For Gud eller egen vinning?

Av Jan Brendalsmo (Njotarøy 2004)

Nye sider ved Nøtterøy kirkes historie i middelalderen

Hver tid skriver sin historie. Når det gjelder kirkehistorien, er det fortsatt mange forskere og andre forfattere som holder fast ved ideen om at kristen tro og praksis var noe som nordmennene begjærlig tok til seg da Olav Trygvasson og Olav den hellige skal ha kristnet riket rundt år 1000. Og at i tiden som fulgte ble det bygd kirker i samtlige bygder; og at konger; bønder og kirkens menn alle var med på dette i skjønn forening. Og deretter ble alle nordmenn gode kristne….

Det som er litt beklemmende i dag, er at en slik historiefortelling passet som hånd i hanske med behovet for å bygge den nye, norske nasjonens identitet på 1800- og tidlig 1900-tallet, men den passer veldig dårlig når en ser nøyere på det brede spekter av kilder vi har fra vikingtiden og middelalderen: Kildene lar seg ikke ensidig bruke til å skape et slikt nasjonalromantisk bilde av tiden fra rundt 900 og fram til rundt 1350. I denne artikkelen tar jeg med leseren innom de svært få, men innholdsrike skriftlige kilder som finnes til Nøtterøy kirke i middelalderen. Jeg presenterer de få arkeologiske funn og observasjoner som er gjort i nærheten av kirken og jeg ser litt nærmere på sammenhengen mellom gård og kirke og på hvem som kan ha eid disse. Opplysningene forsøker jeg så å sette inn i en noe større samfunnsmessig sammenheng.

Kirkebygging i middelalderen

”Man skal bygge kirke for Gud og hans hellige menn, ikke seg selv til vinning/makt eller noen fordeler”. Sitatet er hentet fra erkebiskop Jons kristenrett fra rundt 1270, og jeg vet ikke om noen andre kirkeforskere som har trukket dette fram i diskusjonen rundt kristenlivet i Norgesriket i tidlig- og høymiddelalder. Hvilket kanskje ikke er tilfeldig. Kristendomslovgivingen hadde fram til slutten av 1200-tallet vært en del av det generelle lovverk som ble vedtatt på lagtingene rundt om i riket. Men så røyk kongen og erkebiskopen uklar da en ny lov for hele riket skulle utformes til erstatning for de gamle regionale lovverk, og landsloven ble vedtatt uten kristenrett. Derfor skrev erkebiskopen sin egen kristenrett, men denne ble aldri vedtatt av noen tingsamling. Likevel er den interessant fordi den speiler problemene med kristenrøkten i riket sett fra Kirkens side. At det på slutten av 1200-tallet fantes folk som lot bygge kirke ”seg selv til vinning/makt eller noen fordeler” gir et ganske annet bilde av det religiøse liv i riket, enn hva vi lærte på skolen. Hvor vanlig var dette? Var det noe nytt? Kan Nøtterøy kirke ha blitt bygd med en slik motivasjon?

Fra erkebiskop til prest

Selv om Jons kristenrett aldri ble formelt vedtatt som gjeldende lov for hvordan nordmennene skulle te seg for å være gode kristne, vet vi at han likevel fikk utferdiget kopier og sendt disse ut til samtlige av sine biskoper i Nidaros erkebispedømme. Da biskopen i Oslo bispedømme mottok sitt eksemplar, må han ha lest det, og så lagt det til side inntil det var på tide å innkalle samtlige prester i bispedømmet til prestestevne. Slike stevner eller møter ble holdt med ujevne mellomrom. Da måtte prestene ved de 215 landsbygdskirkene og de rundt 20 bykirkene i dette bispedømmet innfinne seg i bispegården i Oslo — blant dem presten ved Nøtterøy kirke. På disse stevnene kontrollerte biskopen at prestenes messeutstyr var i orden, prestene fikk delta i messer i domkirken, men det viktigste var at biskopen da hadde anledning til å veilede prestene i deres gjerning og å lese opp brev fra erkebiskopen.

Den nye kristenretten kan ikke ha vakt bare glede i forsamlingen, for det fantes da fortsatt et antall prester rundt om som ikke hadde biskopen som sin overordnede, men som var ansatt på årsbasis hos en storbonde eller adelsmann med egen kirke på gården. Enkelte var nok ikke engang tilstede på prestestevnet. Disse kirkeeierne tok alle inntektene av kirkene sine, og det spørs også om biskopen i det hele tatt maktet å kreve inn sin fjerdedel av tienden fra dem. Rundt 1300 var det ikke mange slike kirkeeiere igjen i Norgesriket, men 100 år tidligere hadde de trolig vært i flertall. Spørsmålet er om også Nøtterøy kirke kan ha blitt bygd av en stormann ”til egen vinning eller fordel”.

