Fire år i japansk fangenskap

Av Johannes Slaastad (Njotarøy 2006)

“Kort beskrivelse av kapringen av S/S Dukat og offiserenes internering”

Johannes Slaastad ble født i Norderhov på Ringerike i 1898. Familien flyttet senere til Nøtterøy der foreldrene jobbet som bestyrerpar på det kommunale pleiehjemmet Oserød inntil de kjøpte sin egen gård på Kjøle på Nøtterøy noen år senere. Johannes fikk derfor hele sin barndom og ungdom på Nøtterøy der befolkningen stort sett livnærte seg som sjøfolk og hvalfangere. Dette var selvfølgelig årsaken til at Johannes i likhet med den øvrige ungdommen på øya valgte sjøen som yrke. Bortsett fra en sommer på hvalfangst på finnmarkskysten under den første verdenskrigen ble det vanlig skipsfart for Johannes. Innledningen til denne artikkelen er skrevet av Kjell Martin Studsrød og Fritz Kristiansen. I kaptein Slaastads rapport om internering og fangenskap i Japan er språket hans bevart, bortsett fra at noen åpenbare feil er rettet og at aa er erstattet med å.

Styrmannskole og skipperskole tok Johannes i Tønsberg tidlig i tyveårene og etter noen år ble det et aldri så lite skippervikariat. I sin ungdom traff han igjen den jevnalderende Bertha Olsen, skipperdatter fra Nesbryggen, som hadde gått samtidig med ham på Bergan skole. Det ble etter hvert forlovelse og det ble bryllup, som fant sted i Den Norske Sjømannskirken i Antwerpen i 1927. Dit reiste Bertha via Oslo med en av Fred Olsens passasjerbåter.
Trettiårene var veldig vanskelige for de aller fleste. Ikke minst for sjømannsstanden. Johannes syntes nok han var heldig da han i 1935 fikk hyre som 1. styrmann (nå overstyrmann) i Kinafarten. Betingelsene var imidlertid temmelig tøffe.

Mange fordeler i Østen

Styrmannsjobben skulle han ha i 6 måneder for deretter å overta skipperjobben. Skuta het S/S Dukat og tilhørte Arne Sveens Rederi i Oslo. Jobbens varighet skulle imidlertid være 5 år. I løpet av disse årene var det meningen at hustru Bertha og datteren Marit som var født i 1932 skulle få anledning til å reise til Østen for å bo der en tid og deretter reise sammen med Johannes tilbake til Norge. Betingelsene for en Østenskipper på den tiden var for øvrig veldig spesielle. Det forekom fordeler som andre skippere måtte se langt etter. De seilte stort sett på de samme havnene gang etter gang og turene gikk vel fra Shanghai i nord til Singapore og malaysiske havner i sydvest. Det ble anledning til å foreta losingen selv og lospengene tilfalt skipperen. Dekkspassasjerer hadde de også anledning til å ta med seg og oppgjør for disse tilfalt også skipperen. Dessuten hadde han anledning til å ta med seg noe dekkslast som han også mottok oppgjøret for. Det var derfor ganske lukrativt å seile som skipper på Østen i den tiden.
Ting ble nok ikke som Bertha og Johannes hadde tenkt seg da han tok jobben og reiste østover. Utover i trettiårene tilspisset urolighetene seg både i Europa og verden for øvrig. Borgerkrig var det i Spania der både Tyskland og Italia blandet seg inn. Japan og Kina braket også sammen før krigen i Europa var et faktum. Det lå begrunnet krigsfrykt i luften. Ekteparet Slaastad ble nok derfor enige om at hustru og datter skulle holde seg hjemme for å ta i mot ham når han kom hjem en gang i løpet av 1940. Det var nok ikke sånn det skulle bli. Krigen i Europa kom i 1939 og i 1940 ble nordmenn aktive deltagere i denne. Inntil høsten 1941 fortsatte Johannes Slaastad seilasen på Østen og her kommer den videre historien om kapring og fangetid slik han selv beskriver det i en rapport nedtegnet etter sine private notater. Beskrivelsen er nedtegnet på vei hjem til Norge med S/S Stavangerfjord i okt/nov 1945 etter opphold i USA etter fangetiden.

