Flyktning til Koster med «Harry» og Ragnvald

Ulf Erichsen (Njotarøy 1990)

Anna Sandberg var født i Drammen grunnlovsdagen 1909. Hun kom tidlig med i det politiske arbeidet, og var bystyrerepresentant, og etter krigen vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet. Under krigen var hun knyttet til det illegale pressearbeidet, og høsten 1944 opplevde hun at mange av hennes nære venner og medarbeidere ble arrestert. På våren 1945 begynte nettet også å snøre seg sammen for Anna Sandberg, og som så mange andre nordmenn i samme situasjon måtte hun rømme til Sverige.

I sine dagboknotater gir hun følgende beskrivelse:
«15/3. På jernbanen kl. 7.10. Ingen forbindelse på Vestfoldbanen. Ringte Oslo og Tønsberg 2 ganger. Fløy på toget til Horten. Gikk til Tønsberg. De siste 3 km fikk vi bil. Det regnet nokså mye. Rutebilen til Råel var innstilt denne turen. Fikk drosje.
18/3. Onkel Harry har ringt. Gikk ca. 2 1/2 time. Onkel Harry og lærer Kristoffersen nede og fikk dram.
19/3. Opp klokken 1/2 4. Et stille tog gjennom skogen i 20 minutter. Ned til et hus. Ombord i båten, motoren ville ikke gå. 7 stk ialt. Fam. Knudsen, frk. Torseth, Karlsen. 20 sigaretter. 1 flaske vin og en fleskebit i en tråd i halsen. Ragnvald og «Harry»s vadbåt. 5.15 — 12.15 var tiden vi brukte. Ragnvald og «Harry»s 27. tur. Marinepolisen og hans kollega stilte oss på en mur. Koffertene undersøkt. Med marinepolisen til Strømstad. Ny undersøkelse av koffertene av svensk politi».

Siste tur

Denne 27. turen skulle bli Ragnvald og «Harrys» siste tur fra Nøtterøy til Koster. Den 27.mars ble «Harry» arrestert under ganske dramatiske omstendigheter på Tømmerholt. «Harry», eller Jacob Jacobsen, hadde vært hos sin søster, Reinholda Jacobsen, som var lærerinne på Tømmerholt. Hun bodde i et hus like ved skolen, og dette ble ofte brukt som dekningssted for flyktninger.

Denne dagen var det tre personer, Ole Borge fra SL (Sentralledelsen), Mil.org. mannen Alex Rein og Lingekaren Birger Rasmussen som var plassert der i påvente av transport. På grunn av disse tre hadde Jacobsen tatt med seg pistol, og da han kom ut av huset ble han stanset av en tysk streifpatrulje. De fant pistolen, og Jacobsen ble umiddelbart arrestert og ført inn på Tømmerholt skole til forhør. Tyskerne hadde også sett hvilket hus han hadde kommet fra, og de tre som var der, ble beordret ut med hendene over hodet. Rasmussen som hadde et skuddsår i skulderen hadde store vanskeligheter med dette, men tyskerne oppdaget ingen ting.

De tre greidde å overbevise tyskerne om. at de var vanlige påsketurister, og kom seg senere på dagen unna, og med en annen transport til Sverige. Jacob Jacobsen og hans søster Reinholda ble sendt til Grini, og satt der til krigens slutt. Opprinnelig hadde Jacob Jacobsen vært grenselos på ruta «Spiker’n», fra Eidsvold til Grue. Denne ruta startet fra Oslo hver onsdag, og kom til Grue hver lørdag. Man gikk til fots bortover, og losene tok toget tilbake. Ved et par anledninger var Jacobsen nære på å bli tatt, men greidde seg med et nødskrik.

Ny rute

Høsten 1944 da snøen kom, fant Jacobsen ut at skigåing ikke passet for han, og han ble bedt av Siv.org. om å åpne en flyktningrute over fjorden fra hjemstedet Nøtterøy. Hovedkontakter for denne nye ruta var Birger Warhuus og Reidar Berg, og den ble brukt både av Siv.org. og Mil.org. Mil.org kjøpte inn en 28 fots vadbåt, og Siv.org-mannen, fiske-handler Rolf Brynhildsen, hjalp til med å skaffe fiskeløyve. Jacobsen selv var innom politikammeret og underskrev på at han ikke skulle gjøre noe ulovlig.

