Abraham Abrahamsen/Lisbeth Higley:
Abraham Abrahamsen ble født på Brattås i 1894. I 1908 dro han som nykonfirmert 14-åring til sjøs med det kombinerte seil- og dampskipet » Falco» . Faren var båtsmann og broren, Magnus, var messegutt ombord. Da han gikk i land under 2. verdenskrig og ble båtbygger på Kaldnes, hadde han allerede «krysset Atlanteren 100 ganger» . Nesten 80 år senere satt Abrahamsen som pensjonist på Brattås og skrev ned minnene om førstereisturen for Nøtterøy Historielag.
I et tidligere Njotarøy fortalte Abrahamsen, som døde i 1987, om den nye og uvante kosten han måtte vende seg til som sjømann. Denne gangen skal vi høre ham fortelle hva han gjorde på frivaktene og om besetningen ombord. Abrahamsen opplevde mye godt kameratskap, men også at enkelte blant mannskapet skapte vanskelige forhold.
Artikkelen er tilrettelagt for Njotarøy av Lisbeth Higley.
Reisen startet med hest og kjerre på Brattås. Fra Tønsberg til Oslo tok han tog sammen med syv andre som hadde mønstret på samme båt. Og fra Oslo bar det videre med passasjerbåt til Newcastle. Sjøfolkene bodde på sjømannshjemmet i Hull mens de ventet på «Falco».
«Etter middag kom Julius og spurte om jeg hadde lyst til å ta en tur i byen. Det ville jeg jo gjerne, og særlig med ham forresten, for jeg var sikker på at han var den greieste av dem alle. Det var meget å se på som jeg aldri hadde sett før. Det var noen svære vogner som kjørte midt i gaten som de kalte sporvogner, fordi de gikk på skinner. Så de behøvde ikke å styre dem engang. Vognene var meget høye. Det var to etasjer, så du kunne sitte oppe i annen etasje og ha god utsikt over hele byen. Men det var ikke noe tak, så det var litt utrivelig hvis det regnet. Jeg bestemte meg for å kjøre med en slik trikk så snart jeg fikk penger. Julius hadde noen engelske penger, for han hadde jo vært ute til sjøs i mange år alt. Vi ble enige om å ta en tur med «Subwaien». «Det må da være noe for deg», sa Julius, «for det er noe du ikke har vært med på før». Fra stasjoner forskjelllige steder i gatene, kunne du gå ned til banen som gikk under jorden rundt hele byen. Nederst i trappen i nedgangen var det et slags stengsel som vi ikke kunne komme gjennom uten å betale. Det kostet en
penny, og da kunne vi kjøre hele dagen under byen hvis vi hadde lyst til det. Men det hadde vi ikke. Det var jo ikke noe særlig å se på der nede, og det var jo temmelig likt alt sammen.
Hun sang så det ljomet
Om kvelden gikk vi på variete. Det var mange av dem i England på den tiden, og det var jammen noe som var verdt 6 penny. Det var et digert lokale med gallerier rundt hele veien, og jeg er sikker på at det var flere hundre mennesker der. Det var på galleriet det kostet 6 penny, men det var gode stoler å sitte på, og det var god utsikt til scenen, så vi kom nok til å kose vors i tre timer. Så lenge holdt de på. Det var jo noe jeg aldri hadde hørt maken til før, så jeg var nok kommet ut å fare på ordentlig.