Krig i Østen

Vi avgikk fra Hong Kong den 30. november 1941. Det var da intet som tydet på at Japan i løpet av noen dager ville erklære krig mot England og Amerika. Den 6. desember, ca 400 mil fra Hong Kong kom 2 japanske flyvemaskiner og kredset over skibet. Vi heiste vårt nasjonalflagg, og maskinene tok da av med kurs for ”Kamran” Bay. Den 7. desember hørte jeg i radioen at en stor japansk konvoy var observert, stimende sydover, men intet varsel ble gitt om at krigen var nær forestående.
Kl 6 aften den 8. desember hørte jeg i radio at Japan hadde erklært krig mot England og Amerika og i samme broadkast hørte jeg at japanske flyvemaskiner hadde bombet Hong Kong, Manilla, Singapore og Bangkok. Vi var da ca. 60 mil fra Hong Kong. Alle mann ble kalt på dekk og underrettet om at krig var brutt ut i Østen. Et livbelte ble delt ut til hver mann og de fikk ordre om ikke å gå til køis, men holde seg mest mulig på dekk i løpet av natten. Livbåtene var fra før svinget ut og klare til å sette på vannet. Skibet ble mørklagt og begge styrmennene sammen med meg tok vagt på broen hele natten.

“Skipet var kaptured”

Kl. 11.25 om kvelden kom 2 krigsskib stimende opp aktenfra og vi fikk pr. morselampe ordre om å stoppe. Ved midnattstid fikk vi ordre om å følge etter det ene krigsskib. Ved dagslys viste krigsskibet seg å være japansk. Kl 8 fmd. den 9. signaliserte krigsskibet: ”Fortsett til His-che-shin Bay”(ca 80 mil nord av Hong Kong). Ankom der og ankrede kl 10 fmd. Ved middagstid kom et boarding party om bord, bestående av 2 officerer og nogen soldater. Chefen for partiet, antagelig løytnants rang, underrettet mig om at Japan hadde erklært krig mot England og Amerika, derefter stillet han meg forskjellige spørsmål. Jeg spurte officeren om hvorfor de kapret norske skib, og dertil svarte han at alt vedrørende skib og last ville avgjort ved priserett. Boardingpartiet var om bord ca. 1 time. Straks før de forlot skibet, erklærte officeren at skibet var kaptured og heiste det japanske flagg. Jeg ble underrettet om at de holdt meg ansvarlig for skip og last inntil en bestemt avgjørelse var gjort.
Kl. 4. emd. samme dag kom et andet boarding party om bord ledet av en underofficer. Straks de var kommet om bord ble bajonettene satt på geværene og soldater postert rundt om på skibet. Alle mann tilhørende skibet fikk ordre om å stille opp på fordekk. En av fyrbøterne var litt sen med å komme på dekk og ble av den grund fiket flere ganger av underofficeren. Etter at alle mann var oppstillet ble skibet undersøkt. Etter en stunds forløp ble maskinistene beordret ned i maskinrummet og fikk der beskjed om å ta ned en av eksenterstengene. Under arbeidet ble maskinisten bevoktet av en soldat med trukken revolver. Eksenterstangen ble bragt om bord i et krigsfartøy. I de 4 dager vi lå i bukten fikk vi en gang litt proviant, fisk og grønnsaker fra et krigsskib.

Til Amoy

Straks etter ankomst til Amoy ble vi boardet av Japanske Marine Officerer som gjennomgikk skibets papirer og manifestet for lasten. Officerene var høflige, men kortfattet og forretningsmessige. Derimot var soldatene som av og til besøkte skibet mindre høflige, og de tok rikelig til seg av egg og bananer, tilhørende skibscompradorens privatlast.
Den 23. desember (skibet lå da ved kaien og losset lasten) fikk vi for første gang etter ankomst til Amoy proviant om bord (kjøtt, brød og grønnsaker). Provianten ble av skibets officerer likelig fordelt til de forskjellige departemanger om bord. Ved 9-tiden om kvelden kom en flokk japanske soldater om bord, rumsterte rundt på skibet, banket opp 2. compradoren og tok med seg i land bananer og flere kasser egg (compradorens privatlast) samt compradorenes rasjon av kjøtt. Vi norske ble ikke antastet.

Den 14. januar fikk jeg beskjed fra de japanske marinemyndigheter om at de forlangte at kinesermannskapet skal bli stående om bord og arbeide for dem. Hvis de nektet, ville de bli satt i fengsel. Den 17. januar 1942 blev vi 5 norske beordret i land og innlosjert på ”Hope & Wilhelmina” hospital i Kuangsu. Vi fikk vår proviant tilsendt hver anden dag. Kokingen ble besørget av 2 kinesergutter som tidligere hadde tilhørt hospitalets kjøkkenpersonale. Det største antall fanger internert på Hope hospital på en gang var 50 og gruppen bestod av nordmenn, engelskmenn, russere og kinesere. Denne gruppen inkluderte 4 kvinner og 2 barn. Alderen på fangene varierte fra 3 måneder til 62 år. Efter ca. 6 måneders forløp ble 16 av fangene satt fri, så i det siste året var det 31 menn og 3 kvinner igjen som fanger på Hope hospital. For å skaffe penger til innkjøp og litt ekstra proviant ble vi nødt til å selge nogen av våre private eiendeler og det ble gjort mellom det japanske konsulat og selvfølgelig måtte vi for å få sakene solgt, selge dem til priser som lå langt under den virkelige verdi. Vi var fritatt for å arbeide men holdt våre oppholdsrum og gårdsplassen i orden.
Fra januar 1943 fikk vi norske penger tilsendt fra det svenske konsulatet i Shanghai. Det var rikelig med bøker og magasiner, og det var også anledning til å spille vollyball og ping pong. I sommertiden ble vi hver dag tillatt en 2 timers tur rundt om på øien, fikk også tillatelse til å bade fra en av badestrendene.

