Spennende tider da hvalfangerne kom hjem fra feltet
Av Astri Andersen (Njotarøy 2003)
For tredve, førti år siden var det mange hvalfangere her i Vestfold. Jeg vet ikke hvor det var flest av dem; mange bodde på Nøtterøy, Tjøme og i Tønsberg, og så i Sandefjord, selvfølgelig. Mange av dem kjente hverandre fordi de var på samme kokeri eller hvalbåt, og ofte kunne mange familier være representert på samme båt.
De hadde et strabasiøst liv der nede i sydishavet, særlig de som var på hvalbåt. De reiste om høsten og kom hjem igjen om våren, like sikkert som trekkfuglene. Det var brunbarkede, kjekke karer, og sist men ikke minst, de hadde penger. Derfor var de, i alle fall de ugifte, ettertraktet, og du sa aldri nei takk hvis du ble buden ut med en hvalfanger. Mange av dem brukte opp pengene som de hadde slitt for en hel sesong, i løpet av åtte dagers tid. Da levde de i sus og dus så lenge det varte. Men dette gjaldt bare en liten prosent av dem; forskjellige utskeielser forekommer jo over alt. Nei, de ordentlige hvalfangerne var kjekke, førsteklasses karer, det kan jeg fullt ut underskrive.
Far var aldri sint
Min far var også hvalfanger, på hvalbåt. Han kom som regel hjem om våren, og da hadde han hele sommeren hjemme; det var hans tur til å ta seg av oss. Jeg kan huske at han en gang kjøpte en brunbeiset seilsjekte, som vi hadde mange fine turer med. Fra den lærte vi å svømme også. Far knøt en taustump rundt livet på oss, og den bandt han fast i tauet som seilet ble heist og firt med. På den måten kunne han slakke eller stramme linen, alt ettersom. Så fisket vi, og han lærte oss knepene med å agne. Han lagde ruser, og vi var med på å sette dem ut og ta dem inn.
Han kunne liksom alt, alt kunne han svare på, og aldri var han sint, sånn som mor var. På en måte lekte han med oss, og han deltok i leken med liv og sjel.
17.mai-stemning
Når far kom hjem om våren, holdt mor på å gjøre rent sikkert en måned i forveien. Skuffer og skap og boder – alt ble rengjort. Det var den reneste 17. mai-stemning når hvalfangerne ankom. Vi møtte dem som regel på Husøy-bryggen, der vi hadde stått mange timer i forveien, familie, slekt og venner. Noen ganger leide vi en motorbåt som tok oss med ut til “koka”, som lå et stykke ute på reden. Når den hadde tutet sin velkomsthilsen og tollerne hadde vært om bord, var det vår tur til å entre båten.
Vel kommet hjem var vi veldig spente på hva far hadde i alle sekkene sine. Jeg kan ikke huske alt han hadde, men en gang fikk broren min en seilbåt, som far hadde laget på vei hjem fra feltet. En annen gang fikk jeg en nydelig utskåret trekiste, som han også hadde laget. Ellers gikk det mest på silkestrømper og råsilke, som var rullet opp på stokker, og som mor og jeg fikk like kåper og kjoler av. Det gikk jo an å få en sydame den gang! Så hadde han med seg mange flasker Florida-wasser og palmolivsåpe, og ikke minst grønne bananklaser. De ble hengt mørkt oppe på loftet med et klede over, for da modnet bananene fort. Disse kanaribananene har jeg ikke smakt verken før eller siden. De var ganske små, mer gule i kjøttet og friskere i smaken enn dem vi vanligvis kjøper i butikken.
“Gjør som mor sier!”
Men så, en sommer kom ikke far hjem. Han stoppet over i Kappstaden. Det var nemlig slik at selskapets båter lå til reparasjon der, da de kom opp fra feltet. De måtte ha folk som hadde et øye med det hele, og den jobben fikk far. Det var en ettertraktet jobb; det var bare det at han altså ikke kom hjem. Så kom det telegram! Vi kunne komme ned for å være der hele sommeren og så reise tilbake når båtene gikk ned i isen igjen. Men nei takk, det hadde ikke mor lyst til, og dermed ble det. I det hele tatt, det mor sa og gjorde, var lov. “Gjør som mor sier, hun vet best!”, var fars ord. Jeg hørte dem mange ganger, og jeg likte dem ikke.
Legg inn en kommentar