Om en stund kom en dame som var så fin at man skulle tro det var selveste dronningen. Hun begynte å synge så det ordentlig ljomet, og synge det kunne hun. Men jeg syntes hun virket litt jålete, og da hun hadde sunget en stund, begynte hun å hoppe og danse og sparke høyt i luften. Hun kunne umulig være helt edru. Det var godt det ikke var hjemme i Norge, for da hadde det nok blitt folkesnakk av det. Om en stund var hun da ferdig, og hun bukket og neiet, og folk klappet og skrek. Men endelig forsvant hun, og da kom det to unge jenter. De kunne være en 12-13 år, og det var rigget til en firkantet lem på scenen som de begynte å steppe på. Jeg skal si de kunne bevege bena i rasende fart. Det var virkelig liv i dem, og jeg likte dem bedre enn den jåla som var der før. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Folk kastet kopper- og sølvpenger utpå brettet der de danset. Jentene sparket pengene bort, så de ikke skulle snuble i dem. Bena deres gikk som trommestikker hele tiden. Omsider holdt de opp og samlet sammen pengene. Det ble en ganske stor haug av det, og jeg skulle vært ganske fornøyd om jeg fikk så mange penger når jeg kom ombord og begynte å arbeide etter fortjeneste. Det ble en voldsom klapping igjen, og jentene neide og kastet slengkyss til alle sider før de forsvant bak forhenget.
Da kom det inn en mann som var så rar at det jammen er den rareste mann jeg har sett. Folk lo og klappet og plystret og skrek. Da de roet seg, begynte mannen å snakke. Han snakket i ett sett, og folk lo enda mer. Jeg lurte på hvor lenge han skulle holde på, og tittet på Julius. Han lo ikke. Vi forsto jo ingenting av det han fortalte, men for sikkerhets skyld begynte jeg også å le. Jeg syntes jeg fikk gjøre det for høflighets skyld når alle andre lo så godt, og så ville jeg ikke vise at jeg ikke kunne snakke engelsk. «Hva ler du av?» sa. Julius. Da jeg fortalte ham det, begynte jammen han også å le så det ordentlig ljomet i salen. «Hva i all verden ler du av? spurte jeg. «Av deg,» sa han, og jeg skjønte ingen ting, og ønsket at han måtte holde opp for det begynte å bli temmelig trøttsomt å sitte der å le når jeg ikke visste hva jeg lo av.
Da mannen var ferdig, kom det inn flere akrobater, og de var fenomenale. Jeg trodde aldri folk kunne gjøre så meget rart uten å slå seg i hjel. Etterpå så vi balansekunstnere, sykkelkunstnere, tryllekunstnere, linedansere, spåkjerringer, og jeg vet ikke hva alt sammen. Det var helt utrolig. Jeg hadde sett mere på de tre timene enn jeg hadde sett hele mitt liv.
Kall meg båsen
Neste dag kom «Falco» inn, og da jeg kom ombord, traff jeg min far. Han spurte om jeg hadde vært sjøsyk og syntes det var fint at jeg ikke ble så veldig plaget. Han sa hvor jeg kunne finne en pøs til å hente oppvaskvann i. Og en ting til sa han:»Kall meg båsen og ikke far.» Jeg lurte litt på hvorfor han ikke ville være far min lenger. Far skjønte visst at jeg syntes det var rart, så han smilte til meg og sa at jeg måtte skjønne at han ikke ville jeg skulle komme i noen slags særstilling fordi jeg var sønnen hans. «Sånne som Ludvik kommer til å henge på deg støtt,» sa far.
Ludvik gikk stadig vekk og gnålte at det bare var seilskutefolk som man kunne kalle sjøfolk. De andre guttene begynte visst å bli dyktig trøtt av ham, og det var det jo ikke noe rart i. Han var en ordentlig kranglebøtte av verste slag. Det finnes noen sånne, dessverre. De kan gjøre livet surt for mange. Han kalte meg for «småen», og det kunne jeg ikke fordra. Det var da i hvertfall ingen annen som hadde kalt meg det før. Han måtte da vite at jeg var voksen og var mønstret på, jeg som alle de andre. Jeg hadde lyst til å si det til ham med en gang, men en fikk vel vente. Det eneste som hjelper på sånne er ordentlig juling. Men jeg syntes det måtte kunne gå an være sammen på en båt uten å slåss bestandig. Hvis alle gikk mere inn for å hjelpe hverandre, ville det nok være adskillig bedre.