Forflytning til ny “kamp”

Den 4., 5. og 6te februar 1942 blev alle skibsførere (7 mann) tatt over til Amoy og framstilt i priseretten. Den siste dag i retten spurte jeg chefen om han betraktet nordmenn som fiender av Japan, dertil svarte han følgende: Nei, men det er vanskelig å plassere dere fordi den norske regjering har tatt ophold i England.
Den 25. mai blev vi forflyttet til Shanghai. Vi blev sendt med en gammel lastebåt og vi blev henvist (både kvinner og menn) til mellemdekket. Der var last i forkant og åpent inn til kullbunkeren i akterkant. Vi fikk utlevert en skidden stretcher til hver til å sove på, men måtte selv holde oss med køiklær. Vi blev servert mat 3 ganger daglig og vi intok våre måltider på mellemdekket. Der var verken bord eller stoler, så vi var henvist til å sitte på stretscheren og ballansere skaffetøiet på beste måte. Før vi reiste fra Amoy fikk vi utbetalt CRB$.377, som godtgjørelse fordi vi måtte reise med lastebåt. Vi fikk lov til å ta all vår bagasje med oss, men den fikk stygg medfart, blev behandlet som styrtgods. Ankom Shanghai den 29. maj og blev inlosjert på Naval Y.M.C.A. Vi fikk utlevert 4 blankets hver, men måtte sove på gulvet på japanske stråmatter, fra 2 til 4 mann på hvert værelse. Maten blev tilberedt av japanske marinesoldater, men måtte selve besørge serveringen samt oppvask og renhold. På ankomstdagen blev all vår bagasje undersøkt. Sekstanter, skrivemaskiner, forskjellige bøker og andre ting blev beslaglagt.

Hjelp fra Røde Kors

Den 13. juni blev 13 av oss (Norske og Engelske) alle officerer fra handelsflåten forflyttet til Shanghai War Prisoners Camp. 5 dager etter ankomsten blev vi satt til å arbejde på farmen som tilhørte kampen. Den medisinske avdeling i kampen var udmerket. Der var 3 amerikanske leger, 1 engelsk, 1 amerikansk tannlege og ca. 25 sykeplejere. Ved ankomst til kampen blev 1.st maskinist B.W. Hansen inlagt på kampens hospital da han led av en meget alvorlig hjertesygdom. Alt mulig blev gjort for ham, men hans tilstand forverredes stadig. Den 17. mars døde han og blev den 18. mars begravet på kampens kirkegård. Provianttilførselen var rikeligere i Shanghai War-Prisoners Camp enn i Amoy, hvilket det Internationale Røde Kors har æren av. Den 10. og 25. i hver måned blev proviant og forskjellige nødvendighetsartikler sent inn til kampen fra det Internationale Røde Kors.
Da vi kom til kampen, var det ca 1500 mann der, men i august samme år blev 520 sendt til Japan. Etter splittelsen i Italia kom en del italienske fanger til kampen og for øvrig blev fangetallet økt med mannskaper fra nedskutte amerikanske fly. I begynnelsen av mai 1945 kom der ordre om at alle fanger i Shanghai War-Prisoners Camp skulde flyttes nordover. Pakking og forberedelser til reisen blev straks påbegynt og 100 fanger blev sendt nordover for å sette den nye kamp i stand.
Den 8. maj blev 25 fanger der var syke sendt til et hospital i Shanghai. Kampens utstyr og fangenes bagasje blev transportert til Kiangwan jernbanestasjon og opplastet på jernbanevogner. Arbeidet blev utført av fangene. Den 9. mai kl 6 morgen blev de resterende 901 fanger marsjert ut av kampen og ned til Kiangwan jernbanestasjon og anbragt i lastevogner fra 30 til 50 mann plus 4 soldater i hver vogn. Vognene var avdelt med piggtråd i 3 avdelinger. Midtpartiet i dørens bredde var for soldatene og endepartiene for fangene, så det var lite med plass. Som proviant for reisen fikk vi av japsen 3 brød á 230 gram for den første dag derefter 3 hårde beskøiter pr. dag. Takket være det amerikanske og internasjonale Røde Kors led vi ingen nød, for de utstyrte oss med hermetisk proviant. Til maten drakk vi koldt vann som var tilsatt jod. Under transporten rømte 7 av fangene.

