder om, at Kirken i Aposteldagene med Stefanus’ varme tok seg av de nødlidende; om den elskelige kristne Kvinde Tahita gav Almisser og syede Klæder til fattige og Enker. (Apostl. Gj. 9.36.) Ordet siger, at det hører Kirken til aa tenke paa de trængende. Men der hefter ogsaa en stille syndserkjennelse ved ordet. Den nemlig. Kirken har forsømt seg noget paa dette punkt. Der er noget som skal rettes paa.

Forskjellen på fattigkasse og fattigpleie

Amlund svarer slik:

”Jo, Fattigkassen er en kold Indretning, Fattigpleien er en varm. Naar vi betaler Fattigskatt, gjør vi det uden glæde, simpelthen for at vi er nødte dertil; ellers kommer Lensmændene og panter. Der hjelper intet «kjære mor” for nogen. Selv om Folk slaar i Bordet og banker aldri saa meget; skatten maa ut. Fordi det er saa, derfor tager alle de værdige Trængende nødig mot noget af Fattigkassen. Naar de gjør det, da skjer det med suk og salte Taarer. Fattigpleien vil prøve aa virke stille med hjerte mot hjerte, saa den glade frivillige giver velsignes med gjensidig Hengiven het».

Fattigpleien satte seg som mål å redde flest mulig fra den fornedrende fattigkassen og gi dem selvaktelse, men fattigpleien var også bevisst på å motarbeide falsk barmhjertighet. Ikke så sjelden fikk sjømannshustruer og andre kvinner som var alene hjemme, besøk av friske omstreifere som lokket og truet for å få penger. Den gang som nå var det mange som misbrukte sosiale ytelser og brukte pengene til rus og sus. De levde på løgn og la aldri to pinner i kors for å skaffe seg arbeide. Men det måtte ikke hindre at de som virkelig trengte hjelp også ble hjulpet.
Menighetspleiens protokoll fra 1896 er dessverre borte, men en regnskapsbok er tatt vare på og viser at det var stor aktivitet. Før året var omme, var det avdelinger i alle skolekretser, og det ble samlet inn kr. 2000.- som ble fordelt på de fattige. I 1897 kom det største gavebeløp: 30 kroner fra Lena Foyn, Svend Foyns enke. Går vi frem til 1926, har Nøtterøy kommune gitt menighetspleien 2000 kroner. I 1927 har rederiet Thorvald Berg gitt 1000 kroner og Wilh. Willhelmsen gitt 200 kroner. Men de mange mindre beløp var mest utslagsgivende slik at beholdning pr. 31/3 var kr 10.589,68. Den meget aktive lokalpolitiker og kommunekasserer, Ole Christian Larsen, var formann og regnskapsfører i menighetspleien i tretti år. I 1925 ble foreningens navn endret til Nøtterøy menighetspleieforening, og fra 1977 til Nøtterøy menighetspleie.

Kommunens ansvar for tuberkulose og fattige

En lov av 19. mai 1900 tvang kommunene til å ta ansvar for de fattigste og for de som var angrepet av smittsomme sykdommer. Nøtterøys fattigbudsjett for året 1900 regner med 177 understøttede, fordelt slik:” Husarme 99. Bortsatte gamle 17. Bortsatte barn 39. Sinnssyke i hjemmet 16. Sinnssyke på Gaustad 3. Abnorme, døvstumme, blinde 3.” Lovpålegget resulterte blant annet i at det måtte legges en plan slik at de mest trengende fikk et sted å være. I et vedtak i herredsstyret heter det: Fattige som ikke kunne være hjemme, ”bliver at anbringe hos private, i pleiehjem eller fattiggaard, om saadan anskaffes”.

