Fritz Kristiansen: (publisert i Njotarøy 1999)
Slektsmøte på Mellom Bolæren
I juni i 1983 arrangerte etterkommere etter Christian og Susanne Martini meget vellykket slektstevne på Langeby i Sandefjord. Etterkommere etter alle sønnene var samlet der også etter Ferdinand i Amerika. På dette stevne fremkom det Ønsker om å kunne komme til Mellom Bolæren for å se forfedrenes bolig der. Og siden den gang har det vært jobbet en del med dette. I år lyktes det takket være Nøtterøy Historielag og lagets formann Thore Holm.
Det var en gang en mann som het Christian og videre het han Fenger Martini. Det forekom også en dame som het Susanne og hennes pikenavn var Larsdatter Ingvaldsen. Disse ble et ektepar i 1857. Barna de fikk var Ferdinand i 1857, Anna Mathilde i 1860, Lina i 1862, Johan i 1864, Julie i 1868, Fredrik i 1872 og Ferdinand i 1876. Årsaken til at to av barna het Ferdinand var at den førstefødte omkom ved drukning 18 år gammel, altså før den andre ble født. Ferdinand måtte nok en av guttene hete, mente foreldrene, for det het Christians far. Christian var født i 1821 og Susanne i 1834, Christian i Modum og Susanne på Bolærene.
Skipper på Kongofloden
Det er ikke så veldig mye vi vet om Christians fortid før han slo seg ned på Bolærene. Vi vet heller ikke så mye om forfedrene hans annet enn at bestefaren het Johan Michael Martini og kom fra Danmark. Han var lege og en av de første bedriftslegene på Blåfarveverket på Modum. Sønnen Ferdinand var kaperkaptein, sier Modums bygdebok. Christian var også skipper. Det fremkommer at han blant annet trafikkerte Kongofloden i siste halvdel av 1800-tallet. Det fortelles også at det var han som førte skuta som fraktet Stanley på Kongofloden da han var på leting etter Livingstone. Om dette skal Christian ha holdt et foredrag i Oslo i 1890.
Eiendommen Vestre Rønningen på Mellom Bolæren fikk Christian forpaktningskontrakt på i 1859, og sammen med Susanne bygde han hus der, våningshus og uthus. Våningshuset inneholdt gang, kjøkken og to rom i første etasje og i annen etasje var det to soverom. Vi kan tenke oss at foreldresoverommet var i første og et gutteværelse og et pikeværelse i annen.
Uthuset var stort nok til et par kuer, kanskje en gris eller to og til nød noen høner. Slik var det jo på den tiden. Husene ligger lunt, 100 til 150 meter fra strandkanten. Nede ved stranden var det brygge og sjøbod.
Barnas skjebne
Om barna kan det kort fortelles at Anna Mathilde ble gift med Anton Fredriksen og at de slo seg ned på Bjerkøy. De var barnløse. De andre jentene, Lina og Julie, giftet seg i Amerika, og de fikk heller ikke barn. Johan giftet seg med en dame fra Hurum, flyttet til Langeby i Sandefjord og fikk åtte barn. Fredrik giftet seg med Johanne Evensen fra Nesbryggen, bodde på Hvalø fra en gang i 1890-årene til 1907. Sistnevnte fikk fire barn, og jeg navngir disse fordi samtlige slo seg ned på Nøtterøy og forble Nøtterøyfolk. Fredrik ble født i 1895, Julie i 1897, Georg i 1899 og Victor i 1903. Alle ble født på Hvalø. Fredrik og Johanne med familie flyttet til Nesbryggen, like ved Breidablikk Sjømannshjem i 1907. Barna deres ble også boende i Nesbryggenområdet. Yngstemannen Ferdinand flyttet i 1902 til Amerika. Han giftet seg der med en norsk enke med to barn. Sammen fikk disse en sønn.
Slektningene vender tilbake
Sammen med Holm reiste 42 slektninger i alder fra 11 til 83 år til Bolærene fredag 6. august 1999. Vi ble landsatt på østsiden av Mellom Bolæren og spaserte via Russerleiren til Grevestua. Videre til sommerboligen til minister Fritz Wedel (bror av greven) og skytebanen før vi kom fram til Vestre Rønningen. Det var ikke grenser for kjennskap Thore Holm hadde til historien på øya. Forholdene i russerleiren hadde vært ubeskrivelig fæle og fikk oss til å grøsse. Grevestua var vi inne i og mange av oss tenkte nok på de enkle forholdene den gang og sammenlignet disse med forholdene på landstedene i dag. At Jarlsberggreven følte et visst sosialt ansvar kom også frem idet han i fra 1901 sørget for at 20 barnehjemsbarn fra Oslo med følge fikk oppholde seg der en del av sommerferien.
Møtet med Vestre Rønningen ble sterkt, ikke minst for de av oss som husker bestefedrene våre, Johan og Fredrik. Vi snakket om forholdene de levde under og for mange av oss gikk nok tankene tilbake til tiden disse levde sammen med oss. Spesielt for meg og de øvrige etterkommerne etter Fredrik var det tøft å stå på hans fødested og se nordover mot Teinebåene der han døde i motorsnekka si da han var ute for å dorge makrell, 75 år gammel i 1947.
Det er stor grunn til å være Nøtterøy kommune, Forsvaret, Nøtterøy Historielag og andre som viser interesse for det meget takknemlig for at bygningene på Vestre Rønningen skal restaureres. Mange av oss ser frem til å komme ut der kanskje under restaureringsarbeidene og senere når alt er ferdig restaurert.
Hvorfor «Fingeræne» som nevnt innledningsvis? Jo, det hadde seg nok sånn at klengenavn var helt vanlig på våre besteforeldres tid. Og da forholdet var at Christian hadde mellomnavnet Fenger, så var det vel rimelig at sønnene ble kalt «Fingeræne». På Nøtterøy og i hvalfangstkretser var dette velkjent for noen år siden, men det var nok svært få som visste noe om årsaken til klengenavnet. Årsaken til at familienavnet Martini ikke fortsatte etter Christian, er det ingen av oss etterkommere som har kjennskap til. Jeg kan vel kanskje tenke meg at det kunne være vanskelig i det tøffe fangst- og sjømannsmiljøet som rådde i distriktet på den tiden å ha et så fremmedartet navn.
Legg inn en kommentar