De durte i land
To dager senere fikk vi penger. Jeg skrev meg på for 3 shilling. Det ble omtrent 3 kroner, og det måtte jeg jo ha tjent. Da kvelden kom durte de iland alle sammen omtrent. Jeg tenkte så smått på å gå også. Men far sa: «Vi venter til lørdag, så kan vi gå og handle det vi trenger til turen over til Kanada.»
Om kvelden gikk jeg bort i messa til broren min, Magnus. Jeg hadde ikke sett ham på over ett år, og han hadde vokst meget på den tiden og blitt stor. Det var koselig å prate med ham. Han var en snill gutt og kalte meg ikke småen en gang, og godt var det. Jeg ville syntes det ville blitt fælt om han også skulle begynt med det småen-tøyset. Jeg hadde da et navn jeg som alle andre.
Vi ble enige om at vi skulle skrive brev til mor. Messen sa at det måtte være fælt for henne å gå der og tenke på at vi var tre stykker ombord på samme båt. «Tenk om vi går dukken med «Falco», så ble det tre på en gang,» sa han. Det hadde ikke jeg tenkt på. Han var nok adskillig mere voksen enn meg denne broren min. Vi gikk forut til båten og hadde en hyggelig prat med ham.
Dagen derpå
Det ble dagen derpå for en stor del av mannskapet. Ludvik var den eneste i matrosruffen som hadde vært full. Da vi skulle tørne ut om morgenen, hadde han spyttet en svær klyse rett foran køyen min. Jeg så den ikke, så jeg satte foten rett på den. Det var så vemmelig at jeg ble rasende og skjelte ut Ludvik for en ordentlig gris. Han tomlet ut og fiket til meg så det smalt. Jeg var rasende og rente hodet i magen på ham — temmelig langt nede forresten — og han satte i et brøl av smerte og sa at han skulle drepe meg. Men da jumpet Nordal fram og grep Ludvik i strupen og sa at han skulle la guttungen være ellers skulle Nordal slå ham flat. Dermed dyttet han Ludvik overende så han ble liggende på dørken og jamre seg. Båsen kom fykende inn og spurte hva det var for noe spetakkel. Nordal sa at det bare var dekken som hadde dengt Ludvik. Jeg syntes jeg kunne skimte en aldri så liten stolthet i ansiktet til far. Jeg hadde visst alle på min side, og begynte å synes litt synd på Ludvik. Ingen brydde seg om ham, stakkars mann. Han kalte meg aldri småen etter dette, så nå var jeg ferdig med «småenstadiet».
Vi så presentable ut
Det ble lørdag og jeg skulle være med båsen i land. Men vi måtte vente til Magnus var ferdig med oppvartningen i messa. Klokka ble sikkert seks før vi kom oss av gårde, men butikkene var åpne seint i England. Vi staset oss opp i den beste habitten, og jeg syntes vi så ganske presentable ut. Det var forresten heller ikke så nøye i England. Folk gikk for det meste i den habitten de brukte på arbeidet. Det var mange butikker og nok å velge mellom. Jeg skulle ha meg noen køyegardiner som jeg kunne trekke for når jeg hadde lagt meg. De pyntet jo litt opp også. Og så var det mye lettere å trekke for gardinene enn å re opp sengen. Da vi hadde handlet ferdig og hadde nokså mange pakker å dra på, sa far; «Nå går vi på variete.» Det var samme variete som jeg hadde vært på med Julius, men det var en ny forestilling så jeg hadde ikke sett alt heldigvis. På veien om bord kom vi til en fish and chips shop der de solgte stekt fisk og poteter. Vi kjøpte hver vår porsjon og ruslet om bord. Det var så som så med innpakningen. De brukte gammelt avispapir, og det var ikke så renslig akkurat, men billig var det, og det var jo hovedsaken. Magnus ble med oss forut i ruffen, og der satt vi og koset oss og pratet hyggelig.
Fliseguri livet opp
Far og, tømmermannen bodde og spiste sammen. Tømmermannen var en hyggelig gammel luring som gikk under, navnet Fliseguri eller bare Guri. Han var en tålmodig gammel mann.