Tabellen viser hvilke forseelser prestene i Nidaros bispedømme ifølge en kilde fra 1320 skulle bøte for, stort sett i forhold til prestestevnene; et nær identisk ”regulativ” fantes også for de andre bispedømmene. Om en prest begikk samtlige forseelser ville bøtesummen nærme seg 30 mark, eller 90 smørspann (gammel skyld) i tillegg til suspensjon fra embedet, inndragelse av messeutstyr samt andre bøter og straffer, 90 spann tilsvarte på 1300-tallet den årlige brutto produksjon av om lag 3-4 storgårder, eller om man vil deres bruksverdi. Det spørsmålet vi bør stille oss i dag, om vi vil forstå middelalderens kristenliv, er hvorfor biskopene skulle ha behov for å sette opp et slikt regelverk. Kanskje har vi et for idyllisk bilde av prestene og kristenlivet i middelalderen?

Kirker og makt

Det kan kanskje virke ”ukristelig” for oss i dag at velstående folk lot bygge kirke for å tjene penger og skaffe seg makt. Vi trenger likevel ikke gå lenger tilbake enn til 1720-årene, da kongen solgte samtlige sognekirker sør for Nordland til høystbydende. Det var prester og andre embetsmenn, eller velstående byborgere og bønder som da kjøpte kirkene, og det var ikke primært for å drive veldedighet at flertallet av kjøperne så gjorde. Det kunne være mye penger å tjene på å være kirkeeier i såkalte ”fete kall”, og særlig dersom en ikke var så nøye med å vedlikeholde kirkebygningen. Utover på 1800-tallet ble kirkene igjen solgt. I vårt område hadde samtlige kirker ”fulgt med på lasset” da Jarlsberg grevskap ble opprettet 1673. En del av grevskapskirkene ble solgt i 1769, og Nøtterøy kirke ble da kjøpt av en gruppe på fire skippere/bønder fra øya. Da Nøtterøy fikk sitt herredsstyre i 1837, var det første det gjorde, på vegne av menigheten og med de fleste av bøndene på øya i ryggen, å kjøpe kirken av de private eierne.

Går vi tilbake til 1190-tallet, finner vi kong Sverres stridsskrift ”En tale mot biskopene”. Sverre hadde ikke noe spesielt imot prester, eller for den saks skyld biskoper, men han hadde mye imot at biskopene ville råde for alle kirker i riket: ”Tienden vår og andre godgjerninger blir krevd av oss med trusler om bann og fordømmelse. Det blir krevd av oss at vi skal bygge kirker, men siden, når de vel er ferdige, blir vi jaget bort fra dem som om vi var hedninger. Vi blir truet til å bære utgiftene, men får ingen rett til å rå over kirken!” En økonomisk og politisk selvstendig kirkeorganisasjon var en maktfaktor det fortsatt skjøre enekongedømmet ikke så seg tjent med å ha som konkurrent. Det var fortsatt slik at det å eie en kirke var viktig for Sverre og den øvrige eliten utover det rent økonomiske, for eierskap til en kirke medførte at du også ”eide” de mennesker politisk og sosialt som brukte din kirke og prest. Disse menneskene var dine støttespillere i konflikter av forskjellige slag, på tinget og ellers, og skulle du opprettholde eller styrke din maktbasis i det turbulente norgesriket på 1000- eller 1100-tallet, var det å la bygge en kirke et særs viktig virkemiddel til å holde på eller utvide sitt nettverk.

Interessant nok er de aller fleste steinkirker i Norge bygd på 1100-tallet, nok nær samtlige til erstatning for eldre og mindre trekirker. Dette tidsrommet kalles gjerne borgerkrigstiden, en periode på nærmere 100 år da en skulle tro at den øverste samfunnselite hadde nok med å sloss med hverandre i kampen om enekongedømmet. En nærliggende forklaring må være at det å la bygge kirker i stein i 1100-årene, jo større og jo rikere utsmykket jo bedre, var en annen måte å kjempe om makten på. Det var overbevisende nok å gå seirende ut av en militær trefning, men det var trolig en mer varig maktmanifestasjon å kunne vise til en steinkirke på gården. Det kristne fromhetsidealet ble utviklet først i seinmiddelalderen, og på 11- og 1200 tallet var det fortsatt viktig å legitimere sin maktposisjon gjennom å ha en sentral rolle i kristningsverket.