”Fattiggården” på Oserød

Som en følge av dette anskaffet kommunen i 1902 gårdsbruket Oserød til bygdas pleiehjem. Men det var ikke uten grunn at hjemmet i mange år ble kalt ”Fattiggården”. I 1917 ble det bevilget penger for å ansette en sykepleierske ved hjemmet, men da hun også måtte ta seg av de daglige gjøremål som vask og renhold, var det vanskelig å få en kvalifisert søker.
I 1924 ble et nytt og tidsmessig pleiehjem reist på Oserød, men det hendte også i senere tid at ”vanlige folk” vegret seg for å bli sendt til Oserød på sine eldre dager. Klientellet var sammensatt av åndsfriske og folk med adferdsvansker og ordet ”Oserød-gærning” gav stedet et ufortjent dårlig rykte. I ettertid kan man trygt si at pleiehjemmet hadde en viktig funksjon, og at personalet gjorde sitt beste for at beboerne skulle trives. Det skyldes i særlig grad bestyrerinnen, Martha Hansen, som var en institusjon i seg selv. Hun begynte i 1918 og holdt på til 1965, riktignok med noen års avbrudd først på 20-tallet og et par år på 50-tallet da hun drev Hella pensjonat.

Diakonisseforeningen

Nøtterøy menighets diakonisseforening ble stiftet 18. februar 1908. Det går fram av en artikkel i Tønsbergs Blad. For å samle inn midler til å lønne vår første diakonisse ble det holdt aftenunderholdning i Nøtterøy kristelig ungdomsforening (nå Nøtterøy fysikalske).
Foreningen hadde en egen diakonisse, som sluttet da foreningen gikk inn i 1926. I 1928 ble imidlertid en diakonisse fra Tjøme, Borghild Sanne, ansatt på Breidablikk sjømannshjem hvor hun var bestyrer fram til 1942.

Nøtterø avdeling av NKS

I 1896 — samme år som menighetspleieforeningen etablerte seg på Nøtterøy — ble Norske Kvinders Sanitetsforening stiftet på initiativ av den legendariske kvinnesaksforkjemper Fredrikke Marie Quam. Men det skulle gå 17 år før en lokal forening ble stiftet på Nøtterøy. Det skjedde den 24. april 1913. Stiftelsesprotokollen og senere protokoller er heldigvis tatt vare på og er en unik kilde til å belyse hvordan sanitetskvinnene gikk inn for ikke bare å hjelpe til ved krig og ulykker, men også med å motarbeide nød og elendighet på det sosiale område. Fattigdom og sykdom ble satt i fokus. Det er rørende å lese om hvordan foreningen skaffet utstyr og klær til mannskaper i militærforlegningen på Håøya. De dro også rundt til fattige hjem med ulltepper, laken og putevar og mye annet. De fattigste fikk også tildelt egg, kjøtt og melk. I 1917 ble det så ledes delt ut over 4000 liter melk til de som trengte det mest.

En hovedoppgave var å lære kvinnene førstehjelp og sykepleie i hjemmene og ved ulykker. Dessuten var det uhyre viktig å motarbeide den fryktelige tuberkulosen som truet hjem og familier i bygd og by. Flere ganger ble det holdt kurs, og i 1919 ble det holdt et to dagers kurs i ”Hjemmets sykepleie” med hundre deltagere. Allerede i 1916 tok foreningen opp kampen mot kreften og sendte bidrag til krefthospitalet. Likedan fikk barn med cerebral parese og multippel sklerose sin støtte, og heller ikke tilbakestående eller folk med sykdom på sinnet ble glemt.