Han hadde mange skrøner som han fortalte og han diktet mange selv også. Han var den eldste ombord, og snill og fredelig var han. Alle ombord likte Guri. Hver kveld tok han seg en tur inn i ruffen til oss, og vi ble så vant til det at hvis det var en kveld han ikke kom, så trodde vi det var noe i veien med ham. Da var det min jobb å gå og se etter ham. Han hadde tatt på seg litt av en jobb med å underholde dekksgjengen med nye historier hver kveld. Han var veldig vittig og en god forteller, så det var en ren fornøyelse å høre på ham. Alle satt spente når han satte igang, og ingen avbrøt ham heller når han var igang. Jo, Guri var god, det skal være sikkert. Når han kom ruslende, så banket han forsiktig på døra og bukket pent, akkurat som vi gjorde for presten når vi var unger. Så sa han: «Det er bare meg». Men det var ikke så rent lite, det var vi alle sammen enige om. Så knep han det ene øyet sammen og begynte å fortelle noe som jeg er sikker på at han diktet opp alt sammen. Han var fenomenal til å fortelle og til å få folk til å høre på seg helt til han var ferdig. Det var det vel verdt, og det livet opp en masse i en ellers trist tilværelse. Vi lo så vi ristet og gikk faktisk og lengtet etter de gode historiene hans hele ettermiddagen.
Nordal hadde et enraders trekkspill som var mye i bruk om kveldene når han hadde frivakt. Det var ganske gammelt, tror jeg, for det var lappet både her og der. Når han dro kraftig i det, hendte det at en lapp løsnet, og du kunne høre en kraftig sus. Jeg nevnte det for ham en gang, og han forklarte meg at det skulle være sånn for å få den rette kvaliteten på musikken!
Alle på dekket var greie unntatt Ludvik og Skaumann. Det skal være visst at de to skilte seg kraftig ut. De var noen kranglebøtter begge to. Jeg hadde vært heldig alikevel. Tror jeg var venner med alle guttene så nær som Ludvik. Men han var jo ikke venner med noen, stakkars. Det er jo noen som har det sånn, og det er nok ikke så greit. Jeg tror ikke de kan gjøre for det. De er liksom skapt sånn.
Førstestyrmann sa til meg at jeg skulle få være med å male skuta utvendig. «Jeg skal følge med hvordan det går med deg, så skal det nok bli bra sjømann av deg,» sa han. Jeg syntes det var herlige ord å høre fra en overordnet. Det var ikke alle som skjønte hvor godt det var for en guttunge å få litt ros av og til i stedet for skjenn og spetakkel. Rosen virket absolutt bedre og ga bedre resultater også.
Den andre siden av verden
Etter noen og tyve dager var vi framme i Kanada. Jeg syntes det var litt rart å tenke på at vi var helt på den andre siden av verden. Vi hadde da kommet et stykke fram, enda så sakte det hadde gått.
Om kvelden tok vi en tur i land, Nordal og jeg. Det var ingen by vi hadde kommet til, bare litt spredt bebyggelse og en butikk her og der. Vi ble enige om å gå i land på lørdag etter vi hadde fått penger. Da skulle vi ta med oss messen. Det passet jo, for vi var guttunger alle tre. «Det må da være en eller annen kino her,» sa Nordal. «Vi gjør oss ferdige etter vi har spist, og så går vi og hjelper messen med oppvasken, så er den gjort på et blunk.» Nordal var nesten fire år gamlere enn meg. Han var en grei gutt. Nå fortalte han meg hvordan han hadde hatt det på den første båten han hadde vært. «Der var det flere av Ludviks type. Jeg visste ikke min arme råd. «Falco» er skjære himmelriket sammenlignet med der jeg var første gangen».
Lørdagen kom, og vi gikk på kino. Jeg for min del hadde ikke sett så mange filmer i mitt liv, så det var nesten nytt for meg. Men Magnus og Nordal syntes visst også det var gøy, for vi bestemte å gå igjen hvis det kom en ny film i slutten av uken.
