Kjartan Dale:
Nøtterøy kommunes nye administrasjonsbygg sto ferdig i 1922
Det er ikke så mange år siden at det fantes folk i bygda som dro til Nøtt’re — mens vi andre hadde ærend til Borgheim eller Tinghaug. Nøtt’re-begrepet med røtter bakover til det eldgamle Njotarvin, som Jan Brendalsmo har skrevet interessant om i Njotarøy for 1988, var i ferd med å bli trengt helt ut av språket av nye navn. I dag er det knapt noen som tar turen til Nøtt’re — den gamle navnetradisjonen er brutt for godt.
Nøterø Forbrugsforenings forretningsbygg av «Borgheim» ved krysset Semsveien-Kirkeveien, der Rema 1000 nå holder til, var i mange år knutepunkt for kommunal virksomhet på Nøtterøy. Det var der ting skjedde. Fra 1877 til 1922 leide kommunen det såkalte festivitetslokalet i 2. etasje i Borgheim som møtesal for herredsstyret og kommunale komiteer. I tillegg til møtelokalet hadde kommunen et lite rom til oppbevaring protokoller og papirer. Det var de kvadratmeter som den gang ble stilt til rådighet for dem som hadde ansvaret for kommunal virksomhet.
Borgheim-begrepet var lenge bare knyttet til bygningen med det nasjonalromantiske navnet, men etter hvert skjedde det noe merkelige at Borgheim-begrepet stadig ble utvidet til å gjelde større deler av Nøtterøy. Dette skjer kanskje fremdeles, for i dag kan en lese i avisene både om golfbanen på Borgheim i vest og om kirken på Borgheim i nord.
Drømmen om eget kommunehus
Sommeren 1922 var det endelig slutt på den kummerlige kommunale tilværelsen på Borgheim. I det siste herredsstyremøtet i de gamle lokalene den 19. mai skisserte ordfører N.C. Agerup utviklingen som førte med seg behovet for egen kommunal administrasjonsbygning. Vi lar ordføreren komme til orde gjennom et lite utdrag av referatet som sto i Vestfold Social-Demokrat:
«Den første tiden i 1870-aarene fandt man sig godt til rette i lokalene i 2den etage paa Borgheim, og disse lokaler var store nok. Men eftersom utviklingen skred frem i otti- og nittiaarene fik man snart forstaaelsen for at ogsaa disse lokaler maatte ombyttes. Saa sterkt var ønsket at man i 1911 for første gang avsatte 2 500 kroner til eget hus for kommunen. I et følgende aar opførtes igjen 2 500 kroner og i 1913 avsatte man et saa stort beløp, at den samlede sum steg til 20 000 kroner.»
Drømmehuset i Solør i Våler
Agerup fortalte ellers at han i herredsstyreperioden 1910-13 la merke til et bilde i en Kristiania-avis av en kommunebygning i Solør i Våler. Denne bygningen ”… fandt han saa tiltalende at han straks tenkte på Nøterø, hvor det var saa vanskelig med lokale. Måtte nu tiden være inde til at faa sig et tilsvarende rummelig kommunehus! Ordføreren reiste saa ind til Kristiania og fikk fat i den ovennevnte bygnings arkitekt, Thorvald Astrup, og fik ham til at utarbeide tegninger i likhet med den før omtalte bygning i Solør. Herredstyret fandt tegningene og planen smuk og besluttet at igangsætte arbeidet snarest”.
Om tomtevalg i herredstyret
Det kan også være interessant å få med seg hva herredsstyrerepresentantene mente da de senere på året drøftet valg av tomt til kommunehus, slik noe av debatten er gjengitt i Tunsbergeren:
Lensmann Stensvold uttalte at tomten ”… ikke maa ligge for nær veien for støvføikens skyld, og heller ikke i strøk som kan faa tæt bebyggelse, da det vil faa indflydelse paa asurancepræmien og vilde henlede opmærksomheten paa dr. Jespersens tomt.
Thorvaldsen: Det er vanskelig aa peke ut tomt som kan være tilfredsstillende. Av de paapekte tomter vilde han anbefale Nøterøkollen paa østsiden av Nøterøbakken. Den ligger høit og frit, og et kommunelokale skal vel ogsaa være. en pryd for bygden og maa selvfølgelig saavidt mulig ha en fri og dominerende beliggenhet.
Larsen: Tomten har usikker grund og vil gjerne gli ut, og dessuten vill det bli vanskelig aa faa stedet beplantet, og det maa det jo være, hvis det skal bli vakkert. Surt og koldt vil det bli ogsaa.
Ved endelig votering valgtes tomten mellem Middelskolen og Svang med 18 stemmer mot 9, som stemte for Nøterøkollen.”
Elendig grunn bak Middelskolen
Nå skulle det likevel ta hele åtte år før kommunehuset ble en realitet. Den første hindringen var at man fant grunnen bak Middelskolen så elendig at den ikke ville tåle tyngden av et steinhus, og prosjektet ble oppgitt og byggesaken utsatt. Den neste hindringen var den materialknapphet med sterkt økende byggepriser som verdenskrigen skapte da den brøt ut i 1914. Et meget forsiktig kommunestyre med en sterk sparesans la byggesaken på is i påvente av økonomisk tryggere tider, men det tok tid før de kom.