I samarbeid med menigheten

Vel vitende om at menighetspleie- og diakonisseforeningen hadde sitt virke i kommunen, ser det ikke ut til at det var noe konkurranse eller motsetningsforhold mellom de ulike foreninger. Snarere tverti mot. I § 7 i NKS-foreningens lover heter det: ”Dersom foreningen gaar ind, tilfalder dens midler og eiendele Menighets-diakonisseforeningen paa Nøtterø paa betingelse av at de kun anvendes i overensstemmelse med foreningens formaal.” Slik gikk det ikke, tvert imot. I et felles styremøte 30. september 1926 ble det besluttet at diakonisseforeningen skulle oppløses og at Nøtterøy Sanitetsforening skulle overta Diakonisseforeningens kapital som var 1900 kroner.
Allerede i 1914 skjønte foreningen at det ikke var mulig å oppfylle den målsetting uten å ansette en menighetssøster i full stilling. Det var ikke så lett å skaffe kvalifiserte sykepleiersker. Verken diakoni-institusjonene, Menighetssøsterhjemmet eller NKS sykepleieskole kunne til enhver tid ha noen å sende ut. Da sanitetsforeningen utlyste stillingen, fikk de tre søkere. En av dem, Beatrice Gundersen, senere kjent som Høyre-politiker og Røde Kors-formann, ble først ble ansatt, forutsatt at hun turde å påta seg arbeide som menighetssøster for de tuberkuløse og fattige. Hennes far motsatte seg imidlertid at hun skulle ta stillingen, og Beatrice trakk søknaden.

Bitt i fingeren

I 1915 ble søster Susanne Roland fra Lillesand ansatt. Men før hun tiltrådte, ble hun spurt om å ta et tre måneders kurs for å videreutdanne seg som tuberkulosesøster. Det gjorde hun, og 18. oktober tiltrådte søster Susanne som foreningens første menighetssøster. Hun sparte seg ikke i tjenesten. Men en gang i 1916 gikk det galt. Hun skulle hjelpe en pasient som hadde fått sykdommen rosen og var nær ved å kveles av slim i munnhulen. I et forsøk på å fjerne slimet ble hun bitt i fingeren, fikk blodforgiftning og måtte legges inn på sykehuset. Det tok et halvt år, men etter dette var hun i full aktivitet igjen. En rapport fra 1918 sier at hun hadde fast pleie i 265 døgn og hadde foretatt 165 sykebesøk. Etter fem års tjeneste sluttet den trofaste Susanne Roland fordi hun i 1920 fikk en stilling ved Lier tuberkulosehjem.

”Spytt ikke i kirken!”

Mens vi i dag av ulike årsaker er opptatt av å forby røyking i offentlige lokaler, var det for hundre år siden spredning av tuberkulosebasiller som sto i fokus. Tro det eller ei, men at folk som tygde skråtobakk spyttet i kirken, var ikke ukjent, og kirketjenere fikk et svare strev med å fjerne klysene. Derfor gikk Nasjonalforeningen for tuberkulosen, i samråd med leger og departement, til aksjon og satte opp opplysningsplakater i kirkene med klartekst: ”Spytt ikke i kirken!” ”At tvinge vore værste spyttesvin” til hver søndag «at legge baand på seg ”, ville i følge Nasjonalforeningens generalsekretær, dr. Birger Øverland, være av den største betydning. Han reiste for øvrig rundt i landet og holdt en rekke foredrag om hygiene, men også om ernæring, som var så viktig for folkehelsen. Han var også på et møte i Nøtterøy Sanitetsforening i 1930 og talte for fullsatt sal på Tinghaug.

Sanitetsforeningen var som før nevnt meget aktiv. På et møte i 1919 ble bestyreren for en forretning på Borgheim og innehaveren av en annen forretning anmodet om å henge opp spytteplakater på veggene i forretningene. De ble også anmodet om å sette fram spyttebakker.

I 1920 sendte foreningen en henvendelse til fylkesmann Abraham Berge om at arbeidsutvalget for det opprettede ”sindssykehus” måtte bli sammensatt med minst to kvinner, en husmor og en sykepleierske. Sanitetsforeningen fortsatte i 1920-årene med helseforebyggende tiltak. Barnehjemmet for tuberkulosetruede barn i Larvik, som foreningen hadde gitt betydelige midler, var nå innviet og kunne ta imot 40 barn. Foreningen ga også garantier for opphold på Rove, Grefsen og Landemoen, og i 1936 gav foreningen 4600 kroner til opprettelse av NKS’ revmatismesykehus i Oslo.