Møte med «Harry»

Bensin til båten ble skaffet fra Oslo eller olje-raffineriet på Vallø. Jacobsen trengte en motormann og hjelper på ruta, og Ragnvald Stensholt fra Roppestad på Nøtterøy ble forespurt. Han forteller selv om sitt første møte med «Harry»: «Jeg hoppet på og dro til byen for å bli godkjent av områdesjefen, Ove Tollefsen, som da var på Bautz og Hauges Handelsskole. Det gikk i orden og vi gikk opp til Roald Amundsen-statuen hvor vi vekslet noen ord med «Harry». Det var imidlertid så bekmørkt så jeg fikk ikke se ansiktet hans. Jeg fikk i oppdrag å dra ut til Husvik og hente en vadbåt som vi skulle ha, og denne tok jeg til Knarberg. Dagen etter, det var lørdag, syklet jeg til Tønsberg for å treffe «Harry» på brygga. Jeg la merke til en mann som fulgte etter meg, og jeg begynte å lure på om jeg alt var oppdaget. Mannen kom bort til meg og hvisket «Roald Amundsen», og dermed var saken klar. Jeg fikk se «Harry» for første gang». Den første turen gikk allerede på tirsdag, og det var noen toppfolk som Gestapo var i hælene på, som ble satt over. Ruta gikk hver tirsdag og fredag uansett vær, og normalt brukte de 6 timer på turen over. Utskipningsstedet var Nesbrygga og senere Tenvik.

Eksport — import

Det var ikke bare en «eksportrute», men i aller høyeste grad også en «importrute» for agenter til Norge. Blant de som kom inn med denne ruta var Gunnar Sønsteby eller «Kjakan», riksadvokat Andreas Aulie og generalmajor Bjarne Øen. Stensholt gir også en beskrivelse av båten: «På dekk var båten utstyrt som en vanlig fiskebåt, men i overbygget forut hadde vi et lite rom som vi hadde opptil 14 mann i. Og like ved siden av satt jeg med maskinen. Akterut hadde vi et lass med stein for at båten ikke skulle gå på nesa. Flyktningene satt i mørket hele tiden og en hel del faktorer gjorde turen til et mareritt for dem når sjøen var i opprør. Det var ikke noe å si på at de ble sjø syke. De fikk utlevert hver sin boks og så sto det en stor pøs midt på dørken som jeg tømte med regelmessige mellomrom».

Vanligvis tok overfarten 5-6 timer, men det var også turer som var langt mer dramatiske. Blant annet forteller Stensholt om en tur som tar 56 timer i full storm, motorstopp, nødhavn osv. Da de endelig kommer fram til Koster, venter Gunnar Sønsteby på transport til Norge, og etter en liten hvil tar de fatt på hjem­turen som kommer til å ta 23 timer. Dette var i februar 1945, og det var 13 flyktninger med på turen til Koster.

Før man kom så langt som til båtturen over fjorden, var det et ganske stort apparat som var i sving. Flyktningene kom gjerne til Tøns­berg med toget, og på stasjonen ble de møtt av budet fra Grand Hotell, Dagfinn Johansen. Senere ble de fordelt på forskjellige dekkplas­ser. For å komme seg ut til Nøtterøy var det i mange tilfelle nødvendig med reiseløyve, og dette og transport av forskjellige slag ble skaf­fet til veie av de som drev flyktningeruten.

På dekningsstedene kunne flyktningene bli i flere dager innen de fikk transport over fjor­den. Som dekningssteder for transporten over Tenvik ble som tidligere fortalt huset til Rein­holda Jacobsen benyttet, og i tillegg var det en dekningsplass i Holmen. Pinsemenighetens hytte på Veierland var også et flittig brukt dekningssted for Mil.org., og likeledes hytter rundt på øya og i Tokenes. Det fortelles at 6 unge gutter fra Teiekanten hadde ligget gan­ske lenge i dekning der, før de ble satt over til Sverige nyttårsaften 1944. En såret mann lå to i en barhytte i et skogholt ved Tømmerholt, før han ble bragt i sikkerhet av Mil.org.­folk, og også russiske krigsfanger ble holdt i dekning i distriktet.

227 flyktninger

227 flyktninger hadde «Harry» og Ragnvald fraktet over til Koster da «Harry» ble arres­tert. På dette tidspunktet var Ragnvald Stens­holt i Sverige. Han fikk beskjed om arrestasjo­nen og besluttet seg for å bli der til krigen var over. Det var mange flyktningruter mellom Vestfold og Sverige og mellom 3000 og 4000 ble fraktet i sikkerhet. For de som hadde levd med den tyske trusselen over seg, var det en lettelse å komme til et fritt land, og et sitat fra Anna Sandbergs dagbok forteller litt om hvordan det var å komme fra et okkupert Norge til et fritt Sverige: 19/3. «En mann førte oss til flyktningehjemmet. Forhør av svensk politi. Pølse med poteter og gulrøtter, frukt­suppe. 5 timers reise til Gøteborg. Strand hotell. 2 tykke skiver loff og kaffe. Ute og spa­serte 1 time. Tulipaner i vinduet. Fulle butikk­vinduer lysende overalt. Følte seg fattig — ingen penger».

Kilder:

Anna Sandbergs dagboksnotater fra våren 1945
Vestfold Arbeiderblad 16/5 og 26/5 1962
Egil Christophersen: Vestfold i krig
R. Ulstein: Svensketrafikken.