Denne grove skissen av forholdet mellom religion og makt i norgesriket fram til rundt 1300 som er gitt her, skiller seg ikke nevneverdig fra hva som kunne vært sagt om situasjonen i de fleste andre kristne riker på denne tiden. I flere århundrer etter at kristen tro og praksis var blitt spredd utenfor de romerske byene, hadde Kirken vært underkastet de verdslige ledere. Kirkens menn trengte keisere, konger, høvdinger og adelsmenn for beskyttelse, og disse var på sin side avhengige av prester og biskoper til å lede religionsutøvelsen, skrive brev og å gå diplomatiske ærend. Fra midten av 1000-tallet startet enkelte ledere innenfor Kirken en reformbevegelse for å løsrive seg fra verdslig makt, og i løpet av 1100-tallet var Kirken som organisasjon blitt relativt selvstendig i de kristne rikene.
Det var likevel et godt stykke igjen å gå før biskopene rådet samtlige kirker og prester i sine bispedømmer.

Fylkeskirker, høgendeskirker og kapeller

I sagaene regnes til en konges meget gode gjerninger i livet å la bygge kirker. I nekrologen over kong Håkon Håkonsson på 1260-tallet blir fortsatt kirkebygging nevnt, men nå fremheves dette for å vise hvor from Håkon var. For kristningskongene fra Håkon den gode midt på 900-tallet og videre gjennom 1000-tallet var kirkebyggingen viktig maktpolitisk. De brukte kristendommen som legitimerende ideologi i riksbyggingen, og de lot derfor reise kirker på sentrale gårder som de hadde tatt fra slagne høvdinger og småkonger. Disse gårdene ble også sentra for kongenes sivile administrasjon. Slike kirker, i middelalderlovene kalt fylkes- eller hovedkirker, ble religiøse brohoder inn i de gamle høvdingedømmene.

Men også andre stormenn lot bygge kirke på gårdene sine og sette prest til kirken, ikke bare av hensyn til sin sosiale posisjon, men trolig vel så mye for å gjøre det lettere for seg selv og for medlemmene av sitt nettverk å kunne få del i det religiøse liv. Slike kirker kalles i de gamle kristenrettene høgendeskirker. Rett oversatt betyr det en kirke bygd til lettelse for byggherren og dennes sosiale miljø. Fellesskap i tro og ikke minst i religiøs praksis var kanskje det viktigste limet i det sosiale og politiske liv i hedensk tid, og det ble ikke mindre viktig i kristen tid. Så når kongene lot bygge fylkeskirker og sette årmenn på de gamle sentralgårdene, var det vel så mye for å tukte opposisjonen og å samle støttespillere, som for å kristne hedninger i ”dalstrøka innafor”. Allerede under slaget på Stiklestad i 1030 var det ifølge Snorre likt fordelt med kristne og hedninger i begge hærene. I Olav Trygvassons saga kommer det dessuten klart fram at folk langs kysten på Østlandet var blitt døpt både en og to ganger av denne kongen, og vi må holde for temmelig sikkert at også de danske kongene hadde kristnet befolkningen i viken i andre halvdel av 900-tallet. I tillegg må vi regne med at mange også hadde tatt trua uten at de ble truet på livet av den ene eller den andre kongen.

Selv om fylkes- og høgendeskirker fullstendig dominerte landskapet i norgesriket i tiden fram til noe inn på 1200-tallet, fantes det også en tredje gruppe kirker: kapellene. Disse var gjerne kirker opprettet med utgangspunkt i presteskapet ved fylkeskirkene. Enten det var egen prest ved kapellet, eller det ble betjent fra fylkeskirken, så lydde uansett denne presten under fylkeskirkepresten og biskopen. På 900- og 1000 tallet kan det ikke ha vært særlig mange slike kapeller. Etter hvert som det religiøse eller fromhetsmessige aspektet ved å råde en kirke ble dominerende i forhold til det politiske og økonomiske, har nok mange av høgendeskirkeeierne overlatt kirken sin til biskopen mot å få lov til å ha et ord medi laget når det gjaldt tilsetting av ny prest og en rekke andre ytre tegn på forrang framfor de andre i menigheten. Slike kirker kunne da fortsette som regulære sognekirker med egen prest, eller de kunne fungere som kapeller underfylkeskirken og bli betjent av presten der eller av hans kapellan. Biskopen kunne få kontroll med disse høgendeskirkene også på annet vis: ved å kjøpe dem, konfiskere dem for brudd på kristenretten, eller ved å overtale eieren på dødsleiet om at det ville være til stor fordel for hans sjel i det hinsidige om kirken ble overdratt til biskopen. Til gjengjeld skulle biskop etter biskop, til evig tid, lese messer for bondens sjel på årsdagen for dennes død.