Da Peter Syse stilte med beintråkket tannlegebor

Det sto nok heller dårlig til med tannhelsen i fordums tid. Leger og amatører kunne nok hjelpe til med å trekke tenner når de verket som verst, men tannpleie var et ukjent begrep. I 1908 kom imidlertid bygdas første autoriserte tannlege, den ikke ukjente Peter Syse, senere ordfører og kommunens første rådmann, og etablerte seg på Borgheim, bare 20 år gammel. Det var før elektrisitetens tid, og hans første tannboremaskin var av den type som måtte drives med beinkraft. Men sanitetsforeningen, hvor forøvrig fru Magnhild Syse var kasserer, skjønte at skulle tannhelsen forbedres, så måtte man begynne med barna.

Skoletannklinikken på plass

Allerede i 1919 ble det sendt en henstilling til kommunen om å innføre kommunal tannpleie forskolebarna, men det skulle gå tjue år før det ble gjennomført. 9. januar 1939 ble en historisk dag for tannhelsen. Da ble Nøtterø skoletannklinikk åpnet. Den leide lokaler på Lundeborg — rett overfor den gamle middelskolen. Skoletannlegen, frøken Tandberg og Ruth Marstad skulle behandle alle folkeskolens elever som gikk i første, og senere alle klasser. Men det var en helserådssøster som var den sterkeste pådriver for å få det til.

Søster Aida

Søster Aida Nilsen var en av tre som ble ansatt i 1929-30. Etter å ha gjennomgått et helserådskurs i Oslo foreslo hun at saniteten skulle gå inn for at skolebarna skulle lære seg å pusse tenner. Hun medvirket til at alle skolene fikk husapotek, og det var flere grunner til at hun ble betegnet som en pioner. I årsberetningen 1932 kommenteres: ”Ansettelsen av helserådssøster har svart til forventningene. Søsteren har assistert dr. Jespersen med skolebarnsundersøkelse av i alt 319 barn. Hun har besøkt 95 hjem med skolebarn, derav 45 med ”notabenebarn”. Hun har også besøkt 10 barn bortsatt av vergerådet i tillegg til 29 sinnssyke pasienter og 21 tuberkuløse. Hun har også hatt 77 dager i hel pleie. 7 våkenetter og 79 timepleie.” Og det kan tilføyes at hun ikke syklet. Hun gikk og gikk og brukte sjelden buss.

Administrerte all hjemmesykepleie

Samspillet mellom de frivillige organisasjoner og Nøtterøy kommune ser ut til å ha gått bra. Stort sett har kommunen betalt alle lønnsutgifter, mens sanitetsforeningen ansatte og administrerte sykepleierne fra 1915 og fram til 1960. Som før nevnt kom pleierne fra ulike sykepleierskoler. I 1935 skulle det ansettes to nye søstre. Styret ansatte først Harriet Hansen som var utdannet ved Menighetssøsterhjemmet. Som nr. to hadde styret forutsatt at det skulle være en søster utdannet ved en av sanitetens skoler.

Men så var det blant de tre søkere en Røde Kors-søster fra Nøtterøy som het Hanna Karlsen Lindholm. Hun var blant de første som var utdannet ved sykehuset i Tønsberg, hadde lang praksis, blant annet som operasjonssøster ved Gjøvik sykehus, og meget fine papirer, slik at det var umulig å unngå henne. Men da hun giftet seg med gårdbruker Olaf Nicolaisen i 1939, var det slutt på hennes sykepleierkarriere. Slik var det bare – den gang.

Fra 1940 og fram til 1964 hadde alle søstrene fått sin utdannelse fra menighetssøsterhjemmet. I en årsrapport fra Sanitetsforeningen i 1949 heter det: Formannen (Clara Bjørnstad) takket de tre menighetssøstrene og helsesøsteren for strålende utført arbeid. Og hun takket Nøtterøy kommune for den store støtte den yter ved å betale søstrenes lønn. (TB 2/3-49)