En hard skole
Lastingen gikk langsomt. Nå begynte jeg å bli dyktig lei av å ligge i havn. Det er jammen noe i det at en sjømann lengter livet av seg. Omtrent alle sjøfolk holdt på å lengte livet av seg. Når du var i sjøen, så lengtet du etter land, og mange ganger var det motsatt også. Det var mange steder i verden som nesten ikke var til å holde ut for folk av vår type. Men så var det andre ganger vi kunne ha det trivelig også. Når det var godt og varmt og bra vær i sjøen, så var det meget bedre ute på sjøen enn det var ved land. Der var det et mas bestandig, med fyll og elendighet. Det var vanskelig å vende seg til det. Det var en hard skole å gå i. De fleste av oss hadde ikke noe valg.
Barry dokk
Tilbake i England dro far, Magnus og jeg en søndag bort for å se på «Mauritania» som var Cunard-linjens største båt. Den lå i dokk i Liverpool, og vi betalte en shilling for å komme ombord og titte.
Kolossen hadde fire svære skorsteiner. På den forreste var det en utkikksplattform. Vi tok den innvendige heisen opp og fra den store plattformen, der det var plass til 30-40 mennesker, kunne vi se fra for til akter. Etterpå viste mannskapet oss rundt overalt, men vi kunne ikke rekke alt. Da vi så inn på første klasse, måtte jeg tenke på det elendige hølet vi var avhengige av å bo i. Jeg hadde ikke lyst til å gå tilbake dit, men jeg hadde vel ikke tålt slik luksus heller.
Noen dager senere gikk vi til Barry dokk for å bunkre og laste køl som skulle til Danmark. Før vi begynte turen over Nordsjøen, fikk jeg være med Anders i land så jeg fikk handlet litt. Litt såpe måtte jeg ha og noe undertøy. «Tykt og varmt», sa båsen at jeg skulle kjøpe, og en god arbeidsskjorte og strømper. Klær var billigst i England, og det var nok å velge mellom. Sunlight såpe kunne brukes både til å vaske folk og klær. Vel om bord igjen skiftet vi av oss stasen og satte oss for å spise fish and chipsen vi hadde kjøpt med oss. Den var full av kølastøv. Vi blåste av det verste, og det skal være visst at det smakte godt. Kølastøv er visst ikke så farlig, bare en har noe skikkelig å blande det med. Båsen kom inn og besiktiget det jeg hadde kjøpt. Han syntes visst det var all right, men han spurte om jeg hadde prutet. Det hadde jeg jo ikke, og han sa jeg alltid måtte gjøre det. «Samme hvor billig du har fått det, så går det an å få det billigere,» sa han.
Vekkerklokke-kjøp i Danmark
Det var en opplevelse å komme til Danmark. Jeg hadde aldri sett en danske før, men jeg hadde jo hørt at de skulle være ganske lik oss og ikke snakke verre enn at det gikk an å forstå dem. Da vi kom til kaien, kom det kjøpmenn, skomakere, skreddere og andre kremmere ombord. Alt var visst temmelig billig. Jeg lurte sterkt på å kjøpe meg en vekkerklokke, men det måtte være hemmelig. Den kunne da ikke være så dyr å anskaffe seg. Jeg bestemte meg for å dra inn i Ålborg neste dag. Den kvelden gikk jeg vaktmann, og ved elleve tida begynte guttene å komme ombord. Det var greiest når jeg hadde fått alle ombord igjen. Da kunne jeg slappe av litt. Det var merkelig når man var ombord i en båt og ble kjent med hele gjengen, så ble det et slags familieforhold sånn at du hadde et slags ansvar for dem og ville helst at det skulle gå dem bra. Da alle var kommet sånn noenlunde hele, var jeg fornøyd. Neste formiddag satte jeg kursen for en urmaker forretning som jeg kunne skimte et stykke oppe i gaten. Det var best å få tak i vekkerklokken før jeg somlet bort alle pengene. Urmakeren spurte meg om jeg var sjømann, og da jeg hadde bekreftet det, ville han vite om jeg kunne bli våken uten vekkerklokke. Det måtte da stadig være noen som er våken som kan vekke deg, mente han. Jeg begynte å bli temmelig lei, for han hørtes temmelig dum ut. Jeg trodde det var om å gjøre å selge klokker når man var urmaker. Men jeg forklarte ham at jeg var vaktmann og var den eneste som var oppe om natten når vi lå ved land. Jeg fikk da kjøpt klokken til slutt. Den var meget billig.