Først i 1919 ble saken aktuell igjen. Det er lett å forstå det hjertesukk som ble uttrykt i formannskapsprotokollen 6. juli 1919 om tilstandene på Borgheim.: «Det disponeres kun to rum og forholdene er højst utilfredstillende. Da det ikke kan ventes nogen stor synkning i byggeprisene i løpet av de første aar, finder formandskapet at man straks gaar igang med nybygning av herredshus. Der henstilles til herredstyret straks at foreta de nødvendige forberedelser til paabegyndelse av nye kommunelokaler».
Kjøp av Lundekollen
5. november samme år la så ordføreren fram for herredsstyret et brev fra gårdbruker Breien på Nøtterø gård, der han tilbyr kommunen «Lundekollen» for 8 000 kroner. I protokollen står det videre at «…i tilfælde handel, er han villig til, om kommunen saa maatte ønske, at ta tilbake jordstykke mellem Middelskolen og kaptein Hovbrenders eiendom, som indkjøptes i 1913, efter en pris av 3 600 kroner. Det er forutsætningen, at den vandolle, som ligger ved foten av «Lundekollen», likesom den langs kollens sydside gaaende vei følger med i kjøpet. Formandskapet har sammen med arkitekt Astrup besigtiget saavel denne som de øvrige tomter der har vært tænkt indkjøpt til kommunelokale, og er blit staaende ved, at dette absolut er den i enhver henseende heldigste tomt for kommunelokale».
Tinghaug — navnet på tomt og lokale
Etter at saken om kjøp av «Lundekollen» var vedtatt i herredstyret, fastsatte formannskapet våren 1920 «…at den nye kommunetomt med lokale benævnes «Tinghaug». Kommunetomten blir at ingjærde forsaavidt angaar den østre del.» Høsten samme år var det endelig gitt grønt lys for bygging og grunnarbeidene påbegynt under ledelse av byggmester H. Svendsen, Tønsberg.
Storslått innvielsefest
Det skulle altså gå ni år før det etterlengtede kommunehuset ble en realitet, og bakgrunnen for den lange utsettelsen kjenner vi. Først den 14. juni 1922 kom den store dagen da det nye kommunehuset «Tinghaug» kunne innvies. De fire lokalavisene Tønsbergs Blad, Tunsbergeren, Vestfold Arbeiderblad og Vestfold Social-Demokrat viser begivenheten stor oppmerksomhet og stiller med sine redaktører for å dekke begivenheten. Språket som blir brukt, virker nok i dag, 80 år senere, noe pompøst og blomstrende, men det er artige tidsbilder som er oppbevart gjennom avisreportasjene. Tønsbergs Blad skriver disse innledningsordene i sin reportasje:
«Det er sandelig et imponerende kommunebygg Nøterø har faat. En beliggenhet som et slot! var sikkert det indtryk mange av de indbudte til indvielses-festen fik igaar eftermiddag. Høit oppe på en haug, tidligere kaldt Lundekollen — her omdøpt til Tinghaug — her ligger den med en høi, bred trappeopgang fra veien og op til den vakre, med massive søiler forsynte indgang.”
Klokka 5 begynte det å bli folksomt av gående og kjørende gjester. Det var «… bygdens, nabokommunernes og fylkets mest fremtredende Mænd, som efter aa ha blitt fotografert på trappen av fotograf Anskar Larsen, bænket sig rundt de festlig dekkede borde, som paa en saa udmerket maate var arrangert av fru Rasmusen».
En gåte er løst!
Talene startet under desserten, og tallerlisten var lang og ble ikke avsluttet før ved midnatt. Vi får nøye oss med å nevne hovedtalerne. Det var fylkesmann Abraham Berge, som talte ypperlig om den betydning av formannskapslovene av 1837 hadde for folkestyret, ordfører Agerup som talte greit om utviklingen i kommuneadministrasjonen og lokalhistoriker Berg som holdt et humørfylt kåseri om gamle Nøtterø, der han dvelte mest ved arbeidet til «reformatoren», Sogneprest Harbitz.
Så like før festen var slutt ved midnatt, «…læste Lorens Berg et vakkert, stemningfuldt digt han hadde skrevet for anledningen og som blev mottatt med varmt bifald». Det er redaktør Gunnar Ousland i Vestfold Social-Demokrat som har fått med seg dette, og han leverer dermed et sterkt indisium på at her ble Nøtterøsangen presentert for første gang. Den står i Lorens Bergs bygdebok NØTTERØ, og er usignert. Lorens Berg hadde aldri latt diktet stå usignert hvis han ikke hadde skrevet det selv.
Vi får nøye oss med å gjengi første vers:
Rundt dig blaaner fjorder,
vakre Nøtterø!
aaser, skog og jorder
speiler sig i sjø.
Langs med vik og sunder
glytter huser frem:
hvor en slette runder,
myldrer det av hjem.
Legg inn en kommentar