MS-hjemmet på Østegaard

På sanitetsforeningens årsmøte 1952 var det forslag om å skaffe et sanitetshus på Nøtterøy. Det skulle brukes til møtevirksomhet, velferdssentral for eldre, fotpleie, barnepark m.v. Slik gikk det også. Men eiendommen Østegaard i Hellaveien, som ble innkjøpt i 1955, skulle etter hvert få en meget betydelig funksjon. I 1964 ble den utbygd for funksjonshemmende som var rammet av multippel sklerose (MS). I lang tid hadde det vært et skrikende behov for å ta hånd om MS-pasienter. Alecon Castberg var den første som grep fatt i dette og dro til departementet for å drøfte saken. Etter flere runder med fremtredende personer med departement og sykehuset i Tønsberg, lyktes det å komme i gang.
For å dekke et økende behov ble også naboeiendommen kjøpt til. I 1974 kunne sanitetsforeningens formann, Ingrid Hermansen, legge ned grunnsteinen for det nye bygget som ble høytidelig innviet i 1975. Med stolthet ble det konstatert at MS-hjemmet var et pionerprosjekt som ikke bare var det første i landet, men også det første i sitt slag i hele Skandinavia.

Overlege Knut Koppang var hjemmets tilsynslege fra 1964 til 1982. Han gjorde utrolig mye for Østegaard, holdt pianokonserter og lot sitt legehonorar gå til hjemmet. Han opprettet også et fond for pasientene slik at de kunne dra til Gurvika på ferie. Det ble mange turer med foreningens egen buss. Og ikke nok med det, NKS spanderte også en egen buss, den såkalte blåbussen, til pleiehjemmet på Gipø.

Vestfold fylke — og så Nøtterøy kommune

Fra 1. januar 1982 overtok Vestfold fylke den fulle drift av Østegaard, men som følge av de mange reformer i helsetjenesten ble Østegaard overtatt av Nøtterøy kommune i 2001 for å bli et rehabiliteringssenter.

Som rimelig er for en så stor og virksom forening, ble det jubileumsfester, og sanitetskvinnene var flinke til å få fram sin historie i beretninger, avisreferater og protokoller.

I statuttene for Norske Kvinders Sanitetsforening var det en klausul at mannspersoner kunne være med, men de kunne ikke ha styreverv. På denne bakgrunn er det kanskje litt rart at det var den aktive lærer og kirkesanger Markus Andersen, som tok initiativ til å stifte Nøtterø Sanitetsforening. Klausulen førte til at kvinnene fikk lederverv i foreningen. Blant dem var lærer Anna Johannessen, kirkesanger Andersens fru Inga, doktor Jespersens fru Margrete, lærer Hans Eriksens fru Emilie og tannlege Syses fru Magnhild. Som en ser, er de gifte kvinnene presentert ved sine ektefellers titler.

Første æresmedlem

Sanitetsforeningen hadde fra starten i 1913 og fram til århundreskiftet mange kjente formenn. Som vi skal se satt de fleste i mange år. 1. Anna Johannessen 11 år, Margrethe Jespersen 5 år, Alfhild Hansen 2 år, Emilie Eriksen 10 år, Clara Bjørnstad 12 år, Aleson Castberg 6 år, Agnes Sørensen 8 år, Maggi Tønnesen 6 år, Ingrid Hermansen 9 år, Irene Sanne 16 år og Ragnhild Thorbjørnsen 3 år. Det betyr at Irene Sanne, som med tre års unntak, var formann i den vanskelig omstillingsfasen fra 1982, har sittet lengst. Clara Bjørnstad, som også en tid var formann i Vestfold krets av NKS, var svært aktiv. Og sist, men ikke minst, middelskolelærer Anna Johannessen, som i 1938 ble utnevnt til foreningens første æresmedlem. Uten forkleinelse for andre medlemmer som utførte store tjenester, kan vel de tre anses som de mest profilerte sanitetskvinnene.

Sanitetsforeningen var sannsynligvis bygdas største forening i 1961 da den hadde 1011 medlemmer med underavdelinger i alle skolekretser. På hovedforeningens årsmøter var det tradisjon for å synge salmen Kjærlighet fra Gud. Det var ofte andakt, underholdning og foredrag. Men det skjedde også morsomme episoder.