Var kirken på gården Njótarvin en fylkes- eller hovedkirke?

Det var den helt klart ikke. Fra den vikske kristenretten (Borgartingslovas kristenrett) kjenner vi til at kirkene på Sem og i Hedrum var Vestfolds fylkeskirker tidlig på 1000-tallet, men det er også kjent at nye hovedkirker ble reist etter det. En fylkes- eller hovedkirke ville likevel ha avslørt seg ved at det i seinmiddelalderen lå store inntekter til så vel kirke som prest, noe som ikke var tilfellet for kirken på Nøtterøy. Da det fra slutten av 1200-tallet ble vanlig å overlate kirke eller prest en skyldpart i giverens gård, mot at presten leste sjelemesser for giveren og hans nærmeste, var det i første rekke hovedkirkene som nød godt av det. Dette fordi disse kirkene hadde mektige relikvier, fordi det fulgte en viss status med at ens navn ble nevnt i en slik kirke, men kanskje mest fordi det alltid ville være prester — velskolerte — ved hovedkirkene. Det sørget biskopen for. Og da var giveren sikker på at messene ville bli lest. Det var ikke alltid prestene ved de andre kirkene kunne sin rette tjeneste. Oftest hadde disse sin smule opplæring fra en onkel eller far som hadde vært prest, og i det store og hele lignet prestene ved slike kirker til forveksling på enhver annen bonde. Opplysningene i biskop Øysteins jordebok fra ca. 1400, der inntektene for samtlige kirker og prester i Oslo bispedømme er registrert, viser at Nøtterøy lå om lag midt på treet når det gjaldt prestens inntekter, men det lå lite inntekter til kirkebygningens vedlikehold.

I og med at hovedkirkeprestene gjerne hadde gått på katedralskole ved bispedømmets domkirke, var de til forskjell fra den jevne prest godt lese- og skrivekyndige. De behersket så vel sitt morsmål som latin. Dette, samt at de også utførte en rekke oppdrag for biskopen, medførte at de etterlot seg en lang rekke brev. Svært få brev er bevart der kirken eller presten på Nøtterøy omtales. Selv om vi skulle anta at kirkens arkiver var gått tapt i løpet av middelalderen, så burde vi funnet Nøtterøypresten nevnt i brev bevart i andre kirker dersom han var hovedkirkeprest. Men ved en gjennomgang av samtlige bevarte middelalderbrev fra Oslo bispedømme kan det nærmest se ut til at presten ved Nøtterøy kirke — med ett unntak — ikke har vært utenfor sognets grenser! Kun den aktive sira Håkon Gudþormson, som var prest ved kirken noen få år rundt 1400, er nevnt som deltager på et møte sammen med andre prester. 1404 var han tilstede på prestegården i Sandar sammen med biskop Øystein, prosten ved Lavranskirken i Tunsberg, kanniken Nikolas Torbjørnsson ved domkirken i Oslo, rådmannen i Tunsberg og presten sira Skjeldulf Torfinsson ved Tjølling kirke. Sira Håkons navn ble ført nest sist i brevet, etter rådmannen men før Tjøllingpresten, hvilket viser at han hadde nest lavest rang av de tilstedeværende. Men i og med at sira Håkon er den eneste av Nøtterøyprestene som finnes nevnt i slike sammenhenger, kan det trolig forklares med hans personlige sosiale status og ikke med Nøtterøy sogneprestembete.

Få prestebrev

Mangelen på brev skrevet av prestene ved Nøtterøy kirke kunne få en til å lure på om de faktisk var skrivekyndige. En annen mulig forklaring på brevmangelen kunne være at kirkens arkiv på et tidspunkt er gått tapt, og det samme kunne være tilfellet for de fleste av de brevene som Nøtterøyprestene skrev for bønder i sognet som drev jordehandel og som selv ikke var skrivekyndige. På den annen side er en lang rekke skinnbrev bevart fra for eksempel kirkene i Sandar, Tjølling, Hedrum, Hof og Sande, mens det fra de fleste av de andre kirkene i Vestfold er bevart like få brev som det er fra Nøtterøy kirke. Ser vi på fordelingen av bevarte brev fra middelalderen i Oslo bispedømme generelt, tegner det seg et mønster der hovedkirkene i prestegjeldene på 1400- og 1500 tallet er de som har flest brev bevart. Prestegjeldene ble opprettet fra slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet, og det var i det samme tidsrom at bruken av skrift ble mer vanlig i dagligdagse sammenhenger, særlig da jordehandel. De få brevene fra Nøtterøy kan således antyde at denne kirken ble hovedkirke i et prestegjeld først ved reformasjonstiden, og at kirken i disse nærmere 150 år stod uten egen prest.