Jenten var hyggelig
Etterpå gikk jeg på en liten pen kafé og spiste litt. Maten var deilig, og jenten var hyggelig, så jeg likte meg bedre og bedre i Danmark, og håpet at vi ville komme dit ofte.
På søndag inviterte jeg båsen med på middag på kafén med den hyggelige piken. Jeg fristet ham med at jeg skulle betale alt sammen. Da var han plutselig far og ikke båsen lenger og ga meg en aldri så liten klem. Det var heldig at ingen så det, for det er så rart til sjøs, det skulle ikke være noe sånt. Vi fikk med oss Fliseguri også, og middagen var vellykket, det skal være visst. Fliseguri begynte å fortelle noen av sine koselige historier, og vi lo godt alle tre. Fliseguri ville betale hele kalaset, men det ville ikke båsen høre tale om. Jeg er sikker på at det var billig, for til og med båsen sa det var billig, og da var det ikke dyrt.
Da vi hadde losset køl i ti dager, skulle vi over fjorden og laste kritt for Riga i Østersjøen. Jeg ville opp til piken på kafén og si adjø. Hun het Evelyn. Hun spurte om vi ville sees igjen, og jeg sa at dersom vi kom dit med køl igjen, skulle jeg komme med en gang det ble anledning. Vi utvekslet adresser, og da jeg til slutt måtte bryte opp, fulgte hun meg ut bakveien og ga meg en klem. Det var hun som tok initiativet, ikke meg. Jeg hadde nok aldri våget meg så langt.
Kastet ut av kirken
Da det ble lørdag, hadde messen og jeg bestemt oss for å reise opp i Riga for å se oss om. Det gikk en slitt gammel trikk fram og tilbake. Vi gikk av midt oppe i den flotte byen. Det var mange kirker der, og vi bestemte oss for å gå inn i den fineste vi kunne finne. Vi våget oss inn og syntes det var vakkert der inne. Mange mennesker var det også, og alle korset seg og hadde mange slags rare fakter for seg. Vi kunne ikke gjøre sånt, og de begynte å se på oss med ublide øyne.
Det var mange store statuer der av engler og jomfru Maria, og folket kysset dem på tærne i dusinvis uten å tørke av dem i det hele tatt. Vi begynte å bli lei av hele kirken. Jeg tok mot til meg og kysset en tå som det ikke hadde vært noen andre som hadde kysset. Stygg var han, denne figuren. Vi fant ut etterpå at det måtte være et djevlebilde. Da kjente jeg et tak i nakken og ei svær hand løftet meg klar av gulvet så jeg hang der som ei drukna katte før jeg ble slengt nedover trappen. Like etterpå kom messen samme veien. Først tørket de to karene hendene riktig grundig på lommetørkler og så feiet de trappen like grundig. De måtte sandelig tro vi var temmelig urene. Ja, nå hadde vi vært i gresk-katolsk kirke og blitt kastet ut ganske ettertrykkelig. Vi hadde jo opplevd noe som vi aldri hadde hørt snakk om før. Jeg kan ikke huske at noen hadde kommet ut av kirken på en så ublid måte hjemme. Vi ble enige om at vi ikke likte oss i Russland.
Rigabalsam helbredet alt
I Riga hadde de noe som het rigabalsam som kunne helbrede alt mulig. På etiketten, som var på tysk, sa Fliseguri det sto at det kurerte alt fra tannverk til flis i fingeren.