Musejakt i frokostsalen

Det skjedde på årsmøtet 6. februar 1956 i realskolens frokostsal. Overlege Fr. Jakhelln hadde holdt sitt foredrag, og det ble bråk fra et hjørne i salen. En mus hadde forvillet seg inn, og i forskrekkelsen reddet en del av møtedeltagerne seg opp på bord og stoler. De få herrene som var til stede tok opp jakten, men greide ikke å fange musa. Til slutt kom den reddende engel i fru Frida Lærums skikkelse. Hun tok musen med bare hendene, gikk en seiersrunde og kastet den ut. ”Vivi” (Julie Bergh) skrev om det i Tønsbergs Blad, og en annen avis hadde karikatur og et lite stykke om det samme.

John Foden innleder en ny fase i sosialomsorgen.

Frem til 1930 ser det ut til at kommunens fattigstyre fikk mye hjelp av de frivillige organisasjoner. Men i 1931 ansatte kommunen eks-hvalfangeren, John Foden, på deltid som fattigforstander. Senere ble han forsorgforstander, og etter krigen ble han Nøtterøys første sosialsjef. Foden sto på fra tidlig morgen til sene kvelder og hadde denne stillingen til han ble avløst av Otto Kyste i 1956. Etter hvert ble administrasjonen av helsesøstre, hjemmesykepleiere, husmorvikarer og hjemmehjelpere overført til kommunale kontorer.

I 1966 ble Amalie Tanum tilsatt som sykepleiesjef i en nyopprettet stilling. Mens det i 1964 var bare tre menighetssøstre som dekket hele øya, ble det etter hvert store utvidelser i helse- og sosialtjenesten.
Søster Margit, som ble ansatt av sanitetsforeningen som menighetssøster i 1959, og som fortsatte i hjemmesykepleien til midt på 1990-tallet, er den som sannsynligvis har lengst tjenestetid i etaten. I dag er det kommunaldirektør Karen Kaasa som har ansvar — ikke bare for hjemmesykepleien — men for alle de hjelpende hender i helse- og sosialtjenesten. Det kan vel tilføyes at kommunaldirektøren har fått sin sykepleierutdannelse nettopp fra det før omtalte diakonissehus i Oslo. Ringen sluttet!

Har så de frivillige utspilt sin rolle?

Lover og forordninger som ble vedtatt i Stortinget, blant annet i 1960-årene og 1982 om fylkenes og kommunenes ansvar for helse og omsorg, ga seg store utslag på Nøtterøy ved at det offentlige overtok mer og mer av helseforetakene. Så kan en spørre seg om saniteten og andre humanitære foreninger har utspilt sin rolle. Sikkert ikke. Aktiviteten er naturlig nok redusert, men uansett om kommunen gjør de største anstrengelser for å hjelpe de fattige, eldre og syke, er det fremdeles behov for frivillige som har omsorg for sine medmennesker.
Det betyr at i tillegg til de mange kommuneansatte er også menighetspleien med diakonat og diakon en viktig faktor. Og vi skal heller ikke glemme det betydningsfulle arbeide som Røde Kors og en rekke andre foreninger gjør for å hjelpe de vanskeligstilte. På den måten får vi et samspill mellom offentlig og privat innsats og virkeliggjør den gamle parolen: ”At motarbeide Nød og Elendighet på det sosiale område”. Og selv om våre politikere fremdeles strever med å avskaffe fattigdommen, må vi være takknemlige for at støtteordninger i våre dager er av et helt annet format enn de var for hundre år siden.

Kilder:

Knut Aukrust: En studie av kirkelig sosialt arbeid i Norge fram mot 1914.
Vestfoldminne 2002: Streiftog gjennom helsevesenets utvikling i Vestfold.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.
Kjartan Dale. Avisregistreringen.
Regnskapsbok for Menighetspleien
Protokoller, Nøtterøy Sanitetsforening