Prestegården – eller rettere prestebolet – på Njótarvin gir heller ikke antydninger om at presten på Njótarvin var blant de prestene med høyest status i middelalderen. Prestrudeno sæm er prestbolet (Presterud som er prestens bosted) er det notert i biskop Øysteins jordebok ca. 1400. Navnet viser for det første at presten da hadde et eget bruk, og ikke kun et rom eller en bygning på gården, men det viser også at han hadde måttet rydde det selv. Ryddingen skjedde i det som nok i utgangspunktet var skogdekket beitemark, på de lett skrånende slettene vest for kirken og hvor prestegården fortsatt ligger. I jordeboka er det også ført opp hvilken skatteverdi prestebolet hadde, 12 aurebol, og dette var godt under gjennomsnittet for prestebolene i Oslo bispedømme på denne tiden. I forhold til prestebolene i Vestfold var Prestrudeno det minste vi kjenner til, sammen med de ved kirkene på Arnadal, Undrumsdal, Nykirke, Tanum og Kjose. Prestebolet ved fylkeskirken i Hedrum hadde derimot en langt høyere skatteverdi. Men Nøtterøypresten hadde et eget bruk, og det var det etter det vi vet bare rundt halvparten av de nærmere 250 kirkeprestene i Oslo bispedømme som da hadde. Samlet sett er det ikke tvil om at Nøtterøy kirke ikke kan ha vært en fylkes- eller hovedkirke.

Kapell?

Ble den da bygd som kapell og ble betjent fra fylkeskirken på Sem i eldre kristen tid, før den ble sognekirke på et seinere tidspunkt? I så fall burde vi ha funnet den omtalt som capella eller kapell i de eldre skriftlige kilder. Så er ikke tilfellet, for første gang den nevnes — 1323 i et brev fra paven — blir den nevnt som ecclesia de Niotaroy. Og pavens sekretariat visste forskjellen på et kapell og en kirke! Opp gjennom 1300-tallet og seinere betegnes den, på latin eller gammelnorsk, som kirke. At den skulle ha skiftet status fra kapell til sognekirke før 1300-tallet er mindre sannsynlig, selv om muligheten ikke kan utelukkes. At det er belagt egen prest ved kirken i andre halvdel av 1300-tallet viser også at den ikke hadde status av kapell. Derimot har vi ingen belegg for at det i tiden mellom 1405 og 1552 var prest ved Nøtterøy kirke. At den var hovedkirke i et prestegjeld fra de siste tiårene av 1500-tallet og videre opp gjennom århundrene, og med Tjøme kirke som anneks, kan derimot bety at begge disse kirkene var annekskirker/kapell under en av kirkene i Tunsberg i tiden fram til reformasjonen. Prestemangelen og de økonomiske nedgangstidene etter svartedauden medførte at den bekjente organiseringen med hoved- og annekskirker i prestegjeld ble gjennomført i hele norgesriket. Nøtterøy kirke kan således ha blitt betjent av en kapellan i den siste del av middelalderen, og i så fall var det nok sognepresten ved hovedkirken i gjeldet som stod for skrivingen.

Ble Nøtterøy kirke bygd som høgendeskirke?

Et trekk ved kirken på Njótarvin som antyder at så kan ha vært tilfellet, og som samtidig viser at den står på et meget gammelt kirkested, er at den første kirken på stedet ble reist midt i et meget stort gravfelt. Dette må ha vært mye større enn gravfeltet på Hella, men i dag er det fullstendig fjernet. Etpar-tre gravrøyser ligger fortsatt på en liten åsrygg inntil Klokkerveien sørvest for kirken, men disse tilhører trolig et annet og eldre gravfelt på gården Njótarvin. Rundt 1820 var gravfeltet ved kirken fortsatt godt synlig: ”Paa Nøtterøen er det i den saakaldte Nøtterøe Lund, strax søndenfor Hovedkirken, en Mængde smaa steensatte Houge. De have været endnu flere, men ere, deels ved den forbigaaende Landevei, deels ved den i nærheden dyrkede Jord, tilintetgjorte. De have strakt sig nordefter paa Gaarden Elgestads Eie, hvor der i en saadan udgravet Høj for nogle Aar siden fandtes en stigbøjle og et Jernsverd, samt vestefter paa Præstegaardens Eie…”. Slike vikingtids mannsgraver med stigbølle kalles ryttergraver, og rytteriet er uttrykk for høystatus i så vel vikingtid som middelalder. Ryttergravene tolkes derfor gjerne som graver for menn med høy militær status i vikingtidens småkongedømmer. Høsten 1969 ble det funnet en vikingtids mannsgrav ved graving på dagens kirkegård sørøst for kirken, men dette er en grav typisk for gjennomsnittet av mannsgraver i Vestfold i vikingtid. Mannen var blitt gravlagt uten haug over seg, en såkalt flatmarksgrav.