Levde på sigøynervis

Den 14. mai ankom vi til ”Feng Tai”, ca. 7 km s.v. av Peking og blev der inlosjert i et stort varehus hvor det på forhånd var lagt stråmatter på stengulvet til å ligge på. Sov og spiste i varehuset på sigøinervis i ca 5 uker. Den 10. juni var vi igjen på flyttefot og reisens mål var da Japan. Befordringsmåten var den samme som fra Shanghai, men matspørsmålet var nu bra — fikk kokt ris og litt saltede grønnsaker 3 ganger daglig og drikkevann med jod.
Ankom til ”Fusan” på Korea den 23. juni og blev der anbragt i brakke der lå ca 1 km. fra jernbanestasjonen. Forholdene i Feng Tai var elendige, men i ”Fusan” var den 100% verre. Avreise fra ”Fusan” med båt de 28. juni og ankom til SUSA i Japan den 29. juni. Overnattet der i et skolehus og fortsatte reisen neste dag. Fra SUSA fikk vi reise i skikkelige passasjervogner. Fikk også på reisen i Japan ris og grønnsaker 3 ganger daglig.
Den 2den juli kom vi til Yokohama og der blev vi 5 norske og og 45 italienere tatt av toget (de andre fangene fortsatte nordover) og sendt til en krigsfangeleir som kaldtes Tokio Camp no 2. I kampen var det da vi kom 112 fanger.
I Japan var det til stadighet luftangrep og vi satt ofte i ”air raid shelters”. Natten mellom den 12te og 13de juli falt bombene ca. 150 meter fra kampen. Natten mellom den 25de og 26de juli blev kampen totalt ødelagt og 22 fanger og 15 japanere blev drept og 2 fanger såret. I distriktene rundt blev 600 mennesker drept. Alle menn satt i ”air raid shelters”, men 3 av dem fikk direkte treff, likeledes kampens bygninger. I shelteret hvor vi norske og 35 andre fanger satt faldt en bombe ca 10 meter fra shelteret, men ingen av oss blev såret. Den 26de blev alle menn satt i arbeid med å grave fram de døde, 13 mann blev funnet.
Den 27. blev vi sendt til en anden kamp som lå ca. 6 km fra den ødelagte kampen. Den første august om kvelden hadde vi igjen luftangrep i kampens distrikt. Under angrepet satt vi i en stor kornsilo. Siloen fikk 2 fulltreffere og flere bomber falt noen meter fra siloen. Barakken undgikk å bli ødelagt men våre opholdsrum var bestrødd med jord og sand.
Den 16de august blev vi av kampens autoriteter underrettet om at krigen var slutt og dermed var det også slutt med japsens brutalitet og djevelskap.
Under reisen i Japan og ved bombingen den 25-26 juli, mistet vi det meste av våre eiendeler.

Stillehavet, september, 1945
Johs Slaastad.
Fører, ex S/S Dukat.

I en oversikt over de forskjellige fangeleire som Slaastad nevner i sin beskrivelse ovenfor føyer han til en kort beskrivelse av den siste tiden i Tokio Camp 2 (beliggende mellom Yokohama og Tokio):
Distriktet rundt her blev ofte bombet av amerikanske fly. Natten mellom 25de og 26de juli blev campen totalt ødelagt og 22 av våre medfanger blev drept av bombene. En 250 kg bombe faldt ca. 10 meter fra der vi norske satt. (Smellet og lufttrykket fra bomben er årsaken til at begge mine trommehinner er ødelagt). Fikk her i denne leir et hårdt slag i hodet med en sabel av en japansk løytnant og senere på dagen 2 knyttneveslag i ansiktet av en japansk korporal. Hva grunnen var til at jeg ble slått vet jeg ikke. Sabelslaget har beskadiget nervesenteret i hodet (issen) og bevirker sterke nervesmerter i hodet, særlig ved hjernearbeide.
Den 27.7.45 blev vi forflyttet til en fangeleir som lå ca. 7 km nærmere Yokohama. I denne leiren hadde vi en stor kornsilo som tilfluktsrom. De 1.8.45 fikk siloen 2 fulltreffere av bomber og flere bomber faldt nogen få meter fra siloen. Smell og lufttrykket fra disse bombene var også kraftig og alle som satt i siloen var etter bombeangrepet mer og mindre sløvet eller forvirret flere timer etterpå.
Den 30.8.45 blev vi befridd av amerikanerne og fikk en udmerket behandling. Kom til Oslo den 12.11.45. Hadde ved hjemkomsten malaria, gulsot og leverbetennelse og hadde et langt opphold ved Tønsberg sykehus.
Både i Shanghai og Korea hadde jeg mange kraftige anfall av malaria. Fikk kun medisiner så lenge anfallene varte, aldrig nogen etterbehandling og det skyldtes nok mangel på medisiner.