Ludvik hadde funnet ut at rigabalsam kunne brukes til noe annet og nyttigere. Han hadde smakt og funnet ut at det smakte herlig, og han begynte å bli pussa og i riktig god form. Skaumann kom bort i ruffen og spurte om det var der han skulle være midt i arbeidstida. «Jeg tror sannerlig du er full,» sa han. Ludvik nektet naturligvis og ble mere og mere frekk, og det endte med at de gøiv sammen i et helsesamt slagsmål. Det ble regnet som mytteri hvis en av mannskapet angrep en av offiserene, og en offiser hadde ikke lov til å bruke legemlig avstraffelse overfor mannskapet. Men det var ingen andre enn de to der, så det var ikke godt å si hvem som hadde slått det første slag. Hva som ble sagt oppe hos skipperen neste dag, vet jeg ikke, men det resulterte i at Ludvik skulle få sparken når vi kom til Antwerpen. Det var visst ikke lov å mønstre av i Riga.
Elendigheten i Antwerpen
I Antwerpen kom Ludvik seg i land og fikk mønstret av. På ettermiddagen kom han ombord for å hente pjuset sitt. Da var han pussa og fin, og så satte han i et jubelhyl da han fant en flaske brennevin gjemt under halmmadrassen sin.
Antwerpen var visst en farlig plass for sjøfolk som ikke kunne ta vare på seg selv. Nå ble vel Ludvik gående på bommen. Det var fullt av sjapper og barer med jenter til salgs. Så det var lett å bli klar pengene brennfort. Båsen ga meg ordre om å holde meg unna det strøket.
Neste dag kom assistenten fra Sjømannskirken ombord og bommet penger til en ny kirke. Hele mannskapet skrev seg på lista, og vi ble invitert til å komme i kirken på fest. I kirken var det både sang og preken, og så var det et sangkor med bare jenter som vi syntes var veldig flinke. Men vi var ikke så godt vant. Vi sang av og til akkompagnert av enraderen til Nordal.
Etterpå gikk Fliseguri, båsen og jeg på kino. Veien tilbake til skipet gikk gjennom Skipperstrasse. Da fikk vi se hele elendigheten, og jeg lurte på hvorfor båsen tok meg med dit. Men han hadde nok en mening med det. Det var et voldsomt slagsmål oppe i ga-ten, og vi ble enige om å pelle oss vekk for det kom en masse politi.
Jeg tror jeg hadde godt av å se dette, så jeg kunne miste lysten til å ferdes der for framtiden.
Syltelabber i en sjapp
Vi kom oss velberget ut av Skippergaten, og ble enige om at vi skulle gå inn på en spiseforretning.
Det var en liten sjapp, men de hadde mange delikatesser. Vi bestemte oss for kaffe og syltelabber og kjeks. Det var meget billig og vi tok to hver til å begynne med. Syltelabbene var svære, nesten som hestehover. De var gode, så det varte ikke lenge før jeg hadde spist mine to og hadde lyst på flere. Vi tok en omgang til, og det ble en haug på bordet så vi kunne nesten ikke se over den. Jeg kunne klart en omgang til, men det var flaut, så vi gikk ombord.
Det hadde kommet en matros istedenfor Ludvik. Han var dansk og hadde seilt på mange norske båter og snakket så det gikk an å forstå ham. Det er ikke godt å vite hvor det var blitt av Ludvik, for han hadde ikke vært om bord siden han mønstret av. Det var ingen som savnet ham. Men vi hadde fått om bord mange ubudne gjester. Man kunne treffe dem stadig vekk, særlig om kvelden. Det var noen svære beist som pilte over dekk, og Anders hadde sett en inne i ruffen også. De hadde nok kommet ombord sammen med kornlasten.»
Abrahamsen, og resten av mannskapet på «Falco» måtte leve med rottene nær innpå livet og kjempe en lang kamp for å bli kvitt dem. Den historien får vi la ham fortelle en annen gang.