At gravfeltet ved kirken ifølge beretningen fra 1822 ser ut til å ha vært meget stort, antyder at de fleste på Nøtterøy i vikingtiden fikk lov til å la seg gravlegge på gården Njótarvins gravfelt. Kan disse menneskene ha sognet til stormannen på Njótarvin? Ordet sogn kommer av oldnordisk sôkn hvilket stammer fra germansk *sôkni, avledet av verbet *sôkian som betyr søking. Historisk sett — i kristen tid — var sognet i første rekke personrelatert, og først over tid ble et sogn ensbetydende med et geografisk avgrenset område. Flere nordiske filologer har hevdet at ordet sogn, i den betydning at en rekke mennesker søkte (seg til) en stormann for beskyttelse, mot samtidig å være hans støttespillere og utføre arbeid for ham, fantes i det norrøne språket og samfunnet lenge før kristendommen og de seinere velkjente kirkesogn. På grunnlag av ordets betydningsinnhold er det således faktisk mulig å snakke om at folk sognet til en stormann i vikingtiden, og at denne søkingen fortsatte inn i kristen middelalder, og at de seinere kjente geografisk avgrensede sogn vokste fram av de eldre person relaterte sogn. En slik antydning vil likevel kun måtte bli nettopp en antydning, basert på språkhistorie og det forhold at det hedenske gravfeltet som Nøtterøy kirke ble bygd midt oppe i, var meget stort.

Det forhold at kirker i Norge bygd før ca. 1150/1200 nær sagt uten unntak ser ut til å være reist i gårdens gravfelt, gir et argument for at disse kirkene kan være bygd som høgendeskirker. På gravfeltet foregikk en viktig del av hedensk kult, forfedrekulten. Om de gamle var biologisk døde, ble de likevel oppfattet å være sosialt levende. Og om de levende ikke æret de døde respektfullt, kunne disse skape alle slags vansker i dagliglivet for de levende. Å hedre de døde hadde dessuten vært et sentralt element i Kirkens teologi helt fra oldkirkens tid. For den jevne nordmann, i de første par-tre hundre år av kristen påvirkning, var finesser omkring hvorvidt de døde ble hedret på en teologisk korrekt måte uvesentlig. Så lenge Kirken ikke hadde noe imot at kirker ble reist i hedenske gravfelt — og det hadde den ikke så lenge kirkegård og kirke ble vigslet før de ble tatt i bruk, og så lenge ikke hedninger eller ekskommuniserte ble gravlagt der — så må det ha vært svært viktig for norske bønder å fortsette å hedre sine døde om de så var kristne eller ikke. Således ble det en selvfølge å bygge kirken i gårdens hedenske gravfelt.

Hvem kan ha latt bygge steinkirken på Njótarvin?

For å komme nærmere et svar skal vi se litt på eiendomsforholdene til selve gården. Et brev fra 1330 samt et par notiser i lensregnskapene 1610 og 1616 kan gi hjelp til å antyde noen sannsynlige forslag til svar på spørsmålet. I 1330 kranglet abbeden ved St. Olavs kloster i Tunsberg (premonstratenserklosteret) og biskopen i Oslo om hvem som hadde retten til biskopens del av tienden fra Nøtterøy kirke. Abbeden ga seg på visse betingelser, men dette gir mistanke om at Olavsklosteret hadde også andre rettigheter når det gjaldt Njótarvin.

Vi vet at da Olavsklosteret ble grunnlagt, fikk munkene her store jordeiendommer av kongen for å ha en sikker inntekt. En gård som Auli drev de selv, men de øvrige ble nok bygslet bort og leieinntektene herfra tilfalt munkene. Da Njótarvin (eller snarere østre Nøtterøy, der kirken står) dukker opp i lensregnskapene tidlig på 1600-tallet, ligger gården til lagmannen i Tunsberg. Siden Njótarvin ikke er nevnt i de kirkelige jordebøker på 14- eller 1500 tallet kan den på denne tiden ikke ha vært eid av en sognekirke eller av domkirken. Det finnes heller ingen middelalderbrev som viser at gården var i bondeeie, og da gir det rimlig god mening å anta at den var i Olavsklosterets eie i seinmiddelalderen. I så fall ble den, som alt annet klostergods, konfiskert av kongen ved reformasjonen. Deretter ble den lagt til lagmannsembedet. En slik eierhistorie kan forklare abbedens stahet i 1330.

En hypotese er således at Njótarvin fra gammelt av var krongods, eventuelt at den ble konfiskert av kongen i vikingtid eller tidlig middelalder. Og at gården deretter ble gitt til munkene ved Olavsklosteret da dette ble opprettet i andre halvdel av 1100-tallet, for så å bli konfiskert av kongen tidlig på 1500-tallet. Det kan således være en konge som i første halvdel av 1100-tallet lot oppføre steinkirken på Njótarvin. Trolig fulgte kirken med i gaven til munkene, for Nøtterøy kirke er ikke nevnt blant de 14 kirker rundt om i norgesriket som kong Håkon V Magnusson i 1308 fikk lov av paven å beholde som sine private kapeller.

En annen mulig historikk for gården Njótarvin er at den var eid av en av kongens lendmenn. Ryttergraven viser at det bodde en mann av høy militær rang på gården i vikingtida. Så enten kan denne ætten ha fortsatt å bo her utover på 1000- og 1100 tallet, eller kongen kan ha konfiskert gården og gitt den til en annen av sine betrodde menn. Uansett er det i begge tilfeller naturlig å regne med at menn i kongens nære følge lot bygge kirke på gården sin. At vi ikke finner en slik stormannsætt nevnt i sagaene betyr ikke at den ikke har funnets; kongesagaene var tross alt ingen adelskalender, selv om de fleste av storættene er nevnt der. Når da østre Nøtterøy er lagmannsgods tidlig på 1600-tallet, kan det skyldes at lendmannen på et tidspunkt hadde gitt eller solgt gården til Olavsklosteret.

Det er ikke mulig å utlese noe substansielt om hvem som lot bygge kirken på Njótarvin ut fra kirkens grunnplan eller utsmykning. Det er likevel fristende å påpeke at av de middelalderske steinkirkene vi har i Vestfold, er det kun kirkene på Sem og Nøtterøy som har de svært rikt uthogde billedsteinene i døråpningene, og der materialet er den lokale Tønsbergitten. Og det bør være hevet over enhver tvil at det var kongen som var byggherre for Sem kirke. Dette er likevel ikke noe bevis mht. hvem som kan ha latt kirken bygge, kun en indikasjon, men det er interessant. Det avklarer ikke spørsmålet om det var kongen eller en av hans lendmann som fikk bygd Nøtterøy kirke, for i begge tilfelle ville de hatt tilgang til samme bygghytte og samme steinhoggere, men det antyder at byggherren rimligvis er å finne i miljøet rundt kongen. Også når det gjelder kirkens usedvanlig flotte døpefont i gotlandsk kalkstein fra første halvdel av 1200-tallet, kan så vel en konge som en lendmann tenkes å ha vært den som anskaffet den. Valget av motivene på foten viser til en bestiller innenfor samfunnets øverste elite, en som ville vise menigheten hvem som hersket i det verdslige samfunn.

Avslutning

Steinkirken på gården Njótarvin ble reist i første havdel av 1100-tallet, midt i et stort og gammelt hedensk gravfelt. Trolig stod det en trekirke der tidligere. Dette er en rimelig antagelse utfra det forhold at Vestfold alt fra tidlig på 800-tallet var del av det danske riket, og at vestfoldinger i alle århundrer hadde ”seilt på utlandet” og der blitt kjent med kristendommen.

Kirken har ikke vært en av kongens fylkes- eller hovedkirker, og trolig heller ikke blant de kapeller som ble betjent fra disse kirkene. Mest sannsynlig ble den reist som høgendeskirke for gårdeieren og hans sosiale følge. Byggherre har trolig vært en stormann i kongens nære krets, en lendmann, mindre sannsynlig kongen selv. Utfra byggetidspunktet og byggherrens sosiale status er det rimlig å anta at kirken ikke primært ble reist ”for Gud og hans hellige menn”, men trolig mer for byggherrens ”vinning/makt eller noen fordeler”. I den grad bøndene på øya tok del i arbeidet har det nok vært ved at de kjørte fram stein til murene og tømmer til takene. Gårdens treller må ha gjort alt grovarbeid på bygget, mens folkene i kongens bygghytte — eksperter fra Jylland — trolig har stått for planleggingen og selve byggingen.

En ryttergrav fra gravfeltet ved kirken viser at det var mektige menn som ble gravlagt der i vikingtiden, og vi må kunne regne med at denne mannen var en i rekken av mange stormenn på Njótarvin i vikingtid og den tidlige del av middelalderen. Det er ingen kilder til gårdens eiere utover i middelalderen, så trolig ble gården på et tidspunkt gitt til munkene ved Olavsklosteret i Tunsberg og ble deretter bygslet bort. På 1500-tallet konfiskerte kongen alt klostergods i riket, og østre Nøtterøy ble da gitt til lagmannsembedet.

Prestene ved kirken på gården ca. 1400 har trolig levd et liv mye likt hvordan de til dels bedrestilte prestene i Oslo bispedømme på denne tiden hadde det: et eget lite gårdsbruk lå til embedet, bygselsinntektene var bra, sognelyden var stor slik at inntektene av tiende og offer var høvilige, og av standene var ikke for store dersom presten skulle bli utkalt i sognebud. Ikke blant de feteste kall, men på langt nær skinnmagert. Med svartedauden rundt 1350 fulgte prestemangel, økonomiske nedgangstider og dermed opprettelsen av prestegjeld. Kirken på Nøtterøy ser ut til å ha blitt stående uten egen prest fra rundt 1400 og fram til reformasjonen, en skjebne den delte med et flertall av rikets kirker på denne tiden. Trolig ble den i dette tidsrommet betjent fra en av kirkene i Tunsberg.

Selv om dette kun er mer eller mindre godt begrunnede hypoteser, utgjør de likevel både mulige og sannsynlige slutninger som bidrag til en beskrivelse av Nøtterøy kirkes historie. Og det er da noe!

Litteratur

Aakjær, Svend. Om det olddanske herred og sogn. Festskrift til Kristian Erslev. København, 1927 (s. 130)
Berg, Lorenz: Nøtterø. En bygdebok. Kristiania, 1922
Brendalsmo, A.Jan & Gunnhild Røthe: Haugbrot. Eller de levendes forhold til de døde – en komparativ analyse. META. 1-2/92. 1992 (s. 84-119)
Brendalsmo, A.Jan & Rolf Sørensen: Kvader i sentrum. Håndverksmessige og geologiske forutsetninger for bygging av steinkirker i Vestfold i tidlig middelalder. HIKUIN 22. Højbjerg, 1995 (s. 77-94)
Kraft, Jens: Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Anden Deel. Christiania, 1822
Biskop Eysteins Jordebog (RB). Utgitt ved H.J.Huitfeldt. Christiania, 1879
Diplomatarium Norvegicum (DN), bd I-XXI. Christiania (Oslo), 1847 – 1986
Erkebiskop Jons kristenrett. Norges Gamle Love indtil 1387. Utgitt ved R. Keyser & P.A.Munch (NGL II). Christiania, 1848 (s. 339–386)
Erkebiskop Eilifs råd og instrukser fra 1320-årene. Oversatt av Trygve Lysaker. Nidaros Domkirke og Erkebispegården. Småskriftserien Nr. 1. Trondheim, 1991
Fritzner, Johan: Ordbog over det gamle norske sprog. I-III. Omarbejdet, forøget og forbedret Udgave. Kristiania, 1886–1896 (1867)
Norges gamle Love, bd. III, Christiania, 1849 (s. 307-310). (”Om prestestevne”. Dette finnes som Vedlegg 2 i Brendalsmo 2001, oversatt av Erik Simensen.) Sverres saga og En tale mot biskopene. Oversatt av Anne Holtsmark. Oslo, 1961 (s. 263-290)
Ældre Borgartingslov. Vikens kristenrett. Oversatt av Torleiv Olavsson. Kristiania, 1914

Generell litteraturhenvisning mht. kirkebygging: Brendalsmo, A. Jan: Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600. Upubl. avhandling til dr.philos. Tromsø, 2001. En kortversjon finnes: Kirker og sogn på den trønderske landsbygda ca. 1000-1600. ”Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie”. Steinar Imsen (red.). Trondheim 2003 (s. 223-253)
Takk til førstearkivar Gunnar I. Pettersen ved Riksarkivet for hjelp med tolkninger av middelalderske brevtekster.